Lundesgaards blindsoner

I sin anmeldelse av boka vår Makta er vår. Politikk og påvirkning i det norske demokratiet i Prosa nr. 2/2025 mener Erik Lundesgaard at boka preges av en rekke blindsoner. Det er i seg selv ikke overraskende – en bok med ambisjon om å forklare det norske demokratiet i et tilgjengelig og pedagogisk språk til et bredt publikum innebærer noen forenklinger og prioriteringer. Disse vil ikke alle være enige i. Vi har skrevet boka for dem som er nysgjerrige på hvordan demokratiet vårt fungerer, men som ikke nødvendigvis har bakgrunn i statsvitenskap – en slags Gleden med skjeden om styringssystemet vårt.

Det vi derimot stusser over, er at flere av de «blindsonene» anmelderen viser til, faktisk er behandlet i boka – noen av dem svært grundig. La oss trekke frem to av dem.

For det første mener anmelderen at rettsliggjøring burde vært behandlet i boka. Rettsliggjøring behandles grundig i boka, i tre forskjellige kapitler – nettopp fordi det er en utfordring for demokratiet. Særlig bekymret er vi for at kommuner har så stramme juridiske krav til noen av sine aktiviteter at det politiske handlingsrommet forsvinner. At anmelderen heller hadde ønsket at vi hadde brukt et annet eksempel – miljøorganisasjoners søksmål mot staten – får stå for hans regning. Her ville andre, som for eksempel vi, heller mene at loven er et tegn på at flere hensyn noen ganger står opp mot hverandre. Uansett betyr ikke dette at temaet ikke er behandlet i boka.

For det andre hevder Lundegaard at vi ikke problematiserte Erna Solbergs fullmaktslov, fra da landet stengte ned som følge av pandemien i 2020. Dette eksempelet bruker vi halvannen side på å problematisere i boka.

I tillegg mener Lundesgaard at vi burde hatt en større bredde i politisk representasjon blant intervjuobjektene våre. At vi har intervjuet tidligere og nåværende politikere som Trine Skei Grande (Venstre), Bent Høie (Høyre), Marie Sneve Martinussen (Rødt) og Martin Kolberg (Ap), er ikke tilfeldig. Det handler om å tilstrebe en bredde (som for øvrig hadde vært enda bredere om representantene vi forespurte fra KrF og FrP, hadde takket ja). Men like mye handler utvalget om historiene de har å fortelle.

At Lundesgaard har flere kjepphester han gjerne skulle hatt med i boka, er én ting. Men at han feilaktig påstår at elementer som er grundig behandlet i boka, ikke er med, gjør det lett å mistenke at kritikken er basert på en lite grundig lesning.

Vi setter pris på engasjementet boka har skapt. Vår ambisjon har aldri vært å gi et uttømmende bilde av det norske demokratiet – det ville krevd en bok i mange bind. Men vi håper anmeldere som får i oppdrag å lese og vurdere slike bøker, tar seg tid til å lese hele boka. Det fortjener både leserne, tidsskriftet og samtalen om demokratiet vårt.