Oppgjør med nasjonalskalden

Sjelden ser man så emosjonelle reaksjoner på faglige sakprosabøker som ved mottakelsen av Ståle Dingstads bok om Hamsun og Holocaust. Anmeldelsene var både nedlatende og spydige i tonen, og røpet en manglende vilje til å behandle et seriøst forskningsarbeid med det alvor det fortjener: Dingstad fikk terningkast to i Dagbladet av Cathrine Krøger for sin 500-siders bok, den omtales som «ganske vill» hele tre ganger, forfatteren blir kalt en «dogmatisk» og «narraktig professor» og forskningen hans «likner mer på konspirasjonsteorier enn akademia.»¹ Dette usaklige toneleiet ble ikke bedre av at innholdet i boken ble fortegnet. Her er angivelig ingenting nytt, ifølge anmelderen, selv om det er lett for enhver å se at Dingstad bringer ny empiri og gir en oversikt og fortolkning av tidligere forskeres unnlatelsessynder på feltet, samtidig som han foretar en nærgående sammenstilling av norske jøders skjebne med enkeltpersoner som eksempler, personer som muligens var modeller for noen av Hamsuns jødeskildringer. Det er altså både nye faglige perspektiver så vel som nytt empirisk grunnlagsmateriale.

En dum professor

Påfallende mange hekter seg opp i at Dingstad er professor. «Professoren vil ta fra oss Hamsun», skriver en debattant, og «[I] tillegg undrer professoren seg om Hamsun i det hele tatt var en god forfatter»². Også i anmeldelser er det en gjennomgangstone at Dingstad er en «litt for selvbevisst professor»³ som «slår inn åpne dører med rambukk»⁴. Denne gjentakelsen av at Dingstad er professor er selvsagt ikke uttrykk for ærbødighet, men det motsatte; det er en hersketeknikk der underteksten er at dette er en som skal være smartere enn oss, liksom, og dermed har man fritt leide for å antyde at Dingstad er dum. Betoningen av Dingstads professorat følges gjerne av en nedlatende, spydig kommentar som uttrykker manglende anerkjennelse og respekt. Pussig nok har debatten fremkalt nettopp den foraktfulle tonen som Dingstad påviser Hamsun benyttet seg av overfor grupper han ikke likte.

Et annet trekk ved debatten er at forsvarerne av Hamsun maner fram en trussel: Dingstad representerer «krenkorama»-kulturen, en importert amerikansk identitetspolitikk som finner stadige nye mål som skal «kanselleres», og dette må vi forsvare oss mot. «Dingstad er del av den populistiske, moraliserende krenke-kulturen»⁵, heter det seg i et innlegg. Aftenpostens Ingunn Økland mener Dingstad prøver å «kansellere» Hamsun, og roper «nei, og atter nei»⁶.

Kritikerne maner til motstand mot en opplevd trussel om at Dingstad skal frata oss Hamsun, forby oss begeistring for kjærlighetsdikteren ut fra en woke-politisk-korrekt identitetsmoralisme. Vi må angivelig beskytte oss mot dette angrepet som truer vår litterære arv og ytringsfrihet. Men hvordan skulle Dingstad kunne hindre noen i å lese Hamsun? Når ble Dingstad den mektige portvokter og Hamsun den svake som trengte nasjonal beskyttelse? Dette er å stille situasjonen på hodet. Frode Helmich Pedersen mener Dingstad fremmer en «depressiv moralisme», som «stenger av fremfor å åpne opp», og det «ikke er rom for begeistring»⁷. Slik kan det sees.

Men det fortelles at flere samiske tilhørere gråt av glede da Dingstad holdt sitt foredrag om Hamsuns forakt for samene. For dem var det ikke deprimerende moralisme, men snarere en befriende klar påpekning av hans rasisme. Endelig var det noen som sa dette i klartekst: hardt, poengtert, uten omsvøp og saklig korrekt. For alle samer som har måttet leve med allmenn norsk begeistring for en forfatter som beskrev «lappene» som primitive nesten-mennesker, kan Dingstads mangel på ærbødighet og servilitet overfor den uforlignelige ordkunstneren ha vært et kjærkomment korrektiv.

Så hva er det med Hamsun og Norge? Hva representerer han for oss som gjør at en forsker som gjør dette til gjenstand for grundig kritikk, risikerer å bli latterliggjort?

Nærmest unison apologese

Allerede i 1937, flere år før Hamsun var blitt noen erklært støttespiller av NS, hevdet Leo Löwenthal i sitt essay om Markens grøde at Hamsun sognet til en fascistisk ideologi, og argumentasjonen var temmelig ugjendrivelig.⁸ Etter krigen erklærte Thomas Mann at han kjente Hamsuns verker godt nok til at han ikke var overrasket over at dikteren endte i nazismen: Det var fullkomment logisk.

Når Ståle Dingstad nå kommer med en bok som slår fast ettertrykkelig det Löwenthal så allerede for snart hundre år siden, skulle man tro det var ukontroversielt, men nei. Dingstad viser hvordan forskere stort sett har nevnt i forbifarten at Hamsun var nazist, for deretter å legge det helt vekk og utelukkende fokusere på den store forfatteren. Dingstad har foretatt en rekonstruksjon av den velvillige Hamsun-forskningen, hvor han påviser en lang «renselsesprosess» etter krigen, fra Francis Bull over Edvard Beyer, Jan Marstrander og Lars Roar Langslet til Atle Kittang og Ingar Sletten Kolloen. Han tegner et dystert bilde av en nærmest unison apologese. De fleste underskriver på at omtalen av jøder i Hamsuns verk ikke var mer fordomsfulle enn vanlig på den tiden, og at ikke var det mye av den heller.

Dingstad kryssklipper dette effektivt med en serie utvalgte sitater fra Hamsuns raptuser om «motbydelige jødesnuter», samt hans syn på svarte i USA, som «menneskeudkast» med «tarmer i hodet», som «naturstridig» bor i demokratier hvor de nyter «alle den hvite manns rettigheter og tar seg alle den sorte mands friheder»: Amerikanerne avviklet slaveriet og har «opprettet et mulattstutteri», mente Hamsun. Holdningen til jøder var likedan, Dingstad påviser effektivt at Hamsuns antisemittiske stereotypier dekker hele registeret: den slu pengejøden, kremmeren, ågerkarlen, svindleren, og den skitne, kåte grabukken som søker å forgripe seg på uskyldige norske blåøyde kvinner, eller i verste tilfelle, som forfølger sine perversiteter gruppevis med små gutter. Dingstad har videre eksempler på at Hamsun snakker om jødiske ritualmord og barneofringer, typiske antisemittiske troper som minner om de systematiske koblingene mellom jøder og illegitim seksualitet, voldtekter og perversjoner som var gjennomgående i Julius Streichers ukeskrift Der Stürmer. Dingstad påviser at Marie Hamsun hadde direkte kontakt med Streicher.

Med det rikholdige materialet som viser seg å finnes om Hamsuns antisemittisme, er det underlig at litteraturhistorikere i alle disse årene har kunnet unngå å se det. Dingstad viser da også at flere har sett det og kommentert det, men pinlig nok er de forskerne alltid utenlandske, som Allen Simpson og Stephanie von Schnurbein.

Antisemittisme på norsk

Dingstad åpner med en del eksempler på antisemittisme blant norske forfattere, det er ikke bokens sterkeste parti. Vinje, Garborg, Amalie Skram, Nils Kjær, Rolf Jacobsen og Alf Larsen er blant dem Dingstad har plukket ut. Denne delen av boken oppleves som sitatklipp og lim, hvor de verste eksemplene er valgt. Som eksempler på at antisemittisme fantes blant norske forfattere, er sitatene opplysende, men så forteller de heller ikke så mye mer. Vi får ikke vite hva antisemittismen representerte for hver enkelt: var Vinjes, Skrams og Larsens antisemittisme den samme?

For å ta et enkelt eksempel: Amalie Skrams utfall mot jødene i brevene er nesten alltid knyttet til Georg Brandes. I brevene til Erik er hun rasende over jøder generelt og brødrene Brandes spesielt, især Georg. Det er altså mye som tyder på at hennes utfall mot jødene er knyttet til en emosjonell reaksjon mot ham. Så kunne man kanskje forvente at hennes brev til Brandes var preget av avmålt kjølighet? Nei, de er preget av en tydelig flørtende tone og en nesten krypende beundring med klare erotiske undertoner⁹, men dette nevner ikke Dingstad.

Skram skriver til Brandes og kaller ham «gudsfornægteren (…) umoralitetens og ryggesløshedens bestaltede ypperstepræst», «hans majestæt satans højre hånd i det nordlige Europa», før hun erklærer det utrolige i at nettopp han sitter «lunt og mageligt installered på en av de bedste siddepladse i mit hjærte.»¹⁰ Hun forteller at hun leser hans bok om Lassalle, og forutser at hun kommer til å få en «raptus av forelskelse på halsen, ikke i Lassalle, men til dem.» I neste brev er denne forelskelsen inntrådt, hun kan ikke lese en eneste av hans bøker uten å kjenne denne «jeg havde nær sagt heftige kjærlighet, til dem.»

Svakheten ved å ramse opp sinte sitater fra ensidig utvalgte privatbrev, er derfor at metoden ikke får frem et fullstendig bilde: Amalie Skram kan ha reagert på manglende støtte eller en avvisning som opplevdes som krenkende, og jødehets kan ha vært en del av reaksjonen. Men når vi ikke for øvrig finner antisemittisme i verkene hennes, er det uheldig å ramme henne inn på linje med Alf Larsen. Og det bør være et skille mellom privatsfære og offentlige verk når man bedømmer en forfatters holdninger.

Historisk kontekst

Dingstad hevder at hans sitateksempler på antisemittisme fra andre forfattere gir eksempler på historisk kontekstualisering. Men han diskuterer i liten grad hva han legger i begrepet. Når f.eks. Quentin Skinner diskuterer kontekstualisering i idéhistorien, mener han noe helt konkret, nemlig hvilken «samtale» (eller kontekst) en tekst inngår i: En tekst skrives aldri isolert, som regel er den et svar, en kommentar eller en reaksjon på en annen tekst (eller talehandling), som støtte eller motsvar¹¹. Å gjenskape en kontekst for en tekst eller talehandling innebærer derfor å rekonstruere denne «dialogen» eller «diskursen», og se hvilke posisjoner som inngikk i den. Ifølge Skinner bør man altså rekonstruere de indre sammenhengene en forfatter skrev i, hvem han/hun henvendte seg til i allianse eller konflikt, men altså ikke tilfeldige andre forfattere til ulike tider som mente «det samme».

Når Dingstad effektivt sammenstiller Hamsun og den jødiske forretningsmannen Herman Sachnowitz, som begge bodde i Larvik da Hamsun skrev Markens grøde, derimot, skaper han en sannsynlig historisk kontekst som er ny og av stor interesse. Han har ved arkivsøk avdekket at Hamsun og Sachnowitz var nærmeste naboer på denne tiden, og lykkes i å sannsynliggjøre at Sachnowitz sto modell for jøden Aron i boken. I så fall kan Hamsuns jødeskildring i romanen leses som en aggressiv talehandling som bereder grunnen for familien Sachnowitz’ senere deportering under krigen. Det er første gang noen leser Hamsun på denne måten, parallellføringen av Hamsun og Sachnowitz knytter de litterære skildringene til en mulig brutal virkningshistorie. Denne delen opplever jeg som bokens store styrke og nyvinning, fordi den får fram at ord er talehandlinger som kan ha stor rekkevidde og kraft, med konsekvenser man ikke kunne overskue. Ironisk nok får alle som mener vi ikke kan redusere Hamsuns format som forfatter et forklaringsproblem nettopp her, for jo større forfatter Hamsun var, og jo større betydning han hadde i sin samtid, desto større er hans ansvar.

I konklusjonen oppsummerer Dingstad at Hamsun og Heideggers «bidrag til litteraturen og filosofien er en integrert del av historien om Holocaust, og det vil være den fremste grunnen til at de fortsatt bør leses». Det er uklart hvorfor vi må ha en slik reduksjonistisk tilnærming. Kan vi ikke forvente at fremtidens lesning av Hamsuns kjærlighetsfortellinger og skildring av møllerens sønn kan bli beriket og utvidet med Dingstads innsikter, i stedet for redusert til bare å omhandle dette perspektivet? Det vesentlige ved Dingstads bok er at han bidrar til en mer nyansert forståelse av Hamsun, fordi han viser tydelig trekk ved Hamsuns tenkning og skrifter vi til nå har unnlatt å ta opp i sin fulle bredde, men som det fra nå av vil være umulig å late som ikke eksisterer. Dette kan ingen ta fra Dingstad, her var det åpent mål, og han scoret. Dette er blitt den fremste analysen av systematisk antisemittisme i Knut Hamsuns forfatterskap, behandlet med det alvor problemet fortjener.

Økonomiske interesser i Gyldendal

En annen konklusjon Dingstad trekker mot slutten av boken, er at Hamsun ikke var politiker, og at han var utelukkende forfatter. Leseren stusser: Dingstad viser jo selv hvilken politisk innflytelse Hamsun hadde, og hvordan han lot seg bruke av NS og aktivt stilte opp for partiet. Da er det vanskelig å se at skillet mellom forfatterskap og politikk lar seg opprettholde.

«Han hadde investert alt, hele seg i et annet resultat», skriver Dingstad om Hamsun skjebne etter krigen. Det er en poetisk formulering som ikke helt stemmer, for Hamsun investerte også mye kapital, og Dingstad har ikke undersøkt akkurat det. Ikke på noe punkt tar Dingstad opp Knut Hamsuns økonomiske investeringer som etter hvert gjorde ham til en svært holden mann. Hamsun hadde investert det meste av sin formue i Gyldendal, og dermed blitt en av de sentrale eierne i forlagshuset, og dette eierskapet ble ikke fratatt ham i landsviksprosessen. Kan denne innflytelsen i Norges største forlagshus ha hatt betydning for alle forfatterne som forsvarte ham i etterkrigstiden? Dette spørsmålet reiser ikke Dingstad. Men flere av Hamsuns fremste litterære forsvarere i etterkrigstiden, fra Sigurd Hoel til Jens Bjørneboe, var Gyldendal-forfattere.

Et nasjonalt prosjekt

Dingstad plasserer Hamsun politisk «på ytterste høyre fløy». På ett plan er det ukontroversielt. Men på et annet plan burde nettopp dette vært kontekstualisert tydeligere: to av Hamsuns helter er Wergeland og Bjørnson, åpenbart to av førerne for venstrebevegelsen i Norge. Og selv om Hamsun fortegner sin fortid etter hvert som han blir høyresidens yndling, var han så åpenbart del av det radikale litterære miljø i Europa. Som fattig ung forfatter fikk han feire jul hos Georg Brandes, som han i ungdommen erklærte var en av hans store helter. I rettsoppgjøret etter krigen mente Hamsun at hans største forbilde var Bjørnson. Som nasjonalskald representerte Bjørnson venstresiden politisk, en venstreside som forarget og opprørte høyresiden, som samlet befolkningen omkring en nasjonal fane som på norsk tilhørte venstresiden. Dette er Hamsuns utgangspunkt.

Norsk antisemittisme er forbundet med det nasjonale prosjekt, å skape nasjonalstaten. Det var de mest radikale og norskvennlige som gikk lengst i å ønske jødeparagrafen, faren til Henrik Wergeland var en av dem¹². Det var de samme som var mest republikanske og ønsket frihet fra våre naboland og kolonimakter, det var de som samtidig gikk lengst i å ønske nasjonal enhet. Det er opplysningstidens republikanske ønske om et folkefellesskap som gjør det særlig vanskelig å stå utenfor folkefellesskapet, slik jøder, jesuitter og samer gjorde i Norge. Dette kunne Dingstad gravd dypere i, for å komme nærmere en forståelse av Hamsuns nazisme, og hvordan de norske litteratene på venstre fløy delte en forståelse av nasjonalstat og folkemakt som kunne berede grunnen for nazismen, selv om den ikke alltid gjorde det – men i tilfellet Hamsun gjorde den det.

Dette er nok noe av grunnen til de sterke reaksjonene på Dingstads bok: Hamsun er elsket av både høyresiden og venstresiden, han representerer noe nasjonalt som vi føler ubehag ved å gi slipp på, Hamsun er yndlingsbestefaren som samtidig var nazist. Det må nedtones om vi skal opprettholde hans rolle som nasjonal-litterært familieoverhode.