Grepstad leser meg tendensiøst, men jeg påpeker bare det åpenbare: Når vi strengt tatt ikke vet hva øksa har blitt brukt til, er den åpen for fortolkning.
Den store navnestriden i Trondheim kan gi oss viktig innsikt om både språk, identitet, konflikt og demokratisk praksis – alle viktige forutsetninger for nasjonale fellesskap. Og nettopp fordi konflikt er et viktig tema, er Ottar Grepstads sure og vrangvillige svar i Prosa nr. 2/2025 til min artikkel om navnestridsøksa i det forutgående nummeret et illustrerende poeng i seg selv. For i sitt iherdige forsøk på å holde fast på sin lukkede fortolkning av navnestridsøksa – som han i sin egen bok medgir at verken kan dokumenteres brukt eller beviselig knyttes til en bestemt person – ender han med å undergrave sitt eget perspektiv ved helt å gå bort fra de forbeholdene han tar i boka.
Jeg påpeker bare det åpenbare: Når vi strengt tatt ikke vet hva øksa har blitt brukt til, eller om den har blitt brukt i det hele tatt, så er øksa åpen for fortolkning ut fra de ulike kildene vi har tilgjengelig. Det betyr ikke at jeg underkjenner den udemokratiske mobbens aksjoner mot noen av de fremste Nidaros-tilhengerne. De er godt dokumentert, og i en begrenset artikkel er det ikke nødvendig å liste opp enhver stokk eller stein som har blitt brukt til å knuse ruter med for å anerkjenne dette.
Mitt poeng er at øksa «Markhusbane» også kan tillegges en helt annen betydning enn den Grepstad legger til grunn, nemlig for å karikere Knut Markhus selv. I samtidas offentlige ordskifte ble han og agitatorene som trosset folkeavstemning og store protester for å gjennomføre bynavneskifte, oppfattet som både udemokratiske og anakronistiske svermere for ei tid de ville ha blitt «kurert» for om de hadde opplevd den. Øksa kan ha blitt brukt for å illustrere dette poenget. En slik forståelse av øksa – som i mangel av håndfast kunnskap er like mulig som Grepstads fortolkning – åpner for innsikt om demokratisk praksis, og om årsakene til at konflikten ble så tilspisset som den ble. Øksa forblir like udokumentert i bruk som før, og det å påpeke dette er verken å gjøre mobben til demokrater eller å underkjenne det flere av de fremste Nidaros-pådriverne ble utsatt for (som i Grepstads narrativ konsekvent er «nynorskbrukarar»). I Grepstads gjengivelse heter det imidlertid: «Og vips var eit trugsmål om drap [sic] i det moderne Noreg blitt eit symbol på demokrati.»
Selv om Knut Markhus ble beskyldt for å være udemokratisk, betyr ikke det at han var det. I og for seg behøver det verken være mer eller mindre autoritært om Stortinget eller kommunestyret har det siste ordet i en sak. I dag er det slett ikke uvanlig at mange ønsker at staten skal ha myndighet i saker som i utgangspunktet bestemmes lokalt, for eksempel for å sikre gjennomføringskraft. Fornorskningspolitikken hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten Stortinget som førende organ. Men et representativt demokrati må ha evnen til å justere kursen når statspolitikken åpenbart er på kollisjonskurs med dem demokratiet skal representere.
Navnestriden i Trondheim er etter min oppfatning et godt eksempel på at demokratiet ikke evnet å omstille kursen da det viste seg å være nødvendig, selv om mange politikere så det og forsøkte. Knut Markhus og flere av hans støttespillere så det ikke, og fortsatte å ture fram uten vilje til retrett, i forvissning om at det hele ville gå seg til med tida – som det hadde gjort i Oslo og andre steder (Bergen, som Grepstad holder fram, er et dårlig eksempel, fordi navnestriden i Trondhjem var bakgrunnsteppe for aksjonene som pågikk der.) Det gjør altså ikke Markhus udemokratisk eller Markhusbane-øksa til et symbol på demokrati, slik Grepstad tendensiøst leser meg. Men det gjør det i høyeste grad relevant å bruke «nyordet demokratisk underskot» – for det er én av de viktige lærdommene vi kan trekke ut av konflikten i dag.
