Tyvens historie

1.

I all skriving der målet er å sette sammen store mengder kunnskap til en reflekterende tekst som flyter, finnes to kryssende hensyn som i verste fall kan bli forfatterens fall. På den ene siden må man «eie» stoffet for å skrive godt. Man må internalisere kunnskapen, kjenne stoffet så godt at man kan formulere originale tanker, skarpt. For å oppnå dette må man ha innhentet og lest så mye materiale at det hele ikke lenger fortoner seg som en rekke av kilder, men som en flytende helhet, «kunnskap». Det som før var artikler, bøker, andres utsagn, er nå sugd opp i ens eget hode, hvor det blir en ny virkelighet av setninger på skjerm eller papir. Dette er noe vi ønsker som skribenter. Vi vil ha «flyt», skrive fritt, være i stoffet, løsrive oss fra kildene. Men når dette skjer, er det som om de opprinnelige kildene forsvinner i et mørke. Hvor de kom fra, hva som var hva, er blitt underordnet, og som denne historien skal vise, kan nettopp dette føre en utfor stupet og sette karrieren som skrivende på spill.

2.

Han følte at skrivingen var, som han sier, «en fest». I tre kvart år gikk det døgnet rundt. Han pleide å stå opp klokka fem, satt og skrev i det lille rommet i kjelleren mens dagslyset kom fram fra den lille gluggen oppe på veggen. Rundt ham vokste en stabel med bøker. Han likte å være i dette, stoffet var morsomt. Historiene hadde han samlet over ti år, skrivingen var full av mening. Det handlet om samenes historie, rasisme. Noe hadde åpnet seg da han flere år tidligere hadde lest et temanummer av tidsskriftet Ottar om samene som ble stilt ut på utstillinger. Han samlet stoff i mapper, mens han ventet på å få et forlag til å forstå at dette var en bok. Lenge fikk han stilltiende avslag, men endelig fikk han napp hos Cappelen Damm, og da var det bare å skrive på. Han skrev om de fornorskede samene han møtte i sin oppvekst i Mo i Rana, der det samiske var noe skjult, og om samer i zoologiske hager og utstillinger, samer som reiste ut i verden. En samisk verdenshistorie var ikke skrevet før. Samene som ble sendt på utstillinger hadde riktignok vært tema for en annen bok mens han gikk og ventet på napp fra forlagene, men ideen om en verdenshistorie var nøye tenkt gjennom. Han hadde skrevet for Dagens Næringsliv i 35 år og ført tjue bøker i pennen, nylig hadde karrieren tatt en vending oppover da han ble Bragepris-nominert for en bok om Høyblokka. Det nye prosjektet var enda mer ambisiøst. Flere aviser hadde varslet at de ville trykke anmeldelser på lanseringsdagen, et hederstegn, og det var med spenning og forventning at Hugo Lauritz Jenssen en marsdag i 2019 dro til Tromsø for å presentere sin bok, En samisk verdenshistorie. Et foredrag på biblioteket, en samtale på et utested med redaktør og et engasjert publikum, en liten feiring etterpå, stille og rolig med et par øl. Boken var ute i verden, 500 sider tung og, som det ble skrevet, «med et omslagsfoto for evigheten».

Etter frokost på hotellet neste morgen sjekket han e-post, og kunne blant gratulasjonene også finne en henvendelse fra en journalist i Morgenbladet, som sendte utdrag fra en anmeldelse som ville bli trykket neste dag. Han ville bli oppringt om en halvtime, sto det. Jenssen leste i noen fortettede sekunder. «Jenssens forhold til sine kilder viser seg å være like kynisk som hans tilnærming til den historiske fortellingen». Han sank sammen mens han leste. «Kynisk bruk av kildene … skruppelløs … uakseptabelt … tyveri av kunnskap … dette retningsløse verket … brudd på god sitatskikk … Direkte usmakelig …»¹

Han ringte redaktøren sin, som var et annet sted på hotellet:
«Jeg blir drept».
Finn Totland kom løpende. De leste e-posten.
«Du må vente med å svare», sa redaktøren.

3.

Den sterkeste anklagen i Bernhard Ellefsens anmeldelse, som ble publisert neste morgen, var «kunnskapstyveri». Dette ordet forekommer ikke i noen ordbok. Et google-søk viser at det tidligere var brukt noen få ganger, men i betydningen bedriftsspionasje. Søk på Retriever viser at ordet heller ikke er brukt siden. Det ble funnet opp og er bare brukt i denne ene saken. Det er aldri blitt definert. På den annen side er det ikke vanskelig å forstå, og det bærer et alvor i seg. Det innebærer at kunnskap kan være underlagt eiendomsrett og kan eies og stjeles. Dette er forbudt, og den som forbryter seg er en tyv.

4.

Omtåket gikk Jenssen ut i Tromsø by til det på forhånd avtalte intervjuet med NRK. Han svarte fraværende på spørsmålene mens tankene kvernet. Han ante at det han var blitt presentert for, ikke var det verste, at det kom mer. Fredagen gikk han ned til postkassen hjemme, hentet Morgenbladet og satt alene ved stuebordet og leste. Fire sider om hans bok. I tillegg til anmeldelsen var et intervju med Cathrine Baglo, forsker ved Tromsø museum, som offer for Jenssens såkalte tyveri. Baglo hadde skrevet doktoravhandling om samer på utstilling, et arbeid som hadde tatt flere år. Avhandlingen ble utgitt som bok under tittelen På ville veger i 2017. Utgivelsen på Orkana forlag fikk liten oppmerksomhet, og ved søk på google og i Retriever kommer bare én anmeldelse opp, i Forskerforum. At en avis som Morgenbladet ikke anmeldte boken må forstås som en forsømmelse, for avisens egen kritiker Espen Søbye trakk den plutselig fram ved årets slutt som en av 2017s beste bøker. Baglo hadde fått merke bokoffentlighetens vilkårlighet, hennes gode bok på et lite forlag havnet i skyggen.

Nå har hun fått tilsendt pdf’en av Jenssens bok, som utgis med bravur på et stort forlag i hovedstaden, de skal begge delta i et radioprogram. Hun leser deler av pdf’en («fort og gæli» sier hun) og fester seg ved Jenssens kapitler om samene på utstilling, stoff hun selv har gravd opp. Hun blir, som hun sier til Morgenbladet, «veldig irritert».² Jenssen har riktignok nevnt henne flere steder i teksten og henvist til henne i 50 fotnoter, men som hun sier, «ofte skriver han flere steder basert på mitt arbeid, før fotnoten dukker opp». Hun mener han bruker hennes analyse og oppbygning og gjengir hennes poenger som sine. «Det er ikke plagiat, men det handler om måten han lener seg på andre menneskers grundige arbeid». Jenssen «sår tvil om hvem stoffet tilhører», sier Baglo.

5.

Ved kveldens slutt skriver Baglo en e-post som Jenssen bruker en del tankearbeid på å tolke: «Jeg håper det går bra med deg. Det har sikkert vært en krevende dag. Jeg skjønner at dette ikke var ondt ment, men jeg håper også du skjønner at det er viktig for meg å reagere. Alt vel, Cathrine Baglo».

6.

I intervju med Morgenbladet antyder Vidar Enebakk fra Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora (Nesh) en bakenforliggende agenda blant Baglo og de som støtter henne. Forskere som har brukt lang tid på undersøkelser, mener de ikke blir godt nok kreditert i «kommersielle sakprosabøker». Enebakk sier: «Forskeren kan være tidlig ute med en bok som er original, men så skriver sakprosaforfatteren en mer litterær, kul fremstilling, som kanskje blir en bestselger og tar ut det faglige og kommersielle formidlingspotensialet. Det er en ubalanse i normsystemet fordi sakprosaforfatteren kan ta seg friheter som ikke forskeren har.» «Veldig mange forskere kvier seg for å snakke om dette. Forskere skal jo formidle, men de vil også bli anerkjent.»³

7.

Et aspekt ved Bernhard Ellefsens anmeldelse er moralismen. Han kunne ha stoppet ved vurderingen av boken, skrevet at den var dårlig, gjort det til et spørsmål om parafraseringsteknikk og plassering av referanser. Men Ellefsen går videre. «At en erfaren journalist ikke har fått vammel smak i munnen av å sitte og skrive denne fortellingen … er vanskelig å forstå», skriver han, «[Jenssens] skriftlige ego er rett og slett olympisk». Med ord som «skruppelløs», «kynisk» og «usmakelig» feller han en moralsk dom over forfatteren og personen Jenssen. I strafferett skiller man mellom uaktsomhet og forsettlighet, mellom uaktsomt og overlagt drap. Ellefsen tolker Jenssens «kunnskapstyveri» som en bevisst handling og retter sin vrede mot ham. Man kunne tenke at Ellefsen da går ut over sin rolle som bokanmelder, men på den annen side har jeg ingen problemer med å leve meg inn i Ellefsens posisjon. Jeg var inntil 2018 hans kollega i Morgenbladet (vi omgås ikke privat) og jeg forstår hva han gjør. All god skriving om virkeligheten er kompromissløst ærlig, og Ellefsen skriver sin oppriktige mening. Han overskrider rammene for litteraturkritikk og gjør teksten pregnant, underholdende og minneverdig, anmeldelsen blir i seg selv litteratur. Det er for mange som kjenner hverandre i bok-Norge, for mange servile forfatterintervjuer, og en avis som Morgenbladet må sparke i noen skinnlegger. Ved å gjøre dette, blir Morgenbladet «begivenhetenes avis», en avis som på fredagen er en event i seg selv og bestemmer hva kultur-Norge skal snakke om den helga. Så godt treffer Ellefsen at han fredag kveld får anerkjennelse av selveste Morgenbladet-hateren, Kjetil Rolness, Facebooks mørke fyrste: «Slik skal en bokslakt utføres! Presist, grundig og drepende.» Men det som er en seier innenfor et avisprosjekt, er ikke nødvendigvis moralsk riktig i verden, som Janet Malcolm påpeker i sakprosakanons mest berømte førstesetning: «Every journalist who is not too stupid or too full of himself to notice what is going on knows that what he does is morally indefensible».⁴ Kanskje ville saken stått annerledes hvis Jenssen slo like hardt tilbake, men Jenssen er ingen tøffing med hundre skarpskodde skribenter klare til å ta ham i forsvar. Jenssen er en ingeniørsønn fra Mo i Rana som har skrevet portretter i DN og knapt har vært i en debatt. Hans reaksjonsmønster er mårhundens, han går i frys. Når han bes inn til debatt, takker han nei. Det er så man får lyst til å sparke hardt til ham mens han ligger der nede på bakken, og rope: Kjemp da, mann!

8.

Da jeg spør Jenssen om opplevelsen var traumatisk, vil han heller bruke uttrykket «sjelelig forstyrrelse» – «det var en sjelelig forstyrrelse i mitt liv». «Man blir så rystet at man blir vektløs. Det er ikke det at man raser i en avgrunn, men du ser rundt deg og tenker, hvordan skal du komme deg ned på jorden og få fast grunn under beina igjen.» I dagene etter slakten fikk han telefoner fra venner, men han var fjern, «hodet var ikke på plass». På spørsmål om han burde benyttet anledningen til å forsvare seg samme dag som anmeldelsen kom, sier han: «Jeg kunne ikke fått svart noe fornuftig. Det var illusorisk å tro at jeg kunne komme godt ut av det.» Da han fikk tilbud om å forsvare seg i et debattmøte arrangert av Morgenbladet, så han heller ikke der noen mulighet. «De hadde bestemt seg, de hadde lagt opp et løp. De hadde skapt en skandale som de kunne bruke videre. Jeg er journalist, jeg jobber skriftlig. Muntlige konfrontasjoner er ikke min sterke side. Jeg ville blitt valset over.» Han mente det lignet et karakterdrap. «Hvorfor ville noen gjøre det mot meg? Det er stadig en gåte.» Han grunnet over bakenforliggende konflikter. Jenssen er en fjern slektning av Morgenbladets daværende sjefredaktør Anna B. Jenssen, som på den tiden lå i konflikt med redaksjonen i Morgenbladet. Avisens styre var fra Dagens Næringsliv, som var Jenssens (og Anna B. Jenssens) arbeidsgiver gjennom flere år. Lå det her en skjult agenda? I Morgenbladets sak ble det lagt inn henvisning til en ufordelaktig sak om DNs journalister, om Daniel Butenschøn som innrømte plagiat. Jenssen følte at sakene ble klistret sammen.

«Kan jeg stoles på? Kritikken hogde rett inn min troverdighet, min integritet», sier Jenssen, «og det vil henge ved meg for alltid. Hvis du søker opp navnet mitt, vil denne saken alltid komme opp. I lang tid etterpå sov jeg elendig. Jeg våknet om natten, lå og kvernet, surra rundt i hodet. For det var ingen vei ut. Det tok meg mange måneder å falle til ro. Jeg var rasende, fortvilt, sint».
«Hvorfor sint?»
«For at man kunne tolke alt i verste mening.»

9.

Hugo Lauritz Jenssens forsvar ble trykket en uke etter anmeldelsen. Han fremholdt at informasjon må være fri. «Kunnskap er et kollektivt gode.»⁵ Han viste til Baglos utsagn om at han hadde «sådd tvil om hvem stoffet tilhører», men Jenssen mente at «ingen kan eie fakta». Poenget med å publisere vitenskapelige arbeid er å bringe kunnskapen ut til dem som vil benytte den, poengterte han. Kunnskapen legges så til en allmenning og er ikke lenger noens eiendom, og fra allmenningen sto man fritt til å høste, så fremt kildene ble oppført. Jenssen hadde altså henvist til Baglo i 50 av sine 683 noter, og i boken roste han også arbeidet hennes. «Baglo er den fremste kronikøren av praksisen med utstillingen av de levende samene» (side 153). «Baglos fremragende bok …». Baglos temanummer i Ottar var «en tidlig inspirasjonskilde til herværende bok» (fotnote 467). «Dette kapittelet trekker store veksler på Baglos banebrytende arbeid» (fotnote 232). Hvor mange hilsener måtte Jenssen ha lagt igjen, før Baglo ble fornøyd? «Jeg beskyldes også for å ha rappet Baglos kronologi. Det er også en absurd påstand» skrev han, «kronologien er ikke mer original enn at utstillingene er ordnet etter stigende årstall.» For øvrig viste litteraturlisten hans til 250 andre verk enn Baglos. Jenssen sier: «Jeg levde i den tro at så lenge du oppgir kildene, så er det greit.»

10.

Jenssen kommer fra en annen tradisjon enn Baglo. Sistnevnte er akademiker, med sin definerte etikk og etikette for kildegjengivelse. Jenssen kommer fra journalistikken, som har et annet forhold til kildene. Journalisten skal legge fram informasjon i offentligheten, men formaliteter rundt kildehenvisning er andre enn i akademia. Ofte legges kildene rett inn i teksten («skriver Aftenposten»). Raskt etter at en journalist har gravd opp en sak, blir den felles eie. Saker som enkeltjournalister har arbeidet med i årevis, inngår da i en felles kunnskapsplattform uten at det henvises. Ingen journalist vil hevde at hen «eier», for eksempel, kunnskapen om at en partileder er avslørt i en skandale.

Videre har presseetikken et ambivalent forhold til kildegjengivelse. «Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet», heter det i Vær varsom-plakaten. «Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn.» Journalister skal både oppgi og verne kilder.

I sakprosa møtes den akademiske og den journalistiske tradisjonen i en sjanger der ingen klar grenseoppgang finnes (en «sjekkliste» adresserer nå kildegjengivelse i form av noen spørsmål). Akademikere gjenkjenner fotnotesystemet og antar at deres regler gjelder, men en journalist vil ikke nødvendigvis akseptere de akademiske reglene, eller kjenne dem. Den journalistiske forfatter vil ofte bygge sin gjengivelse på en rekke kilder som skal holdes skjult, og som journalisten ifølge sin yrkesetikk skal gå i fengsel for å beskytte.

11.

I sin anmeldelse peker Ellefsen på tre partier i Jenssens bok som språklig ligner Baglos og andre kilder. Disse skal bevise plagiatet, være the smoking gun, men bevisførselen er svak. Ingen av setningene han viser til, er identiske med originalen. Noen uttrykk gjenfinnes og noen partier har lik oppbygning, men setningene er ulike. Her må Jenssens frihet forsvares. Han har rett til å gjengi disse kildene, og skal han gjøre det, må nødvendigvis noen av de samme ordene med. En god journalist stjeler som en ravn. En ide her, en kilde der, en formulering. Det er nettopp ved å suge til seg verden og bruke sin kreative frihet, at en journalist kan skrive godt. Rammene for dette er til enhver tid under press fra kilder (som vil ha sin agenda gjennom), maktpersoner (som kan utøve press), etisk regelverk (eller uklare rammer for dette), kommersielle forhold (alle som vil gjøre teksten mer salgbar), et cetera.

12.

Jeg har en fornemmelse om at jeg leste sakene om Jenssens bok da den kom og ventet på at noen ville ta ham i forsvar. Jeg antok at «kunnskapstyveriet», boken og begrepet, ville bli problematisert av andre skrivende, men ingen kom Jenssen til unnsetning. Hverdagen gikk videre og ingen tok debatten. Når jeg går gjennom mediedekningen nå, virker det i stedet som flere henger seg på kritikken.

NFFOs styreleder Geir Hønneland uttaler seg. «Jeg har ikke lest boken, men slik saken fremstilles, synes jeg kunnskapstyveri er et dekkende begrep», sier han. Siden Jenssen er medlem av NFFO, kunne man kanskje tro at fagforeningen ville støtte ham i hardt vær, eller forsvart hans rett til å popularisere forskning. Man kunne tenke at NFFOs styreleder ville lese en bok før han fordømte den, men det skjer ikke. Når Jenssen senere sender ham en e-post for å be om oppklaring, svarer Hønneland at han ikke uttalte seg om Jenssens bok, bare generelt, og ikke som NFFO-leder, men som samfunnsforsker – som om Hønneland i en vill drøm trodde at han ble oppringt som noe annet enn styreleder i NFFO.⁶

Prosas redaktør Merete Røsvik vil «ikke kalle det tyveri», men har inntrykk av at det er «slurv og lettvint gjenbruk», sier hun i samme sak. Heller ikke hun har lest Jenssens bok. I to senere artikler i Prosa blir Jenssens bok bruk som eksempel på «dårlig kvalitetssikring»⁷ og mulig «ideplagiering»⁸ tilsynelatende uten at artikkelforfatterne har lest boken.

Aftenpostens anmelder Hilde Østby bringer nå også inn det faktum at Jenssens hudfarge er lys: «Selv nå er det likevel hvite, privilegerte menn som liksom skal eie historien.» «Nå viser det seg imidlertid at også denne boken er et resultat av privilegerte menn som tar seg til rette.»⁹

13.

En uke etter anmeldelsen bruker Bernhard Ellefsen også ordet «plagiat».¹⁰ I anmeldelsen fant han ikke plagiatet, og endte opp med å bruke neologismen «kunnskapstyveri». Nå finner han begrunnelse i rapporten God skikk fra 2006, en utredning av kildebruk i sakprosa etter kritikken mot Karsten Alnæs’ «Historien om Norge».¹¹ Han viser til dette sitatet: «Plagiatbegrepet omfatter også tilnærmet avskrift av andres tekst, og mer avgrensede typer av stoff, som ideer, materiale, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, resultater m.m. Det regnes også som plagiat om man gjør henvisning til et annet arbeid tidlig i sin egen tekst, og så gjør omfattende bruk av det uten videre henvisninger.» Slik Ellefsen fremstiller det, er dette gjeldende etikk i sakprosa, mens det egentlig er en gjengivelse av forskningsetiske retningslinjer. Disse har aldri vært innført i sakprosa. Å innføre dem har aldri vært en problemstilling.

Ellefsen viser også til dette utdraget: «Også ved parafraser må det gjøres tilstrekkelige henvisninger. Det er for eksempel, ifølge de forskningsetiske retningslinjene [min utheving], ikke nok med én henvisning tidlig i teksten dersom en deretter gjør omfattende bruk av andres tekst uten videre henvisninger.» Igjen tolker Ellefsen forskningsetiske retningslinjer som gjeldende etikk for sakprosa.

Ellefsen tar heller ikke med gråsonene. «Når det gjelder ideer, hypoteser, tolkninger, design osv., kan det være vanskelig å se hvor grensen går mellom eget og andres, eller hvor grensen går mot det som kan betraktes som allmenneie», heter det i rapporten. Det er altså nødvendig å bruke skjønn, og utvalget mener vurderingen må avhenge av type verk. «Verdenshistorien vil ofte i hovedsak være bygd på andres framstillinger. Her vil en ofte kunne nøye seg med lister over brukt og anbefalt litteratur.» Når det gjelder «emneavgrensede historiefaglige framstillinger av mangfoldig slag må henvisningssystemet tilpasses publikasjonen og leserne». Hvis man kategoriserer Jenssens bok som «lettere historieformidling», mener utvalget det bør stilles «minstekrav til redelighet når det gjelder å oppgi bruk av andres arbeider». I dette legger utvalget at man «gjør rede for anvendt litteratur, helst også anbefalt litteratur».

Slik smuldrer Ellefsens påstand om «solid dekning» for å si at Jenssen har plagiert, ned i intet. Og hvis det i God skikk-rapporten hadde vært et slikt grunnlag, ville det likevel vært usikkert om rapporten faktisk er å forstå som retningsgivende i norsk sakprosa. Det var verken i 2019 eller senere noen klart definert etikk for sakprosa i Norge.

14.

Da jeg endelig finner noen som stiller spørsmål ved kritikken mot Jenssen, er det i Facebook-tråden til Kjetil Rolness. Der skriver Helge Svare, selv forsker, at han blir mistenksom når anmeldelser handler mer om forfatterens moral enn om boken. Han mener anmelderne ikke klargjør sjangerkonvensjonene godt nok, og etterlyser en utdypning av forskjellen mellom grunnforskning/publisering og popularisering.

15.

Gjennom påsken 2019 går Jenssen gjennom boken sin for å se etter feil. Han leser, side for side, note for note. Han lager et notat til forlaget, Cappelen Damm. Han har ikke funnet noe alvorlig, skriver han, men det kan skyldes «at jeg er blind for de mulige feilene jeg selv kan ha begått». Han peker ut åtte detaljer. Blant disse er fire nye fotnoter, hvorav én viser til kilden Baglo, noen forglemmelser og upresisheter. Noen fotnoter kunne vært bedre plassert, noen parafraseringer mer elegante.

To år senere, i 2021, forsøkte han å skrive seg gjennom opplevelsene i et essay som han sendte Prosa, men som ble refusert (tittel: «Er jeg sakprosaens Lord Voldemort?»). Han skriver her: «Baglo og Ellefsen så ut til å mene at jeg hadde stjålet hennes bok. Mens de i virkeligheten stjal min. Denne oppkonstruerte overhøvlingen var utilgivelig, den kan ikke forsvares på noe vis. Jeg forsvarer boken min. Forlaget har stått ved boken og ved meg». «Jeg nekter å la meg skamme over en samisk verdenshistorie».

Da vi møtes, ved samme stuebord der Jenssen i sin tid leste anmeldelsen i Morgenbladet, spør jeg hva han ville gjort annerledes. Rundt seg har han alle relevante artikler, e-poster og notater, han har fortsatt arkivaren i seg. Han sier at han burde ha snakket med Baglo. «Jeg burde ha etablert en kontaktlinje, involvert henne. Det ville ha forhindret dette.»
«Du tror det?»
«Ikke sikkert. Jeg ville ha skrevet boken slik uansett. Jeg tenkte, hun har jobbet så lenge og grundig at hun har skrevet alt hun kan, og at jeg ikke vil intervjue henne. Jeg ville heller finne andre kilder. Jeg ville fortelle historien journalistisk.»

Jeg spør hva man som forfatter kan lære av saken.
«Når det ikke holder å være åpen og redelig i notene, vet jeg ikke. Man må kanskje vokte seg for å skrive om noe som andre har skrevet om før.»
Han mener man må forsvare den journalistiske arbeidsmetoden.
«Dette er mitt journalistiske arbeid, og det får jeg forsvare. Så får andre mene det de vil.»
«Så man må bare leve med en risiko for en slik anmeldelse?»
«Det er risikabelt å gi ut noe i det hele tatt. Jeg har ikke noen konklusjon», sa Jenssen, og klandret anmelderen: «Han slo nesten krøll på seg for å kunne bruke ordet ‘plagiat’, for å si det uten å bruke ordet. Det kunne ikke være plagiat, siden dette er en helt annen bok, med et mye bredere tilfang av historier, dermed kom ordet ‘kunnskapstyveri’. Han mente jeg var en tyv.»
«Og hvis kunnskapstyveri finnes, så vil man vite hva det er, for å kunne unngå det?»
«For alt i verden, ja.»
Jenssen skriver nå på en helt annen type bok, en barnebok, fiksjon, hvor alle karakterene er insekter.

16.

Det kunne ha endt med denne utilfredsstillende konklusjonen, hvis det ikke hadde vært for at Cathrine Baglo ringte meg. Etter at jeg tok kontakt, fikk hun tak i Jenssens bok og leste i den, slik den ble, ferdig trykket. Hun sier hun fikk vondt i magen. «Han skyggelegger arbeid og prosesser», sier hun, «mitt og hans arbeid glir over i hverandre». Hun sier at forsidebildet føles som en provokasjon, det viser en kvinne som hun dedikerte sin doktorgradsavhandling til. «Jeg har løftet fram disse bildene og opplysningene som han høster uhemmet av». En vond historie lå bak bildet, sier hun, denne kvinnen var sentral i hennes arbeid og hun brukte mye tid på å gjøre historien kjent, «da ble det vondt at mitt arbeid ikke er tydeliggjort». Hun sier samtidig at hun ikke kjenner hvilken etikk som er gjeldende i sakprosa. Hun mener Jenssen har en «provoserende fortellerstemme», men tror ikke at han mener vondt. Når jeg ber henne forklare hva Jenssen burde gjort annerledes, gir hun konkrete innspill.

For det første, mener hun, burde han ha satt en fotnote i den første setningen når han begynner å bygge på et materiale, for å vise hvor bruken av kilden begynner. Nå kan fotnoten komme først etter to sider.

For det andre burde Jenssen ha spesifisert hva opplysningene han henter, består av. Baglo sier: «I den første henvisningen til mitt arbeid skriver han at min avhandling ‘har gitt et uvurderlig tilfang av kilder, opplysninger og perspektiver’. Det er fint, men han skulle likevel spesifisert hva materialet det bygges på, består av. Da ville mitt møysommelige arbeid med å identifisere enkeltpersoner, utstillingssteder og så videre ha kommet fram …».

For det tredje, mener hun, burde Jenssen ha spesifisert skillet mellom primærkilder og sekundærkilder (for eksempel «kilde X i Baglo 2017»).

«Hvis han koker det ned til åtte fotnoter, har han misforstått», sier Baglo. Hun tror at han har handlet i god tro, at han ønsket dette like lite som henne. På spørsmål om hva som kan gjøres for å forhindre slike saker, kommer vi inn på at det ville være bra om NFFO lagde en liten veileder om korrekt referering som kunne ligge på nett.

17.

Forfatteren Jenssen ville godt. Han ville skrive om en undertrykt minoritet, la ned et stort arbeid, han elsket det, han ville bruke den informasjonen han fant hvor enn den fantes. Han plagierte ikke, brøt ingen etiske regler som han kjente til eller som var klargjort for ham, men han ble målt i gråsoner og fordømt med harme. Han tilhørte et laug der ingen stilte opp for ham eller forsvarte hans rett til å bruke informasjon der den måtte finnes. Han gikk på en landmine som lå skjult i det sakprosaetiske terrenget og eksploderte i form av et nytt ord, «kunnskapstyveri», for siden å forsvinne. Jeg undres over hvor mange flere slike miner som finnes og hvor mange av oss andre som snubler rundt dem og uforvarende kan tråkke på dem.

Bernhard Ellefsen har lest artikkelen og fått mulighet til å kommentere, men har valgt å svare i etterkant (les svaret her: Simen Sætres etiske føleri). Artikkelforfatteren har gitt ut to bøker på Cappelen Damm, men med andre redaktører enn Jenssens. Han har ikke møtt Jenssen tidligere.