«La oss nå stå på mens malingen fortsatt er våt, og dekke landet med veggmalerier. All makt til anelsen – mentaliteten blir vår skjebne!» Slik lyder det i den 19 år gamle Thomas Hylland Eriksens debut i norske riksmedia, i 1981. Med brask og bram taler han den politiske veggmalingens sak: «Vi har ingen andre muligheter for å fortelle ‘folk flest’ hva vi mener.»
Hele Norges sprelske guttunge, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, runder i disse tider 50 år. Samtidig med at han er uforskammet ungdommelig er han en av dem som har holdt på lengst. Eller hvor lenge egentlig?
Hylland Eriksen er høyproduktiv som forfatter, med bestselgere, akademiske utgivelser og utallige debattartikler. Dessuten musiker og romanforfatter, småbarnspappa og festmenneske. Han har hatt flere perioder som rikssynser, med klippekort i kringkastingene, og han er høyt på hatlistene hos anti-modernister og fremmedfiender. Han er global og helnorsk, liberal og anarkist, tror på det gode og ler av det onde.
Han er en fri sjel, men det er ikke en hvilken som helst frihet han er talsmann for. Han er blitt til i sin tid, en enestående fri-tid, et 60-, 70- og 80-tall som i Vesten brøt ned åndelige og sekulære autoriteter, åpnet slusene for godt. Den teknologiske utviklingen akkompagnerte kulturrevolusjonene, hvem som helst fikk tilgang på uttrykksmidler og formidlingskanaler, pressen ble virkelig fri, monopolene smuldret. En kjempebølge som ennå vokser, nå særlig i nettets ekspansjon.
Hylland Eriksen har levd hele denne revolusjonen, helt fra han tok steget inn i den større norske offentligheten med bidrag i Gateavisa, i starten av 80-tallet. Selv var jeg også så heldig å få være med på denne reisen, som «redaksjonssekretær» – dvs eneste lønnede medarbeider, altså altmuligmann – i Gateavisa fra slutten av 70-tallet.
MOTKULTURER
Gateavisa var hovedorganet for den norske alternativscenen, eller «motkulturen» som var det samtidige navnet vi selv brukte. «Motkultur» er et ord som dessverre også brukes til å beskrive pinsevenner, landsmålsfolk og avholdsrørsler, ting som kanskje er noe av det samme, men iallfall også det helt motsatte. Stein Rokkan lanserte ordet i Geografi, religion og samfunnsklasse (1967), der han analyserer periferienes organiserte motstand mot sentraliserte nasjonsbyggende krefters strategi for kulturell standardisering.
Mest kjent er nok ordet likevel i sin amerikanske form, «counter culture», anvendt av kulturfilosofen Theodore Roszak i The Making of a Counter Culture. Reflections on the Technocratic Society and Its Youthful Opposition (1969). Den handlet om de nye motkulturene: beat-generasjonens poetiske opprør (Allen Ginsberg etc) og de politiske frontene inspirert av klassisk marxisme, via nye tenkere som Herbert Marcuse. Det man opponerte mot, var i følge Roszak teknokratiet, med dets miljøfiendtlige, krigerske og ensrettede kultur.
Stikkord for opprøret var maksimalt mangfold og globale kulturelle inspirasjoner. Etterkrigstidens moderniteter ble brått håpløst gammeldagse og snevre, byene teknokratene hadde bygget ble opplevd som umenneskelige maskiner, trafikkens støy som infernalsk og den bedøvede konsensusen i media som løgn. Motkulturen var et internasjonalt fenomen, den var anti-borgerlig og produserte «drop-outs» i ulike varianter på en skala fra rusopplevelser til fagforeningskamp.
SPINNE SNORER TIL PERIFERIEN
I dag er han mest kjent som Thomas Hylland Eriksen. Men da han levde ut sin gryende etter-modernitet i en mengde artikler i Gateavisas spalter, brukte han mange varianter av navnet: Geir Thomas Hylland Eriksen, GTHE, Thomas Hylland, Geir T. H. Eriksen, Geir T. Eriksen. Som fysisk person var han likevel utvilsomt Geir. Nå er han like utvilsomt Thomas. Han har sjøl gitt en opprinnelsesmyte for navneskiftet: «Den gang var jeg Geir, som betyr spyd på norrønt, mens nå er jeg blitt Thomas, tvileren.»
Denne sprudlende navnevariasjonen kan speile nettopp den frie tiden som foldet seg ut mot slutten av 70-tallet og utover 80-tallet. Epoken var preget av fri sjonglering med identiteter, sosiale masker og sterk tro på språkhandlingers forvandlende kraft. Tenk bare på maoistenes vekt på å «ta klassestandpunkt» og dermed bli ett med de kjempende massene, eller å «sjølproletarisere» seg. Vips var man en annen.
Det var altså en fri-tid som omga Geir da han steppet ut av småbyens gymnasialanarkisme, i starten med rapporter til Gateavisa om hva som foregikk i nettopp småbyen – i hans tilfelle Tønsberg. En av Gateavisas viktige roller var å spinne snorer ut i periferiene, mange snorer, fra Paris, Amsterdam, India, San Francisco, Bolivia – inn til Norge, Oslo, Majorstua, Hjelmsgate 3, og derfra ut i landet, Røros, Namsos, Lillesand, Alta. Å få den anti-autoritære Gateavisa i postkassen i Larvik eller kjøpe den på festival, var seriøst bevissthetsutvidende for avvikende, ofte enslige sjeler ved fjord og fjell.
I vår tids totalkommunikasjon kan det være vrient å se hvor smal verden var for ikke så lenge siden, altså dengang. Da Gateavisa var på sitt største, mellom 1976 og 1983, med opptil 20.000 i opplag, fantes det i Norge én radiokanal (+ Sjømannssendinga), én TV-kanal med få timers sending, full kino-sensur, mange forbudte bøker og en pågående, aggressiv kampanje fra snurpeborgere og kristenfolk mot alt som smakte frisinn.
Det ble iverksatt mange kampanjer, blant annet fra Norges Bondekvinnelag, for å få Gateavisa forbudt eller i det minste nektet solgt i det halvoffentlige monopolorganet Narvesen. De streite ropte stadig opp om at avisa måtte bekjempes – på kommentarplass i Aftenposten og VG. Vi ble politianmeldt, forhørt og flere utgaver ble inndratt. Redaksjonen måtte i namsretten og kjempe mot skarpskodde advokater.
Det var en liten verden, en trang tid. I Oslo var det for eksempel bare en håndfull utesteder uten slipstvang og spiseplikt – Krølle, Club 7, Tørteberg, P 17. Gateavisa var pusterommet i kulturen, kanalen, opposisjonen. I disse dager er alt sånn som Gateavisa var. Alle har nå full tilgjengelighet til hva som helst, den gang hadde vi bare en smal sprekk i isen.
FORNEMMELSE AV FRIHET
Men likevel – det var en fri-tid! Friheten ble levd og nytt lenge før den fantes. Denne frie tiden, preget av en altomsluttende fornemmelse av frihet, var en konsekvens av babyboomernes utfoldelse før og etter 67/68. En verdensorden av hvite menns byrder, bedrevitende misjonæraktivitet og rovdrift på stadig nye ressurser, fikk alvorlige sprekker. Tilliten til autoritetene skrumpet, det gikk i dass med det hegemoniske «vesten».
Et verdensbilde går i knas, og de store ungdomskullene, «født til frihet» etter storkrigen, tok i hovedsak to ulike veier videre – den ene basert på det kommunistiske alternativet, den andre på mest mulig uinnskrenket, hedonistisk utnyttelse av de nye «frihetene»: sex & drugs & rock’n’roll – denne generasjonens versjon av piker, vin og sang.
I Norge kan disse to retningene sorteres rundt ml-erne på den ene siden (Klassekampen, AKP, Rød Ungdom, Rød Front/NKS, Oktober forlag, plateselskapet MAI, sjølproletarisering, sikkerhetspolitikk, solidaritetkomiteer, streikestøtte, osv) og frikerne på den andre (hasj, LSD, magi, spiritualisme, kollektiver, alternativt jordbruk, miljøkamp, festivaler, husokkupasjoner, fangepolitikk, tegneserier, musikk – altså Gateavisa). Det finnes utvilsomt store felter av overlapping mellom de to strømningene. Det ble røyka hasj i ml-rørsla og mange frikere ønsket væpna revolusjon. Det fantes også andre trender som ikke lar seg sortere inn i skjema, men for enkelhets skyld er det greit med en slik dikotomi: Ml-ere på den ene siden, Gateavisa på den andre.
KLAR FOR ALT
Den unge Geir Thomas var klar for alt, der nede i Tønsberg. Han begynte litt forsiktig med enkelte bidrag til Gateavisa, men snart var maskinen trimmet opp i høyt turtall, og det begynte å komme mye, problematisk mye, stoff fra hans hånd. Ikke problematisk fordi det ikke holdt høy nok standard, men fordi det var umulig å la én stemme, hvor mangfoldig den enn var, fylle hele bladet.
Han hadde nemlig raskt skjønt at det gjaldt å mene noe om alt. Han skulle bli Gateavisa-mann, og dermed var det lurt å skrive artikler innenfor alle feltene Gateavisa beveget seg på – fra det kriminelle til det fromme, fra det filosofiske til det spontane.
Siden navneleken var så frivol, kan det her ikke sies med sikkerhet at det som fremstår som hans første artikkel i Gateavisa, virkelig er det. Det er noe i den som tyder på at det ikke er den første, den henviser liksom til noe forutgående, men det kan skyldes at han allerede da var inne i det kontinuum han senere aldri er kommet ut av. Påstanden blir da at hans første Gateavisa-artikkel er «Etter rulleskøytene kommer veggmalingen!», signert Geir Th. Eriksen, i nummer 6-1981, der avisa presenterte seg som «Moderat familieblad» og viet en lang seksjon til graffiti.
Ordet «tagging» var ennå ikke importert til norsk, og det var slett ikke «tags» – altså fancy signaturer – folk først og fremst lagde med sprayboksene, det var verbale utsagn, gjerne surrealistiske. I Oslo kunne man lese ting som: «LO = LSD», «Leve kong Sonja!», «Kongen er homo», «Heng kulturradikalerne», «Ungdom gjør opprør», «Brian frelser», osv.
Ingressen over debutartikkelen spør, og svarer selv:
«Hvordan møter friske aktivister den massive mediapropagandaen som spys ut av alle tenkelige kanaler? Med sprayboksen i hånden og gode slagord i hodet kan man på et velegnet sted få sagt akkurat hva man mener til alle forbipasserende. Spraymaling er selvsagt forbudt. Sammen med piratradio er sprayboksen det enkleste, billigste og kraftigste uttrykksmiddel man har til rådighet. Så enkelt, billig og kraftig at maktfolka får fullstendig spader og slenger om seg med bøter og repressive tiltak. Gateavisa har mottatt en personlig beretning fra en som kjenner de fleste sidene ved livet som spraymaler.»
Over overskriften var det satt en stikktittel: «Kjent syklist spår ny folkebevegelse». Sammen med teksten hadde Tønsberg-gutten sendt inn et par illustrasjoner av lokal graffiti. Det ene bildet er hentet fra «Aktivist, nr. 1, desember 1980» – kanskje hans egen fanzine. På bildet ser vi en sort silhuett som er i gang med å spraye «MERE ACTION HER!» A-en i «action» er en anarkist-A med ring rundt, O-en er en bombe med lunte, og etter utropstegnet er det sprayet noe som ser ut som sanskrittegnet for «AUM»-mantraet.
Den andre illustrasjonen er fra Vestfold Arbeiderblad 29/4-81, med bilde av en betongvegg der det står sprayet «VÅR STATSMINISTERKANDIDAT: INTUISJONEN!». Overskriften over bildet er «Sprayboks og slagord», og billedteksten under er overraskende mildt stemt. Kanskje redaksjonen kjente synderen og likte ham? Slik presenteres bildet:
«Mulig er det den vårlige yrhet som står bak, i hvert fall tyder de mange ‘påskrifter’ rundt om på en livlig aktivitet. Først og fremst med spray-bokser. Vårt motiv hentet vi fra Nøtterøy, der det på muren til Nøtterøy sparebank står å lese: Vår statsministerkandidat: Intuisjonen. Vi er ikke helt sikker på hva skriveren har ment med ordene, men kanskje forklaringen står et annet sted.»
Selve brødteksten er preget av en ungdommelig/gammelmodig stil – dette rare veslevoksne språket vi bruker sent i tenårene når vi plutselig har begynt å mene noe på ordentlig og føler en slags rus over de verbale superkreftene. Artikkelen bruker ord som «undertegnede, intet, imidlertid, den utsøkte fornøyelse, den utsøkte krets, det får være grenser, dette tør være kjent, hvorvidt, stilt overfor utsikter til, osv». Kanskje han er inspirert av Jens Bjørneboes lett oppblåste, arkaiserende og aristokratiserende stil? Samtidig er det tydelig at han skriver seg opp i et tøffere toneleie utover i artikkelen, og innslaget av dialektale og samnorske former øker: «Hele tida, handa, jævlig bra, aleine, i seg sjøl, purkefolka [er] teite.»
Han er bevisst at han skaper kunst, han diskuterer de estetiske implikasjonene av fargevalg, og han omtaler arbeidene som «mine verk». Å blande to farger, rødt og svart, blir «mer estetisk» og «dobbelt så grundig». Han er helt på linje med Gateavisas tradisjon med «gjør det selv»-aksjoner. Avisa pleide å oppfordre leserne til aktiviteter av typen: Lag din egen piratradio! Dyrk din egen pot! Klipp ut og lim opp falske trafikkskilt! I tråd med dette kommer Geir med tips om den praktiske gjennomføringen av graffitiaksjoner – både hva gjelder innhold og utførelse. Det skal gjøres om natten, man må ha planlagt hva man skal skrive (ellers kan man bli «revet med»), det kan være fordel å være alene, men også fint å være to.
Den senere professoren hadde også den gang et kvikt hode, og han starter støttearbeidet for seg selv allerede mot slutten av artikkelen, tydeligvis før han i det hele tatt er ilagt noen bot. Han forteller at «kassa er bånnskrapt» og at de kan vente seg feite bøter og erstatninger til diverse forretninger «på toppen». Derfor har han startet kronerulling blant venner, men siden dette ikke går raskt nok, henvender han seg til Gateavisas lesere og ber dem sende penger. Adressen er TASK v/ G.T. Eriksen, Ekenes, 3140 Borgheim. TASK er tidligere i artikkelen blitt presentert som «Tønsberg anarkistiske sykkelklubb».
Men måtte han noengang betale noe? Kom det inn penger? Ble det feite bøter og erstatninger? Fikk den unge idealisten anledning til å stige opp på bålet og la seg brenne under hatefulle tilrop fra «toppen», det tønsbergske borgerskapet og handelsstanden?
Raskt oppsummert er poengene i artikkelen disse:
1. Spraymaling har «et titalls funksjoner» (han nevner to)
2. Anarkister har «intet annet medium»
3. Asfalt og betong er stygt
4. Sosialdemokratiet glatter over motsetninger
5. Makthaverne forsøker å forføre oss eller tie oss ihjel
6. Det er viktig å ta «avstand fra AKP»
7. Handelsstanden i Tønsberg er utrolig aggressiv
8. Andre må bli med og betale for moroa
Her er noen smaksprøver på stilen:
Det er mange måter å bruke lommepengene sine på. Noen kjøper rulleskøyter og små, nette kassettspillere til svimlende summer, andre spinker og sparer for å kunne være dritings i to uker på Costa del Sol, mens atter andre kjøper spraymaling.
Undertegnede hører til sistnevnte gruppe. En boks spraylakk kan kjøpes i en hvilken som helst fargehandel, og jeg har ennå ikke opplevd at innehaveren kommer med nysgjerrige spørsmål.[…]
Også blant anarkister er det tvil om hvorvidt man kommer noen vei med å male på veggen. Jeg synes imidlertid det er flere ting som taler for enn imot. For det første har et slagord på en vegg et titalls funksjoner. Det viser en total mangel av respekt for privat eiendom, og det er et symbol på den desperasjon som preger en stor del av alternativbevegelsen. «Vi maler i avmakt» står det på Adelsten-Kjølners bygning i Tønsberg. Vi har ingen andre muligheter for å fortelle «folk flest» hva vi mener. De borgerlige (fra Carl I. til Steigan) har aviser, radio og TV. Anarkister har intet annet massemedium enn hvite murvegger. […]
Hvis en blir «revet med» underveis (– jeg snakker av erfaring!) er det lett å skeie ut m.h.t. slagordenes innhold. Det er for eksempel lett å ty til direkte personhets. Og om man har slengt dritt om en av byens beste borgere på en offentlig vegg (det er gjerne byens beste borgere det er mest dritt å slenge om) er det ikke godt å vite hva han kan finne på. Noe sånt kan iallfall bli dyrere enn bot. […]
Om man skulle bli tatt av purken med sprayboksen i handa – noe sånt er det umulig å forsikre seg mot – er det beste å gi et stillferdig og sympatisk inntrykk. Forklar at du gjorde det under tvil, og definer din politiske oppfatning ved hjelp av så mange fremmedord som mulig. Purken er dumme, og skriver ned det du sier ordrett. Si også at du tar avstand fra AKP (viktig!!!). Prøv å virke litt mer naiv enn du egentlig er. […]
Nå er vi stilt overfor utsikter til feite bøter, med erstatning til diverse forretninger på toppen. Hvordan skal dette gå??? Saken er nemlig den at kassa er bånnskrapt. Vi har allerede startet en kronerulling blant venner, men det går seint. Jeg mener, her er det jo snakk om tusenlapper. Så nå, kjære lesere, har dere deres livs sjanse til å vise at dere virkelig mener noe med solidaritet & anarkisme. Med andre ord: Vi ber om penger! […]
Nok om det. La oss nå stå på mens malingen fortsatt er våt, og dekke landet med veggmalerier. All makt til anelsen – mentaliteten blir vår skjebne!!!!
INN I DET INDRE
Første gang Hylland Eriksen står i redaksjonslista, er i nr 3/83, altså knappe to år etter debuten. Nå heter han Th. Hylland. Hans første artikkel som redaksjonsmedlem er «Den jævla privatbilismen», med utsagn som dette: «I den liberale ånd har jeg bestemt meg på å finne forsonende trekk, men det har ikke lykkes meg å finne annet enn blanke, lakkerte overflater av kaldt metall, asfalterte potetåkre, barnelik, sild i olje, rullestoler og åttekroners trikkebilletter.» I artikkelen går han – med et skinn av forbehold – inn for å sprenge bilfabrikker og å ramponere enkeltbiler, sparke løs speil og legge spiker i veikryss: «Tegnestifter går ikke. Jeg har prøvd.» I samme nummer har han også en bokanmeldelse av Brynjar Aa: Gords barn: «Først og fremst er den en oppvisning i ungdommelig livsglede som ikke lar seg knekke av en forstokket foreldregenerasjon».
I Gateavisa 4/83 – der forfatter Ingvar Ambjørnsen forteller det norske folk at «Det er min plikt å bruke LSD» – skriver Hylland Eriksen en sak om hekseri: «Artikkelen tar opp forholdet mellom heksekunst og vitenskap. Artikkelforfatteren konkluderer med at et verdensbilde der kristentro og naturvitenskap rår grunnen alene, er like endimensjonalt som et der ånder og andre usynlige vesener er eneste grunnlag for å forstå verden.»
Han er med på omleggingen av avisa etter nr 5-6/83, mitt siste nummer som redaksjonsmedlem. Gateavisa kommer først ut i en ganske elegant utgave, med ny, proffere layout og hvitere papir. På redaksjonslista heter han nå Geir T. H. Eriksen. Han åpner med en antibyråkratisk artikkel mot Husbankens bostøttekontor: «Nå klarer de sikkert å fylle kvoten sin hva papirproduksjon angår. Sjelden har jeg følt meg så overlesset med allslags tullete dokumenter som da jeg forlot Bostøttekontoret.»
Kanskje han også har skrevet den usignerte artikkelen om Coca Colas historie, «Den globale tåteflasken»? Iallfall har han både en artikkel om fremtidsvisjonene til George Orwell og Aldous Huxley (dette er rett før årsskiftet til 1984) og en sak om en av hans utallige helter fra engelsk avantgardemusikk: denne gang et intervju med Peter Hammill: «Han blir ofte beskyldt for å være en kronisk mørkemann, en som alltid ser de dystre og pessimistiske sidene ved tilværelsen, ofte uten det minste lysglimt. Men som samtalepartner virker han nesten lystig; vitalt gestikulerende og engasjert.» Høres nettopp ut som en Hylland Eriksen kan like.
Etter bare tre slike luksus-gateaviser, blir endringstrangen for stor igjen, og avisa kommer nå i et større format enn noensinne. Vår mann er produktiv: Han skriver for å få gitt «Folkets fredspris» til Arne Treholt, raser mot høye priser på datautstyr, harselerer med Marx, jubilerer for Donald Duck, slakter Nytt norsk tidsskrift: «Hva er det som er så nytt ved innholdet i første nummer? Svært lite […] Gode gamle emner omtalt og behandlet på god gammel måte av gode, gamle akademikere […] Det intellektuelle Establishment har laget nok et tidsskrift for seg selv og sine fans. Men dere må bli friskere, Slagstad & Co., skal dere få nye fans!».
En viktig artikkel i hans karriere kom i Gateavisa nr 100, i mai 1984, under tittelen «Hvordan er antinasjonalisme mulig?» Her ser vi grunnrisset til mye av det han skulle bli kjent for senere, en dyp kritikk av nasjonalstatens idé krysset med en advarsel mot å forkaste alt det positive «før vi kommer i skade for å kaste hele vår fellesarv på dynga». Artikkelen er ornamentert med en fin anekdote fra hans eget liv: «Jeg synes naturligvis det er trivelig at det stadig finnes kjekk norsk ungdom – sinte, unge menn som brenner flagget i protest mot nasjonalismens udåder og meningsløshet. Selv kom jeg aldri lenger enn til å bære et digert svenskeflagg i 17-maitoget – helt til jeg ble kjeppjaget ut av rasende klassekamerater …»
NYE TIDER – GLASNOST I NORGE
Men Hylland Eriksens egen «storhetstid» i Gateavisa-sammenheng er når avisa blir forvandlet til noe annet enn seg selv – en slags pocketbok i lite format, under navnet Glasnost. Dette skjer i 1987-88, og Glasnost kommer i syv utgaver. I den første kan vi lese en usignert erklæring, som jeg tør vedde på er ført i pennen av den senere professoren:
Vi trenger glasnost i Norge, og da tenker vi ikke på puslete detaljproblemer fra det politiske «liv». Russerne åpner på sin side fangeleire og sparker tusener av udugelige pamper. I Norge må glasnost innebære en nådeløs prøving av vedtatte sannheter og etablerte institusjoner på alle områder. Det er en slik bølge vi vil bidra til.
Å kalle et norsk tidsskrift Glasnost må også bety at vi går på tvers av konvensjonelle grenser med tanke på genre og faglige båser: her føler vi behovet for større åpenhet påtrengende. Hvor mange av oss har ikke i raseri kastet kultur- og fagtidsskrifter i søppelforbrenneren, fortvilte over at artikler om spennende emner er skrevet i en uforståelig sjargong, myntet på de få innvidde? Vi i Glasnost vil svært gjerne slippe til eksperter, men er bare interessert i den viten de kan formidle til ikke-eksperter på et språk som alle interesserte kan dele. Samtidig er vi opptatt av eksperimenter med formen. En tekst er alltid en tekst; vi ser ingen prinsipiell motsetning mellom noveller, essays, artikler, reportasjer og dikt – og vi gleder oss hemningsløst til å blande genrene. Vårt eneste krav er at tekstene skal være åpne, det vil si tilgjengelige.
Legg merke til hvordan avisa – eller «blekka» som den gjerne ble kalt – nå er blitt «tidsskrift». Hylland Eriksen stiler mot høyere himler, videre horisonter … eller? Smalere? Lavere? Akademia? Kanskje pressenorge har gått glipp av en potensiell Dagbladet-redaktør? Vi husker hans bannbulle mot Nytt norsk tidsskrift, og vi vet at han noen år senere skulle bli Samtiden-sjef. Var han usikker på sin egen skostørrelse?
Glasnost var ikke så veldig annerledes enn Gateavisa – bortsett fra formatet. Det mest interessante Glasnost-oppslaget i forbindelse med akkurat dette essayet, er nok «Fattig med stil – en guide fra b til ø» i nummer 5. Her får vi innblikk i levevaner, og fortolkninger av slike vaner, hos Geir og hans krets. Det hele er skrevet i 2. person, altså du-form. Tips om gratisgoder og små tilsnikelser veksler med ironi og ønsketenkning.
Om Glasnost var en suksess, er uklart. Det varte iallfall ikke så veldig lenge, og gradvis ble Gateavisa seg selv igjen. I siste nummer av Glasnost er det ikke mye som skiller «tidsskriftet» fra de aller fleste utgaver av avisa. Kontinuiteten i avisas emnevifte er noe av det mest forbløffende i dens historie: folk kom og gikk i redaksjonen, de gjorde sitt, men avisa forble den samme.
Geir var nå allerede (for lengst?) «blitt» Thomas, og hvordan hans avvikling av forholdet til Gateavisa foregikk, vet jeg ikke. Jeg var ikke der. Men jeg kan huske en gang i 1994, da jeg var innom i redaksjonen igjen i en kort periode, at han prøvde å få inn en pro EU-artikkel i avisa. Hylland Eriksen var da entusiastisk tilhenger av europeisk samling, og sprøtt nok mente han at dette var helt logisk ut fra et anarkistisk standpunkt. Hvordan i all verden han regnet seg fram til det, aner jeg ikke – men de toneangivende i redaksjonen den gang (som slett ikke var meg) mente at han var blitt sprø. Gateavisa-folket var med den største selvfølgelighet enstemmig mot Brüssel-byråkratiets prosjekt for tilrettelegging av frihandel og sentralmakt under dekke av solidaritet og føderalisme. Men her tenkte dr.polit. Hylland Eriksen motsatt.
Og så var det jo sånn da, at avisa alltid har operert under prinsippet om «den omvendte vetorett». Dette gikk ut på at hvis du virkelig ville ha noe på trykk, kunne ingen stanse det. Enhver hadde rett til å kreve plass og trykksverte. Hylland Eriksen kjørte selvfølgelig på med denne retten, men ble nok oppfattet som temmelig arrogant. Her kom han, liksom, doktoren, og skulle dirigere og propagandere, uten at han i sin opphøyde sfære ellers gadd å gjøre noe for avisa.
Den omvendte vetoretten er en herlig tanke, ekte anarkistisk, men i praksis, åssen fungerer den? I praksis er det aksjonistdemokratiet som styrer i prosjekter som Gateavisa. Det vil si at de som er til stede i redaksjonslokalet den siste kvelden og natta i «lay out-helgen», til syvende og sist bestemmer hva som får være med. Helt uavhengig av det som kanskje var avtalt på redaksjonsmøter. På den ene siden hadde man altså den omvendte vetoretten, på den andre øyeblikkets diktatur.
Og på dette tidspunkt var Hylland Eriksen allerede godt plassert i det akademiske elfenbenstårn. Han deltok ikke lenger i lenkegjengen på Gateavisas mørkerom. Man må være til stede for å få tilgang til den omvendte vetoretten. Anarki er ikke så enkelt som anarkister skal ha det til. Ikke desto mindre er vår professor – sammen med andre Gateavisa-veteraner som Christian Vennerød og Syphilia Morgenstierne (som forøvrig også oppfant tidsskriftet du nå leser, Prosa) – stadig en av de få som insisterer på at han «er» anarkist. Kanskje et slikt fast punkt er det som trengs når man uredd har kastet seg ut i den absolutte pluralismens brusende farvann og nekter å sette beina på tørt land.
