Det uoverskridelige skillet mellom oss og dem

Samme dag som jeg begynner å lese Birger Emanuelsens Før de forsvinner – et forsøk på å forstå hva barn er, blir fosteret jeg har båret i magen min i fem måneder, juridisk sett et barn med rettigheter. Fra den ene dagen til den neste har det ufødte vesenet endret status – fra å ha vært et foster med en helt diffus tilknytning til verden utenfor, et privat anliggende regnet som en kroppslig tilstand for mitt eget vedkommende, til å ha blitt «et barn juridisk sett», og slik en sak for samfunnet.

Samtidig tar spørsmålet om barn form på ulikt vis overalt rundt meg: forsøk på å få dem, uplanlagte graviditeter og nedfryste egg. Barn eller ikke barn, det er spørsmålet, kanskje nettopp fordi vi, når vi snakker om barn, hva de er, og hvilken verdi de har, egentlig vil forstå oss selv. Hvem er vi, og hva vil det si å være voksen? Spørsmålet er vanskelig å besvare i en tid der alle etablerte markører for «voksenhet» er satt i spill: Det er ikke gitt at vi gifter oss, eier egen bolig, har ansvar for andre enn oss selv. Om vi så ønsket det, er det ikke sikkert økonomien tillater det. Er det derfor det blir så nødvendig å forstå hva et barn er, for dermed å kunne skille dem fra oss, og slik stå fram som handlende, modne voksne?

Når vi snakker om abort
Den skjønnlitterære forfatteren Emanuelsen debuterer altså på sakprosafeltet med et ønske om å utforske hva barn egentlig er. At spørsmålet «Hva er et barn?» ikke har noe selvfølgelig svar, begrunner han med en solid historisk gjennomgang av hvordan barn har blitt oppfattet gjennom tidene. Kort oppsummert har de ikke alltid blitt tillagt den samme umistelige verdien de gis i dag. Samtidig skriver Emanuelsen nyansert om hvordan fortidens manglende abortmuligheter kan forklare noen av de tilsynelatende groteske praksisene som legitimerte barnedrap etter fødsel. Spørsmålet om når et foster går fra å være en del av kvinnens kropp til å bli et individ som har rett på vern, ligger dermed til grunn for ulike barnesyn, helt fra tidenes morgen. I dag kan spørsmålet være med på å avgjøre amerikanske valg. Det sier mye om hvordan sterke følelser rundt hva barn er, faktisk kan ha geopolitiske konsekvenser.

Ved å gå historisk til verks viser Emanuelsen hvor gammelt spørsmålet «Hva er et barn?» er. Likevel tror jeg måten spørsmålet stilles på, er særegent for vår tid. Den tilsynelatende åpenheten impliserer noe mystisk, ettersom svaret ikke er åpenbart. Dernest ser vi at barnet likevel må være noe definitivt annet, noe vi kan utskille fra andre faser av livet. Aller tydeligst indikerer tittelen, Før de forsvinner, at barnet på et eller annet tidspunkt blir borte, og erstattes av noe annet – så dramatisk er altså forskjellen mellom barn og voksen.

Idealer og løgn
For Emanuelsen ser spørsmålet om hva barn er, først og fremst ut til å være et personlig anliggende: Han vil forstå og forholde seg til sine egne tre barn ut fra de beste premissene han kan finne. På den andre siden har Emanuelsen også et mer politisk, samfunnsrettet utsyn. Han er opptatt av hvilke holdninger vi møter barn med, politisk, i skolen og i oppdragerkulturen. Et «barnesyn» vil nødvendigvis være kulturelt konstruert og til enhver tid bære preg av en tidsepokes blindsoner. Man kan ane at et slags anti-barnesyn – en motvilje mot å definere barnet – ligger til grunn for Emanuelsens tenkning. Han vil avgrense barndommen for å forstå den, men samtidig holde den åpen og beskytte den mot innskrenkende definisjoner.

For en som ennå ikke er blitt forelder, med alt det innebærer av slitenhet, irritasjon, forhandlinger og resignasjon – er det idealer som nesten virker selvfølgelige. Så klart skal barn få være barn. Samtidig medgir jeg at realiteten helt sikkert er en annen idet du står der søvnløs i tidsklemmen. Til syvende og sist vil det være mye som driver oss til å behandle barn slik det passer oss best i øyeblikket. Kanskje møter man som forelder også mange konkurrerende barnesyn man må yte motstand mot. Det er sikkert nok av stemmer som vil gjøre en forelder nervøs for om man klarer å forme barnet til en vellykket voksen, og kapitalistiske interesser som driver i motsatt retning: som vil fordumme og pasifisere barnet til en konsumerende, uselvstendig grønnsak. I begge tilfeller kan Emanuelsens tanker være gode å ha med seg.

Selv om den ikke utgir seg for å uttrykke et bestemt barnesyn, tror jeg boken forfekter et spørrende barnesyn som må forståes som det. Vi bør som lesere erkjenne at en slik undersøkelse ikke er helt åpen og fri. For også Emanuelsens åpenhetsideal er betinget av den nevnte nysgjerrigheten på hva vi selv er for noe, som voksne, med eller uten barn. Ved å la barnet ha sin egen status – en slags mystisk frihet som senere skal forsvinne – skiller vi dem fra oss. Dermed håper vi kanskje å bli tydeligere for oss selv.

Innenfor barndomsforskningen er det vanlig å forstå forestillinger om barn og barndom som «sosiale konstruksjoner eller diskurser», som det heter i en artikkel av Agnes-Margrethe Bjorvand og Siv-Terese Omland i den nyutgitte fagboken Anne-Cath. Vestly. Nye lesninger av forfatterskapet. De skriver: «Vi mener at barnesyn handler om forestillinger om hva et barn er, og det påvirker hvordan vi møter, forstår og tenker om barn» (s. 24).¹

For forfattere eller lesere som kommer fra det skjønnlitterære feltet, som jeg, er ordet «konstruksjon» en invitasjon til å gå til angrep. 1980-årenes forkjærlighet for dekonstruksjon har ennå ikke sluppet taket, og den pålegger oss å løse opp i alle konstruerte definisjoner og ideer. Jeg vil gjette at konstruerte barnesyn har en lignende virkning på Emanuelsen. Vi som står plantet i det skjønnlitterære feltet, vet at sosiale konstruksjoner ikke er til å unngå. Men de representerer også en konsensus der ute, og ikke noe i oss selv. «Sosiale konstruksjoner eller diskurser» hindrer oss i å se virkeligheten slik den egentlig er. Ethvert barnesyn vil derfor være forledende. Barnesyn er knyttet til idealer i samtiden, og som doktor Relling sier i Ibsens Vildanden: «bruk ikke det utenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgne.» Antagelig er det noen slike løgner Emanuelsen aner at må løses opp i om han skal finne fram til en bedre måte å forstå barn på?

To tanker i hodet
Antologien om Anne-Cath. Vestly gir et godt eksempel på hvordan ulike barnesyn systematisk kan gjøres rede for og stilles opp mot hverandre. De fire tematikkene som trekkes fram i Vestlys syn på barn og barndom, er «det lille barnet», «det kompetente og kloke barnet», «anerkjennelse og likeverd» og «barneperspektiv».

De tre siste verdiene forklarer seg selv: Barnet er kompetent, barnet er likeverdig de voksne, og barn har sitt eget perspektiv som gjør dem til subjekter, heller enn objekter for den voksnes idé. Første tema, «det lille barnet», er imidlertid mindre klart, og kanskje desto mer interessant. Forfatterne viser at Vestly i sine barnebøker ofte omtaler sine hovedpersoner som små – rent størrelsesmessig. Dette er jo utvilsomt sant for de fleste barn, og i mine øyne en ganske fin, konkret måte å snakke om barn som mennesker på.

I kapittelet om Vestlys barnesyn blir likevel omtalen av «det lille barnet» brukt til å bekrefte to motstridende barnesyn. Slik jeg forstår dem, kan de sameksistere – men forfatterne viser også til at det har skjedd et paradigmeskifte i hvordan vi tenker om barn. Dette var godt hjulpet av FNs internasjonale barneår i 1979 og FNs konvensjon om barns rettigheter i 1989.

Det ene synet ser på barn som «human becomings» – altså blivende mennesker. I det andre forståes barna simpelthen som «human beings» – det vil si allerede fullverdige mennesker. Enten er barnet en mulig voksen, med en mulig verdi, eller så har det egenverdi.

På engelsk snakker man i dag om nedvurderingen av barn som childism, et ord beslektet med racism eller ageism. Å behandle barn som om de mangler egenverdi og rettigheter, likestilles slik med diskriminering på grunn av etnisitet eller høy alder.

I dagens offentlige samtale om barn, anses synet på barnet som mennesker med egenverdi som riktig. Emanuelsen viser hvordan motstridende syn på barn likevel gjennomsyrer kulturen. Gjennom karakterpress og politiske føringer om å skape «gode borgere» lever forestillinger om barns potensielle (men ennå ikke realiserte) verdi i beste velgående.

Oppdelingen mellom «human becomings» og «human beings» oppleves likevel som en litt falsk dikotomi mellom ferdig og uferdig. At Vestly skriver om «det lille barnet», kan ifølge forfatterne av bokkapittelet både tolkes som at hun undervurderer dem og oppvurderer dem:

et umiddelbart inntrykk er at det rådende synet på barn stemmer med metaforen human becomings […] fordi liten i dette tilfellet kan tolkes som et ungt, uferdig menneske. (s. 28)

Dette ville i så fall gi grunn til å rynke på brynene, eller attpåtil komme med et lite «fy-fy» til «barnas talskvinne» Anne-Cath. Vestly. På den andre siden mener forfatterne at det også kan bety det stikk motsatte: «Det lille barnet» hos Vestly kan nemlig også synliggjøre:

en barnlig måte å være på som er forenlig med human beings-metaforen – at man har respekt for det livet barn lever som barn. (s. 28)

Lesningene er perfekt egnet til å synliggjøre svakheten med å i det hele tatt snakke om barnesyn på denne måten. Vi føler oss tydeligvis forpliktet til å velge ett barnesyn, det beste, og holde oss til det. For meg virker det derimot meningsløst å skulle velge om Vestlys omtale av «det lille barnet» er en nedvurdering eller en oppvurdering. Kan ikke et barn ha egenverdi og samtidig være et vesen som trenger en hel del tilrettelegging for å finne sin vei i livet? Er vi ikke alle til syvende og sist «human becomings», og må det ligge en nedvurdering i å erkjenne dette?

Voksenrollen i krise
Her befinner vi oss også ved akilleshælen til Emanuelsens ellers kloke og velskrevne bok: Ligger ikke den største utfordringen egentlig i å leve med vår egen uferdighet som voksne? Jeg er helt enig i at vi bør verne om barnas bekymringsløse frihet i den grad det er mulig. Jeg er likevel usikker på om det er mulig å beskytte deres «barndom» som noe helt annerledes enn resten av livet. Så mystisk og annerledes tror jeg ikke barndommen er.

«En gang hadde jeg en barndom, og så var den borte», skriver Emanuelsen om seg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne opplevelsen. Snarere tenker jeg på barndommen som en del av livet som fortsatt er med meg. Barndommen min var både lykkelig og ulykkelig, slik ungdommen var det, slik voksenlivet er det, og slik jeg forventer at livet fortsetter å utfolde seg i all sin fylde gjennom alderdommen. Jeg var i tilblivelse da og er i tilblivelse nå. Å være voksen handler derfor ikke om å skille seg fra tidligere livsfaser, like lite som det handler om å ha pådratt seg boliglån eller å bli forelder. Å bli voksen handler kanskje heller om å innpasse ulike faser av livet, om å finne en vei og fortsette å gå på den. Og å tåle – eller til og med omfavne – det faktum at vi er blivende, hele tiden.

Voksenrollen er kanskje i krise, knyttet til økonomiske og kulturelle strømninger som infantiliserer og handlingslammer. Vi er de nye barna, ser det ut til, og vi prøver desperat å forstå oss selv. Likevel er det ingen som snakker om «voksensyn» på samme måte som «barnesyn». Vi tar for gitt at det å være voksen er standarden – det som ikke krever noen forklaring. Barndommen, derimot, framstår som et mystisk unntak i livet. Denne slutningen er nok ikke skadelig for barna, men den sier noe uriktig om synet vi har på oss selv. Kanskje de som best vil kunne gjennomskue oss når vi blir gamle og fortsatt ikke har forstått oss selv, nettopp er barna våre.