Skyld og uskyld

I 1922 dør en fire år gammel jente etter en påkjørsel i San Francisco. Føreren av bilen er en ung elektriker. Etter ulykken er han ute av seg og kommer med et forslag til den drepte jentas foreldre: Hva om de får hans fem år gamle datter som erstatning?

Hendelsen har plaget meg helt siden jeg leste om den i boken Pricing the Priceless Child av den amerikanske sosiologen Viviana Zelizer. Den plager meg fordi jeg ikke blir klok på hva den egentlig forteller.

Handler det om at sjåførens eget barn er verdt så lite at han er villig til å gi henne bort for å komme seg ut av en vanskelig situasjon? Eller er det motsatt? Er barns liv så verdifulle i den unge mannens øyne at han i sorgen og desperasjonen ikke ser noen annen rettferdig erstatning som kan kompensere foreldrenes sorg?

Hendelsen kan romme to nesten motsatte syn på barns verdi. På den ene siden er barn så verdifulle at vi knapt finner ordene for det, men likevel – og samtidig – behandler vi dem som om de knapt har verdi i det hele tatt.

Zelizers snart førti år gamle bok handler nettopp om barns verdi og hvordan denne verdien endret seg fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Før fikk barn anerkjennelse gjennom å bidra til familiens inntekt. Barnearbeid var derfor ikke bare akseptert, men også forventet og ønsket.

De åtte år gamle fabrikkarbeiderne i Oslo på slutten av 1800-tallet hadde røffe arbeidsforhold, men ingen kunne ta fra dem at de bidro til familiens ve og vel.¹ Følelsene mellom foreldre og barn kunne være sterke og dype, og kanskje hang det sammen med at barna var avgjørende for familiens overlevelse.

Gjennom 1900-tallet ble barn så gradvis frigjort fra arbeidsmarkedet og plassert på skolen. De ble også beskyttet av lover og reguleringer som forbød eller begrenset barnearbeid og utnyttelse.² Som en følge bidro barn mindre til familiens inntekter og ble i stedet økonomiske byrder.

Likevel, nærmest på magisk vis, beholdt de verdien. For når barna ikke lenger brakte hjem noen lønningspose, gikk de fra å være «økonomisk verdifulle til emosjonelt uerstattelige», som Zelizer formulerer det. Som om de kompenserte for tapet av økonomisk verdi, fikk foreldrene en mer sentimental og idealistisk holdning til barna sine, som ble sett på som uskyldige og unike individer.

Endringen i barnas verdi reflekterer en mer allmenn endring i forholdet mellom økonomi og følelser i det moderne samfunnet. Visse områder av livet, som familie, vennskap og kjærlighet, blir forsøkt løsrevet fra den økonomiske logikken og sett på som «hellige», i den forstand at de ikke kan korrumperes. Can’t buy me love.

Når foreldre jeg kjenner, skal formulere hvorfor barna deres er verdifulle, handler det ofte om mening og lykke. Kynikerne vil si at barn også kan ha en mer symbolsk verdi, altså være en måte å vise at du «mestrer» livet på.

Når både mening og lykke tilbys andre steder, og symbolsk verdi og status er til salgs overalt, møter derfor barns verdi sterkere konkurranse enn før.

Jeg kunne være uærbødig og si at fødselstallene faller på grunn av karriere, ayahuasca-retreats og Tinder. I stedet tenker jeg at barn er utkonkurrert, ikke først og fremst i markedet av tilbud, men i menneskets fantasi og forestillingsevne. Det er ideen om barn som taper terreng.

Det «hellige» kulturelle vernet de ble tildelt på 1900-tallet, er ikke lenger sterkt nok når menneskers mål først og fremst er å lykkes som individer, gjennom å erobre posisjoner hvor de fritt kan følge sine drømmer og begjær, og dyrke sine interesser og nytelser.

Et sted i den virkelig gode boken Trist tiger, som er den franske forfatteren Neige Sinnos beretning om hvordan hun ble seksuelt misbrukt av sin stefar, skriver hun:

[Stefaren min] kunne bestemme om jeg skulle leve eller dø. Denne monster-identiteten, som [overgriperne] etterpå tar avstand fra alle sammen, har de på et gitt tidspunkt ikledd seg med intens nytelse. Å være et monster er – når samfunnet ser på deg – å være mindreverdig, men når ingen ser deg, er det motsatt, da er du konge. (s. 138)

Trist tiger er oversatt av Egil Halmøy, og Halmøy fortjener ros for å beholde det direkte og usentimentale i Sinnos språk. Den er én av tre bøker som på veldig ulike måter – og mer eller mindre frivillig – løfter fram spørsmålet om barns og barndommens verdi. Hva går tapt når en barndom blir knust eller ødelagt? Og finnes det noen måte å gjenopprette en tapt barndom på?

Sinnos stefar utsatte henne for gjentatte seksuelle overgrep, fra hun var sju år til langt opp i tenårene. Hun ville redde andre barn. Kunne ikke tåle tanken på at noen av hennes søsken skulle oppleve det.

Det finnes gode grunner til å møte overgripere med behandling og forståelse. Men i og med at vi som samfunn er såpass innstilt på denne tilgivende og konstruktive forståelsen av voksne som skader barn, innrømmer jeg gladelig en dyp lettelse når jeg leser hva Sinno selv skriver:

Den eneste respektable veien ut for en barneovergriper er å ta livet av seg. Men det er ikke dem som gjør det, de gjør det sjelden, det er ofrene for incest som tar livet av seg. Overgriperne – voldtektsmennene – mener de fortjener en ny sjanse. Det gjør samfunnet også, som dømmer dem til lave fengselsstraffer. De fortjener ingen ny sjanse. Det er ingen vei tilbake for en som har voldtatt et barn. (s. 135)

For tolv år siden var jeg redaktør for boken Tiger Tiger, av den amerikanske forfatteren Margaux Fragoso. Også det en svært god bok av en kvinne som var utsatt for overgrep som barn. De to bøkene har også mer til felles enn poeten William Blakes The Tyger, som dukker opp i titlene, og derfor var det ingen overraskelse når Sinno selv skriver (varmt) om Fragoso.

De to forfatterne deler en særlig interesse for hvordan overgrepsmenn og overgrep har blitt behandlet og framstilt i litteraturen. Begge påpeker den voldsomme interessen for å forstå overgriperen. Mens hva barnet har opplevd, er mindre interessant, mindre litterært verdig.

Da jeg skulle møte Fragoso, hadde jeg nok en ubevisst forventning om å treffe en ekte amerikansk forfatter. En med main character energy. I stedet møtte jeg i ankomsthallen på Gardermoen en liten og ganske forsiktig kvinne, i en skitten, hvit kåpe.

I bilen på vei mot Oslo la jeg bort planen om å reise på forlaget og ta en arbeidslunsj. I stedet dro vi på Theatercafeen og blåste av hele representasjonsbudsjettet.

Vi ble sittende der utover dagen og snakket om alt mulig. Hun fortalte blant annet at boken om overgriperen sin var noe hun følte hun måtte skrive. For å vitne om det. Det hun virkelig drømte om, var å skrive en bok om The Family, denne sekten Charles Manson samlet rundt seg.

Vi holdt kontakten så lenge jeg jobbet i forlaget. Men da jeg søkte henne opp noen år seinere, for å se om hun hadde fått skrevet boken hun drømte om, så jeg at hun hadde dødd av kreft i eggstokkene, bare 38 år gammel.

Tiger Tiger, vitnesbyrdet hun følte seg tvunget til å skrive, ble hennes eneste bok. I Trist tiger skriver Neige Sinno: «Konsekvensene av overgrep påvirker evnen til å føle seg i stand til å være til.»

Årsaken til både den store sorgen i Fragosos bok og det klare sinnet i Sinnos handler om at barnets vei tilbake ikke lenger finnes. Det finnes ingen måte for stefaren å gjøre opp for seg på. Hvordan kan han betale tilbake noe han ikke kan gi? Den eneste muligheten han har for å gi henne noen form for oppreisning, er tryggheten om at han aldri vil gjøre det igjen. Ikke mot henne, ikke mot noe annet barn.

Barndommen tilhører barnet, og forsøkene på å frata barnet dets egen barndom, eller på den ene eller andre måten berøve eller ødelegge barndommen, vekker et nærmest ustyrlig sinne i leseren. Kanskje er det ustyrlig fordi vi ikke vet helt hva vi skal bruke det til.

Sinnos måte å være i verden på ble endret ved overgrepene. Hver gang hun ser en voksen mann og et lite barn, tenker hun at det kan være en overgriper. Hun ser ikke lenger fedre som leker med barna sine, men leter etter små tegn på at det kan foregå noe uhyrlig som ingen ennå har oppdaget.

Her ville mange sagt at Sinno er fratatt en form for uskyld, og at hun derfor ikke klarer å se verden med den begeistring og naivitet de fleste av oss kan. Men er det egentlig «uskylden» barnet blir fratatt når noen forgriper seg på det?

Spørsmålet om barndom og uskyld dukker ganske tidlig opp i Maja Lundes mye omtalte Skjerm barna, som tross sine åpenbare ulikheter fra Sinnos bok også er et angrep på dem som forsøker å tilrane seg barndommen. Lunde skriver:

Tretten år gamle Maja fikk lov til å være uskyldig. Hun fikk lov til å ta ungdomstiden i sitt eget tempo. Hun slapp å kontinuerlig se seg selv utenfra, hun trengte ikke å lage en vellykket digital fremstilling av seg selv som hun daglig måtte oppdatere. (s. 73)

I boken, som er et oppgjør med vår hodeløse omgang med mobiltelefoner og «skjermtid», blir barndommen og den tidlige ungdommen kalt «uskyldens tid».

Jeg har sympati med Lundes frustrasjon over at vi som samfunn ikke har klart å beskytte barn bedre mot angrepene på oppmerksomheten deres. Det er åpenbart at digitaliseringen av skolen og barndommen har uønskede og ubehagelige konsekvenser.
Men er det virkelig fordi skjermene er et angrep på barndommens «uskyld»? Lunde skriver:

Dagens ungdommer debuterer senere seksuelt. Sånn sett kan man kanskje si at de er mer uskyldige enn før, men samtidig ikke. For mens nysgjerrige og kåte fjortenåringer før var henvist til noen ganske uskyldige Cupido- eller Playboy-blader de muligens fant i kjelleren, kan de nå få grov porno rett i åra, hele døgnet. (s. 74)

Jeg vil nødig mistenkeliggjøre mennene som bodde på Tromøya på 1990-tallet, men pornobladene vi fant i de grønne gjenvinningsdunkene i boligfeltet, inneholdt noe ganske annet enn de kunstferdige nærbildene av brystvorter du fant i Cupido.

Jeg kan ikke snakke for alle, men de fleste guttene jeg vokste opp med, hadde sett unge jenter ha sex med dyr før vi kom på ungdomsskolen.

Sannheten er vel at ikke alle barn er uskyldige og rene, på samme måte som de heller ikke er bærere av en dyrisk arvesynd, hvor de kun tenker på seg selv. Barn er også moralske vesener, og står i den vanskelige og evige forhandlingen mellom det de så gjerne vil, og det de kan ende opp med å gjøre.

Det er jo ikke fordi barnet er «uskyldig», at det fortjener vern. Det er fordi det er sårbart.

Forskjellen kan synes uviktig. Men om vi skal beskytte barn fordi de er uskyldige, skjer det noe bestemt med verdien til barna som er fratatt denne innbilte uskylden.

Det er kjent at nettopp ofre for overgrep mister sin moralske verdi som uskyldige, og derfor er mer utsatt for nye fornedrelser. Barn som bryter med de kulturelle forventningene vi har til dem, faller fort utenfor vår omsorg og beskyttelse. De blir nærmest fritt vilt, ofre for den voksnes sinne eller begjær, for vår brutalitet og ondskap.

Skillet mellom uskyldig og sårbar er helt intuitivt for Sinno, noe som blir tydelig for eksempel ved hennes observasjoner av hvordan et litterært publikum møter Vladimir Nabokovs roman Lolita. Fordi den unge jenta – barnet – i romanen framstilles som et seksuelt vesen, blir overgrepene mot henne mindre alvorlige. Romanen, som åpenbart handler om overgrep og vold, blir nærmest lest som en erotisk fortelling om forbudt kjærlighet.

Sinnos erfaring har gjort henne oppmerksom på hvor sårbare barn er, og at det finnes nok av dem der ute som er villig til å forsyne seg av denne sårbarheten. Ideen om barnets uskyld er en del av problemet.

Jeg deler Lundes sorg over at barn, ved hjelp av sine foreldre og ansvarlige voksne, blir små mobilavhengige konsumenter. At de sitter timevis foran små skjermer og selger oppmerksomheten sin til den internasjonale storkapitalen. Lundes bok er også herlig fri for servilitet, ja, for høflighet i møte med både politikeres og andre foreldres valg.

Diskusjonen om skjermbruk har blitt en deprimerende påminnelse om hvor impotent det er å behandle kollektive politiske spørsmål som individuelle konsumvalg. Hvor mange foreldremøter har jeg ikke sittet på hvor mobil- og skjermbruk har vært tema. Selv denne svært oversiktlige og ganske homogene gruppen av voksne, klarer ikke å bli enige om felles regler etter utallige forsøk.

Forhåpentligvis kan Lundes opprør bidra til større aksept for felles regulering av skjermbruken. På sitt beste er nemlig Skjerm barna en slags katalog over argumenter og relevante forskningsfunn som kan hjelpe foreldre, skoleledere og politikere med å beherske seg i møte med skjermene.

Der boken svikter, er i begrunnelsen for hvorfor barndommen bør beskyttes, fordi den ikke klarer å si noe overbevisende om hva som gjør barndommen verdifull.

Det gjør heller ikke Håvard Lillethuns bok Et guds barn. Min reise ut av en lukket sekt. Her dukker barndommen først opp som en forklaring på hvorfor han som ung mann søker til et religiøst miljø som kan gi ham en følelse av tilhørighet og fellesskap.

Han går fra å leve et ensomt liv, med mobbing og følelsen av å ikke være god nok, til å bli påkoblet menneskeheten gjennom det religiøse fellesskapet i Children of God. Han får seg kjærester og venner. Sekten blir et sted hvor han endelig er noen.

Fortellingen vekker sympati, men er også smertelig ordinær. Den blir nok et eksempel på hvor mye mennesker er villig til å ofre, eller gjøre seg blinde for, om det bare kan gjøre dem trygge og lykkelige.

Boken, hvor vi følger hans nesten førti år som ivrig sektmedlem, handler mest om ham selv. Leseren følger hans liv i en sett fra utsiden hodeløs religiøs sekt der et av de minst sympatiske trekkene er at den har legitimert og nærmest oppfordret til seksuelt misbruk av barn.

Men denne siden ved sekten, som altså skiller den ut og gjør den verdt å bruke oppmerksomhet på, reflekteres det knapt over i boken. Forfatteren søker ingen andre kilder for å problematisere denne delen av sekten. Hovedpersonen selv så aldri noen overgrep, og det er det vi får vite om det.

Lillethuns bok er historien om et forspilt liv. 40 år har han brukt på å arbeide for en idé og en organisasjon som bare fantes for at lederen skulle kunne forsyne seg av verdens overskudd og velstand. Voksne mennesker kaster bort livet sitt hele tiden. Ikke alle på så spektakulært dumme vis som Lillethun. Han fortjener honnør for å synliggjøre hvor desperate vi mennesker kan være i søken etter å være noen.

Om jeg skal være både litt omtrentlig og litt raus, kan jeg si at Lillethuns tilnærming er ganske allmenn og viser hvorfor mange av oss ikke bryr oss om hva vi utsetter barn for: Vi er mest opptatt med å få vårt eget liv til å henge sammen.

Mange av oss har verken innsikt eller overskudd til å komme andre til unnsetning. I stedet for å konfrontere det mest grunnleggende ubehagelige ved samfunnene våre, at vi ikke klarer å beskytte de mest sårbare blant oss, er vi villige til å vende det døve øret til.

Hvorfor svikter vi? Kanskje er vi som sjåføren i San Fransisco. Vi verdsetter barna våre som det mest verdifulle vi har, samtidig som vi bruker dem slik det passer vårt voksne liv best.

Det er naturligvis urettferdig å holde disse to litt strategiske norske utgivelsene opp mot et utforskende mesterverk som Neige Sinnos Trist tiger. Sinno gir leseren den sjeldne følelsen av å faktisk erkjenne det mindre interessante bøker påstår: Innerst inne vet du at du bare har én barndom, bare én ungdom.

Var det ikke også lykkelige øyeblikk, spør Sinno, før hun svarer: Selvfølgelig var det det. Selv om stefarens overgrep hele tiden var der, «betyr ikke det at hele barndommen utspilte seg i mørket».

I sommerferiene, når foreldrene dro for å jobbe et sted langt borte, ble barna mer eller mindre overlatt til seg selv i flere dager. Da var vi frie, skriver hun. Og derfor: «Jeg kan si at jeg har vært lykkelig, at vi har vært lykkelige. Ingen kan ta fra oss sommerregnet».

Så hva skjedde egentlig med den fortvilte elektrikeren i San Francisco?

Foreldrene avslo tilbudet.

Ingenting kunne erstatte datteren deres.