Makt for de maktesløse – om hekser, kvinnekropp og DIY

Helt nede ved havet, på en forblåst øy så langt øst du kan komme uten å forlate Norge, står en stol i brann.

Installasjonen The Damned, the Posessed and the Beloved, det siste store verket den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois laget før hun døde, er del av Steileset minnesmerke, bedre kjent som Heksemonumentet i Vardø. Stolen er laget av kaldt, sort metall, den er omringet av speil, og en høy flammesøyle står alltid opp fra setet.

Heksemonumentet er reist for å minnes de 91 menneskene som ble stilt for retten for å bedrive heksekunst, for så å bli «dømt til ild og bål» i Finnmark mellom 1600 og 1692. Resten av monumentet, en 125 meter lang bygning, utformet av arkitekten Peter Zumthor, inneholder en gang prydet med plansjer med notater fra rettssakene til hver og en av de drepte.

Å gå gjennom bygningen og lese rettsnotatene er som å vade gjennom en seig myr, en del av historien som vi har all grunn til å skjemmes over. Rettsnotatene, som er transkribert og bearbeidet av professor Liv Helene Willumsen og også utgitt i bokform¹, er fulle av grimme justismord, tortur og overtro. Vi kan lese om kvinner som angivelig drepte og skadet med besvergelser, kvinner som skiftet ham til måker, kvinner som reiste til fjellet Domen med søstrene sine for å danse nakne med fanden, om forheksede brøddeiger, forhekset tørrfisk og kvinner som kunne gjøre menn impotente med et velplassert blikk.

De fleste av de 91 heksene ble dømt og drept i Vardøhus festning, bare noen steinkast unna monumentet der det står i dag, og flertallet av de drepte var kvinner. Blant mennene var en større andel av samisk ætt. Slik var det også sørover i Europa. De som ble dømt og drept for trolldom, var ofte kvinner eller, på et eller annet vis, uglesett av det øvrige samfunnet. De var minoriteter, fremmede, annerledes.

Farlige kvinner
At flest kvinner ble drept, bør ikke være noen stor overraskelse. Kvinners lunefulle og syndige natur har blitt forklart med at en av oss ødela idyllen i Edens hage med tørst etter kunnskap. I motsetning til når menn feiler, har alle verdens kvinner måttet arve Evas synd. Kvinner bare er sånn; selv kroppen vår har blitt sett på som noe okkult og skremmende i seg selv.

I den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldres hovedverk Historia Naturalis fra år 77 skriver han at nærhet til en menstruerende kvinne ville få vin til å surne, frukt til å falle av trær og hunder til å bli rabiate. Han mente at det å holde en flik av en kjole tilsølt med mensblod opp mot himmelen hadde makt til å stoppe tordenvær. For ikke å snakke om at mensblod, om så bare en dråpe, var det eneste som kunne forpeste det salte Dødehavet.

Malleus Maleficarum eller Heksehammeren, den tyske boken som på 1500-tallet ble selve læreverket om å oppdage og ødelegge hekser, inneholdt beskrivelser av såkalte heksemerker og djevelbryst. Heksemerker var flekker i huden som ikke blødde når man stakk i dem, og djevelbryst var små utvekster – ekstra brystvorter, som heksen brukte til å mate djevelen selv eller til å binde til seg familiars, som nok best kan oversettes med «smådjevler» eller «hjelpere».

For å finne merkene fikk kvinnene håret fjernet, inkludert kjønnshår og øyenbryn. Merkene kunne være hva som helst: føflekker, fødselsmerker, vorter og kanskje også en spesiell del av kvinners anatomi som enkelte menn ennå sliter med å lokalisere. I ett tilfelle skal en heksejeger nemlig ha identifisert et slikt «djevelbryst» mellom beina på en kvinne: en liten, ertestor knott øverst på vulva, der kjønnsleppene møtes.

Vi har ikke helt lagt fra oss tanken om kvinnekroppen som mystisk og okkult. Det er faktisk ikke så lenge siden mensen ble kalt «the curse», forbannelsen, og selv svarte jeg på et spørsmål om mensen og synkronisering med månefasene i panel på vitenskapsprogrammet Abels tårn i 2024. Hvis noen ennå lurer: Nei, månen styrer ikke kvinnekroppen. Og kvinnekroppen styrer ikke månen.

Et tankeeksperiment
Ser vi menneskets moderne historie under ett, er det først nylig og i enkelte deler av verden at kvinner som gruppe har hatt mulighet til å bestemme over eget liv og egen kropp.

Hadde vi hatt disse magiske kreftene vi har blitt beskyldt for å ha, hadde nok historien sett annerledes ut, en tanke den amerikanske forfatteren Naomi Alderman leker med i den dystopiske romanen Kraften fra 2016². I boken har kvinner, etter århundrer med undertrykking fra menn, som har sittet med makten fordi de er fysisk sterkere, evolvert et nytt organ som snur om på maktbalansen.

Organet gir kvinner evnen til å gi kraftige elektriske støt. Og når kvinner er sterkest, lar de seg ikke lenger kue. Snart er kvinner på topp, sosialt og politisk, i alle land. Spørsmålet Alderman leker med, er om det å gi makt til de maktesløse vil lede til et bedre samfunn, eller om makt, så lenge den er ujevnt fordelt, alltid vil føre til undertrykkelse. En ny virkelighet vokser frem, og jeg kan røpe at det er dårlig nytt for verdens menn.

Motivet og fortellingen kan sammenlignes med Gerd Brantenbergs Egalias døtre fra 1977³, hvor menn passer barn, bruker PH (penisholder) og gjør sitt ytterste for å glede sine kvinner uten å friste dem med kroppen sin. Forskjellen er at vi hos Brantenberg glir inn i en verden som er satt, mens vi hos Alderman får lese om en verden som gjennomgår dramatiske endringer.

Fantes det ekte hekser i Norge?
En av kvinnene som ble drept under hekseprosessene i Finnmark, og som man minnes ved Steilneset, het Marrite Tamisdotter. Hun var fra Makkaur i Båtsfjord, og jeg hørte først om henne fra en lokal fisker som tok meg med ut på båttur da jeg var turnuslege i samme kommune. Marrite ble beskyldt for å ha kastet en besvergelse over en mann så han druknet på havet. Hun skal ha knyttet røde, sorte og hvite steiner inn i et klede sammen med medsammensvorne hekser og kastet kledet på havet, mens hun hvisket «Ut og aldri hjem igjen».

Marrite nektet for beskyldningene, og siden det manglet sikkert bevis mot henne, ble hun utsatt for vannprøven. Hun ble rodd ut på havet, der ble hun sluppet ut i det iskalde vannet (tenk deg april i Øst-Finnmark) med hender og føtter bundet. Ifølge rettsnotatene fløt Marrite som en dupp, noe som ble ansett som fellende bevis. Hun ble deretter torturert på grusomt vis, før hun tilsto sine trolldomskunster. Kort tid senere ble hun brent på bål på torget i Makkaur, men ikke før hun hadde angitt en annen kvinne som ble brent i august samme år.

Med dagens vitenskapelige briller vet vi at de såkalte heksene var uskyldige, for ingen kan ta livet av andre ved å lese besvergelser eller kaste tørkler med steiner i på havet. Ingen kan gjøre seg om til måker heller. Vi kan si at hekseprosessene var basert på misforståelser og uvitenhet. Men vi må også ta inn over oss hva mennesker på 1600-tallet trodde på.

Fremmedfrykt, kvinnefiendtlighet, bygdedyr og forsøk på å kontrollere kvinner og menn som var ansett som vanskelige eller annerledes, var nok en urettferdig og grusom drivkraft bak lovgivningen, rettssakene og de offentlige henrettelsene trolldomsprosessene besto av. Men det samme var troen på hekser og frykten for hekseri, en trussel som for 1600-tallsmenneskene var høyst reell.

I lys av samtidens heksetro kan vi også spørre oss selv om hva det egentlig ville si å være uskyldig i en sak om hekseri. For én ting er om ritualene som ble utført, hadde effekt eller ikke. En annen ting er om de faktisk ble utført, og hva som var intensjonen bak.

Jeg vet ikke om Finnmarks-heksen Marrite var iblant dem, men vi vet at det har vært «ekte» hekser i Norge. Bevisene finner vi i gamle, norske svartebøker. Og det er rimelig å anta at enkelte av de 91 som ble drept i Finnmark, brukte magi og trodde på effektene av ritualene de utførte.

Makt for de maktesløse
Universitetet i Oslo har publisert en stor samling oppskrifter fra vaskeekte norske svartebøker åpent på Internett. I de fantastiske Trolldomsarkivene, finner vi norske kvinner og menns forsøk på å påvirke omstendighetene sine med magi. Vi finner praktiske oppskrifter, magiske ritualer for å påvirke avlinger, vær, sykdom, skade, lyte og død, for ikke å snakke om kjærlighet, fertilitet og fødsel. Oppskriftene er samlet fra hele landet, for eksempel denne, som er fra Sogn og Fjordane på 1700-tallet:

Naar man tørrer leveren og galden av en aal
Og river den til pulver
Og giver den til en Barsel-Kone som pines
Saa meget som omtrent en hasselnødts størrelse
Ind i vin
Så føder hun strax barnet

Det mange av de magiske ritualene har til felles, er at de gir de som utfører dem, en følelse av kontroll og handlekraft i en situasjon hvor de tilsynelatende er fullstendig maktesløse. Å bruke magi er således å ta kontroll, å nekte å la seg kue av skjebnen. «Do what Thou Will shall be the Whole of the Law»⁴, for å sitere magikeren Aleister Crowleys mest kjente læresetning. Det betyr ikke at de som anser seg selv som hekser, har carte blanche til å gjøre det de vil, men at de skal lete etter den sanne veien, det de egentlig vil, og at Viljen med stor V har makt til å endre selv de verste omstendigheter.

Marrite Tamisdotter hadde kanskje god grunn til å ønske at den druknede fiskeren aldri kom hjem fra havet i 1642, og det er en selvfølge at kloke koner har ønsket å hjelpe «barselkoner som pines», heller enn å stå hjelpeløse og se på.

Å gjøre noe, fremfor å vente på at noen andre skal ta saken, å gjøre det selv, er intenst frigjørende. Dette er kanskje også grunnen til at heksen har blitt brukt – og fortsatt brukes – som ledd i personlig frigjøring og som politisk sprengkraft. Vi lever ikke lenger på 1600-tallet, men vi har nok av utfordringer å ta av. I en verden hvor tilgang på trygg og lovlig abort innskrenkes enkelte steder, vold mot kvinner er utbredt og mensen fortsatt er et hinder for lik tilgang til utdannelse, er det ingen tvil om at kvinnekampen må fortsette. Og heksens bindinger til den historisk uglesette kvinnen, den okkulte kroppen, gjør henne til en nyttig og kraftig figur i en tid hvor kvinners reproduktive rettigheter igjen blir satt under press.

De nye heksene
Hun er her fortsatt, heksen.

De siste årene har støvete hjørner av sosiale medier flommet over av okkult hekseestetikk, mennesker som kaller seg hekser, kvinner som utfører magiske ritualer alene og i sirkler. «Alle» driver med manifestering, tarot og astrologi.

For to år siden satt jeg i et panel som fikk tittelen «De nye heksene» sammen med Aina Villanger, Maria Kjos Fonn og Inger Merete Hobbelstad. Spørsmålet vi skulle diskutere, er hva som er så tiltrekkende med heksen, og hvorfor hun har blitt mainstream.

Jeg tror heksen og magiske ritualer er attraktive av samme grunn nå som på 1600- og 1700-tallet: Folk drømmer om å endre omstendighetene sine, om å føle seg mindre maktesløse. Heksen tilbyr handling, intensjon. Om det faktisk virker eller ikke, blir mindre viktig. Det som teller, er å tro og å gi seg hen.

Magi kan være forsøk på å endre store ting, eller mindre, indre ting.

I 1940 utførte wicca-bevegelsen et digert ritual for å forbanne Hitler og beskytte Storbritannia fra tysk invasjon. Og moderne some-hekser gikk i deres fotspor da de samlet krefter på tvers av landegrenser for å trollbinde Donald Trump i 2017. Han hadde kanskje blitt president, men de moderne heksene ville gjøre sitt for å begrense skadevirkningene.

Vi ser også at flere vil påkalle heksen som avatar og verktøy i egen frigjøring, både direkte og som del av en kunstnerisk praksis. Dette er en internasjonal bevegelse, men av skandinaviske kvinner som har tatt heksen til seg, har vi den danske forfatteren Olga Ravn og vår egen Ida Jackson. Ravn avholdt hekseskole, et konsept som kombinerte skrive-, historie- og litteraturteorikurs og har utforsket heksen i mange former, før hun i fjor kom med den historiske hekseromanen Voksbarnet. Jacksons skrivekurs Heksesirkel har hjulpet selvkritiske skapkunstnere med å gi mer faen, med en kløktig blanding av kjeft, selvhjelp og tarot.

At heksen lett tas inn i varmen akkurat hos min generasjon, er ikke så underlig. Jeg er født i 1991, og ideen om å gå på hekseskole kjennes som å komme hjem. En del av meg har gått på hekseskole siden jeg var seks år, da den første Harry Potter-boken kom på norsk. Harry Potter-bøkene blir stående som min første, store formative leseropplevelse. Jeg ventet – forgjeves – på innkallingsbrevet til Galtvort da jeg var elleve, og bøkene fulgte meg på veien mot voksenlivet. Jeg ville alltid være en heks.

Men heksen som kreativ frigjører er ikke ny. En rekke kvinnelige forfattere som jeg setter høyt, har påkalt heksen for å kunne skrive fritt og ustyrlig. Shirley Jackson, den amerikanske, hjemmeværende firebarnsmoren, skrev legendarisk horror og kalte seg heks i 1960-årene. Susan Townsend Warner utforsker heksen i Lolly Willowes fra 1926, og Leonora Carrington skrev og malte med heksen som muse. Heksen gir tillatelse. Heksen åpner dører.

Men heksen er ikke bare tiltrekkende fordi hun er kjent. Heksen er tiltrekkende fordi hun gjør som hun vil. Hun er en skikkelse som ofte er slem, en befriende og sjelden avatar for kvinner. Her, fra en norsk svartebok fra Stange, ukjent år:

Fornemmer du at en kvinde ligger i daskeri med mandfolk, og du vil gjøre hende det puds at hun skal tage sig barn, så fang eller skyd et handekorn og tag den venstre ballen og skjær den i smaa biter, steeg den blant pannekake og giv hende det at ete, saa tager hun sig barn til.

At heksen har blitt mainstream, kommer ikke til å skade henne. Hun er ikke som et obskurt band som når ut til massene og dermed mister sin glans hos opprinnelige fans. Heksen er sterk nok til ikke å bli tappet for kraft, uansett hvor mange som vil låne av handlekraften hennes. Hun har mer enn nok, det har hun hatt til alle tider.

Å gå i heksens fotspor er å ta saken i egne hender, det ultimate gjør-det-selv-ritualet, mer tilfredsstillende enn å skru sammen din egen IKEA-hylle eller å åpne syltetøyglasset uten assistanse fra mannen.

Heksen symboliserer Vilje, heksen gir makt. For å si det som Marrite og de andre Finnmarksheksene: «Ut og aldri hjem igjen!»