For et par dager siden leverte jeg fra meg tredjeutkast til en essaybok: Verden og meg selv. Egosentrisk kulturkritikk. Forlaget Pelikanen har også utgitt mine fem tidligere bøker. Vi regner med høstutgivelse, altså er det på høy tid at jeg forplikter meg til neste store skriveprosjekt. Innenfor akademia sier man «publish or perish», men også for oss frilansere gjelder det å holde publiseringsfrekvensen oppe. Hvis ikke kan vi bare glemme tilskuddene som gjør jobben så uendelig mye lettere.
Selv den tydeligste prosjektbeskrivelse gir bare et vagt inntrykk av det ferdige produktet. Altså fester stipendkomiteene sin lit til objektive størrelser, som hvor mange utgivelser søkeren har hatt de siste årene. Utgivelsene beviser at man er en relevant forfatter med gjennomføringskraft, noe som igjen øker sjansen for et stipend. Som det står i Matteusevangeliet: «For den som har, skal få, og det i overflod.»
Hvordan påvirker de norske tilskuddsordningene – nærmere bestemt innkjøpsordningene og skrivetildelingene – den individuelle forfatterens prioriteringer, og hva slags bøker som blir utgitt?
Økonomisk risiko
Den ovennevnte essayboken tok to og et halvt år å skrive. Det er over tre år siden jeg ga ut forrige roman, Uroboros blues. Den fikk én anmeldelse i den riksdekkende pressen. Selv om Kulturrådet hadde gitt meg diversestipend til å skrive en oppfølger, var jeg høsten 2021 på nippet til å gi opp min planlagte trilogi og hele romansjangeren. Jeg søkte midler fra Fritt Ord til å skrive essayboken og fra Dramatikkens hus til å utvikle en scenetekst. Jeg fikk tilslag på begge.
I 2022 og 2023 ga også Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) meg henholdsvis fem og seks månedsverk. Både Dramatikkens hus og Kulturrådet har fortsatt å støtte scenetekstutvikling. Man skulle tro at jeg nå ville satse alt på å bli essayist og dramatiker? Selv om vi forfattere må forholde oss til penger, er det jo ikke hovedgrunnen til at vi skriver, og i det siste har jeg begynt å lengte etter å skrive romaner igjen.
Dessuten maser forlaget om en ny roman. Maset har å gjøre med økonomiske incentiver. Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur kjøper inn de aller fleste utgivelser fra etablerte forlag, noe som sikrer både forlag og forfatter en viss sum, mens hovedinnkjøpsordningen for sakprosa er selektiv. Altså innebærer en skjønnlitterær utgivelse lav risiko for et lite, men etablert forlag som Pelikanen. Siden bare 27 prosent av bøker meldt på den selektive sakprosaordningen for 2022, ble kjøpt inn, sammenlignet med 86 prosent for skjønnlitteratur, vil en sakprosautgivelse i de fleste tilfeller medføre tap.
I et samfunn som generelt sett er altfor nytteorientert, har vi altså innkjøpsordninger som belønner en hvilken som helst form for skjønnlitteratur, fremfor selv den mest kunstferdige sakprosa. Selv har jeg alltid villet skrive essays, men jeg vil tro incentivstrukturene skremmer mange skjønnlitterære forfattere fra å prøve seg på det.
Utspekulert sofist
Kanskje er det uansett risikabelt for meg å prioritere skjønnlitteratur fremover. Statens kunstnerstipend og Den norske Forfatterforening (DnF) har avslått alle mine søknader de siste par årene. DnFs litterære råd deler ut begge disse stipendene, og de har tidligere vært gavmilde. Men med tanke på at jeg ikke har utgitt en roman siden 2021, er det ikke så rart at de her og nå sier nei.
Jeg har et lite håp om at Forfatterforbundet (FF) skal forbarme seg over meg. Istedenfor å gi typiske arbeidsstipend på ett eller flere år, gir de tre, seks og tolv måneders stipender. Først når jeg får svar fra dem, vil jeg vite om skjønnlitteraturen kommer i første rekke, eller om jeg må prioritere andre prosjekter fremover. Og som den hvileløse frilanssofisten jeg er, har jeg selvfølgelig opptil flere alternativer under utvikling. Vi skulle vel alle så gjerne ha valgt prosjekter utelukkende basert på hjertet, men de økonomiske realitetene kan tvinge oss til å bruke kreativiteten på utspekulerte måter.
Mellom to stoler
Siden både Fritt Ord og NFFO har gitt betydelig støtte til Verden og meg selv, har jeg et aldri så lite håp om å få enda mer penger til å skrive sakprosa. Men hvor sannsynlig er det? Til kategorien «faglitterære forfattere og oversettere» ga Statens kunstnerstipend i 2024 bare fire arbeidsstipend på til sammen syv år. Ifølge Kulturdirektoratets vedtakslister fikk 38 skjønnlitterære forfattere (oversettere ekskludert) til sammen 72 år med arbeidsstipend. Altså fikk skjønnlitterære forfattere omtrent ti ganger så mye stipend fra Kulturdirektoratet som de faglitterære forfatterne.
Støtten fra organisasjonene er også skjevfordelt. Årlig utdeler NFFO fem treårige arbeidsstipend til frilansende sakprosaforfattere, altså til sammen 15 år. I 2024 ga DnF arbeidsstipend på til sammen 20 år, fordelt på 16 skjønnlitterære forfattere. Og dette var etter at de måtte dele vederlagspotten med FF, som i fjor utdelte to tolvmånedersstipender. Kort sagt finnes det betydelig flere arbeidsstipender på det skjønnlitterære feltet.
Én ting er den urettferdige fordelingen. Et vel så stort problem er at mange av oss verken hører hjemme på den ene eller den andre siden av det altfor skarpe skillet mellom skjønnlittatur og sakprosa, som altså preger både innkjøps- og stipendordningene. Selv om det finnes forfattere som skifter mellom de to, føler mange seg trolig fanget som enten sakprosaist eller skjønnlitterær forfatter.
Og hva med de litterære sjangrene som verken er det ene eller det andre? Litterær sakprosa som tar seg kunstneriske friheter? Virkelighetsnær skjønnlitteratur? Hvor mye norsk «kortprosa» er ikke essays i forkledning? Altså fordi det er relativt vanskelig å få gitt ut en essaybok?
Essayistikk som ikke bare handler om litteratur, men som har litterære ambisjoner på egne vegne, faller som regel mellom to stoler. I alle fall vet ikke jeg om mange norske essaysamlinger av skjønnlitterære forfattere som består av stort annet enn tolkninger av andre kunstverk. Kort sagt fører det strenge og konservative skillet mellom skjønn og sak til en stor begrensning av norske forfatteres kreativitet og frie utfoldelse.
Plan A og B
For å få tilslag på søknader er man avhengig av en intensjonsavtale med forlaget. Selv om forlaget helst ser at jeg skriver en roman, har de heldigvis sagt ja til å gi meg en slik avtale. Pelikanen har nemlig fått de fleste av sine sakprosabøker kjøpt inn de siste årene. Men uten tilskudd er det svært risikabelt å bruke månedsvis på å utvikle en bok som kanskje ikke blir kjøpt inn. Siden min neste bok skal handle om det indre arbeidet forfatteren gjør for å komme seg inn i og opprettholde en god skriveflyt, kan den skrives som en slags lettere fiksjonalisert dagbok.
Siden jeg har stor tro på denne ideen og ønsker å skrive den uansett, vil jeg i første omgang søke sakprosatilskudd. Dersom jeg ikke får penger, kan jeg gjøre noen tilpasninger og gi den ut som roman.
Humanitær allmennytte
Både Fritt Ord og Bergesenstiftelsen har sine neste frister 9. august, mens NFFOs er 27. september. Det gjelder å tilpasse prosjektbeskrivelsen til de forskjellige ordningene. For eksempel støtter ikke Fritt Ord selvhjelpsbøker. Selv om det indre arbeidet jeg vil foreslå i boken Skriv deg fri! En kreativitetsveileder for livet og litteraturen handler om å befri seg fra kreativitetshemmende forestillinger, er den ikke først og fremst en selvhjelpsbok. Kanskje jeg burde fjerne det selgeraktige utropstegnet fra tittelen og finne på en mindre selvhjelpsaktig undertittel?
Med en slik aggressiv salgspitch pakket inn i tittel og undertittel ville jeg kanskje ha solgt flere bøker, men såpass langt inn i fremtiden har jeg ikke råd til å spekulere om. Ikke hvis en mindre markedsorientert og mer menneskevennlig fremgangsmåte øker sjansene for tilskudd her og nå. Siden Fritt Ord definerer seg som «en allmennyttig privat stiftelse», vil jeg i denne søknaden trekke frem det kultur- og samfunnskritiske prosjektet mitt: å bidra til å dyrke frem forfattere, lesere og i det hele tatt samfunnsborgere som ikke er fastlåst i ideologiske posisjoner.
Ifølge sine statutter har Bergesenstiftelsen også et allmennyttig og hovedsakelig humanitært fokus. Og hva kan vel være mer humanitært enn å dele ens egne verktøy for en allmenn befrielse fra gamle fortellinger, henimot en ny og mer inkluderende fortelling om menneskeheten?
Boken ville uansett ha tatt sikte på en viss humanitær allmennytte, men nå som jeg utvikler den i lys av incentivene, vokser dette ene aspektet på bekostning av andre.
Håp og sannsynlighetsberegning
Hva er egentlig sjansen for at en bok får tilskudd? NFFO behandlet 684 søknader i fjorårets første av to stipendrunder. 240 prosjekter ble tildelt støtte, altså en tilsagnsandel på 35 prosent. Jeg finner ingen tall på hvor mange søknader Bergesen og Fritt Ord avslår. De siste ti månedene ga Bergesen 30 000–150 000 kroner til 16 bokprosjekter. Det siste året ga Fritt Ord manusutviklingsstøtte til 197 bokprosjekter. Hos dem ligger summene på mellom 10 000 og 250 000 kroner, skjønt de største beløpene tilfalt foreninger og antologier med flere forfattere. Ingen enkeltforfatter fikk mer enn 150 000.
Altså kommer jeg selv til å søke dette beløpet og håpe på det beste.
Ideologiske hensyn
Jeg håper ikke mitt lettere ironiske tonefall ovenfor ga inntrykk av at skriveprosjektet mitt ikke er oppriktig. Jeg vil bare påpeke hvordan vår personlige visjon hele tiden blir påvirket og kanskje forbedret, men i verste fall pervertert av kulturpolitiske og andre ideologiske hensyn. Selv om det er vanskelig å argumentere imot allmennytte, mangfold, humanitære verdier og andre høyverdige saker som tar seg bra ut i en stipendsøknad, skal jo både skjønnlitteraturen og den sannhetssøkende sakprosaen være kritisk til selv våre mest grunnleggende verdier.
Dessuten finnes det mye verdifullt her i verden som ikke direkte går imot disse verdiene, men som faller på siden av dem og ville ha vært vel så bevissthetsutvidende og på sikt kanskje også allmennyttig å utforske. Selv vil jeg slå et slag for litteraturen som befinner seg et sted hinsides sakprosa og skjønnlitteratur, hvor nye sannheter kan oppstå. Det er en sjangerblanding som den norske litteraturpolitikken gjør vanskelig å realisere, i alle fall uten å være utspekulert!
