Fjernsynet – og tida som går

I
Den første teksten jeg bidro med i tidsskriftet Prosa, faktisk i den aller første utgaven av Prosa, var viet fjernsynsmediet. Jeg hadde lovt å lage en samleartikkel om bøker jeg leste om TV. Jeg fikk en ufrivillig hjelpende hånd fra sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, som jeg nok hadde latt merke til som et munnrapt flogvit fra Oslo med greie på mangt og meninger om minst like mye. Han ble brukt i et NRK-program av en jeg oppfattet som en forhenværende student i sosialantropologi, Vera Kvaal, som forskerkommentator om fjernsynets særtrekk som medium og kulturfenomen. Han åpnet med å si at han nesten aldri så fjernsyn, egentlig bare på hotellrom i utlandet. Så jeg fikk anledning til å skrive at jeg lurte på hvor mange litteratureksperter som ville innlede sine synspunkter på bokmediet med en understreking av at de nesten ikke leste i det hele tatt, bare på hotellrom i utlandet. Slik fikk jeg markert hovedpoenget ved min egen posisjon: Jeg tar TV alvorlig. Professor Blom på sosialantropologi i Bergen kom bort til meg utenfor SV-bygget straks han hadde lest artikkelen min og sa: «Jeg ser du tar Thomas i Prosa, det har han ikke vondt av!»

Det var da heller ikke meningen, jeg hadde tidlig sans for den ordhage og bereiste intellektuelle tusenkunstnerens mange bidrag i offentligheten. Men fjernsyn hadde han altså ikke greie på. Det hadde jeg! Jeg hadde lest en rekke omfattende bidrag til internasjonal forskningslitteratur, det meste engelsk og amerikansk. I tillegg hadde jeg lest en masse for å sette meg inn i filmmediets historie, om produksjonsforholdene i særlig amerikansk fjernsyn og ikke minst sjangeren såpeopera i radio og fjernsyn fra 1930-tallet til samtida. Og i tillegg hadde jeg gjort intervjuer i Hollywood og der omkring med folk som hadde skapt utgangspunktet for det Hans Fredrik Dahl kalte «århundrets kulturdebatt» på 1980-tallet: TV-serien Dynastiet. Resultatet var boka The Dynasty Years (1995).

II
Artikkelen min var ifølge bestillingen et «bokessay», en sjanger som var lite kjent i Norge. Der handlet en anmeldelse nesten alltid om éi enkelt bok. I mitt bokessay omtalte jeg noen teoretiske hovedperspektiver på dette fjernsynsmediet med referanser til bøker som formulerte eller i alle fall formidlet noen av dem. Bøkene var Media Events: The Live Broadcasting of History av Daniel Dayan og Elihu Katz (Harvard UP, 1992), Talk on Television: Audience Participation and Public Debate av Sonia Livingstone og Peter Lunt (Routledge, 1994) og Television and Everyday Life av Roger Silverstone (Routledge, 1994).

Den første la noen antropologiske perspektiver på effekten av direkte fjernsynsoverføringer fra politiske begivenheter. De kan enten feire underleggende norm- eller verdifellesskap eller skape helter som overskrider og etablerer nye relasjoner eller tenkemåter ved at de fornyer samtidig som de inkarnerer felles verdier.

Den andre, Livingstone og Lunts, tok utgangspunkt i Jürgen Habermas’ klassiske offentlighetsteori, og særlig hans seinere tanker om forholdet mellom systemverden og livsverden. De intervjuet fjernsynsseere om hva som foregikk i debatter der vanlige mennesker fikk slippe til sammen med eksperter. Common sense møtte ekspertkunnskap, som ble pålagt å legitimere seg overfor den «vanlige fornuften». I det minste som et tillegg til de stadig viktige ekspertsamtalene var disse nye fjernsynsformene viktige.

Roger Silverstones bok var jeg visst minst fornøyd med, og snakket om følelsen av å stikke tunga ut av vinduet. Men boka viste viktig nok at alt henger sammen med alt – forbruk, familieliv, produksjon og samfunnsliv. Hvor langt inn i samtidskulturen fjernsynsmediet hadde satt seg, kunne gjerne vært drøftet grundigere.

Det er slående i hvilken grad alle tre bøkene – og den bredere forskningslitteraturen de representerte – nettopp hadde som fundament at fjernsynet var overalt til alle tider, at det inngikk i alle sosiale og mange økonomiske prosesser (særlig der mediet også formidlet reklame), og slik var blitt en helt sentral faktor i den moderne verden. I flere land så man dette som et sentralt trekk ved all kringkasting, alt fra 1920-tallet av. British Broadcasting Corporation – BBC – kom til i 1922 fordi den betydelige makten til radio- og seinere TV-mediet måtte bringes under samfunnsmessig kontroll, ikke bare for å unngå skadelige virkninger, men først og fremst for å bruke den til befolkningens og demokratiets beste. Kringkastingen blei organisert som en public service – på linje med for eksempel vei, vann, strøm og søppel. Som John Reith, BBCs første generaldirektør, sa, var det selskapets oppgave to inform, educate and entertain publikum. De tre glosene er fortsatt sentralt plassert i BBCs charter, og hos nære slektninger som NRK, etablert i 1933, finner man stadig at oppgavene er de samme tre: informere, opplyse og underholde.

III
Men den teknologiske utviklingen hadde stor betydning for hvordan oppgavene kunne eller burde løses. Radiobølgene var alt før andre verdenskrig spredt hinsides landegrenser, men da fjernsynsmediet kom til land etter land på 1950-årene, etter introduksjoner i Berlin i 1935 og i London året etter, var det bundet til et mye strammere sendenett. I Norge ble fjernsynet introdusert med prøvesendinger fra Tryvannshøgda(!) i 1954 og regulære sendinger 8 timer i uka fra 1960. Det ble spredt så å si fra fjelltopp til fjelltopp i løpet av de følgende ti åra. I 1970 var det kommet opp 40 sendere og hele 333 såkalte «omformere», slik at 850 000 husstander nå betalte TV-lisens. Det store spørsmålet på 70-tallet – nærmere bestemt fra 1972 – gjaldt innføring av fargefjernsyn. Einar Førde formulerte problemet sånn: «Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men me vil ikkje ha ho i fargar.»¹ Ti år seinere var fargefjernsynet det dominerende.

Det som vokste fram på 80-tallet, var en situasjon som på ett vis var varsla alt ved den første transatlantiske direktesendingen i 1962. 18 minutter med levende bilder av Frihetsstatuen, Brooklyn Bridge, FN-bygningen og Golden Gate imponerte hele den vestlige verden for 53 år siden. Klokka 20.53 norsk tid 23. juli startet sendingen, hvor også daværende president John F. Kennedy deltok. I løpet av 1980-åra ble mange kommunikasjonssatellitter skutt opp, og private parabolantenner kunne gi adgang til mange internasjonale TV-kanaler. Den økte produksjonen og diversifiseringen ble forsterket på 1990-tallet av at internett begynte å bli interessant for folk flest. Dermed var det i 2004 klart for å vedta overgang fra analoge til digitale signaler, fullbyrdet i 2009.

Den raske teknologiske utviklingen ga oss hele bransjer som oppsto, og som noen år seinere forsvant. Salg og leie av videokassetter, som gjorde det mulig å oppleve fritt valg (innafor bransjens grenser) av film eller konserter. Men videobåndene ble snart utkonkurrert av digitale plater – CD-er og DVD-er – som etter cirka ti år stort sett ble ubrukte støvsamlere, fordi den digitale utviklingen åpnet for et nesten uendelig antall leverandører av ulike typer film og serier som «strømmes», direkte til den enkelte mottaker, når det passer vedkommende. Vi har nå et mye større utvalg enn den lokale videobutikken tilbød.

I et raskt historisk tilbakeblikk som dette er det som om en finner en drift i retning av individualisering av mediemottaket. Hva slags konsekvenser har dette for medienes karakter? Fjernsynet er hovedemnet her, men tendensen gjelder også radio: Det er ikke tilfeldig at ordet «program» nesten er gått ut av bruk – alle snakker nå om «podkaster», portable on demand broadcasting. Dette står for en måte å distribuere lyd- eller videoinnhold på internett på, slik at innholdet tilegnes utenfor programskjemaer, on demand. Nå, i 2025, har alle brukere av NRKs kanaler i radio og TV merket noe som ligner en veritabel pedagogisk kampanje for tilegnelse av programinnhold uavhengig av programskjema.

Det som vokste fram på 80-tallet, var en situasjon som på ett vis var varsla alt ved den første transatlantiske kampanje for tilegnelse av programinnhold uavhengig av programskjema. Utformingen av sjangerblandede programskjema, planer for an evening’s viewing, samt ukeskjema, var lenge et sentralt kompetanseog konkurranseområde for ulike TV-selskaper eller -kanaler. Det er mye mindre viktig nå.

IV
Kringkasting har nå altså en noe over hundre år lang historie. Disse hundre årenes historie lar seg ikke forstås uten dette redskapet for massekommunikasjon i klassisk forstand: Den samtidige utsendelsen og mottaket av et budskap fra et sentrum til et ekstremt mangfoldig, anonymt publikum. Det var ei tid at «masse»-begrepet ikke var så skremmende eller motbydelig. Les nå første og siste vers av den norske teksten på Arbeiderlytternes sang av dansken Frederik Dalgaard (1893–1972):

Dagen blir borte, og kveldsmørket faller / varlig tar den byen og bygda i favn. / Sinnene lenges mot søvn og mot drømmer / lenges bort fra hverdagens byrder og savn. / Stans hvad er det? Hør det klinger fra sky, jublende toner i eteren svinger. / Tusende sjeler i bygd og i by / løftes av veldige vinger.
[…]
Fremmede sprog som vi neppe kan tolke / taler fra en verden som en gang blir vår, bærer sitt bud til det kjempende folket, / gir oss kraft å vandre mot lysere kår. / London og Kreml – Budapest, Kjøbenhavn, / Oslo og Bryssel på æterens vinger / bærer en dag i sin mektige favn / sangen som verden betvinger.²

Arbeiderbevegelsen så i utgangspunktet radio (og dermed fjernsyn) som en teknologisk alliert i en kollektiv folkeopplysningsprosess, der kunnskap og kunst bidro til en «løftelse», en heving av nivået for personlig og samfunnsmessig liv. Nasjonale rammer kunne overskrides ved en forflytning på radioens skala, sosiale grenser i klassesamfunnet kunne oppheves, by og land ble samlet i ett rom.

Det er denne typen kollektiv, sosial og kulturell frigjøring som er i ferd med å gli ut av bevisstheten i den digitaliseringens tidsalder som vi nå opplever. Bruken av lyd- og bildemedier er i all hovedsak på vei til å forstås som shopping: noe som likner lystmaksimerende adferd for individuelle konsumenter. Noen liker det ene, noen det andre. Ingen skal bestemme når den enkelte skal tilegne seg en bestemt bit innhold, uansett hva det måtte være.

Det enkleste og tydeligste tegnet på forandringen som er i ferd med å skje, er den kraftige svekkelsen av de lineære kringkastingsformene. Det er vel bare folk over 60 år som bryr seg om å se eller høre det brennaktuelle debattprogrammet Dagsnytt 18 klokka 18 eller fjernsynets viktigste nyhetssending hver kveld i NRK nøyaktig klokka 19.00. Dette er et felt publikum nå drilles i. «Du kan nå se Dagsrevyen når du vil», understreker programlederne daglig. I radioen blir vi stadig fortalt at vi kan kommunisere med programlederne ved å finne fram «appen» og stille dem spørsmål. Dette skjer samtidig med at enhver tilbys adgang til svære og stadig voksende biblioteker av spillefilmer, dokumentarer og særlig serier hos internasjonale leverandører som Netflix, Max, Apple TV+ og mange flere. Nærmere paradis kan man knapt komme, vil de fleste pasjonerte sofa-poteter kunne mene.

V
Men er ikke denne utviklingen egentlig noe som gjør kringkasting – særlig i form av fjernsyn – til mer av en parallell til bøkenes verden? Vi vil vel neppe at bøker skal leses i andres utvalg, i påbudt fellesskap til bestemte klokkeslett?

Nei, det vil vi ikke. Det er et klart historisk framskritt som vi nå kan glede oss over. Men samtidig har i alle fall undertegnede blitt minnet om tittelen på ei bok jeg hadde på pensum da jeg studerte økonomisk historie: Peter Lasletts The World We Have Lost. Boka regnes som en klassiker i engelsk historieskriving og var noe i retning av en fryd å lese den gangen på 70-tallet. Slik presenteres boka av forleggeren Routledge nå, oversatt til norsk:

Hvordan var livet i England før den industrielle revolusjonen? The World We Have Lost er vidt anerkjent som et klassisk verk innen historieskriving og en avgjørende bok for å omforme vår forståelse av fortiden og familielivet i England. […] Laslett stiller noen enkle, men fundamentale spørsmål om England før den industrielle revolusjonen: Hvor lenge levde folk? Hvordan behandlet de barna sine? Fikk de nok mat? I hvilken grad kunne de lese og skrive?

En kan fristes til å si at det ligger emner for framtidig historieskrivning i skildringer av familielivet med klassisk kringkasting. I flere tiår framover fra rundt 1945 gikk det norske folket i en felles døgnrytme. Kjartan Fløgstad nevner i en av romanene sine en kar som hadde vondt for å komme til sengs før TV-vertinna hadde avslutta kveldens program med et varmt «god natt». Programposter som «Barnetimen» klokka 08.40 hverdager og «Lørdagsbarnetimen» hver lørdag kveld klokka 18.00, «Husmorens fem minutter» 08.30 hver dag var faste ingredienser i alles hverdagsliv i Husmor-Norge på 50-tallet. Et skolebarn som kom tidligere hjem enn vanlig, fikk høre den livstrøtte annonsøren lese opp «Oslo Børs. Verdipapirer …» cirka klokka 13.00, fulgt av «Meldinger om fiske» like etter, der det ifølge hukommelsen ble rapportert om flerfoldige kilo «mussa på Stampen». Men kringkastingen skapte også noen nye elementer: Med TV kom Paal Clasen som rapporterte om en ny folkesport: turn. (Det var han som til en kvinnelig turner som ble vist på skjermen sa «mitt navn er H.C. Andersen, frøken, har De lyst på et lite eventyr?»). På fredagskveldene var det Detektimer, på lørdagene ledet fra 1961 lektor Gunnar Haarberg spørreprogrammet «Kvitt eller dobbelt», der klisterhjerner kunne vinne flerfoldige tusen kroner. Kan en ikke fornemme suset fra 50- og 60-tallet her, var man ikke til stede.

Hva var så den økonomiske og politiske konteksten for denne typen kringkasting? Arbeiderpartiet hadde til midt på 60-tallet godt over 40 prosent oppslutning, og produktivitetsveksten var høy. Husbanken, Statens lånekasse for utdanning og andre avgjørende bidrag til velferdsstaten kom til. Hadde felles døgnrytme og delte radio- og TV-gleder noe med dette å gjøre? Likner nostalgiske fornemmelser her litt på østtyskernes mimring om Trabier og stillingstrygghet i DDR?!

Først og fremst er kringkastingsmedienes digitalisering i tråd med de sterke tendensene til individualisering og kommersialisering i et samfunn der internett og digitale former ellers dominerer. Men desto tydeligere kan vi se, i en blanding av nostalgi og lettelse, sannheter om hva vi hadde og mistet i the world we have lost.

Det vi kommer til å beholde av det gamle i en kringkastingsverden som består av podkaster i stedet for programmer og internasjonalt utvekslede filmer, dokumentarer og serier i stedet for nasjonalt spesifikke programmer, er samtidigheten i sending og mottaking i den direkte formidlingen av begivenheter.

Sendingene som er «her og nå» – der reportere om nødvendig står i mørket på et sted der ingenting (lenger) foregår – er interessant nok en varig gevinst. På samme måte er sportssendinger av så stor betydning for fjernsynet. Enten det nå er langrenn, skihopp, fotball eller friidrett: Her har programmene en særegen intensitet og verdi som engasjerende underholdning, det er ferskvare. Å se en fotballkamp i opptak er som å spise forrige ukes brød. Det gjelder også i noen grad direktesendinger fra demonstrasjoner, debatter, konserter og annet.

Én ting er programinnholdets utvikling. Et helt sentralt spørsmål i en offentlighetsteoretisk tilnærming, er da hvordan de små og de store samtalene om og omkring fjernsynets sendinger vil utvikle seg. Hvis TV fortsatt spiller en sentral rolle i sofakrokene rundt omkring, kommer nok samtalene både der og i mediene av seg sjøl. Egentlig vet vi ikke for mye om dette. Men det er ganske sikkert på vei et stort antall studier av publikums samtaler om TV-program. Resepsjonsforskning, var vi noen som prøvde å kalle det, med et begrep fra 70-tallets litteraturvitenskap.

Det er da noe.