Tapt i skrift- og språkendring

Jeg fikk nylig en hemmelig melding fra Kina, en oppfordring fra en av de uiguriske leserne mine. Han ba meg om å gi ut på kinesisk de barnebøkene om uigurisk historie som jeg har skrevet på uigurisk, med tanke på barn som bor utenfor Kina. Det er rimelig å be om det, da det i Kina er forbudt å bruke uigurisk i pressen, i offentlige sammenhenger og i skolen, og myndighetene slår hardt ned på bøker som forteller barn om uigurisk historie, og som dermed utfordrer denne politikken. I april 2017 ble uiguriske lærebøker brent, og forfattere og forleggere ble dømt til livsvarig fengsel. Enhver som forsøker å skrive om uigurisk historie i Kina nå, både for barn og voksne, risikerer fengsling på livstid, eller det som verre er.

Jeg satt en stund og så ut av vinduet. Det var en regnfull høstdag i Bergen, og det var vanskelig å forestille seg hjembyen min, som ligger midt på det eurasiske kontinentet. Avstanden er lang, minst ti tusen kilometer. Bergen ligger på Atlanterhavets kyst, mens byen jeg kommer fra, ligger i utkanten av den endeløse ørkenen på de sentralasiatiske steppene.

Jeg trakk pusten dypt og grunnet over hvordan jeg skulle besvare forespørselen – ja eller nei. Jeg var usikker. Hvis jeg sa ja, innebar det å godta virkeligheten, innrømme at det finnes uiguriske barn som ikke lenger snakker morsmålet sitt. Hvis jeg sa nei, ville disse uskyldige barna, blant dem også mine egne nieser og nevøer, som tvinges til å lære kinesisk og glemme morsmålet, ikke kunne lese bøkene mine.

Jeg kom til å tenke på to barn jeg intervjuet mot utgangen av 2021. Etter at moren deres ble arrestert og internert i en omskoleringsleir i februar i 2018, ble barna, Aysu og Lutpulla, som da var 4 og 6 år gamle, sendt på internatskole i Ürümqi. Her ble de ikke bare plassert i isolat, lugget og slått, men også straffet fordi de snakket sitt eget språk. De ble reddet ut i 2019. Da jeg møtte dem i Tyrkia, hadde de ingenting igjen av sitt uiguriske morsmål – etter bare 20 måneder på kinesisk internatskole.

Alt var annerledes da jeg var yngre. Vi måtte også kjempe for å lære språket vårt, men situasjonen var på langt nær så ekstrem som den er nå. Det var ennå ikke tale om et folkemord.

Ett talespråk, mange skriftspråk

Da jeg lærte å lese, forsto jeg ikke hvorfor jeg ikke kunne lese alle bøkene vi hadde i huset. Hjemme hos oss hadde vi mange gamle uiguriske bøker skrevet med et tillempet arabisk alfabet. Vi hadde også bøker skrevet på uigurisk med kyrillisk og latinsk alfabet. Språket i disse bøkene var vårt daglige uiguriske språk, selv om alfabetene var forskjellige.

De bøkene som ble hyppigst lest av mine foreldre og besteforeldre, var skrevet på uigurisk med det «gamle» arabiske alfabetet. Etter at vi fikk kommunistisk styre, ble alt som fantes før Den røde armé okkuperte hjemlandet vårt, 12. oktober 1949, kalt «gammelt». Derfor ble det nylig innførte latinske alfabetet, som nå også ble brukt til å skrive kinesisk, kalt det «nye uiguriske alfabetet» etter at kommunistene fikk makten. Jeg husker fremdeles noen av bøkene med arabisk skrift – for eksempel Når jeg er utslitt, diktene til Lutpulla Mutallip, eller historiene om Nasreddin Hodja. Far leste alltid for oss fra disse bøkene i hemmelighet. Besteforeldrene våre kunne bare lese den arabiske skriften – de mislikte både det latinske og det kyrilliske alfabetet.

Bøkene jeg kunne lese, ble kalt «røde bøker». De var på uigurisk, skrevet med latinsk eller kyrillisk alfabet, som jeg lærte å lese og skrive på skolen og av faren min. Bøkene jeg ikke forsto, ble kalt «gule bøker» og var på uigurisk skrevet med den arabiske skriften. Mens de «gule bøkene» ble låst unna på kistebunnen og bare måtte leses i hemmelighet, kunne de «røde bøkene» leses fritt av alle uten begrensninger og ble plassert på et godt synlig sted i huset.

Disse «røde bøkene» som moren min satte forrest i hyllene, var bøker om revolusjonen, verkene til Karl Marx, Mao Zedong, Josef Stalin og Vladimir Lenin samt kommunistiske klassikere. De hadde glanset rødt omslag og titler som Utvalgte tekster om vår leder Mao, Historiens helter, Heltene fra det røde fjellet, Den røde kvinnearmeen. De «gule bøkene», derimot, ble kalt antirevolusjonære. Det var bøker om uigurisk historie og historiske personer og litterære uiguriske verk fra oldtiden.

Latinsk alfabet, kinesiske låneord

Jeg lærte å skrive og lese fra disse «røde bøkene», og skolebøkene mine tilhørte også denne kategorien. De kinesiske tegnene «yuwen», som betyr litteratur, og «suan shu», som betyr matematikk, var trykt på omslaget av lærebøkene våre, men når vi åpnet dem, var de skrevet med den nye uiguriske skriften, altså det latinske alfabetet som nå også ble brukt til å skrive kinesisk. Den gangen var det vanskelig for meg å forstå hva som sto i lærebøkene mine. Selv om språket var uigurisk, var innholdet så fremmed for meg, og det var mange ord jeg ikke kjente til, som jeg aldri hadde hørt om. Grunnen var at de var lånord fra kinesisk som ble systematisk påtvunget det uiguriske språket for å «revolusjonere» det og gjøre det «rødere».

Tre brødre og en søster, som alle var eldre enn meg, lærte også å lese den nye uiguriske latinske skriften, som i utgangspunktet helt tilsvarte den kinesiske bruken av det latinske alfabetet, kalt «pinyin». I 1960- og 1980-årene ble uigurene tvunget til å bruke dette alfabetet. Bøker skrevet med dette nye uiguriske alfabetet fantes overalt i huset vårt.

Mor og far likte ikke egentlig det nye alfabetet, og besteforeldrene våre lærte seg aldri å lese det. Hjemme hos oss sto alle disse bøkene på utstilling for å bevise at foreldrene mine var gode kommunister. Jeg husker fremdeles den ene av dem. Den inneholdt en diktsamling med tittelen Utvalgte dikt av formann Mao. Faren min pleide å lese fra den for oss hver gang vi fikk uventet besøk av kommunister og han ville demonstrere hvor «rød» han var. «Røde bøker» kunne trygt settes på utstilling i hjemmet og leses åpenlyst.

Hjemme hos oss fantes det også mange uiguriske bøker som var publisert i Tasjkent i Sovjetunionen og skrevet med kyrillisk alfabet. Disse elsket faren min å lese, og det var bare han som kunne det hjemme hos oss. Han leste Zoya og Shura, Moren og Veien til Abai for oss. For oss så disse bøkene russiske ut. Det var ikke før senere at jeg forsto at de også var uiguriske, men skrevet med det kyrilliske alfabetet.

Fra latinsk til revidert arabisk alfabet

Da jeg begynte i andre klasse, måtte vi skifte fra det latinske alfabetet til det nye, forenklede uigurisk-arabiske alfabetet som fremdeles er i bruk i dag. Det var kraftig revidert i forhold til det opprinnelige, gamle arabiske alfabetet, og hverken foreldrene eller besteforeldrene mine kunne lese det.

Det nye alfabetet ble paradoksalt nok kalt «gammeluigurisk», og alle måtte lære det, til og med storebroren min, som allerede var ferdig med videregående skole. Bøker på det nå avskaffede latinske alfabetet, som hadde vært i bruk i over 20 år, ble verdiløse over natten. Noen brukte bøkene til å tenne opp i ovnen med, og til og med bestemoren min tok hevn ved å brenne disse uleselige bøkene. Jeg husker fremdeles hvor sint storebroren min ble på bestemor fordi hun brant Lu Xuns bøker. Heldigvis klarte han å redde én av bøkene, En gal manns dagbok, fra å bli til aske.

Ingen kunne lese de «gule bøkene» som var gjemt dypt nede på kistebunnen, bortsett fra besteforeldrene mine. De var skrevet med det arabiske skriftsystemet som hadde vært i bruk i rundt tusen år, før både det latinske alfabetet og det tillempede arabiske skriftsystemet ble innført av det kommunistiske Kina fra og med 1949. Noen ganger løftet bestefaren min bøker som Chahar diwan-i Nawai og Diwani Hikmet forsiktig opp fra kisten og leste for oss. Han tok veldig godt vare på disse bøkene og bladde i dem med ærefrykt. Jeg forsto dem ikke egentlig da jeg var ung, men til slutt klarte jeg å lære meg å lese dem, etter at jeg tok et kurs i det litterære tyrkiske språket tsjagataisk på universitetet i Beijing mens jeg studerte gammeluigurisk språk og litteratur.

Fra kistebunnen til museum

Tidlig i 1980-årene kom det språkforskere til byen vår, Upal, som ligger langs hovedveien fra Kashgar til Pakistan. Byen er også stedet hvor leksikografen Mahmud al-Kashgari levde og døde for tusen år siden. Forskerne var på jakt etter «gule bøker», disse skattene som lå gjemt på kistebunnen, og som var en stadig kilde til frykt – bøkene vi leste i hemmelighet. Plutselig hadde de blitt verdifulle skatter, familien min ble ønsket velkommen overalt, og forskere valfartet til hjemmet vårt. Endelig kunne faren min lese dem åpent og fritt, og endelig kunne bøkene løftes frem fra den mørke kisten og ut i dagslyset.

Faren min fjernet alle de «røde bøkene» fra hyllen. Nå var det disse som ble brent sammen med kull og ved i ovnen som holdt oss varme om vinteren. Jeg husker at moren min vasket hyllen grundig og la på en håndbrodert duk før hun satte opp de «gule bøkene» etter å ha fjernet støv fra dem ved å blåse forsiktig. Jeg glemmer ikke hvordan hendene hennes skalv av sinnsbevegelse.

Nå var de verdifulle bøkene tilbake på hyllen, men siden alfabetet var endret, var det bare besteforeldrene mine som kunne lese dem. Moren min ble mer og mer lei av å tørke støv av bøker som ingen leste, og sa at «hvis det samler seg støv på bøkene, vil sjelene til våre eldste bli fornærmet». Derfor ga hun bort bøkene til museet for Mahmud al-Kashgari, for å hedre våre eldstes sjeler.

Et uleselig skjøte

De løse arkene som lå sammen med bøkene, fikk vi barna lov å leke med. Den gangen visste vi ikke at et av arkene faktisk var skjøtet på boligen vår. Forestill deg noe så viktig, og så var det ingen i familien som skjønte det, fordi myndighetene hadde avskaffet bruken av skriften det var skrevet med!

En varm sommerdag da jeg var rundt ti år gammel, kom bestefaren min springende inn i huset. Det første han gjorde, var å lete grundig gjennom den mystiske bokkisten. Han fortalte at myndighetene ville gi tomtene og butikkene i Kashgar tilbake til de opprinnelige eierne. Arven fra oldefar kunne gis tilbake til familien vår! Skjøtet, det såkalte mohur-brevet – som betyr et brev som er stemplet og forseglet av de gamle myndighetene – ble aldri funnet. Hverken faren, moren eller søsknene mine kunne lese dokumentet, og vi tror at vi rett og slett må ha kastet det.

Bokskatten fengsles

Jeg hadde nesten glemt de «gule bøkene», men nyheten i 2019 om at statuen av Mahmud al-Kashgari var revet, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Statuen ble satt opp i Upal i 1980-årene, da språkforskerne kom til Kashgar og behandlet de gamle bøkene som skatter. Den ble reist til minne om al-Kashgaris bidrag til det uiguriske språket fordi han skrev den første tospråklige uiguriske ordboken for tusen år siden. Dessverre ble minnesmerket revet fordi lokalavdelingen av kommunistpartiet så det som et symbol på uigurisk språklig motstand mot den kinesiske ettspråkspolitikken. Da jeg leste nyheten, tenkte jeg først på de «gule bøkene» som moren min ga til museet. Jeg søkte etter dem og fant at den nasjonale sikkerhetsavdelingen ved politiets hovedkontor i Kashgar hadde fjernet dem fra museet i 2017 og forseglet dem. Nå ligger de ikke lenger i den mystiske kisten. I stedet er de satt i fengsel og vil aldri igjen komme ut i dagslys.

Nå tar de talespråket

Jeg har undret meg over den hemmelige forespørselen jeg fikk fra Kina. Hvis jeg svarer ja til leseren min nå, gjør jeg det fordi jeg ikke vil at historien skal gjenta seg. Det var allerede vanskelig å leve med en situasjon der alfabetet vårt ble konstant skiftet ut av myndighetene. Nå står vi overfor en språkkrise der barna ikke lenger lærer morsmålet sitt. Angrepet mot skriftspråket som min familie og alle andre uigurer har vært utsatt for de siste 70 årene, har endret form og blitt enda hardere. Et alfabet som nasjonen vår har brukt i over tusen år, har blitt tatt fra oss, og det er ennå for tidlig å si noe om hvilket skadeomfang vi står overfor nå som neste angrep treffer oss – denne gangen for å ta fra oss talespråket vårt.

Takk til professor emeritus Per Kværne for faglige innspill i oversettelses- og redigeringsarbeidet.

Ulike alfabeter som har blitt brukt til å skrive uigurisk

1 Det gammel-uiguriske alfabetet ble benyttet fra 800-tallet til 1300-tallet. Det er et opprinnelig semittisk alfabet som går helt tilbake til arameisk, og som skrives vertikalt. Det leses bare av forskere i dag.

2 Det arabiske alfabetet og skriftsystemet som ble brukt til å skrive tsjagatai, et tyrkisk litterært språk som ble benyttet i Sentral-Asia frem til 1900-tallet som lingua franca. Dette fortrengte gradvis det gammel-uiguriske alfabetet, i takt med islamiseringen.

3 Det kyrilliske (russiske) alfabetet ble brukt i 1950-årene og tidlig i 1960-årene, og brukes av de uigurske minoritetene i Kirgisistan og Usbekistan.

4 Det latinske alfabetet ble brukt fra 1965 til 1982, samtidig som det ble forsøkt gjennomført i Kina for å skrive kinesisk (pinyin-systemet).

5 Det uigurisk-arabiske alfabetet er en variant av det arabiske. Arabisk ble gjeninnført med sterkt forenklede rettskrivningsprinsipper i 1982/1983. Dette er praktisk talt den eneste som brukes blant uigurer i dag.

Fra ca. 2002 har kinesisk språk forrang og er i mange sammenhenger det eneste tillatte.

Oversikten er laget av professor emeritus Per Kværne.