Saklighets- og objektivitetsidealene står sentralt i faglitteraturen, men et problem har oppstått med den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien: Informasjon sprer seg viralt uavhengig av om den er fakta eller fiksjon. Det tar mye lengre tid å sjekke kilder og belegge påstander enn å publisere ubegrunnede meninger, og myter, sladder og fake news får dermed effekt før det blir avklart om informasjonen var sann eller ikke. Enkelte har mistet jobben på grunn av en «shit storm» på sosiale medier, og fake news kan avgjøre et presidentvalg.
Til tross for den uheldige utviklingen sprer det subjektive seg også i det som nå kalles sakprosa. Det er en åpenbar trend, muligens påvirket av blogger og sosiale medier, å gi historieskrivningen en subjektiv tøtsj, og flere fagbokforfattere velger «å by på seg selv» når de skriver. Har vi fått en Knausgård-effekt også blant forfattere som ikke definerer seg som skjønnlitterære? Vi skal nå se på hvordan den subjektive faktoren har gjort seg gjeldende i fjorårets sakprosalitteratur. Antall utgivelser er så stort at det bare kan bli snakk om noen få smaksprøver.
Utlevering av psykiske problemer
Selvbiografiene utgjør en klasse for seg. I en selvbiografi er forfatteren selvsagt subjektiv: Ingen andre har tilgang til hovedpersonens tanker og følelser. Mye av «saken» er det bare hovedpersonen som har tilgang til. Én variant av selvbiografiene er utlevering av egne problemer, psykiske, fysiske og sosiale.
Else Kåss Furuseth har gått til psykolog og publisert transkripsjon av båndopptakene fra terapitimene. Uten forfatterens kjendisstatus hadde det vært umulig å utgi dette. I forordet sier Furuseth at hun har tatt hensyn ved å utelate timer, stryke deler av timer og anonymisere noen berørte tredjepersoner: «Jeg er tross alt ikke Knausgård.» Resultatet er en uformelig tekst med mye møl der det er langt mellom poengene. Hvis dette skulle hatt interesse som faglitterær utgivelse, så måtte selvinnsikten vært større og redigeringen drastisk.
I sin bok Omstart tar Marit Figenschou også utgangspunkt i egne problemer og blant annet 20 år i psykoterapi. Hun skriver om å være offer for et usunt prestasjonspress og å kjenne på følelsene sine og ikke bare leve opp til et image. Barndomserindringene fra oppveksten i en taushetskultur 70 grader nord viser Norway in a nutshell. Boken er mer reflektert enn Furusets, og vil sikkert ha sitt publikum blant alle ofrene for dagens konkurransesamfunn. Figenschou driver helsebloggen heltsykt.no, så det er en klar forbindelse mellom selvutleveringen og sosiale medier. Ved disse to utgivelsene blir vi også minnet om at det er mye sakprosa som ikke egentlig er faglitteratur.
Wencke Mühleisen klarer imidlertid i sin bok om overgangsalderen å heve egen erfaring opp på et allment nivå. I tillegg til beskrivelse av egne hetetokter gir forfatteren oss en fin medisin- og idéhistorisk presentasjon av klimakterieproblematikken. Hadde hun stoppet på side 122, hadde dette vært en perfekt syntese av faglitteratur og selvbiografi. Men på de siste 30 sidene blir Mühleisen for pratsom. Overgangen fra hetetoktene til generell livsfilosofi og forholdet mellom generasjoner og tid blir for stor.
Minoritetenes stemme
Camara Lundestad Joof er født i Norge med norsk mor og gambisk far. På vaskeseddelen står det at den lille boken er «eit vitnemål, ein appell og ei sjølvransaking». Og videre: «Boka skildrar korleis rasismen ho stadig opplever, infiserer kvardagen og styrer tankane hennar.» I boken omtaler hun seg selv både som et sannhetsvitne og som et politisk prosjekt. Men boken er først og fremst et vitnemål om rasistiske reaksjoner på at hun har brun hudfarge: alt fra at gamle damer på bussen holder fast på vesken sin fordi de er redd henne, over utskjelling og fysisk vold, til at hun ofte har blir spurt om hvor mye hun «koster» på vandring i Oslo. Erfaringen med å bli tatt for prostituert er allmenn: «Eg kjenner nesten ingen brune kvinner som ikkje har opplevd dette.» Hun kan i denne sammenheng også stå som representant for den litteraturen som har kommet i kjølvannet av #metoo-kampanjen.
Men Lundestad Joof er også kritisk til sitt eget prosjekt, hun er redd for «at eg har selt brunfargen min til den kvite offentlegheita, og at eg no kapitaliserer på det». Det identitetspolitiske paradokset ligger i at hun fremhever den siden ved seg selv som blir diskriminert. Forfatteren må i en viss forstand diskriminere for å kjempe mot
diskrimineringen. Men latteren bør i dette tilfellet forstumme hos dem som elsker å henge ut de verste utslagene av krenkelseshysteri: Rasisme er et alvorlig problem.
Jan Grue har skrevet en lesverdig og gripende bok om å være rullestolbruker. Også i dette tilfellet blir én rolle overordnet i fremstillingen, nettopp den som skiller Grues bevegelsesfrihet fra de fleste andres. Hvem har ikke truffet noen med en funksjonshemning og forsøkt å overse den? Folk skal behandles likt, men det skjer likevel ikke. Grue sier at boken handler om å bli et menneske. Han problematiserer også sin egen fremstillingsform og reflekterer over hukommelsens upålitelighet. Forfatteren bryter med kronologien og gjør mange essayistiske avstikkere. Når han skal tematisere annerledeshet teoretisk, griper han til Goffman og Foucault. Disse innslagene er de minst engasjerende i boken: Grue er best når han konkret beskriver sine bevegelsesproblemer.
Subjektiv norgeshistorie
Likevel er disse selvbiografiske fremstillingene mindre problematiske enn dem som blander egen historie med makrohistorien. Hege Duckert har plukket ut 25 objekter fra de siste 30 årene «som hver på sitt hvis har endret den norske hverdagen». Hun begynner i 1986 med Gros høyhælte rosa sko da hun ble statsminister. Den siste gjenstanden er Jenny Skavlans symaskin. Metoden er altså å koble et objekt og en kjendis for å gi et punktnedslag i norgeshistorien. Duckert selv er ikke med i de 30 siste årene, men begynner med å fortelle om oldefaren, som kom til Kristiania i 1879 for å selge symaskiner. Dermed er også hennes egen familiehistorie med litt kronologisk juksing koblet på objekthistoriene. Duckert har skrevet en morsom, lettlest og veldokumentert bok. Og kanskje litt for optimistisk. Hun sier at utvalget er personlig og preget av egen erfaring, men i praksis fungerer boken som en kanonisering av visse begivenheter. Det jeg selv husker best fra 1986, er Tsjernobyl-ulykken. Men jodtabletter er kanskje vanskeligere å knytte til en kjendis?
Når Ole-Martin Ihle skriver om sin oppvekst, skildrer han ikke bare egen barndom. Undertittelen lyder: «en fortelling om å vokse opp på åttitallet». Han var tre år da tiåret begynte, og åpner med å fortelle om alt som har forsvunnet, fra floppydisker til telefonkiosker. Det er mye han ikke har fått plass til; «bokas organiserende prinsipp er min egen selektive hukommelse». Ihle skriver like mye om USA som om Norge, fordi den hyperkommersielle massekulturen var så massiv. På slutten har imidlertid Ihle seks sider med forslag til videre lesning. Hans bilde av sekstiåtterne er sterkt influert av Niels-Fredrik Nielsens «uforliknelige monografi» Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter (1984). Det er en morsom bok, men en polemisk karikatur utgitt da jappetiden allerede var i anmarsj. Den kan ikke brukes som historisk kilde uten store forbehold. Ihle har altså ikke bare nyttet sin hukommelse, men en rekke bøker han ikke henviser til i teksten. Han har skrevet en morsom bok også til glede for oss som var voksne på 80-tallet. Men går det ikke an å kombinere presise kildeangivelser med humor og leseglede? Denne type henvisningsteknikk øker ikke bare faren for plagiat, men svekker bokens etterprøvbarhet og verdi som historisk kilde.
Personlig vitenskap?
Kaj Skagens Norge, vårt Norge bærer undertittelen «Et lands biografi». I forordet innrømmer han at han er «subjektiv og personlig», og at «leseren vil lete forgjeves etter mange kjente personer og hendelser i norsk historie». Han beskriver norsk kultur idéhistorisk i analogi med en menneskelig person fordi han mener det er noe fast i det flytende, «slik også den menneskelige person med all sin flertydighet og alle sine gaver fra fortid og omgivelse er gjenkjennelig i alle sine faser fra fødsel til død». Boken legger altså ikke skjul på at den er et subjektivt partsinnlegg. Skagen vil styrke det nasjonale og går til felts mot en kosmopolitisk radikalisme som han blant annet finner hos Georg Brandes og Hans Jæger. Jeg lo godt av hans overdrivelser i karakteristikken av blant annet Hans Jæger, til tross for at jeg vurderer Jæger og Brandes helt annerledes enn Skagen. Skagen mener at alle i dag er blitt som Hans Jæger:
Hans Jæger er prototypen på den kulturradikale avviker som siden 1970-tallet er blitt masseprodusert og nå er standard overalt, bare vasket og frisert, tilpasset og justert etter forholdene, spredd jevnt over det sosiale landskap som sosialt akseptert gylle på tvers av alle grenser. Venstreorienterte eller høyreorienterte, rike eller fattige, navere eller stjerneadvokater, menn eller kvinner – alle er vi frihetselskende og liberale relativister og determinister snytt ut av Jægers rennende nese.
Mer problematisk blir Skagens bok hvis man tar den alvorlig som historieskrivning. Da ville man kreve større nyanser, alternative synsmåter og vekting av forskjellige kilder mot hverandre. I hvilken forstand har vi ikke blitt som Hans Jæger? Jeg kjenner ingen som i dag skriver både om Kants fornuftskritikk, en tykk bok om anarkisme og i tillegg en romantrilogi om sin syke kjærlighet. Heller ikke Jægers berømte utsagn om at han ville gått glipp av 19/20 av sitt livs innhold hvis han bare skulle holdt seg til én kvinne, er oppfylt. Mediantallet for antall seksualpartnere i tidsrommet 1987–2002 for nordmenn uten samboer lå ifølge Folkehelseinstituttet på mellom fem og sju for begge kjønn.
Til tross for den subjektive vinklingen har Skagen utstyrt boken med litteraturliste og noteapparat som i omfang tilsvarer en vitenskapelig utgivelse. Den etterfølgende debatt har vist det problematiske ved sjangeren: Skagen gir signaler som går i både subjektivt-essayistisk og vitenskapelig retning. Når han blir møtt med kritikk som påpeker ensidigheter og utelatelser, i dette tilfellet av idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen i tidsskriftet ARR 4-2018, så oppfatter Skagen dette som personangrep. Men når han har skrevet en personlig
norgeshistorie, blir jo kritikk av hans versjon nødvendigvis også et «personangrep». Det ser ikke Skagen ut til å like. Problemet ligger i uklare sjangerkategorier som gjør det mulig å ri flere hester samtidig. Dette gjør kritikk vanskelig.
Dikter- og kunstnerbiografiene
Vi har fått en rekke biografier om kjente diktere og kunstnere. I Peter Normann Waages biografi om André Bjerke og Arild Byes om Paasche Aasen er forfatterne tilbakeholdne med å trekke frem seg selv. Begge utgivelsene representerer godt håndverk som bygger på nye skriftlige og muntlige kilder, og er som sådan banebrytende. Dette betyr ikke at ikke utvalget kan diskuteres, antroposofen Waage er kanskje for snill når han skriver om Grimberg-debatten, og Bye sier muligens for lite om Mot Dag. Slike innvendinger når det gjelder prioriteringer, kan alltid reises. I sin biografi om Marie Hamsun er også Anne Hege Simonsen forsiktig med å by på seg selv, selv om hun spøkefullt kaller seg en «kulturbolsjevik», nettopp en slik som Marie var redd for skulle snoke i henne private brev.
Petter Mejlænder er også tilbakeholden i sin biografi om Pushwagner og skriver ikke om sitt personlige forhold til kunstneren før i etterordet, til tross for at han kjente ham og samarbeidet med ham om biografien frem til Pushwagners død i 2018. Likevel sier han i etterordet at «det er noe dypt personlig å skrive om et annet menneskes liv». Og Pushwagner smurte ofte tjukt på, serverte løgner og skapte myter om seg selv. Forfattersubjektet Mæjlænder viser seg indirekte gjennom prioriteringer, fortellerstil, sammenstillinger og organisering av stoffet. Når forfatteren er så tilbakeholden, betyr jo ikke det at han ikke styrer. Men manipulasjonene av stoffet kan være vanskeligere å få øye på.
Merete Morken Andersens Skram-biografi er «en biografisk collage». I tillegg til boken er det lagt ut materiale på et nettsted slik at leseren kan se kronologien både i Skrams liv og i makrohistorien. Biografien begynner in medias res med det stormfulle forholdet mellom Erik Skram og henne København i 1889, så hopper vi til barndommen i Bergen, så tilbake i leiligheten i Classensgade, så til Constance Ring, hovedpersonen i Skrams debutroman, og så tematiserer Andersen sin egen skriveprosess, «Kjære leser, jeg forsøker å forstå Amalie Skram».
Metoden skal demonstrere at beskrivelsene av Skram ikke går opp i en enhet: «Det er som om hun ikke var én, men mange.» Formeksperimentet krever sitt av leseren. Med internettet kan alle klippe og lime sammen kollasjer. Fordøyelse av informasjon blir mer og mer mangelvare. Derfor har Morken Andersen egentlig tiden mot seg når hun gir oss et puslespill vi kan legge selv. Men det er mange interessante veier å gå i det stoffet hun har lagt frem.
Personlig om døden
«Når livet er forbi, skal verden fortsette som før. Uten meg. Uten deg. Senere skal verden fortsette uten barna min også. Er det greit? Er det til å tåle? Nei, roper det inni meg. Nei!»
Dette er den uforløste konklusjonen på slutten av Bernhard Ellefsens Imot døden. Forfatteren føler sterkt at livets endelighet er urettferdig – i et land der vi lever lenger enn noensinne. Samfunnet og andre mennesker forekommer knapt i Ellefsens – for øvrig meget moderate – selvutleveringer, selv om kone og barn nevnes så vidt. Hans livsverden i Østfold består først og fremst av 2000 år gamle helleristninger av skip som kan symbolisere reisen til døden. Mange av hans litterære analyser er innsiktsfulle, men ikke noe Ellefsen skriver, viser at det å by på seg selv opplyser temaet.
I stedet for å søke lokal og biografisk forankring i helleristningene hadde det beriket boken om Ellefsen også hadde snudd perspektivet: Døden er ikke bare det vi ikke kan gripe, døden er betingelsen for begripelse. Det er en avgjørende innsikt hos Hegel; begrepet tilintetgjør og opphever det vi forstår. Hver eneste dag tilintetgjør vi også livsmuligheter, at vi blir oss selv ved å døde oss selv, er et sentralt poeng hos Heidegger og Sartre. Her er det mange problemstillinger å gå videre på for denne aktive og engasjerte skribenten i en ny dødsangstdrevet bok.
For å oppsummere: At selvbiografier utleverer hovedpersonen, er intet nytt. En viss skepsis bør man dog ha når makrohistorien blandes med subjektiv vilkårlighet, slik vi på forskjellig måte har sett hos for eksempel Hege Duckert og Kaj Skagen. Det oppstår også et problem når man ikke vet hva som er selvopplevd, og hva som er sakset fra kilder det ikke henvises til, som i tilfellet Ihle. Endelig er det ikke alltid at det subjektive engasjement trenger å fremstilles direkte – hvis det ikke er egnet til å kaste lys over temaet.
Sunnhetstegn
De sakprosabøkene som vakte mest debatt i 2018, Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet og Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, viser at man ikke trenger å velge mellom subjektive følelser og fakta. Det var nettopp fakta eller det som ble oppfattet som manglende eller tvilsomme fakta, som utløste følelser og et skred av debattartikler. Fakta må tolkes og kan selvsagt vinkles ulikt og bygges inn i ulike fortellinger. Men ingen mente at følelser skulle tre i stedet for fakta. Postmodernismen og postfakta-ideologien gjorde seg ikke seg gjeldende i disse debattene. «Anything goes»-holdningen er borte – og bra er det. Som sakprosaforfattere kan vi bare ønske kildebasert uenighet om tolkning av fakta velkommen. Det er et sunnhetstegn at dette nå fyller avisspaltene og skyver skjønnlitterære forfattere som flørter med skillet mellom fiksjon og fakta, ut i randsonen – der de rettelig hører hjemme.
Omtalte bøker:
Merete Morken Andersen: Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid. En biografisk Collage. Spartacus, 2018.
Arild Bye: Arne Paasche Aasen – Fra verdensrevolusjon til de nære ting. Aschehoug, 2018.
Bernhard Ellefsen: Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap. Cappelen Damm 2018.
Marit Figenschou: Omstart – forsoning og frigjøring. Heltsykt, 2018.
Else Kåss Furuseth: Else går til psykolog. Cappelen Damm, 2018.
Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. Gyldendal, 2018
Ole-Martin Ihle: Da he-man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på 80-tallet. Kagge, 2018.
Camara Lundestad Joof: Eg snakkar om det heile tida. Samlaget, 2018
Petter Mejlænder: Hariton Pushwagner – Biografien. Kagge, 2018.
Wencke Mühleisen: Hetetokt – Rabalder med overgangsalder. Aschehoug, 2018.
Anne Hege Simonsen: Kjærlighet og mørke. En biografi om Marie Hamsun. Res Publica, 2018.
Kaj Skagen: Norge, vårt Norge. Et lands biografi. Dreyer, 2018.
Peter Normann Waage: André Bjerke – i kampens glede – en biografi. Aschhoug, 2018.
Eivind Tjønneland (f. 1956) er faglitterær forfattar og omsetjar.