For noen år siden underviste jeg i faget «Historie og filosofi» på en videregående skole. En av timene handlet om middelalderfilosofen William av Ockham. – Ockham, fortalte jeg elevene, har fått en metode oppkalt etter seg, kalt Ockhams barberhøvel. Det er et logisk prinsipp som dreier seg om å finne den mest sannsynlige forklaringen bak hendelser eller fenomen. Ockham mente at dersom det fantes flere mulige forklaringer, så er den mest sannsynlige forklaringen den med færrest variabler. – Hvem var det for eksempel som krasjet fly i tvillingtårnene 11. september? Stod det terrorister fra al -Qaida sto bak, eller var det iscenesatt av amerikanerne? En av elevene mine rakk opp hånden og sa: – Alle vet at det var amerikanerne.
Denne skoletimen speilet på mange måter strømninger i tiden. Det er ikke lenger åpenbart hva folk tror er sant. De oversatte sakprosabøkene jeg har valgt å se på, byr på populærvitenskap og forskningsformidling, det er folkeopplysning utenfor klasserommet.
Mer globalt enn nasjonalt orientert
Alle bøkene tilhører sjangeren populærvitenskapelig folkeopplysning, med bakgrunn i fag som medisin, arkeologi, historie og psykologi. Ser man dem i sammenheng, så finner man en refleks av en av tidens rådende trender, nemlig spenningen mellom det nasjonale og globale. Yuval Harari er den som tematiserer disse tendensene mest eksplisitt. De utfordringer menneskeheten står overfor i dag, med klimaendringer, mulighet til å manipulere mennesket med genteknologi og konsekvensene av kunstig intelligens, krever fellesmenneskelige tiltak på tvers av nasjoner. Harari etterlyser globale myndigheter med politisk makt. Jordan Peterson fokuserer på vår fellesmenneskelige eksistens og er kritisk til alle former for ideologi. Karin Bojs får frem at store folkevandringer jevnlig har funnet sted, og at DNA-analyser bekrefter at «blandingsgener» er normalen. Hans Rosling bedriver global folkeopplysning i boken sin, mens Nils Uddenberg får frem at medisinfaget alltid har vært globalt orientert.
Fra alkymi til kjemi
Menneskekroppen er naturlig nok tema for svenske Nils Uddenbergs rikt illustrerte bok Medisinens historie, som gir overblikk over medisinkunstens utvikling fra oldtiden frem til 1950. Uddenberg skriver engasjert om hvordan medisinfaget en gang var flettet sammen med filosofi og humaniora, og at utviklingen har gått fra magi og alkymi til kjemi. Dette er på alle måter et praktverk som får frem at sykdom har blitt forklart på ulike måter opp gjennom tidene, og at medisinske fremskritt henger sammen med utviklingen av naturvitenskapelig tankegang. Medisinske oppslagsverk av antikke autoriteter som Galenos ble i lang tid oppfattet som bibelske sannheter det ikke skulle stilles spørsmål ved. Etter hvert blir eksperimenter og praksis styrende prinsipper for overgangen fra legekunst til legevitenskap. Teknologiske oppfinnelser som mikroskopet, og bruk av vårt arts logiske sans har spilt en avgjørende rolle for medisinens utvikling.
Et talende eksempel på at medisinfaget har gått gjennom en metodisk utvikling, er den kompliserte formen for logikk som ligger under kuren mot epilepsi skrevet på 1600-tallet:
Ta hjernen av en ung mann som har dødd en voldsom død, sammen med hinner, arterier, vener og ryggmarg; mos det i en morter av stein til det blir en slags grøt. Hell på så mye vinsprit at det hele dekkes av et tre til fire fingre tykt lag. Legg dette i et glasskar som fylles til en fjerdedel og forsegles hermetisk. La dette gjære i et halvt år i hestemøkk. Destiller innholdet flere ganger i Balneo, i vannbad, til det meste av hjernen er borte. En eller to små doser av dette middelet inntatt hver dag vil kurere «fallesyke», epilepsi.
Medisinens historie illustrerer hvordan mennesket som artsvesen har en tilbøyelighet til å lete etter skjulte mønstre og sammenhenger. Med sine utallige variabler blir 1600-tallets epilepsimedisin mer usannsynlig enn dagens langt enklere forklaring om at epilepsi er en hjerneskade.
Medisinens historie går frem til 1950 av praktiske årsaker. Om medisinfagets fremtid skriver Nils Uddenberg at det er for lite påvirket av innsikter fra evolusjonsbiologien:
Det finnes et kunnskapsområde som har hatt enorm betydning for den vitenskapelige utviklingen innen alle andre biologiske vitenskaper enn medisinen, nemlig evolusjonsbiologien (…). Akkurat som kunnskapene om et samfunn blir dypere når man kjenner historien, blir forståelsen av menneskets – både kroppslige og mentale egenskaper – bedre hvis man kjenner de kreftene som gjennom millioner av år har formet vår slekt.
Genteknologi – vår tids vitenskapelige revolusjon
Karin Bojs bok Min europeiske familie de siste 54 000 år kom ut i 2017, i paperback i 2018. Boken er forskningsformidling av beste kvalitet. Den viser hvordan genteknologi, nærmere bestemt DNA-analyser, byr på revolusjonerende ny kunnskap om historien til homo sapiens – det moderne mennesket. Ifølge Uddenberg har medisinfaget vært for lite påvirket av evolusjonsbiologi. Med boken får Bojs frem hvordan genforskning kan brukes til å styrke og svekke hypoteser i fag som arkeologi og historie.
Bojs gir leseren innsikt i hvordan DNA-analyser styrker hypotesen om at folk og kulturer har påvirket hverandre i lang tid. Migrasjon, altså folkevandringer, synes snarere å være regelen enn unntaket. Hun bruker blant annet reportasjeformen til å gå i dialog med eksisterende forskning og har en eksemplarisk «ockhamiansk» innstilling gjennom hele boken. Hun viser til vitenskapelige forklaringsmodeller som konkurrerer med hverandre, og hvordan arkeologiske funn og DNA-analyser utfordrer eksisterende hypoteser. Prinsippet om at forklaringer med færrest variabler er de mest sannsynlige, holdes i hevd i Min europeiske familie de siste 54000 år. DNA-analyser, kunnskap om klima- og miljøendringer, og teknologiske oppfinnelser sannsynliggjør Bojs hypotese om at homo sapiens utviklet seg gjennom kulturmøter, og beveget seg over store avstander. DNA-analyser av lik viser at det var migranter i Sverige allerede i steinalderen.
Bojs forteller at DNA-analyser og genteknologi har blitt møtt med mye skepsis, noe hun mener er en arv fra Stalin. Han drømte som kjent om å forme Sovjetmennesket fra bunnen av. I en ideologi som forutsetter at mennesket er «tabula rasa» har arv ingen betydning. Bojs skriver:
Ekkoene fra Stalin-tida har jeg lenge vært oppmerksom på (…). Jeg glemmer for eksempel aldri da en fremstående kulturskribent plutselig utbrøt – og nå siterer jeg ordrett – at «alle genetikere er en slags fascister».
Jeg skal komme tilbake til hvordan nettopp ordet «fascisme» blir brukt om Jordan Peterson og hans bok 12 regler for livet. Men først skal vi innom en tredje svenske, nemlig Hans Rosling. Hans bok Factfulness var en av fjorårets mest populære sakprosabøker.
En moderne Ockham
Lege og professor Hans Rosling døde i 2017. I fjor ble boken Factfulness utgitt posthumt og oversatt til norsk. Her trer Hans Rosling frem som en slags global representant for lærerstanden. Han ønsker å gi korrekt informasjon om verdens beskaffenhet i en tid han mener er preget av kunnskapsløshet og feilinformasjon. Boken er en blanding av statistisk faktaformidling og en håndbok som gir praktiske tips og råd om hvordan du, kjære leser, skal bekjempe din egen uvitenhet.
Mens Ockham gir praktiske tips og råd om hvordan veie forklaringer opp mot hverandre, går Rosling tettere inn på hvilke menneskelige tilbøyeligheter som står i veien for sannsynlighetsberegning og logisk tenkning. Vi mennesker er utrustet med en rekke dramatiske instinkter, skriver Rosling. Disse instinktene gir oss en forenklet og ofte feil oppfatning av hvordan det står til her i verden. Statistikk og fakta viser at fattigdommen går ned globalt sett. Som målestokk på utviklingen bruker Rosling nedgangen i barnedødelighet på verdensbasis.
Rosling mener at kritisk tenkning er en ferdighet som kan trenes opp. Factfulness er derfor formet som en håndbok med en rekke praktiske øvelser som skal hjelpe leseren til å avsløre folk som spiller på menneskets dramatiske instinkter i stedet for å presentere oss for fakta, sannsynlighet og logikk.
Boken er verdt å lese av mange grunner. En generøs bruk av anekdoter gjør boken til underholdende faktaformidling. Boken fremstår som et prakteksempel på hvordan bruk av fakta og logisk sans sannsynliggjør ett scenario (det går fremover med verden) mer enn et annet (verden går til helvete). Hadde Erna Solberg lest Factfulness før hun skrev nyttårstalen, så hadde hun visst at: A) Det fødes og dør flest barn i verdens fattigste land. B) Jo mer velstand, jo færre barn blir født (og dør). C) Befolkningsveksten flater ut fordi flere land får økt velstand. Det statistiske sammenfallet mellom økt velstand og færre barn gjør det lite sannsynlig at norske kvinner vil føde flere barn i fremtiden – hvis ikke patriotismen får overtaket, da.
De store perspektivers mann
21 tanker for det 21. århundre kom på norsk i fjor. Boken er skrevet av den israelske historikeren Yuval Noah Harari, forfatteren bak gigantsuksessene Sapiens (2014) og Homo deus (2016). Hararis bøker er vel det nærmeste vi kommer global folkelesning innen sakprosa. Fjorårets bok mottok blandet kritikk, til dels ren slakt, men Yuval Hararis enorme popularitet gjør ham til en viktig stemme.
Harari mener i likhet med Rosling at menneskearten har en tilbøyelighet til å la sin virkelighetsoppfatning bli styrt av dramatiske instinkter. Evnen til å forestille seg fortid og fremtid, kort sagt evnen til å tenke abstrakt og skape fortellinger, er et vesentlig trekk ved arten menneske, skriver han, og tradisjonelt sett har disse fortellingene gitt oss «kartene» vi bruker til å navigere i «terrenget». Slik er det ikke i dag. Vi mangler de store fortellingene som har inkorporert kunstig intelligens, bioteknologi og klimaendringer som del av historien. Den nasjonalistiske fortellingen tilhører gårsdagens verden, kartet må tegnes på nytt.
For å like 21 tanker for det 21. århundre må man takle en del sveipende generaliseringer og uforpliktende synsing, noe som svekker bokens presisjonsnivå. Et av bokens kapitler har tittelen «Frihet», og her avviser Harari et grunnleggende filosofisk spørsmål, nemlig om mennesket har fri vilje. Vi er slaver av våre følelser, skriver Harari, pg knytter følelser til evolusjon. Følelser er egentlig bare «sannsynlighetsberegning» for overlevelse og reproduksjon. Nevrokjemiske stoffer som serotonin kontrollerer våre følelser, inkludert følelsen av å ha fri vilje.
Det er slike utsagn som får humanister til å mene at evolusjonsbiologer har et reduksjonistisk menneskesyn.
Spekulant eller brobygger?
En annen som har fått lignende anklager rettet mot seg, er den kanadiske evolusjonspsykologen Jordan Peterson. I fjor ble boken 12 regler for livet oversatt til norsk, en bok som har flere likheter med Hans Roslings Factfulness. I likhet med Rosling henvender Peterson seg direkte til leseren med praktiske tips og råd. «Bli venn med folk som vil deg vel» lyder for eksempel regel nummer 4.
I fjor dukket det jevnlig opp saker om Petersons bok i nyhetsstrømmen min på Facebook. «Jeg driter i den kanadiske fascisten» sto det i kommentarfeltet under en av sakene. Det var ikke første gang Peterson ble plassert til høyre i det politiske landskapet i nyhetsstrømmen min. Fascisme-påstandene rundt Peterson vekket mine «dramatiske instinkter» for å si det med Hans Rosling. Men stemmer det at fascistisk tankegods ble folkelesning i fjor?
I regel nummer 8, «Si sannheten – eller i hvert fall, ikke lyv» skriver Peterson om ideologier, som ifølge ham er uttrykk for samme forenklende og forfalskede virkelighetsforståelse som livsløgnen. I livsløgnen manipulerer man virkeligheten med persepsjon, tanke og handling slik at bare enkelte, forhåndsgitte resultater blir tillatt. Ideologier opererer på samme vis:
Du kan bruke ord til å manipulere omgivelsene til å gi deg det du vil ha. Det er det det vil si å «handle politisk» (…). Å leve på den måten er å være besatt av mørkt begjær og bruke ord og handling på en tilforlatelig måte for å oppnå det man ønsker.
Peterson er eksistensialist, ikke ideolog. At han blir stemplet som fascist tror jeg handler om arven etter Stalin som Karin Bojs pekte på. Det blir en generell og uforpliktende kritikk av Jordan Petersons vitenskapelige ståsted som evolusjonspsykolog, dermed er dette egentlig en diskusjon om forholdet mellom arv og miljø.
Det kompliserte forholdet mellom menneskesinnet og vår måte å agere i verden på, blir gitt en enklere, evolusjonær forklaring av Peterson. Dyr har noen sammenfallende ur-relasjoner. Forholdet mellom kjønn, og forholdet mellom foreldre og barn, er slike urstrukturer i vårt evolusjonære arvemateriale, som former vår adferd på et underliggende, mer instinktivt plan.
Dominans-instinktet er ifølge Peterson en evolusjonær arv fra millioner av år tilbake, rangordning og hierarki er en naturlig måte å forholde oss til andre på. Det virker som Peterson mener at «evolusjonær arv» styrer mennesket omtrent slik Freud mente atmennesket var styrt av «drifter og begjær».
Hummerartens liv og levnet blir noe suspekt brukt som bilde på menneskets evolusjonære arv. Peterson knytter følelser til nevrokjemi på samme måte som Harari, for å illustrere at rangordning påvirker kropp og fysikk, ikke bare psyke. Hos hummeren finner vi nemlig høyt serotininnivå og lavt oktopaminnivå kun hos seierherrene.
12 regler for livet kan på et plan leses som praktiske leveregler for å unngå kjemisk ubalanse i nervesystemet. Dermed kan bokens formidable suksess leses som at naturvitenskap endelig har seiret over humaniora. Peterson har møtt motstand fra flere fronter. Rabalderet rundt ham startet da han latterliggjorde svenskenes innføring av det kjønnsnøytrale «hen». Han bruker sentrale begreper fra Heidegger og Nietzsche på en luftig måte, og fagfilosofer vil nok mene at han har et selektivt forhold til filosofihistorien. For de som vil markere faglig revir er han lett å ta.
Men Peterson henvender seg til vanlige folk, og ikke til akademikere. Levereglene er formet som generelle påbud i høystemt, bibelsk stil. Men de blir begrunnet med eksistensens grunnvilkår; livet er en lidelse og vi skal alle dø, en eksistensiell erkjennelse som forener menneskearten. Peterson er den eneste av de utvalgte sakprosaforfatterne som både står i en naturvitenskapelig tradisjon og henter eksempler fra humaniora.
Peterson henter eksempler fra litteratur og filosofi for å vise at de rommer visdom om eksistensielle dilemma som mennesket, som sosialt vesen, vil bli utsatt for. Spesielt Bibelen gir verdifulle tips og råd om fellesmenneskelige utfordringer, skriver Peterson. Bibelen gir en billedlig fortelling av menneskets mentale utvikling fra dyr til å ha språk, forestillings- og abstraksjonsevne. Hos Peterson får Bibelen lignende betydning som Odins leveregler har i «Håvamål», det vil si som evolusjonær visdom med opphav i urgamle tider.
I dette utvalget av oversatt sakprosa fra 2018 med mennesket i fokus representerer Peterson muligens en ny tendens, nemlig at vitenskap vil krysse faggrenser oftere enn før. I den pågående diskusjonen mellom arv og miljø byr slike krysninger på nye innsikter.
Usynlig kvalitet
Det er ofte lettere å gi ris til en oversettelse enn ros. I gode oversettelser er oversetteren usynlig, det usynlige blir i seg selv et kvalitetstegn. Fire av de oversatte bøkene har usynlighetens kvalitetsstempel. Det gjelder Lars Nygaards oversettelse av Medisinens historie, Børge Lunds oversettelse av Min europeiske historie de siste 54 000 år, Mette Cathrine Jahrs oversettelse av Factfulness, og Lene Stokseths oversettelse av 21 tanker for det 21. århundre. Oversettelsene fremstår som lydhøre for språklige nyanser mellom originalspråket og norsk, og det er lite grammatikalsk «skurr».
Gunnar Nyquists oversettelse av 12 regler for livet har en kunstig stivhet over seg både språklig og grammatikalsk. Setningene har et gammelmodig preg, språklig er det engelske begrepet «discipline» konsekvent oversatt med «disiplin», også når konteksten impliserer at det dreier seg om oppdragelse eller det mer høystemte «tukte». I den norske oversettelsen kan man få inntrykk at Jordan Peterson ser på mennesker som ville dyr som må disiplineres, men boken vitner om et mer sofistikert menneskesyn.
Bilde: Bourgery & Jacob: Anatomie de l’homme. Guerin ed. Paris 1962 © Michel Royon / Wikimedia Commons.
Gro Jørstad Nilsen (f. 1967) er litteraturkritiker og forfatter.
