Fra vindmøller til mørke rom: Digitale offentligheter med totalitære mikrosamfunn

Etter litt hoderegning har jeg kommet frem til at jeg i 2021 hadde vært påkoblet internett i 25 år. Internett er altså ikke noe nytt lenger, ei heller digitalisering. Digitalisering har demokratisert kunnskap på det mest fantastiske vis, og muligheten til å holde seg opplyst har aldri vært større enn i dag. I skrivende stund kan vi si det er et globalt opplysningsprosjekt på gang, der «hele verden» lærer seg naturvitenskapelig tenkning med grunnlag i Darwin. Det tenkte i hvert fall jeg da jeg hørte ungjenter i svømmegarderoben diskutere virus og mutasjoner med hverandre med referanser til matematikk og eksponentiell vekst.

Sosiale medier har på sin side gjort det mulig for alle å komme til orde, uansett rang, farge, religion eller kjønn. Det lyder nesten som at John Stuart Mills idé om meningsuenighet som forutsetning for ethvert demokrati endelig er blitt realisert? Mills tese var at ethvert levende demokrati trenger meningsuenighet hvor argumenter får bryne seg mot hverandre, og hvor det beste argumentet vinner. Motsatsen til et levende demokrati er konformitetspress. Hvis alle marsjerer i takt og ingen produserer motforestillinger, beveger samfunnet seg mot det totalitære.

Men demokratiske idealer og faktisk virkelighet er to forskjellige ting. Ytringsfrihet, kritisk tenkning, meningsutveksling og opplysning. Det er begreper vi kjenner fra den ideelle offentligheten. Ekkokamre, konspirasjonsteori og hjernevask er begreper som blir brukt til å beskrive den digitale offentligheten. Muligens pågår det et globalt opplysningsprosjekt akkurat nå, men samtidig finnes det vaksinemotstandere.

I dette tilbakeblikket på sakprosaåret 2021 har jeg valgt å se nærmere på et knippe sakprosabøker som på hver sin måte får frem hvordan demokratiske idealer blir utfordret i vår tid. Filosofen Kant har skrevet at hver enkelt samfunnsborger har plikt til å holde seg opplyst for å komme seg ut av det han kalte «selvforskyldt umyndighet». Disse bøkene kan plasseres i en folkeopplysningstradisjon etter Kant.

Vindmøllekamp, en suksess med bismak

Demokrati kan ofte bli et noe luftig begrep, i hvert fall hvis man er uvitende om hvordan det blir realisert, nemlig gjennom demokratiske institusjoner som bygger på maktfordelingsprinsippet. Maktfordeling skal som kjent gjøre det vanskelig for eneveldige herskere og andre førerskikkelser å erstatte demokrati med mer totalitære styringsformer.

Demokrati handler også om følelser, det vil si grader av tillit og mistillit til at demokratiske institusjoner gjør jobben de er satt til å gjøre til beste for oss. Ytterpunktene er naiv og ukritisk tillit til at myndighetene er ufeilbarlige, versus konspiratorisk mistillit til alle demokratiske institusjoner. De fleste beveger seg frem og tilbake på midten av skalaen.

Et tema som har skapt sterke følelser de siste årene, er uenighet om bygging av vindmøller.

Vindmøllekampen. Historia om eit folkeopprør av forfatter og journalist Anders Totland handler om opprøret som kom i kjølvannet av NVE-rapporten som var ute til høring i 2019 og som redegjorde for hvilke områder som egner seg best for vindkraftutbygging her til lands.

Vindmøllekampen er ingen debattbok, men en historie om stemningsskiftet som oppsto etter at NVE-rapporten ble lagt ut til høring. Forfatteren undersøker hvilke krefter som ble satt i sving og skapte et folkeopprør.

Boken består av reisereportasjer hvor Totland besøker ulike steder som er berørt av vindkraftutbygging og snakker med folk som er engasjert i saken. I tillegg blir vi presentert for faktabaserte motforestillinger mot sider ved folkeopprøret, som blant annet ledet til at lovforslaget aldri så dagens lys.

Sosiale medier, nærmere bestemt Facebook, fremstår som den viktigste arenaen for å skape et folkeopprør. Vindmøllekampen gir leseren innsikt i hvordan ekkokamre formes og medlemmene radikaliseres, først og fremst gjennom bruk av et følelsesladet språk. Det å lage en helhetlig plan som regulerer vindmølleutbygging omtales som «rasering av norsk natur» og «voldtekt av naturen». Det blir fremsatt anklager om at myndighetene bedriver «landsforræderi» og annen bruk av krigsretorikk. Facebook-gruppen fremstår like mye som en arena for radikalisering av vanlige folk som et sted for demokratisk meningsbrytning.

I Vindmøllekampen retter Totland skarp kritikk mot myndighetenes håndtering av saken, og betegner den som en kommunikasjonsmessig fiasko. Myndighetene kunne forsøkt å informere bedre om bakgrunnen for NVE-rapporten, kort sagt bedrevet god, gammeldags folkeopplysning i møte med den folkelige motstanden. I stedet ble lovforslaget trukket tilbake. Totland åpner dermed opp for at det følelsesladete språket i Facebook-gruppen kan ha påvirket beslutningsprosessen i en demokratisk institusjon, nemlig den lovgivende forsamlingen i Stortinget. Konsekvensen er at det fortsatt ikke eksisterer noen lov som regulerer hvor vindmøller kan bygges her til lands.

Ferdigprogrammerte høyreekstremister

I Det mørke Tyskland. Ei reise blant høgreekstremistar har journalist og forfatter Astrid Sverresdatter Dypvik reist rundt i tyske delstater og snakket med sentrale skikkelser fra ytre høyre. Parallelt med at disse får komme til orde, refererer boken til sentral forskning på feltet, slik at alt intervjuobjektene sier blir satt i en større sammenheng. Dypvik retter også blikket mot Tysklands fjerne og nære historie, og lykkes med å få frem at det er mange ulike faktorer som spiller med i fremveksten av ytterliggående høyrebevegelser i Tyskland i nyere tid.¹

Det mørke Tyskland levner likevel liten tvil om at den nye digitale offentligheten har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av høyreekstreme grupperinger. Men mens folkeopprøret i kjølvannet av NVE-rapporten var en spontan reaksjon på en konkret hendelse, får Det mørke Tyskland frem hvordan følelser kan manipuleres og at ekkokamre kan bli brukt til å skape raseri. I den mørke siden i den digitale offentligheten blir det også skapt et inntrykk av at offentligheten er polarisert. Det blir gjort gjennom å forenkle virkeligheten til å fremstå som en motsetning mellom «høyre» og «venstre».

Innenfor denne virkelighetsforståelsen er ingenting nøytralt. De gamle, gode honnørbegrepene i det ideelle demokratiet som ytringsfrihet, opplysning og kritisk tenkning, er erstattet med generelle anklager om å være «venstrevridd» eller tilhøre «venstresiden».

I Det mørke Tyskland fremstår ingen demokratiske institusjoner nøytrale, men blir polarisert inn i denne forenklede motsetningen mellom oss og dem. Dypvik får frem hvordan høyreekstreme ofte virker ferdigprogrammerte i sin felles forståelse av pressen. I stedet for å forstå mediene som en institusjon i demokratiet, tviler de på selve rollen som «den fjerde statsmakt». De deler samme virkelighetsoppfatning om at vanlige medier holder «noe hemmelig» og bedriver sensur. Sannheten finnes på alternative nyhetssider som altså har til hensikt å polarisere og skape mistillit.

I den nye digitale offentligheten radikaliseres mennesker gjennom bruk av følelsesladet språk der motforestillinger stemples som fiendtlige. Ekkokamrene er ikke nødvendigvis politiske, det er snarere mangelen på demokratisk meningsutveksling i Mills forstand som ensretter språket og dermed tankene.

Ytringsfrihet og rasismeparagraf

I den digitale offentligheten hvor alle kan ta ordet, utfordres også grensene for hva det er akseptabelt å si. Men hvor går denne grensen? Hatefulle ytringer. Lov og rett i krenkingens tid av jurist og journalist Olav Østrem, tar opp forholdet mellom Grunnlovens paragraf 100 – også kalt ytringsfrihetsparagrafen, og straffelovens paragraf 185 – kjent som rasismeparagrafen.

Hatefulle ytringer gir leseren en saklig og pedagogisk innføring i de prinsipielle sidene ved å ha et lovverk som begrenser ytringsfriheten. I boken diskuteres det fortløpende om rasismeparagrafen bør fjernes eller ei, og Østrem gir gode argumenter for begge standpunkter.

Et av argumentene for å beholde rasismeparagrafen er at den skal gi et særskilt vern til utsatte minoriteter, siden det i et ideelt og velfungerende demokrati er viktig at alle tør å heve sin røst. Et annet argument for å beholde paragrafen er at den kan ha disiplinerende effekt på tastaturkrigere som tyr til primitive og usaklige personangrep i følelsesladete diskusjoner på internett.

Hatefulle ytringer er rik på eksempler fra rettssaker i nyere tid som får frem hvordan demokratiets utøvende makt, altså påtalemyndighetens jurister og dommere, tolker rasismeparagrafen opp mot ytringsfrihetsparagrafen i konkrete tilfeller. Mest sentralt i boken står rettssaken til forfatter og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali. Den handler om en 71 år gammel kvinne som i Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug» karakteriserte Ali som «fandens svarte avkom» og «din korrupte kakerlakk». I retten ble dette definert som straffbare ytringer, og kvinnen ble dømt for dehumaniserende språkbruk.

Tematikken i Østrems bok fikk fornyet aktualitet i den såkalte Eikrem-saken, hvor både Facebook-grupper og brudd på rasismeparagrafen spiller en viktig rolle. Førsteamanuensis Øyvind Eikrems mulige deltagelse i en Facebook-gruppe der han under pseudonym skal ha kommet med rasistiske ytringer, ble av NTNU brukt som argument for at han var uskikket til stillingen han hadde ved institusjonen. Etter å ha lest Østrems bok får man god innsikt i alt arbeidet som ligger bak før påtalemyndighetene eventuelt lykkes i å få noen dømt etter rasismeparagrafen. NTNUs anklage kan derfor tolkes på flere måter, for eksempel at de egentlig ville kvitte seg med et «brysomt element». I så fall er Eikrem-saken et argument for at rasismeparagrafen bør fjernes for ikke å bli misbrukt. I skrivende stund har NTNU trukket oppsigelsen Eikrem.

Dark Room-saken møter foreldet lovverk

Jeg har nevnt hvordan Dypviks bok om Tysklands høyreekstreme får frem hvordan digitale ekkokamre ensretter språket og skaper en forenklet virkelighetsforståelse. I Det mørkeste rommet² av politietterforsker Hilde Reikrås og journalist Ingunn Røren får leseren mer innsikt i hvordan personer i lukkete mikrosamfunn ensretter hverandre slik at det ekstreme blir normalisert.

Det mørkeste rommet kan leses som et partsinnlegg til forslaget som var ute på høring i 2021, nemlig at IP-adresser skal kunne lagres i ett år i stedet for 21 dager. Den nye digitale offentligheten har nemlig gjort det enklere for pedofile å møte hverandre for å utveksle barnepornografi og avtale virtuelle og faktiske overgrep mot barn. Boken løfter frem de problematiske sidene ved arbeidet med å skaffe nok bevismateriale til å få overgripere dømt.

Det mørkeste rommet er formet som en kronologisk fortelling om Dark Room-gruppen som oppsto ved Bergen politikammer, og vi får vite hvilke erfaringer politiet gjør seg underveis i opprullingen av pedofile nettverk. Den gir et troverdig bilde av et lovverk som henger etter i den digitale utviklingen, og forfatterne diskuterer hensyn til personvern opp mot politiets samfunnsansvar, nemlig å beskytte barn som en særskilt sårbar gruppe.

Boken rommer mye faktisk kildemateriale der leseren selv kan følge samtalene som foregår på diverse chattelogger. Man får dermed et konkret innblikk i hvordan ensretting og radikalisering i lukkete ekkokamre foregår, og hvorfor totalitære mikrosamfunn kan bli farlige.

Alle chattelogger er anonymiserte, det samme er familiemedlemmer og overgripere som forfatterne har intervjuet. Det vi får vite om de pedofile som er dømt eller under etterforskning, er at de kommer fra alle samfunnslag. Mange av dem har god utdannelse, trygg økonomi, stabile parforhold og et sosialt nettverk. Kort sagt er det gjennomsnittsnordmenn som er overgripere.

Mange av overgriperne har begynt med uskyldig pornosurfing og gradvis søkt på grovere materiale, for å ende opp i grenseløse ekkokamre med likesinnede. Mangelen på meningsbrytning, diskusjon og motforestillinger, altså fravær av det som ifølge Mill kjennetegner et velfungerende demokrati, gjør at det ekstreme blir normalisert.

Lik oppbygging av Twitter, Facebook og Instagram

Hvis demokratiske institusjoner skal gjøre seg fortjent til vår tillit, er det fordi de oppfyller samfunnsoppdraget med maktfordelingsprinsippet som grunnmur. Sosiale medier har ikke noe samfunnsoppdrag, likevel representerer de en konkurrent til «den fjerde statsmakt». Ideelt sett representerer sosiale medier en demokratiserende oppheving av de tradisjonelle medienes meningsmonopol, og styrker dermed demokratiet. Men et trekk ved totalitære ekkokamre er at de også brukes bevisst til å skape mistillit til tradisjonelle medier.

Forfatter og journalist Lena Lindgren vant Brageprisen 2021 for beste sakprosa med boken Ekko (hvor undertegnede satt i nominasjonsjuryen). I essayet tar forfatteren hull på myten om at det er narsissisme som styrer oppførselen vår i sosiale medier. Lindgren undersøker hvorfor velkjente sosiale medier som Twitter, Instagram og Facebook har så lik oppbygning, og ved å flette sammen mytologi, vitenskap, filosofi og essayistiske refleksjoner underbygger forfatteren det som er bokens hovedtese: vi hermer andre før vi forelsker oss i oss selv.

Ekko handler også om hvordan sosiale mediers infrastruktur påvirker den offentlige samtalen. Lindgren peker på at eierne av plattformene er monokapitalistiske foretak som høster gevinst fra den nye og verdifulle oppmerksomhetsøkonomien. Det gjelder å få oss til å investere mest mulig av tiden vår på plattformene, og til det brukes algoritmer som er konstruert for å appellere til våre impulser, drifter og begjær.

Ekko er vinklet som et oppgjør med hvordan narsissisme-begrepet blir brukt for å forklare tidsånden. I tillegg kan essayet leses som en iscenesettelse av en annen hypotese, nemlig at internett med sin nettverksstruktur og koblinger som kan følges hit og dit, kan få hjernen til for eksempel Lena Lindgren eller meg og deg, til å lete etter mønstre i tilfeldigheter. I Ekko leder alle spor til grunnleggeren av Pay Pal, Peter Thiel.

Hvorvidt Lena Lindgren blir konspiratorisk av å oppholde seg for mye på nettet, eller om Peter Thiel faktisk har så mye makt som han blir tillagt i Ekko, er et åpent spørsmål. I Ekko iscenesetter Lindgren i hvert fall seg selv som konspiratoriker og Peter Theil som en klassisk syndebukk, parallelt med at boken diskuterer syndebukkmekanismer ved hjelp av filosofen Renè Girard. Ekko er altså en bok som opererer på flere nivåer, og kan tolkes som et eksempel på hvordan konspirasjonsteorier blir skapt: Man retter en anklage mot en figur eller instans, samtidig som man tillegger den enormt mye makt. Man skaper syndebukker.

Sammensvergelser som tryller bort alle demokratiske institusjoner

Giftpillen av journalist og forfatter Øyvind Strømmen handler nettopp om konspirasjonsteorier, eller konspirasjons-anklager som han foreslår å kalle det, siden utpeking av syndebukker er en sentral del av en konspirasjonsteori. Strømmen nevner også det faktum at vår menneskelige hjerne har en tilbøyelighet til å lete etter mønstre i tilfeldigheter. Med andre ord har alle mennesker anlegg til å bli fanget i en konspirasjonsteori.³ Samtidig er det gått inflasjon i å bruke «konspirasjonsteoretiker» som et skjellsord til å kneble meningsmotstandere.

Strømmen gjør et hederlig forsøk på å formidle kunnskap som gjør oss bedre i stand til å gjennomskue forskjellen mellom en konspirasjonsteori og det å rette legitim kritikk mot mektige mennesker og institusjoner. Tittelen Giftpillen spiller selvsagt på de dystopiske Matrix-filmene, hvor valget mellom en blå og en rød pille representerer valg mellom to alternative verdener. I boken er Strømmen tydelig på at den alternative verden som konspirasjonsteorier representerer, er gift for hjernen, den gode offentlige samtalen og demokratiet.

Strømmen har mange viktige poeng, for eksempel at konspirasjonsteorier bygger på en flik av sannhet, men mest løgn. Og selv om syndebukkene varierer med konspirasjonsteorien, får Strømmen tydelig frem at selve mønsteret gjentar seg fra gang til gang.

Mens de andre bøkene jeg har trukket frem har belyst hvordan den nye, digitale offentligheten utfordrer demokratiske institusjoner, er Strømmen særlig opptatt av at sosiale medier har gjort det mulig å spre konspirasjonsteorier i en voldsom fart.

For å holde seg opplyst i kantiansk forstand, det vil si kritisk og reflekterende til det man leser og hører, er metoden å bruke god, gammeldags kildekritikk. Giftpillen inneholder en rekke eksempler på hvordan man konkret arbeider når man sporer kjente konspirasjonsteorier tilbake til kildene, det vil si at Strømmen går pedagogisk til verks og viser hvordan det foregår i praksis. I tillegg låner boken sjangertrekk fra selvhjelpsbøker ved å ha en sjekkliste hvor jeg og du kan teste om vi er fanget i en konspirasjonsteori.

Boken legger også vekt på at konspirasjonsteorier har negative konsekvenser for demokratiet. De skaper støy som trenerer viktige politiske beslutninger, noe som også bekreftes i Anders Totlands Vindmøllekampen.

Konspirasjonsteorienes alternative verden må sies å uttrykke mistillit til selve eksistensen av maktfordelingsprinsippet og blir dermed demokratiets endestasjon. Strømmens forslag om å kalle det konspirasjons-anklage i stedet for teori er god og treffende fordi det får frem den mest vesentlige forskjellen mellom et demokrati og et totalitært samfunn. I et totalitært samfunn er det myndighetene som retter anklager basert på mistanke og mistillit til sine borgere. Prosessen av Kafka skildrer hvordan et enkeltmenneske har det når alle demokratiske institusjoner har forvitret.

Kunnskap og tillit henger sammen

Folkeopplysningstradisjonen som disse bøkene kan plasseres innenfor, lærer leseren om hvordan demokratiet fungerer i praksis. Vi får vite hvorfor nye lover er ute på høring, hvordan gamle lover blir brukt i rettssaker, og hvorfor politiet vil ha lovendringer. Å vite mer om hvordan lover blir laget og praktisert skaper tillit. Å gjette seg frem til hva som «egentlig» foregår skaper mistillit.

Når små, digitale mikrosamfunn bryter med demokratiske idealer, får de totalitære trekk. Meningsmangfold erstattes av ensretting, for eksempel ved at språket blir mer følelsesladet, slik det skildres i Vindmøllekampen, gjennom en forenklet oppdeling av verden i venstre og høyre som i Det mørke Tyskland, eller i nordmenn og fremmede som i Hatefulle ytringer. Det mørkeste rommet får frem konsekvensen av ensretting, nemlig en normalisering av det ekstreme. Ekko får frem hvordan sosiale medier spiller på primitive sider ved vår menneskelige adferd som forsterker motsetninger, og Giftpillen viser hvordan disse strømningene kan ende som en anklage som mistenkeliggjør alle demokratiske institusjoner.

Demokratiske makrosamfunn unngår å bli like ensrettet som totalitære mikro-samfunn ved å tilstrebe en saklig, kunnskapsbasert samtale og bruk av et presist språk som appellerer til vår fellesmenneskelige forstand og fornuft.