Vitebegjær og forestillingsevne i sakprosa

I arbeidet mitt som forlagsredaktør hender det jeg bruker begrepet logisk fantasi når jeg verdsetter eller etterlyser noe i en tekst. Begrepet er fyndig, men har selvsagt ikke noe med «logikk» å gjøre, derfor er «kunnskapsbasert fantasi» eller «forestilling» mer presist.

I Tore Skeies Alv Erlingsson blir vi et sted tatt med på en reise i det sofistikerte økonomiske systemet et ekornskinn var en del av i middelalderen:

Et enkelt dyr med brunrød pels […] aner en skygge og en bevegelse i randen av synsfeltet, ser opp, men eter videre. Et hjerteslag senere treffes den lille kroppen av en kraft det ikke visste eksisterte, av en butt pil, laget slik for ikke å gjennombore og ødelegge den dyrebare pelsen. Dyret treffer greinene under før det når bakken, og hiver etter pusten mens hjertet slår noen siste paniske slag. Like etterpå blir kroppen plukket opp av en kraftig hånd.¹

Deretter beskrives hva som skjer fram til skinnet er en del av en brodert kant på en drakt «båret av en rik person som snakker et fremmed språk» og myntene fra salget tas med tilbake til Norge der de helles i en stor lærpose og låses inn i et skattkammer.

I Den svarte vikingen ringer forfatteren Bergsveinn Birgisson til sin fjerne forfar som han skriver om, Geirmund Heljarskinn, og klager over at det er så lite materiale tilgjengelig om ham:

– … jeg har brukt mange år på å grave fram historien din, faktisk er det over tjue år siden jeg begynte å tenke på dine bedrifter på Island, og dette ledet meg til Irland og til Nord­Sibir og Avaldsnes … Jeg vil gjerne høre om jeg er på rett vei …
– En mann av underlig lynne er du! Å ville komme nær den som står deg lengst borte?! Si meg, har ikke du noen mennesker som står deg nær, har du ikke en gård og noe å jakte på eller husdyr å hanskes med; en familie og slektninger må du vel forsørge? Er det ikke bedre at du prøver å komme nær noe i ditt eget liv, eller er det mye gods du venter for å skrive min saga?²

Hva slags kunnskapsstatus har dette ekornet og denne telefonsamtalen? Hva slags sakprosa er det? Begge er eksempler på kunnskapsbasert forestillingsevne, med ulik distanse til et materiale. Den ene springer ut av en jubel, ser jeg for meg, hos en forfatter som har et vell av materiale om middelalderens økonomi og som finner en produktiv vei gjennom det. Den andre tvinger seg fram av frustrasjon over et materiale som mangler, men der Geirmunds «svar» både er eksempel på verdier og mentalitet i norrøn tid og uttrykk for forfatternes fortvilelse over hva som ikke går opp.

Iscenesettelser

«Tvangen» i uttrykket, det som skaper litt spenning i forhold til fantasibegrepet, har med en kobling til et materiale å gjøre, til virkeligheten. Bergsveinn Birgisson er den som kanskje har gått lengst i både å praktisere og reflektere over kunnskapsbasert fantasi i sakprosa i Norge. Hele Den svarte vikingen er båret av en utforskende forestillingskraft som bidro til et helt nytt syn på landnåmet på Island, som tar oss utover det både sagaskriverne og en nasjonal ettertid ville formidle om landnåmet og Island som et land av frie og likestilte. Birgisson tok oss i stedet inn i en nordatlantisk økonomi av handel med slaver og hvalrossprodukter.³

Disse to eksemplene illustrerer aktive fortellergrep som er tatt; de stammer ikke fra kildene selv. I Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 skriver Dag Solstad: «nesten uansett hvor man befinner seg i det Telemark jeg skal beskrive, så finner man et vann og en elv, og der det finnes en elv eller et vann, finnes det en roer i en pram, og man kan derfor nesten overalt i dette Telemark høre lyden av åretak opp gjennom århundrene.» Dette er en kunnskapsbasert fantasi i form av en poetisk sammentrekking.

Men oftest er forestillingskraften mer usynlig og beskjeden, som denne setningen fra Birgissons bok: «Og mens folk fra lavere klasser måtte gå alle sine ærend på land til fots, har eliten på Avaldsnes hatt hester og ridd forbi de lutryggete og vadmelskledde.»⁴

Om en ser nærmere på en sakprosatekst, vil en ganske fort finne eksempler på hva en forfatter mener «må» ha skjedd. Slike «må ha»-formuleringer har ikke enkle referanser – de kan være rekonstruerende iscenesettelser som bygger på generell innsikt i en kontekst. Også forfatterens allmenne vurderinger kan blande seg inn, slik som når Rebecca Solnit i Orwell’s roses skriver at George Orwells helse «must have meant that he knew death was never far away».⁵ Her er «must have meant» begrunnet i en menneskeforståelse. Forfatteren bruker sin forestillingsevne til å gjengi forhold som levendegjør det han eller hun skriver om på en gjerne sanselig måte. Ordet «må» i vendingen «slik må det ha vært», har i seg både noe som er nødvendig og noe tentativt, spørrende. I en «kunnskapsbasert forestilling» pensler forfatteren ut et tankeeksperiment for leseren – jeg skriver «pensler,» med en malemetafor, for å angi at det ikke bare er tenkning det er snakk om, men noe som lages i språket.

Det skal godt gjøres å unngå at slike indirekte referanser til virkeligheten sniker seg inn – det er hverken mulig eller ønskelig.

Sak/prosa

Forestillingskraft henger sammen med vitebegjær og er grunnleggende i sakprosa, fordi regler og sjekklister bare hjelper et stykke på vei. Det er ikke gitt hvilken form et materiale skal ha. I mitt eget virke med sakprosa har jeg tenkt at sak viser til et virkelighetsmateriale, mens prosa viser til utarbeidelsen i skrift. Deler en ordet opp slik, ser en hvor sammensatt sakprosa er. Saken finnes det regler for å behandle, mens prosaen må en finne opp på nytt hver gang.

«Saken» har et sett regler og fremgangsmåter å lene seg på, regler for å behandle og presentere materialet, og her kommer alt om referanser, transparens og etterrettelighet inn – dyder som akademisk forskning viser en modell for. Det er uenighet om idealene følges i praksis i ulike utgivelser og i det siste også om forskjellen på journalisters og akademikeres måter å referere på⁶, men det er ingen grunnleggende uenighet om hva etterrettelighet er og om hvor viktig det er med belegg for påstander en har og referanser til kilder en gjør bruk av.

I 2005 kom rapporten God skikk. Om bruk av kilder og litteratur i allmenne, historiske framstillinger, i kjølvannet av at Jon Hustad avdekket avskrift i Karsten Alnæs’ norgeshistorie. Saken var så spesiell at jeg ikke egentlig tror mange sakprosaredaktører følte at den berørte det praktiske arbeidet deres, selv om blikket ble ekstra skjerpet i ettertid. Karsten Alnæs hadde overtrådt regler som er taus, selvsagt kunnskap for forfattere og redaktører, men som det selvsagt ikke er dumt å artikulere i rapporten og senere i sjekklister. Man skal gjøre rede for hvor kunnskapen kommer fra og beskrive og argumentere for hva man mener er nytt.

«Prosa» handler derimot om utarbeidelsen i skrift, det språket som møter saken – fortellerstemme, sekvensering, stil, metaforer, fortelling etc. Det eksisterer mange eksempler på tekster og forfatterskap det er lurt å lese og manøvrere etter – både å etterligne og unngå – men ingen modeller, konvensjoner, forbilder, eksempler, kan løse hvordan du i detalj skal takle ditt materiale, i det minste ikke om du tar skrivingen på alvor. Teksten du skal skrive, er ikke skrevet før: Du har forhåpentligvis et materiale, og du må beskrive og argumentere for ditt syn, samtidig som leseren skal henge med. Det er ingen grunn til å tro at saken kan kobles til en gitt form, da ville det ikke vært så intense prosesser med selve skrivingen. I bunn og grunn må du lage noe helt nytt.⁷

Nødvendighet og frihet

Det er avstanden eller mellomrommet mellom sak og prosa som har gitt mening til mitt virke som forlagsredaktør. I realiteten er det en blanding av nødvendighet og frihet som oppstår når en skriver om virkelighetsmateriale. I skrivingen er forholdet mellom sak og prosa åpent og ubestemt. I skrivingen møtes sak og prosa prøvende og tentativt, og så beveger en seg mot et mer forlikt forhold der en opplever at teksten finner sin form og retning og nærmer seg ferdig.

Alle som har begynt å skriftliggjøre noe de vet mye om eller skal utforske, vil merke at det er krevende. Samtidig er selve det å skrive produktivt også for det en skriver om. En ny setning kan gi teksten og tenkningen en helt ny retning. Det er altså mye tenkning og videreutforskning som foregår i selve skrivingen. Den samlede teksten er ikke bare noe som er «skrevet ut» etter at man er ferdig med en undersøkelsesfase (en slik antagelse kan man kalle «skrive ut»-hypotesen).⁸ Det er skrevet svært mye om «sak»-delen, som metodelitteratur, men det er sagt lite om hva som skjer mens vi skriver sakprosa – og hva selve skrivingen betyr for å forstå hva sakprosa er. Jeg vender stadig tilbake til Anders Johansens ord om at «ideer og oppdagelser blir til gjennom et formgivningsarbeid, i en viss kommunikasjons-situasjon; langt på vei oppstår de av denne anstrengelsen (…)»⁹. Underveis i arbeidet er denne sammensatte utfordringen svært til stede, for forfatter og redaktør; alle formvalg vil ha innflytelse på saken, samt at alle «saker» gjerne vil gravitere mot etablerte, forbilledlige, «selvsagte» fremstillingsformer.

For i motsetning til hva skrive ut-hypotesen antar, har utforskningen av saken nytte av det som skjer når man skriver. «Tankene oppstår underveis, av selve anstrengelsen med å formulere seg»¹⁰. Ikke bare tanker, men alle former for grep om materialet er noe som utformes underveis i skrivingen.

At det ikke finnes regler for prosaen på samme måte som for saken, betyr ikke at det ikke finnes grenser eller uheldige grep. Forestillingskraften må være forankret i perspektiver som er mulige å ha. Den må for eksempel ikke forsøke å gå inn i og rekonstruere andre menneskers psyke i førstepersonsfortellinger, slik man kan gjøre i skjønnlitteraturen. Det er ingenting som er mer demotiverende for en sakprosaleser enn grep som i stedet for å analysere det lille vi kan vite, gjør vold på det ved å hevde å vite mer. Forestillinger må kunne kobles til et empirisk materiale.

Ordene du velger, rekkefølgen i presentasjonen, vil etter bare et par setninger vise et perspektiv og nærme seg en stil. Men her må en tenke seg om. Kanskje er stilen inspirert av et forbilde du har lest mye av? En for bastant stil kan kollidere mot et materiale med mye usikkerhet.¹¹ Det er altså ikke bare plagiat og etikk som er utfordringer i sakprosaen.

Forankret fortelling

I den inspirerende Skriveboka fremhever Merete Morken Andersen skjønnlitteraturens flertydighet som en viktig forskjell til sakprosa. Skjønnlitteraturen gir åpnere assosiasjoner og involverer følelser og erfaringer, ikke bare tanker. En sakprosatekst er også

[…] komponert, den har en dramaturgi, et perspektiv og benytter seg av metaforer. Og selv om en sakprosatekst tar mål av seg til å beskrive virkeligheten, vil den likevel alltid være overgitt språket selv og de begrensninger som språket som medium bærer med seg […] Mange av sakprosaens sjangrer […] benytter seg av en rekke av både fortellingens og poesiens virkemidler, enten de nå er seg dette bevisst eller ikke. Og det skal ikke mye analyse av sakprosatekster til for å slå fast at både måten de er skrevet på og hvem som har skrevet dem, påvirker deres innhold.¹²

Dette er fine påpekninger. Det ville være en flat forståelse av sakprosa å forutsette at den er tenkt og entydig. Men perspektivet er ensidig: Flertydighet synes her kun forankret i språk-perspektivet – i sakprosa er spørsmålet om betydning og tenkning også påvirket av virkelighetsmaterialet. Prosaen i sakprosa er en oppblandet størrelse, den kan ikke flyte av gårde som i fiksjon. Fortellingen er derfor åpnere og har mer friksjon i seg enn i fiksjon. Fremstillinger basert på virkeligheten er en ruskete prosa, med pauser og brudd, brå overganger og gjerne klare, artikulerte mangler. Sakprosaen har sine egne flertydigheter som ikke bare skyldes språket, men møtet mellom språk og virkelighet.

At teksten ikke er gjennomsiktig og entydig skyldes ikke bare språket, men også virkelighetsmaterialet i den.

Beskrivelser

For sakprosaforfatteren er det ikke bare å fortelle. I et essay argumenterer Allan Megill for at fortelling og forklaring forutsetter noe enklere, nemlig «recounting».¹³ Recounting oversettes med «fortelling», men har også noe saksrettet, erfart, virkelig, materielt, ved seg – som ikke bare har med begynnelse, midte og slutt å gjøre, altså fortelling.¹⁴ «Gjenfortelling» blir litt for muntlig og indirekte, så «beskrivelse» får duge. En forutsetning for at noe skal skje, er at en vet hva noe skjer med.

En leseopplevelse jeg har hatt med meg helt siden den kom på norsk, er Barbara Tuchmans Et fjernt speil. Det stormfulle 1300-tallet. Den åpner slik:

Slottet Coucy ligger skremmende og mektig med sine fem tårn på en åskam i Picardie. Der behersker det inngangen til Paris nordfra. Men om det vokter monarkiet i hovedstaden eller utfordrer det, var et åpent spørsmål. Midtpartiet i slottsanlegget av en kjempemessig sylinder som gikk dobbelt så høyt til værs som de fire hjørnetårnene. Dette var donjon eller kjernetårnet, det største i Europa og det mektigste i sitt slag både i middelalderen og senere.¹⁵

Det tar nesten 70 sider med fantastiske nedslag i en annen tid i form av vandringer ut fra dette skremmende slottet, før bokens hovedperson fødes – og en narrativ linje etableres. I sakprosa er fortellingen underordnet materialet, og må tas grep om på forskjellig vis.

Opprinnelig engasjement

Da jeg arbeidet i Spartacus forlag arrangerte vi en historiekonkurranse der vi inviterte «norske historikere til å skrive slik at deres egen fascinasjon for historien står fram som det som har drevet dem til å være historikere». Det var Erling Sandmo som foreslo denne fine formuleringen.¹⁶ Jeg har tenkt ofte på den i ettertid. Den røpet noe om at en kanskje dekker til sin opprinnelige fascinasjon og forestillingsevne. Mange disiplinerende trekk og hensyn kan fjerne en fra den opprinnelige, konstitutive nysgjerrigheten. I Hva vet historikerne? skriver Espen Søbye:

Svein Gjerdåker opplyser i sitt forord i boken [Rapport frå ein gjennomgang] at Marte Michelet skriver med «innleving og engasjement», men han hevder at en historisk fremstilling krever en «meir nøktern og drøftande tilnærming til kjeldene» enn hun praktiserer i Hva visste hjemmefronten. Jeg tror jeg skjønner hva han mener, men det er en uheldig formulering. Er ikke vitebegjær et engasjement? Jeg liker dårlig at engasjement settes opp som en motsetning til edruelig omgang med kilder.¹⁷

Hva skal vi med nøkternhet om ikke vitebegjær og forestillingsevne først er gjort gjeldende? Kommer nøkternhet forut for vitebegjæret, er den bare en tom markør for en eller annen vilje – en mulig hersketeknikk – som ikke berører materialet? I sitatet fra Gjerdåker synes akademiske dyder å stå i motsetning til engasjement. Men det må være noe som har berørt forestillingsevnen som har fått noen til å bli forfatter i første omgang.

En bredere forståelse av sakprosa

De siste 10–15 årene har sakprosa vært diskutert som aldri før. Det er sagt mye om begrepet, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har gjort et stort arbeid for å øke innkjøp og bevisstheten om hva sakprosa er. Johan L. Tønnesson har skrevet en perspektivrik bok, Hva er sakprosa (Oslo 2008). En rekke titler og forfatterskap har gitt større respekt for det litterære ved sakprosa. Bevisstheten om hva som er god sakprosa har utvilsomt økt.

Men samtidig handler mange diskusjoner om sakprosa utelukkende om hvorvidt det er brukt sjekkliste, referert godt nok, forekommer plagiat og tatt etiske hensyn. Dette er et positivistisk syn på sakprosa som «faktaprosa» dannet av singulære påstander om fakta. Det finnes andre tankefeil enn plagiat og brudd med sjekklister – f. eks om spørsmålene eller «forskningsdesignet» er gode. Dårlig tenkning kan være et større problem enn antall fotnoter.¹⁸

Slike tendenser viser at vi trenger en bredere forståelse av hva sakprosa er. Tønnessons definisjon av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson 2008: 34) er litt knapp. Den kunnskapsbaserte fantasien må karakteriseres som indirekte ytringer om virkeligheten. Tønnessons oppdeling i funksjonell (bruksanvisninger, registre, kodifiserte brev etc.) og litterær sakprosa kan også utdypes, siden funksjonell sakprosa i vesentlig mindre grad er skrevet enn den litterære – et instrumentelt aspekt eller et brukshensyn avlaster et aktivt forestillende arbeid.

Målet må være å få fram en helhet i sakprosaen som ikke blir synlig om en begrenser seg til å tenke på det som kontrolleres gjennom sjekklister. Påstandene i en tekst må dobbeltsjekkes underveis og til slutt, men skrivingen starter ikke og foregår ikke som stabling av fakta, men skjer med forestillingskraft og vitebegjær i en prosa som ikke har regler på samme måte som saken.