Den gamle læreboken med bokbind på som moren din husker fra hun gikk på skolen, finnes knapt i norsk skole lenger. Internett, PC-tilgang og digitale læremidler tar stadig mer læreplass, og moderne bøker skal hele tiden utvikles i samspill med disse. Er den høyt aktede lærebokforfatteren kun et minne fra fordums tid? Hva har Kunnskapsløftet fra 2006 betydd for utviklingen av læremidler i Norge?
Da Mette Karlsvik dro til Island for å undersøke tilstanden etter den økonomiske kollapsen, forventet hun å få en slags oversikt. Det hun fant, var noe helt annet.
– Jeg og Karl Ove bodde i samme hus den gangen. En kondemnert gård i Solheimsviken i Bergen. Forfatter Espen Stueland sitter på taket av Grand Hotel i Oslo og snakker om begynnelsen på boken «Gjennom kjøttet.» Den nære bergenskompisen i etasjen over ham er siden blitt mer kjent som forfatteren av «Min kamp.» Stuelands rolle i «Min kamp 5» skal vi komme tilbake til. Her skal det handle om en radikalt annerledes utgivelse som på sitt atskillig mer stillfarne vis må kunne kalles like oppsiktsvekkende. Espen Stuelands 780 sider tykke «Gjennom kjøttet. Disseksjonens og kroppens kulturhistorie» hadde fortjent mer omtale enn den fikk da den kom ut i 2009.
Det glade vanvidd heter Elin Ørjasæters nye bok. Det er en strøm av korrektiver fra den ukorrekte samfunnsdebattanten.
Sakprosadebutant Ann-Magrit Austenå forsvarer ikke ytringsfriheten for enhver pris. – Det finnes ikke noe absolutt svar på når man bør og ikke bør ytre seg, sier hun.
Fra Henrik Ibsen til spiritismen. Fra Knut Hamsun til healing. Ivo de Figueiredo og Ingar Sletten Kolloen har forsøkt å bende sakprosaens grenser. Virkeligheten? Den er altfor stor for oss, sier de.
