Da Mette Karlsvik dro til Island for å undersøke tilstanden etter den økonomiske kollapsen, forventet hun å få en slags oversikt. Det hun fant, var noe helt annet.
«Post oske» starter der hvor avisenes featurereportasjer slutter. Da presse fra fjern og nær hadde trukket seg tilbake fra Island og avsluttet sin dekning av finanskrisen, dro Mette Karlsvik til øya i Atlanterhavet for å trenge dypere ned i menneskesinnene. Utstyrt med diktafon, disiplin og en direkte tone, fikk hun intervjuavtaler med stort sett alle hun kontaktet: Faren til Björk, Gudmundur Gunnarsson (fagforeningsleder og Björks far), forfattere som Sjón, Einar Már Gudmundsson og Hallgrímur Helgason, for å nevne noen. Alle aktører som bidrar til å forme dagens Island og som har meninger om det som skjer. De snakket lenge og de snakket villig med Mette Karlsvik. Men det var ikke slik forfatterens Island-prosjekt begynte.
Identifikasjon
– Første gang jeg dro til Island, var 7. oktober 2009. Det var årsjubileet for krakket, og jeg dro dit i forbindelse med research til et skjønnlitterært prosjekt som hadde arbeidstittel «Faren til Björk». Tanken var å skrive en biografinær roman om artisten Björk, hvor faren hennes var hovedperson. Men da jeg kom til Island, skjønte jeg at det måtte bli skrevet en sakprosabok på nynorsk om det som hadde skjedd i forlengelsen av finanskrisen, og hva ulike personer tenkte om det, sier hun.
– Hvordan skjønte du at du måtte skrive denne boken?
– Det var 7. oktober, på Hotell Björk, da faren til Björk ringte meg. Nummeret mitt fikk han noen måneder tidligere, over telefon fra Norge. Han visste at jeg skulle til Island. Men jeg hadde ingen forventninger om at vi faktisk skulle møtes. Han sa: «Jeg sitter i et møte med statsråden. Hvor og når var det du ville møte meg? Jeg kan hente deg i ettermiddag.» Da var det at stoffet mitt plutselig fikk datostempling.
Hun dro til Island tre ganger i forbindelse med utgivelsen, den mest omfattende turen var i juni 2010, og det var da hun gjennomførte de fleste intervjuene.
– Alle stilte velvillig opp. Jeg opplevde at mange hadde et stort behov for å fortelle sin historie. Det var ikke bare jeg som tok kontakt med ulike kilder, jeg ble også kontaktet av flere som hadde sett informasjonsinnlegget mitt på hjemmesiden til en reykjavikavis, og som ville formidle sine tanker om Island.
– Hvilket forhold har du selv til Island, og hvordan ble du interessert i landet?
– Det er flere svar på det spørsmålet. Da jeg tok videregående, gikk jeg på en internasjonal linje med studenter fra mange deler av verden. Der ble jeg kjent med «Gugga» fra Island, og jeg identifiserte meg med henne. Jeg vokste opp med alltid å jobbe hardt, og jeg fant ikke mange likesinnede rundt meg. Men «Gugga» var også en hardtarbeidende person, og hun fikk meg til å føle meg mindre ensom i verden. Den andre grunnen har med musikk å gjøre. I hjembyen min Kristiansund var det et levende miljø for undergrunnsmusikk, og jeg ble opptatt av punk, og senere post-punk. Det islandske bandet Sugarcubes, hvor Björk var vokalist, var et toneangivende post-punk-band som jeg interesserte meg for. Da jeg fikk lyst til å skrive om Island, tror jeg mye av forklaringen har med «Gugga» og Sugarcubes å gjøre, sier hun.
En av de sterkeste opplevelsene hun hadde på Island, hadde også med nevnte Sugarcubes å gjøre.
– Jeg fikk en intervjuavtale med Einar Melax fra Sugarcubes. Jeg visste at han var en svært dyktig musiker, og jeg var sikker på at det hadde gått bra med ham etter at han selv var med på å løse opp Sugarcubes for å gå videre i livet. Jeg møtte en helt annen person enn jeg hadde forestilt meg. Han var tydelig fattig og jobbet på den tiden med å skrive musikk til et amatørteaterstykke. Lønnen han fikk, var et måltid mat. Jeg vet ikke om det var et forfall jeg var vitne til, men det var helt tydelig at det islandske velferdssamfunnet ikke klarte å fange ham opp. Mitt inntrykk er at velferdssystemet på Island er basert på velfungerende familier og familien som institusjon. Melax har blitt voksen uten å ha sin egen familie, og det kan også være med på å forklare det jeg så, sier hun.
Vanskelig å fange
Under lokalvalget i Reykjavik i mai 2010, fikk protestbevegelsen Det beste partiet flest stemmer. Komikeren og skuespilleren Jón Gnarr ble borgermester i hovedstaden. Valget var et protestvalg og viste med all tydelighet hvor langt politikerforakten på Island hadde gått.
– Tenk deg at Harald Eia og Bård Tufte Johansen starter et politisk parti i Norge uten noe politisk program, bortsett fra å være et protestparti. Det beste partiet er et slikt parti, og de fikk rundt 35 prosent av stemmene under lokalvalget i 2010. Det er vanskelig å si om det samme kunne skjedd i Norge under liknende omstendigheter, men valget sier mye både om mistilliten til politikere og opplevelsen av å leve i et korrupt samfunn, sier hun.
At Gnarr ble borgermester i Reykjavik, kan også være et uttrykk for et trekk ved islendingene Karlsvik mener er fjernt fra det typisk nordiske.
– Jeg opplevde islendingene som gigantomane, det finnes ingen grenser i dem for hva de tenker er mulig å få til. Kanskje kan man se dette som et uttrykk for den amerikanske påvirkningen Island har blitt utsatt for etter at USA opprettet militærbasen på Keflavik etter andre verdenskrig. Eller kanskje har islendingene alltid hatt dette i seg, uavhengig av amerikanerne? Jeg så også en energi hos de jeg møtte, som jeg heller ikke var forberedt på. Som om energien som ligger i Islands natur, også har satt sine spor i menneskene. De var utrolig interesserte og lydhøre. Jeg ble også overrasket over hvor mye som skjedde på kulturfronten, til tross for nedgangstidene vi hadde hørt om. Jeg hadde forberedt meg på et stille og introvert liv, og så ble det i perioder helt motsatt, sier hun.
Det virket også som om de menneskene hun møtte, bevisst gjorde motstand mot å bli plassert i stereotype båser.
– Som øy har Island sine naturlige, geografiske rammer. Folk flest bor i Reykjavik. Derfor forventet jeg at det var mulig å få et godt overblikk over situasjonen både folket og landet var i. Det jeg lærte, var at «integritet» var et fyndord. Folk gjorde nesten et poeng ut av å understreke sine særegne opplevelser av situasjonen. De var vanskelige å sette i bås. Da manuset til denne boken ble språkvasket, reagerte språkvaskeren på selvmotsigende uttalelser i ulike intervjuer, og det ble en diskusjon om man skulle fjerne elementer for at intervjuene skulle henge mer sammen. For meg ble det et poeng å vise fram inkonsistensen, det sier noe sentralt om den islandske mentaliteten. Jeg opplevde at det ble et poeng for dem å ikke møte mine forventninger. Kanskje nettopp som en reaksjon på historiene som vi som står utenfor, har fortalt om Island, og på stereotypene vi lager oss av «islendingen», sier hun.
Formen
«Post oske» fortelles i førsteperson, og Karlsvik blander egne tanker og refleksjoner rundt det hun ser og opplever, med en mer objektiv stil, hvor samtalene med de hun intervjuer, gjengis som rene spørsmål og svar uten forfatterens egne kommentarer. Under lesningen blir man slått av den svært direkte og nære tonen hun har med de hun intervjuer, og hvor raskt samtalene dreier seg om sak.
– Jeg valgte den taktikken helt bevisst og ønsket også derigjennom å si noe om islendingene. Jeg lærte allerede etter det første møtet med «Gugga» at islendingene er åpne og direkte, og at de også insisterer på å komme nær. De tillot ikke at jeg var en nøytral reporter med et distansert reportasjeblikk. Jeg fikk ikke være en utenforstående, og da ga formen seg selv. Det er også noe av grunnen til at jeg velger en personlig og åpen stil gjennom hele boken.
– Hvordan har det vært å bevege seg over til sakprosafeltet etter å ha skrevet flere skjønnlitterære bøker?
– Det prinsipielle skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa, at sakprosaen skal være sann, var et anker som gjorde at skriveprosessen gikk raskere. Jeg bruker en del verktøy og litterære virkemidler fra skjønnlitteraturen i «Post oske», men det prinsipielle skillet er der like fullt.
– Hva mener du med «sann» i denne sammenhengen?
– Jeg bruker jeg-formen i teksten for å understreke at det som formidles, er min subjektive sannhet. Jeg går inn og skriver en del om motivene og tankene til noen av intervjuobjektene, og for å kunne gjøre det måtte jeg både gjøre grundig research på forhånd og gjennomføre lange intervjuer for å komme nær personen. Dermed ble det viktig for meg å bruke jeg-formen for å gjøre min egen posisjon tydelig, at det er mitt blikk på verden man har å gjøre med.
– Knut Hoem i NRK P2 kritiserte nylig jeg-syken hos norske forfattere og etterlyste et mer objektivt fortellergrep. Har han ikke et poeng?
– Jeg synes det er farlig å si noe om hva som er rett og galt. Hvert prosjekt krever sine former. Jeg har brukt mange ulike fortellergrep i ulike tekster jeg har skrevet, men i denne boken ble det svært naturlig for meg å bruke jeg-formen. Det er en liten hilsen tilbake til de klassiske, norske reportasjeforfatterne som skrev i jeg-form for å gjøre sin egen posisjon tydelig. Innenfor sjangeren fortellende journalistikk finnes det to tradisjoner: Den norsk-svenske, hvor journalisten bruker en åpen jeg-forteller, og den dansk-amerikanske, hvor fortelleren er skjult og i tredjeperson. I Post oske har jeg brukt begge disse metodene: I de transkriberte intervjuene er det en mer scenisk framstilling uten et tydelig jeg, mens i andre deler av teksten kommer jeget mitt tydelig fram, sier hun.
Disiplinen
– I boken formidler du også noe fra ditt eget liv som fascinerer meg, og det er din disiplin og arbeidsiver. Viljen til å holde ut og stå i et komplekst prosjekt.
– På Island bodde jeg i et bofellesskap med Fiona fra New Zealand. Hun hadde akkurat samme innstilling til det å arbeide som meg selv, og som «Gugga» hadde hatt. Det var lov å være disiplinert, å sove når det var mørkt og jobbe når det var lyst. Dette opplevde jeg som kreativt frigjørende. Men grunnen til at jeg har med dette i boken, har også med Island å gjøre.
– På hvilken måte?
– Ser man på Islands historie, har det vært en markant endring: Tidligere var det en stat under sterk kontroll og disiplin, hvor øl var forbudt til 1991, og fjernsyn var regulert. Det var ikke tv på torsdager og ikke i juli måned. Så ble landet en svært liberalistisk stat uten noen form for grenser. Begrepet frihet har dermed vært viktig på Island. Men hvilken type frihet? Under nyliberalismen på Island opplevde mange at friheten ble så stor at den ble begrensende eller opplevdes som noe ufritt. Ropet etter en sterkere stat med klare rammer ble tydeligere, og en rødgrønn regjering så dagens lys etter kasserollerevolusjonen i 2009. Flere filosofer har sagt at mennesket må ha en del tydelige rammer rundt seg for å kjenne seg frigjort. Var det rammene fra to år med rødgrønn regjering som utløste den ultimate friheten og gjorde at islendingene valgte seg en komiker til ordfører? spør Mette Karlsvik.
