Regjeringens språkmelding (2008) var en bekymringsmelding: Norsk kommer til å miste stadig flere fagområder – ”domener”, i følge intern sjargong. Vi vil rett og slett mangle norske ord for den forskningen som pågår. Engelsk utgjør en ”trussel” og en ”konkurranse”, mens nordisk ”taper” og ”norsk språk er i en pressa situasjon”.
Det foregår mye tøys og tull på Facebook. Og mange bra diskusjoner. En av dem som kombinerer alt dette, er nordisten Tore Steinar Storebø, bosatt i Norheimsund. Kanskje er han derfra, jeg vet ikke, jeg har aldri snakket med ham. Han skriver med vidd og kløkt; en vestlandsrabulist, tenker jeg. Av og til er han mer alvorlig enn humoristisk. Det skjedde for noen måneder siden da han la ut et av sine ”sundagsbrev”. Han samtykker i å siteres i Prosa.
SUNDAGSBREV: Dei fleste doktoravhandlingane i Noreg blir i dag skrivne på engelsk, og ca 1/3 av masteravhandlingane, og norske forskarar skriv meir og meir på engelsk for å publisera i engelske tidsskrift og for internasjonale forskingsmiljø. Sett frå eitt perspektiv er dette veldig bra. Men er dette også eit problem? Ja. Det er eit kjempeproblem. Ikkje for det norske språket, men for akademia, særleg samfunnsvitskap og humaniora: Forskarane si evne til å tenkja ser ut til å bli varig svekka. Ein skil ikkje lenger mellom tenkjing på den eine sida og kommunikasjon på den andre, og heller ikkje mellom kunnskapsoppbygging på den eine sida og informasjonstileigning/formidling på den andre. Slik kan det sjå ut som om universitetet i framtida kan koma til å bestå av forskarar med varig svekkede tenkjeevner. For kvifor skal ein tenkja, noko alle lærer på morsmålet sitt, når det viktigaste er å kommunisera/informera, altså formidla forenkla tenkjing på engelsk?
Meldingen fikk 11 ”liker”, og en livlig diskusjonstråd fulgte, over to døgn. En av dem som ga markant uttrykk for at hun var uenig med Storebø, er invitert til denne samtalen.
Ina Blom (f.1961): Professor i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie, UiO. Sist utgitt: ”On ‘On Otto’: Moving Images and the New Collectivity”, i Between Stillness and Motion. Film, Photography, Algorithms, Amsterdam University Press 2011, s. 137-158.
BLOM: Unnskyld meg – dette stemmer ikke. Du får ikke publisert noe som helst i et engelskspråklig forskningstidsskrift med godt renommé med mindre det er både godt tenkt, forsket og skrevet. Konkurransen er større enn noensinne, og suksess i slike fora handler ikke om ”kommunikasjon” i betydningen ”formidling”. Derimot har vi enorme mengder eksempler på at små norske publikasjoner slipper til slappe arbeider som ikke ville hatt en sjanse i en større kontekst. At forskere uansett bør være tilstede i en norsk kritisk offentlighet er en annen sak, og ingen motsetning til internasjonal publisering.
Den andre i denne samtalen deltok ikke i Storebøs tråd, men er til gjengjeld opptatt av norsk språk og retorikk i sitt daglige virke. Vi møtes på en toppetasjes hotellbar i Oslo, i et kakofonisk surr av stemmer på ulike dialekter og språk, sløv musikk, klirrende skåler; jeg tenker babelsk forvirring. Fjordutsikten og solnedgangen er det ingenting å si på.
Kjell Lars Berge (f.1957): Professor i tekstvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO. Sist utgitt: Demokratisk medborgerskap i skolen, Fagbokforlaget 2012 (sammen med Janicke Heldal Stray).
BERGE: Storebøs språksyn, slik jeg leser ham i ”sundagsbrev”, likner Anders’ posisjon. Han er skeptisk til engelsk som forskningsspråk og mener at han bare kan tenke godt på norsk. Å måtte skrive på fremmedspråket engelsk gjør tenkningen mer skjematisk og konvensjonell, sier han.
‘Anders’ er Anders Johansen, professor i medievitenskap ved UiB. Han har deltatt i en rekke offentlige ordskifter om forholdet mellom tanke og språk, om språkbruk i akademia, og om norsk språkpolitikk i møte med praktisk kunnskapspolitikk. På fjorårets årsmøte i NFF deltok jeg selv i en panelsamtale med ham der tema var behovet for engelskoversettere ved norske universitet. Han sier ting som at ”å tenke er å overveie språklige alternativer”, og ”skriftspråket er tenkningens teknologi.”
BLOM: Men det ender jo med at man ikke kan uttrykke seg på noe annet språk enn det såkalte morsmålet!
BERGE: Det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for at språket på dette viset er knyttet til tenkeevnen, det kognitive. Men man kan hevde det som del av en strategi for å forsvare en posisjon. På en måte er det noe heideggersk over dette, nesten en teologi, språkteologi. Fordi ditt eget språk er et fengsel – det er umulig å komme utenom det – kan du bare være fri i dette språket. Men da tar man det ut i det ekstreme. Den andre ytterkanten finner vi hos instrumentalistene, som hevder at språket bare er et redskap til å formidle det vi tenker, at tenkeevnen og språket er helt uavhengige av hverandre.
BLOM: Jeg er uenig i det instrumentalistiske språksynet, og altså enig med Storebø (og Johansen) i at språket er mer enn bare et kommunikasjonsmiddel. Det er så definitivt et tenkemiddel. Men vi har faktisk evnen til å skifte mellom ulike koder, idiomatikker og retoriske systemer, og tenke og uttrykke oss innenfor disse. Så jeg kommer til en annen konklusjon når det gjelder språkpraksis i forskningen.
BERGE: Det trenger ikke være så dramatisk som disse ytterpunktene. For meg handler det mer om at språket, det du er oppvokst med, gir deg en nødvendig sosiologisk og kulturell kompetanse. Språk er knyttet til livserfaring.
SUNDAGSBREV: Stort sett alle diktarar diktar på sitt eige morsmål, det har dei alltid gjort, og det burde forskarane også gjera. Men engelskhysterien held no på å drepa kreativiteten på norske universitet. Det kan sjå ut som om kommunikasjon/formidling i dag har blitt viktigare enn tenkjing/forsking, under dekke av klisjéfrasane ”internasjonalisering” og ”globalisering”. No gjeld det tydelegvis meir om å meistra kodane og formalitetane og lata seg styra av teljekantane. Engelsk er eit globalt kommunikasjonsspråk, men morsmålet er forskarane sitt tenkje- og forskingsspråk. Dette burde små språksamfunn som de skandinaviske no ta på alvor. Tyskarane og franskmennene har alltid forstått dette og har hatt styrke til å stå imot engelskpresset. Det er hovudgrunnen til at Tyskland og Frankrike har fått fram dei beste tenkjarane og forskarane i Europa, ved sidan av dei britiske.
BLOM: Begge disse landene er store nok (og har vært geopolitisk prominente nok) til å få forskningsmiljøer av en viss kritisk størrelse. Det er derfor de har kunnet holde seg til eget språk – ikke fordi de har skjønt noe som norske forskere ikke har skjønt. Men det er også en god porsjon nasjonalisme i dette, og den virker også hemmende: Mange tyske og franske forskningsmiljøer kunne definitivt trenge større grad av internasjonalisering. Og mange tyske og franske studenter skulle ønske at systemet gjorde det lettere for dem å skrive på engelsk. Jeg har for tiden egne erfaringer med det franske systemet på sitt mest irriterende selvopptatte.
SUNDAGSBREV: Det har nokre svært positive konsekvensar at tysk og fransk akademia held på eigne nasjonale språk: Desse landa har utvikla vitskapsfolk som truleg aldri hadde kome til å skriva det dei har skrive viss ikkje det hadde vore for at dei utvikla forskinga på sitt eige språk. Nietzsche, til dømes: Han kunne gammalgresk, latin og engelsk. Men han skreiv på tysk. Tenkjinga hans var ufråvikeleg knytta opp til tysk skriftspråk, hans morsmål. Utan tysk hadde ikkje Nietzsches tekstar eksistert. Og dette burde vera eit tankekors for akademikarar, særleg innanfor humaniora, i dagens internasjonalisering av forskingsspråket.
BLOM: At selve tenkeevnen skal være så tett koblet til ett morsmål har jeg, som sagt, liten tro på. Tospråklige barn er ikke intellektuelt handikappet, tvert imot, og fetisjering av visse lokale ”stiler” kan også være kontraproduktivt. Jeg kan irritere meg over de retoriske automatismene hos de beste franske tenkerne like mye som jeg kan irritere meg over anglosaksisk retorikk. Det er litt vanskelig å vite hva forfattere som vokste opp i en nasjonalstatlig orientert verden ville vært i stand til i dag, men jeg har en mistanke om at kreativiteten og ytringsviljen ville vunnet frem hos tenkerne du nevner, uansett.
Her begynner jeg å tenke på forfattere som har tilegnet seg et andrespråk og skrevet helt utmerket i det: Var Erasmus hemmet i sin tenkning når han skrev latin, tenker bulgarske Kristeva dårlig på fransk, skriver polske Conrad dårlig på engelsk? Er det ikke snarere slik at flere språklige rom utvider tanken, tøyer den, gjør den mer fleksibel, stimulerer til nytenkning – på de blanke flekkene som kommer til syne der språkene ikke overlapper hverandre helt? Det er Pessoa på portugisisk/engelsk, Cioran på rumensk/fransk, Toril Moi på norsk/amerikansk. Og Rushdie som bryter med britisk standardengelsk både syntaktisk og metaforisk fordi han bringer med seg erfaringer fra hindi og indisk-engelsk. Hvis språk ikke bare er et kommunikasjonsmiddel, men et tenkemiddel som overskrider det teknisk-praktiske, er det vel utvidende for tanken å bevege seg i et større språklig rom enn det norske?
SUNDAGSBREV: Kristeva har jo dette med morsmål og framandspråk som eit underliggjande tema i mange av tekstane sine, noko som også berører hennar skilje mellom det semiotiske og det symbolske i språket. Som ung bulgarsk innvandrar til Frankrike vart ho kasta inn i ”det framande”, noko som ho, med ein enorm intellektuell kapasitet, har gjort til eit viktig tema i refleksjonar omkring språk, førspråkleg barndom, utanforskap, kvinnespråk kontra maskulint språk. Å tileigna seg eit framandt språk var for henne også ein intellektuell kamp for å forstå det språklege og menneskelege i eit djupt og vidt pespektiv. Så Kristeva er eit døme på kva morsmål og framadspråk betyr for tenkjinga og for kjenslene. Ho er eit unnatak i den samanhengen vi her har diskutert.
Det andre utgangspunktet for denne samtalen er Språkmeldinga ”Mål og meining” presentert av daværende Kultur- og kirkeminister Trond Giske i juni 2008. Paragraf 7.3 er om ”Språkbruk innanfor høgare utdanning og forskning”. På drøye 22 sider slås det fast at formålet er å sikre norsk språk mot engelsk konkurranse. Dilemmaet er ”korleis vi skal handtera tilhøvet mellom engelsk og norsk når globalisering og vitskapleg merittering dreg i retning av engelsk, samstundes som vi ønskjer å verna nasjonalspråket mot domenetap og sikra oss at vi framleis kan ha ei fagleg og terminologisk utvikling på vårt eige språk.” En hovedlinje er å fremme norsk språk overalt der det er mulig, men åpne for engelsk der det er formålstjenlig. Bakgrunnen for ønsket om vern er rapporter om omfattende ”domenetap” og et stort omfang av engelskbruk i ulike akademiske sammenhenger: ”Visse disiplinar på doktorgrads- og forskningsnivå er nesten heilt dominerte av engelsk.” Språkmeldinga beskriver språksituasjonen som en ”maktkamp” der ”engelsk dominerer over norsken”, der de dominerte er ”de underlegne”, ”de mentalt koloniserte”. Det lyder dramatisk.
Tall for engelsk som publiseringsspråk ved norske universiteter og høyskoler viser en økning fra 62 prosent til 71 prosent på tjue år, fra 1980 til 2000. Begrenser vi funnet til humanistisk forskning, er økningen fra vel 30 til 40 prosent i samme periode. Er det ille?
BLOM: Jeg har sympati med bekymringen for at små språk kan stå i fare for å forsvinne. Vi er til en viss grad nasjonalt og lokalt forpliktet, også som forskere. Men når man jobber med materiale der det ikke finnes tung norsk ekspertise er man nødt til å skrive på andre språk. Og det er et generelt gode! Det medfører blant annet at man hele tiden har et større internasjonalt ekspertpublikum i tankene, og det virker klart skjerpende. Man kan ikke gjemme seg bak det faktum at noe kanskje er nytt og spennende i en norsk kontekst.
BERGE: Språkmeldinga er for defensiv, ja, med sin vekt på ”tap” og ”vern”. Men den forsøker å være offensiv når den vil utforme en språkpolitikk i tett sammenheng med kunnskaps- og skolepolitikken. Det er positivt. For vi må ha en språkpolitikk, og vi må styre språkutviklinga, like mye som vi må ha en litteraturpolitikk og en utgivelsespolitikk. Hvis ikke ville hele verden snakket engelsk! Men, som jeg skrev i min anmeldelse i Morgenbladet [1/8/2008]: Språkmeldinga legger til grunn et litt gammeldags filologisk syn på språk, supplert med en språksosiologi av klassisk syttitallstilsnitt. Her er språk knyttet til sted og klasse, det som etablerer din geografiske og sosiale identitet, noe fastlagt som må vernes og styrkes.
Men det finnes helt andre måter å tenke språk på, hentet fra retorikkens handlingsorienterte språktenkning. Men slike innsikter – som flere norske fagmiljøer sitter på – bryr dessverre ikke språkmeldinga seg om.
Min hovedinnvending mot Språkmeldinga er imidlertid at den ikke reflekterer over de strukturelle rammene for publisering – for eksempel tellekantsystemet. For dette handler i stor grad om infrastruktur rundt publisering. Språkmeldinga vil redde norsken, men går altså ikke inn på de mekanismene som virker i motsatt retning! Å legge fram en språkmelding som denne, der det langt på vei blir sagt at vi er underlagt et engelskspråklig hegemoni, blir en selvmotsigelse. Det var Trond Giske som i sin tid påtvang universitetene de amerikanske gradsbetegnelsene ”Bachelor”, ”Master” og ”PhD”, og språkmeldinga er et forsøk på å demme opp for de verste konsekvensene av situasjonen regjeringa selv har satt universitetene i – der publikasjoner på engelsk er det som premieres. Se for øvrig Øyvind T. Gulliksens anmeldelse av Språkmeldinga [Landslaget for språklig samling 3/8/2008] – han leser Språkmeldinga ”som kriminalfortelling” med engelsk som den store skurken.
BLOM: Også jeg reagerer på den defensive holdningen i Språkmeldinga, norsk språk blir liksom en slags vernet bedrift. Jeg vil stille spørsmålet helt annerledes: Skal vi bevare norsk kultur, eller skal vi bevare god forskning? Det er det siste som må være universitetets oppgave. I kunsthistoriemiljøet, det miljøet jeg selv kjenner best, er det av naturlige grunner mye fokus på nasjonal kulturarv og tette forbindelser mellom museenes samlings- og bevaringsoppgaver og historikernes virksomhet. Men dette er et for begrenset siktemål for en vitenskapsdisiplin. ”Det norske” er ikke en naturgitt vitenskapelig kategori, og forskning rundt fenomener som finner sted i Norge kan kontekstualiseres innenfor en rekke andre rammer enn norsk språk og kultur.
BERGE: Ja, også språkmeldinga er preget av en slags nasjonalromantisk ideologi. Dessuten av et maktkampspråk som trekker på Bologna-prosessen og arbeidet med en felles europeisk utdanningspolitikk. Men jeg, som jobber mye mot samfunnet og er opptatt av grenseflatene her, skolen og hele utdanningssystemet i Norge, vil insistere på at vi skal ha et norsk begrepsapparat. Det er nok en forskjell mellom oss. Jeg insisterer på at vi skal oversette viktig utenlandsk teori til norsk. Dette må det bevilges penger til. Rett og slett for å forstå det teoretiske rent begrepsmessig. Vi er nødt til å kunne bruke begreper som vi virkelig forstår, ikke bare overta de engelske og la være å oversette dem. Det er nok å nevne det grammatiske begrepet tenor.
BLOM: Jeg er ikke imot at teoretisk litteratur oversettes til norsk.
BERGE: Jeg leser mye og sitter i mange utvalg [tidligere sekretær i Nordic Association for Semiotic Studies, nestleder i Landslaget for norskundervisning, styreleder i NFF, og styreleder i Lærebokutvalget for høyere utdanning]. Jeg ser mye dårlig formidling, og lite som er interessant å oversette til andre språk. Men her er vi nødt til å ha to tanker i hodet samtidig: Vi må være lokale før vi kan være internasjonale. Det er helt nødvendig å utvikle en lokal kultur innenfor et fagfelt – først da har vi noe å bidra med. Bare det som er lokalt forankret, blir internasjonalt interessant forskning. Jeg har altså en sosiokulturell tilnærming til forskningen.
Her vil jeg trekke fram et av mine egne fagfelt, semiotikken. Når semiotikere fra ulike land møtes på internasjonale kongresser, tar vi med oss masse lokale tradisjoner, dansk, russisk, tysk, fransk og så videre. Fellesspråket er engelsk, men forutsetningen for den store dynamikken som gjerne oppstår, og som historisk sett har oppstått blant semiotikere, er de lokale semiotiske tradisjonene. Det er dette som har vært bra med semiotikken – tenk bare på Prager-skolen, eller på Hjemslev. Det er det helt motsatte av en overflatisk, pregløs internasjonal kultur.
Noe av det samme gjelder for et annet av mine fagfelt, sakprosaforskningen. Den foregår på norsk, men vi er ikke nasjonalister. Vi har en ikkesjåvinistisk ambisjon om å utvikle modeller og problemstillinger som kan anvendes internasjonalt. Vår forståelse av sakprosalitteraturen er sosiologisk og antropologisk, det er for eksempel svært synlig i første del av Pressehistorien: Norsk presses historie: 1-4(1660-2010), 1: En samfunnsmakt blir til 1660-1880, Universitetsforlaget Oslo 2010. Problemet er ikke å ikke kunne skrive på engelsk, men å utvikle lokale intellektuelle miljøer.
BLOM: Problemet med det du sier, og ikke minst med formuleringen i språkmeldingen, er nettopp forestillingen om nasjonale forskingstradisjoner. Jeg er usikker på hva det er for noe – det finnes da ingen vitenskapsfelt som er nasjonalt avgrenset? Og hva slags problemstillinger er det som ikke er interessante for et internasjonalt forskningsmiljø? Det er jo dialogen med det større feltet som er åstedet for genuin fagutvikling.
BERGE: Joda, men jeg vil gi deg litt motstand: Når man for eksempel har en studie fra Boston er det automatisk internasjonalt, mens noe om dansktyske Struensee anno 1770 – som jeg har skrevet om i Pressehistorien – automatisk blir provinsielt hvis jeg sender det til et amerikansk tidsskrift. Nettopp her ligger problemet. Hvordan skal dette kunne bli internasjonalt? Hvordan utvikle kulturell dynamikk? Det er det vi må få til i Norge og Norden. Min visjon er sterke lokale sentra. Som Snøhetta, for å ta noe fra kunstfeltet. Og ta Derrida – skulle han begynt å skrive på engelsk? Nei, det gjelder å utvikle en egen lokal offentlighetskultur. Her er det viktig å styre pengestrømmen til forskere. Jeg insisterer på en sterk lokal kompetanse, på sterk lokal forankring – som Fredrik Thue skrev om i sin doktoravhandling i sosiologi. Se på Setesdalstunet, det er vakkert fordi det er lokalt!
BLOM: Akkurat Derrida hadde vel et høyst tvetydig forhold til spørsmålet om ”eget” språk – noe han utviklet i en lengre tekst (Monolingualism of the Other, or: The Prosthesis of Origin). Det er ingen tvil om at geopolitiske faktorer spiller en rolle når det gjelder hva som regnes som sentralt og mindre sentralt i forskningen, men responsen på din tekst om Struensee ville vel avhenge av hvordan tekstens lokale empiri gikk i dialog med problemstillinger fra internasjonal pressehistorie. Den geopolitiske situasjonen innenfor forskning og kultur er forøvrig også i sterk endring, noe jeg for eksempel har sett skje på kunstfeltet i årene etter 1990. Den vesteuropeiske og amerikanske dominansen har blitt grundig forskjøvet, og i dag har du ikke noen stor fremtid som kurator eller kritiker hvis du ikke har kunnskaper om og interesse for hva som skjer i Øst-Europa, Kina, Japan, India, Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika.
SUNDAGSBREV: Viss hovudmålet for ein forskar er å få publisert i internasjonale tidsskrift, er det noko som ikkje stemmer. Det er jo noko som eventuelt skulle koma etter at ein har vist framifrå forsking.
BLOM: Jeg er uenig i dette med at man først skal forske lokalt, og deretter skal det oversettes til engelsk – enten av andre eller en selv – og sendes ut internasjonalt. Forskning og kommunikasjon med fagfeller er ikke to adskilte prosesser. Forskning er en kollektiv aktivitet, både i tid og rom, og det gjelder å oppsøke en meningsfull kontekst for eget fag. Hvis du skriver doktorgrad om et emne der de største fagmiljøene ikke er norske (det gjelder de aller fleste emner), er det derfor viktig å delta i disse miljøene i så stor grad som mulig mens du holder på med doktorgraden din. Dette innebærer ikke bare å reise på en og annen konferanse, men også å få andre til å lese og kommentere utkast og deler av arbeidet, altså være en deltager i feltet fra første stund. Det er denne typen kritisk interaksjon som leder frem til publisering, og det hele blir utrolig mye enklere hvis arbeidsspråket ditt allerede er engelsk. En annen ting er at det å bestemme seg for at man deltar på dette nivået (og hva annet skal en forsker gjøre?), virker realitetsorienterende i forhold til hva som faktisk kreves. Det er slett ikke alltid at de internasjonale miljøene er så imponerende og utilnærmelige som man ofte kan tro.
Engelsk er dagens lingua franca, tidligere har det vært tysk eller fransk – i vår del av verden. Blant lærde var latin i flere århundrer et lingua franca: Renessansehumanister som hollenderen Erasmus, engelskmannen Thomas More, napolitaneren Giordano Bruno, franskmannen Montaigne og polakken Kopernikus kunne, eller hadde kunnet, kommunisere med hverandre på latin. I samme periode vant folkespråkene innpass også i lærd litteratur. Men opprinnelig var lingua franca navnet på det hybride fellesspråket som utviklet seg blant sjøfarende handelsmenn på det østlige middelhavet i middelalderen og utover – en blanding av gresk, arabisk, oksitansk, tyrkisk og mest italiensk.
BLOM: Jeg tror at god akademisk tenkning på engelsk, og alle andre språk, krever en kjærlighetsfull innlevelse i dette språket, en glede over å lese det og en sans for dets spesifikke idiomatikk, basert vel så mye på lesning av litterære som akademiske tekster. Poenget mitt er bare at man ikke trenger en morsmålsbasis for å komme dit – og spesielt ikke med utgangspunkt i en norsk kultur der vi heldigvis ikke er vokst opp med dubbet film og TV. Det er mulig at min holdning bunner i at jeg tidlig ble eksponert for andre språk og begynte å lese engelsk. Jeg er glad i å skrive, som mange humanister er, og også å skrive på norsk for et allmennkulturelt publikum i Norge. Samtidig vil jeg altså vurderes av de beste på mine forskningsfelt.
BERGE: Jeg har en svigerinne fra Botswana, et land som er det motsatte av en monospråkkultur. Her hersker stor språklig fleksibilitet, noe som faktisk er det vanligste i verden – å svitsje mellom ulike språk. Fordi hun er så vant til å veksle, lærte hun seg også norsk ganske raskt. Det illustrerer i grunnen ditt poeng.
Og for å gjenta mitt poeng: Det er ikke språket i seg selv som er problemet, engelsk eller norsk. Det handler om å utvikle sterke lokale forskningskulturer. Først da er vi interessante internasjonalt!
BLOM: Man kan gjerne tenke at vi har flere språk i Norge, og at engelsk er ett av dem. Jeg holder mine kurs på engelsk hvis det dukker opp internasjonale studenter, og har nå erfaring med dette fra to kurs. Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville fungere for de norske studentene, men jeg har inntrykk av at de greier seg bra. Språkmeldingen snakker som om vi nordmenn står overfor én enkelt dominerende engelskspråklig kontekst der vi alltid vil komme til kort. Men realiteten er jo at mer eller mindre godt engelsk skrives og snakkes av forskere og studenter fra hele verden og med høyst ulike utgangspunkt.
Et alternativ til norsk og engelsk er taushet. Natt til søndag 1. april, mens jeg skriver ferdig dette, kommer følgende statusoppdatering fra vår vestlandske Facebook-venn:
SUNDAGSBREV: Nietzsche vart, som det ofte blir sagt, galen omkring år 1890. Men han levde i ti år til. Vegeterande. Og då heldt han kjeft. Han sa ikkje eit einaste ord i ti år! Men han slutta ikkje å tenkja. Dette burde vår tids filosofar læra noko av: å halda kjeft i eit heilt decennium utan å slutta å tenkja!
