Revolusjonen snakker. Hva sier den?

Jeg er i Comares, en vindskjev fjellby i Andalucía, og leser den franske historikeren Ludivine Bantignys essay Revolusjon. Desembersolen er uvanlig sterk. For få uker siden rev flommen La Dana med seg drikkevannsrørene, og vi drikker vann fra store plastdunker mens vi venter på at de nye rørene skal komme på plass. I Valencia mistet to hundre mennesker livet, men på denne siden av regiongrensen forsynte flommen seg først og fremst infrastrukturelt. Landsbyens farmasøyt forteller at han har installert et privat vannreservoar og på den måten kommet seg relativt sømløst gjennom drikkevannstørken. Her er klimakrisen en daglig erfaring, den har tatt bolig i språket og åkrene. Jorden gir ikke som før, elveløpene er uten vann. Globaliseringen har også satt sine spor, de siste femten årene har introduksjonen av vannkrevende tropiske frukter som mango og avokado i jordbruket forsterket tørken.

Hvis det finnes en revolusjon for vår tid, er det fristende å tenke at den burde være nokså ulmende i fruktåkrene i Comares. Allikevel går livet på landsbyens plaza fredelig for seg. Med Bantignys revolusjonssultne bok i fanget kikker jeg utover olivenrankene og skuer etter røde flagg. Jeg blir sittende lenge.

I Revolusjon, som først ble publisert i 2019, og som nå er utkommet på norsk, briljant oversatt av Anders Fjeld, blåser Bantigny liv i revolusjonsbegrepet. Revolusjonen har lenge vært ansett som død, hevder hun, men de siste årenes opprør i Tunisia, Egypt, Syria, Libya, Jemen og Bahrain har igjen vekket den til live. I sitt virke som historiker har hun lenge beskjeftiget seg med det franske folkeopprørets historie, det vil si revolusjonen, i kursiv. Eller «massenes intervensjon i historien», som Bantigny kaller den.

Bantignys revolusjonshistorie har, som Fjeld skriver i bokens forord, til enhver tid satt søkelys på identiteter som i den «kanoniserte, statssentrerte og ‘store’ revolusjonshistorien gjerne havner i margen»: kvinnekamp, slavegjorte, fattige og arbeidsløse. Det er en fortelling som starter i forsamlingshusene, fabrikkene og ikke minst hjemmene. På knappe hundre sider skriver Bantigny frem sildekjerringenes marsj mot Versailles i oktober 1789, silkevevernes opprør i Lyon i 1831, de slavegjortes revolusjon på Haiti i 1791, og sekstiåtternes streiker og okkupasjoner. Gjennomgangen av disse hendelsene, og av menneskene som har båret dem frem, er grundig, kjærlig og fylt til randen av kunnskap.

Drømmen om revolusjonen går for alvor i oppløsning i juni 1848, skal vi tro forfatteren, sommeren da det franske arbeideropprøret knuses. Februarrevolusjonens radikale forestillingsevne og politiske eksperimenteringsvilje erstattes med innførselen av det representative demokratiet, og dermed får vi et nytt dogme: «Sov trygt, godtfolk.»

I takt med at det representative demokratiet formaliseres – og etter Bantignys mening lever dårlig opp til navnet sitt – delegitimeres det politiske handlingsrommet som finnes utenfor regjeringskvartalene. «Regjeringene regjerer» deretter, skriver hun, og utgjør dermed også en «mektig avpolitiseringsmaskin». For Bantigny virker sorgen etter denne tapte muligheten sammenvevd med drømmen om et direkte demokrati.

I årene etter 1848 forsøker elitene iherdig å legge revolusjonen bak seg, ofte gjennom brutale represalier og grusom undertrykkelse. Dette gir gjenklang: I nyere tid er det som om Fukuyama-syndromet og nyliberalismens postpolitiske grep, inkarnert i Margaret Thatchers TINA-doktrine («There is no alternative»), har fått revolusjonen til å virke fullstendig tilbakelagt. Men man kan ikke minnes revolusjonen, skriver Bantigny, for den tok aldri slutt. Revolusjonen snakker, den «føler seg levende, fremdeles aktiv og aktuell, stadig handlekraftig».

Da de gule vestene marsjerte i Frankrikes gater i 2018 og protesterte mot regjeringens beslutning om å heve bensin- og dieselavgiftene med 40 og 70 øre per liter, var Bantigny en sentral akademisk stemme i bevegelsen. Lærere, fabrikkarbeidere, sykepleiere, bønder, studenter, pensjonister og arbeidsledige samlet seg i protest. Storbyens forsteder allierte seg med avsondrete distrikter. «Macron, se på Rolexen din», sto det på en av vestene, «opprørets time har kommet»¹.

Selv om det var bensinavgifter som virkelig satte fyr på bevegelsen, rommet den også et dypere opprør mot en fremvoksende følelse av politisk avmakt og av å ha blitt forlatt et sted på veien i det globaliserte verdensprosjektet. Ved å okkupere rundkjøringer, gater og avenyer, tvang protestene frem en utvidelse av det politiske rom. Det er i skildringen av disse protestformene at Bantigny er på sitt aller sterkeste. Hun tar lovbruddet, okkupasjonen og streiken på blodig alvor – som legitime reaksjoner på en illegitim verdensorden. Under de gule vestenes fremferd, transformeres en rundkjøring og blir til noe annet, hendelsen «huler ut bresjer man kan styrte inn i».

Man tenker ofte på revolusjonen som brå og voldelig, skriver Bantigny, men vi må ikke glemme dens håp og hensikt, som til syvende og sist finnes i kampen for et mer rettferdig samfunn. Politikken er ikke bare styringskunst, heller ikke regjeringsform, men først og fremst «en måte å være subjekt på». Det ligger en smittsom optimisme i dette.

For dem som er på utkikk etter en oppskrift på revolusjonær gjenoppliving i det tjueførste århundret, vil denne boken antakelig oppleves i overkant abstrakt. Selve revolusjonsbegrepet virker ofte diffust. Et sted leser vi at de revolusjonære først og fremst ønsker å «forandre livet», senere er revolusjonen «en dristig måte å gå løs på de etablerte styresmaktene på – eller på makten som sådan». Derfor er det også uklart om Bantigny faktisk forstår de gule vestene som en revolusjonær bevegelse – om hun mener at revolusjonen primært har vendt tilbake som en drøm og et håp, eller også som politisk virkelighet. Som Mona Renate Ringvej skriver i bokens etterord, er revolusjonen i dette essayet «like mye en tilstand som en hendelse». Det er godt sagt. På samme måte som den revolusjonære tilstanden kommer til syne som en uavbrutt linje i historien, fremstår dagens kapitalistiske tilstand brått mer skjør. Vi blir minnet på at vår verdensorden – den absolutte kapitalismen, som sosiologen John Bellamy Foster kaller den² – alltid bare har vært ett politisk prosjekt, blant mange andre.

Ved spørsmålet om revolusjonens levedyktighet i vårt historiske øyeblikk fatter Bantigny seg likevel i korthet. Samtidig som de historiske revolusjonene hun forteller om, har tatt form av nasjonale opprør, savner jeg en beretning om revolusjonens livsforhold under den globale kapitalismen. Kanskje ligger en betydelig del av den revolusjonære resignasjonen i den voksende avstanden mellom mektig og maktesløs. Statskapitalismen er i stadig økende grad forankret i transnasjonale kapitalstrømmer – selv ikke opprørsbevegelser som de gule vestene er resistente. Under protestene i 2018 gikk prisene på gule refleksvester opp med 30 prosent på Amazon.

Tilbake i Comares har jeg på pur faen begynt å drikke vann fra springen igjen. I fjor installerte myndighetene et nytt, lavereliggende pumpesystem i drikkereservoaret La Viñuela for å hente ut de siste dråpene fra den synkende vannbestanden. Så langt har 2020-årene tatt form av en øvelse i håndtering av sammenbrudd i vill suksesjon. Økologisk krise, ulikhetskrise, krig. Siden 1980-årene har det nyliberalistiske prosjektet trengt seg inn i nær sagt alt, med sin urokkelige tro på at sosial og økonomisk utvikling best oppnås på det åpne, kompetitive og uregulerte markedet.

«Bare når de lavere lag ikke vil og de øvre lag ikke kan leve lenger på den gamle måten, bare da kan revolusjonen seire», sa Lenin³. Jeg lurer på om Lenin kunne forutse kapitalismens fullstendig fryktinngytende plastisitet. Bantigny kjenner plastisiteten godt – det er kanskje derfor hun med denne boken ikke gir leseren noen konkrete føringer for hvordan vår tids revolusjon vil se ut, eller om den i det hele tatt vil komme. Det er forståelig, og det er synd. Når det er sagt, leverer hun med dette essayet allikevel et optimistisk, etterlengtet og nødvendig forsvar for de «lavere lags» forming av historien.