Menn som skriver om menn som skriver om menn

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa ble stiftet i 2005 og er en fantastisk institusjon. Bøker blir kjøpt inn til alle landets folkebiblioteker og sikrer en viss inntekt for forfatter og forlag. Men bare om lag en tredjedel av de påmeldte sakprosabøkene blir kjøpt inn. Forfattere og forlag kan oppleve vedtakene som vilkårlige. Det gis ingen utførlig begrunnelse, og både kritikerroste og prisvinnende bøker kan falle gjennom hos vurderingsutvalget.

Er medlemmene i vurderingsutvalget blinde høns og forfattere og forlag underlagt en vilkårlig makt? For å kaste lys over det har vi opprettet vår egen blindkjøpskomité for ny norsk sakprosa. Medlemmene av denne skal under uvitenhetens slør vurdere tre bøker – to avslåtte og én innkjøpt – i form av en grundig bokanmeldelse. Vil de komme til samme konklusjon som utvalget? Først ut er tidligere sjefredaktør Frode Molven, som har tatt til orde for mer transparens og klageadgang i ordningen. Tre andre vil få oppgaven i årets resterende utgaver. Vurderingene vil også kunne si noe om hvorvidt det trengs mer penger i ordningen, som både NFFO, flere politiske partier og utvalget selv mener at det gjør: Avslås mange bøker av høy kvalitet?

«Blindkjøpsordningen» er én av to nye artikkelserier i år. Den andre er «Kritikktilsynet», der vi inspiserer sakprosakritikken i sentrale medier. Vi vet at kritikken generelt er i nedgang. Men hvordan står det egentlig til med anmelderiet av sakprosa? Hva og hvem og hvor mye anmeldes, på hvilken måte?

Vår første kritikkinspektør er Sigrid Strømmen, som i denne utgaven ser på Morgenbladets sakprosaanmelderi: Hun mener det er høy kvalitet på anmeldelsene, men at avisen i for stor grad velger ut «kjendiser og snakkiser» for omtale. Hvilken avis skal ta for seg smalere filosofiske utgivelser, om ikke det storaktige Morgenbladet? Ellers bør det være en vekker for avisen at 9 av 10 anmeldelser i utvalget er skrevet av menn, og at 10 av de 11 omtalte bøkene er skrevet av menn.

Dette nummeret har biografi som tema. I sin sjangerinnoverende Eminent Victorians karakteriserte Lytton Strachey biografiene frem til da som langtekkelige lovtaler, med dårlig fordøyd og kuratert stoff forfatteren har for lite distanse til.¹ Selv om denne typen biografi fortsatt gis ut, har det skjedd mye siden den gang. Her til lands har biografien blitt mer profesjonalisert og litterært utviklet de siste tiårene. Det forteller de sentrale personene i 25-årsjubilanten Norsk biografisk selskap, som Kjerstin Gjengedal har snakket med. Biografiske bøker er i det hele tatt på et godt sted og er blant dem som får mest oppmerksomhet i avisene² og størst gjennomslag i innkjøpsordningen.³

I dette nummeret får vi bare belyst noen av sjangerens mange fasetter og problemer. Vi kommer tett inn på den moderne biografikunsten i det litterære dybdeintervjuet Alf van der Hagen har foretatt med en av foregangsmennene i sjangeren: Ivo de Figueiredo. En annen foregangsmann er Alfred Fidjestøl, som nå jobber med NFFOs historie. Han er overflateintervjuet av Madman in the cellar – i kjelleren.

En typisk biografi er om en mann av historisk betydning, skrevet av en fagkyndig mann. Tre av fjorårets – om Gunnar Knudsen, Odvar Nordli og Jens Arup Seip – er anmeldt i kritikkseksjonen, for ordens skyld av menn. Biografier om kvinner, som det er påfallende klart færre av, er typisk skrevet av kvinner. Aurora Mykkeltveit undersøker de kjønnede forskjellene i to biografier utgitt i fjor, om Richard og Nanna With, og synes det gir en trist bismak at feiringen av store kvinner som regel minner om at kvinnen er den andre. Det rimer med Marianne Egelands observasjon i Hvem bestemmer over livet? (Universitetsforlaget, 2000) om at de kvinnelige biografene – i biografier om kvinner – fremhever et felleskvinnelig erfaringsmateriale.

Både Rana Issas og Rima Irakis biografiske bøker fra i fjor handler derimot om røtter i Midtøsten og er familiehistorier. Ali Esbati mener de eksistensielle utfordringene palestinerne står overfor i dag, forsterker behovet for å fortelle og bevare disse historiene nå. Morten Harper anmelder to musikkbiografier i tegneserieform og spør om de lykkes med å feste musikk til papiret.

Ved siden av biografien, som står faglig sterkt, har vi et mylder av selvbiografiske skrifter og life writing med en mer diffus virkelighetskontrakt. I fjor kom det en rekke bøker der foreldre blir biografert av sine barn. Eivind Tjønneland tar for seg fire av disse og spør: Kan vi stole på det folk skriver om sine foreldre? Er de ugilde og burde latt være å skrive boken? «Flere og flere foretar et dristig sprang ut i offentligheten og utvisker forskjellen mellom subjektiv, historisk-objektiv og eksistensiell sannhet», skriver Tjønneland. Merete Røsvik har en lignende diskusjon om troverdighet i sin omtale av Patti Smiths memoarer. Kan vi stole på det folk skriver om seg selv? Hva innlemmes i og hva utelukkes fra fortellingen?

Å skulle fange sannheten om et liv på papir er en fiksjon, også for den mest nitide arkivbaserte historiker-biograf. Uansett tror jeg Tjønneland og Røsvik stiller sentrale spørsmål for sakprosaen fremover, i den grad vi har en økende forekomst av bøker som fremmer «subjektiv sannhet», om alskens emner, med forfatteren som hovedsak. Sakprosaen trenger mer sak og mindre person. Og ikke til forkleinelse for noen: Menn ser vi ut til å være nok av.