Myter og ikke-myter om kjønn og skjønnlitteratur

Det finnes en del lattervekkende myter om såkalte mannebøker og kvinnebøker. Menn skriver Hemingwayske setninger om arbeid og bil. Kvinner skriver adjektivrike setninger om følelser og fødsel. Kanskje er det ikke noe å le av allikevel?

Språk og kjønn har lenge stått sentralt i Helene Uris forfatterskap, det skjønnlitterære sågar som det faglitterære. I den brageprisvinnende Hvem sa hva? (Gyldendal, 2018) undersøkte hun hvordan dagligspråket vårt er formet av vårt forhold til kjønn. Med sin seneste sakprosabok Jeg naken drakk er det de skjønnlitterære forfatterne som settes under lupen når Uri spør om det finnes noe slikt som en mannlig og en kvinnelig skrivestil.

Et opplyst publikum drar kanskje på smilebåndet av de mest kjønnsstereotypiske oppfatningene av såkalte mannebøker og såkalte kvinnebøker, men det mest oppsiktsvekkende funnet i Uris nye bok er at flere av de rådende oppfatningene om menn, kvinner og litteratur langt på vei stemmer.

Verktøykassen
Prosjektet Uri setter seg fore, er langt på vei muliggjort av Nasjonalbibliotekets (NB) enorme samling med digitalisert, søkbar skjønnlitteratur. Med seg har hun Lars Johnsen, forsker ved NB og «guide» gjennom den digitaliserte litteraturen. Sammen har de kondensert NBs skjønnlitterære boksamling ned til 18 000 romaner som utgjør et korpus, «det store korpuset», som blir grunnlaget for de statistiske analysene som skal avkrefte eller bekrefte forskjellene mellom mannlige og kvinnelige forfattere. «Nå trenger jeg kraftigere verktøy enn notisbok, stoppeklokke og kalkulator», skriver Uri.

I tillegg til det store korpuset kuraterer Uri et lite korpus bestående av 100 forfattere, 50 kvinner og 50 menn. Det lille korpuset muliggjør en mer tekstnær inngang til forskningsspørsmålet. Dette lille korpuset bidrar metodisk til å jevne ut feltet, for det er tross alt slik at enkelte forfatterskap har større nedslagsfelt enn andre. Disse får altså proporsjonalt større plass i boken enn de mange anonyme titlene i det store korpuset. Derfor får også Henrik Ibsen være med på laget, til tross for at han aldri skrev en roman.

For å illustrere funn fra det store korpuset trekker Uri frem sitater fra tekster i det lille. Dette bidrar til å øke bokens lesbarhet og underholdningsverdi. For eksempel kan Uri og Johnsen undersøke hvordan mannlige og kvinnelige forfattere skriver om kropp og sex, og Uri kan illustrere med noen saftige sitater fra Agnar Mykle. Det lille korpuset fungerer dermed også som eksempelbank, tidvis med stort komisk potensial.

Den metodiske friheten gjør at forfatteren kan gjøre smidige vekslinger mellom det rå tallmaterialet og de mer nærgående analysene. Når Uri og Johnsen oppdager at menn skriver mer om tomler enn kvinner, kan forfatteren i samme slengen finne frem noen sitater og spørre seg hvorvidt fingeren fungerer som fallosmetafor hos de mannlige forfatterne. Hun konkluderer for øvrig med nei.

Det lille korpuset bidrar allikevel enkelte steder til metodiske uklarheter, for Uri redegjør i liten grad for hvorfor hun har valgt akkurat disse hundre. Er det de mest leste forfatterne? De mest anerkjente? Hvorfor får forfattere fra før 1980 være med når de ikke får være med i det store korpuset? Noen steder synes jeg også at det lille korpuset får uforholdsmessig stor plass, for er det ikke det store korpuset som skal utgjøre grunnlaget for forskningen? Hele kapittel 10 er viet til undersøkelser av enkeltforfatterskap, og selv om Uri tar forbehold om at kapittelet er mer spekulerende enn boken ellers, fremstår det som en litt for stor avsporing fra det overordnede prosjektet.

En god makker
Lars fra NB er ikke oppført som medforfatter av boken, men hans bidrag til prosjektet er så stort at jeg undrer litt på hvorfor. Boken inneholder sceniske fremstillinger av disse to. De beskrives på drivende og litterært virkningsfullt vis. Scenene er skrevet i presens, og leseren får slik en umiddelbar nærhet til prosessen. Jeg lar meg spesielt begeistre for dialogene, for eksempel denne vekslingen når Uri ber Johnsen om å undersøke preposisjonsbruken hos menn og kvinner:

– Hva tror du resultatet er?
– At det er helt likt? Ingen kjønnsforskjeller?
– Ja.
– Ja? Så det var ingen forskjeller.
– Jo.
– Hva er forskjellen, da?
– Det er én preposisjon som blir brukt mer av kvinnfolkan, sjø.
– Ikke si at det er under!
– Hæ?
– Ingenting.

I de sceniske fremstillingene er det godt synlig at Uri også er skjønnlitterær forfatter, attpåtil med teft for gode dialoger.

Det bankende hjertet i boken er Johnsens og Uris nysgjerrighet, som driver prosjektet fremover. Forskningen utfolder seg slik ikke bare som kjølig statistikk dratt ut av et stort tekstmateriale. I de sceniske fremstillingene blir Uri og Johnsen nærmest for skjønnlitterære karakterer å regne, attpåtil karakterer som opprettholder visse kjønnsstereotypier. Johnsen er den rasjonelle mannen som tolker materialet med kjølig distanse, Uri mer følelsesmessig motivert. Man kan undres på i hvilken grad dette er et bevisst valg fra forfatterens side.

Og for å slå det fast: Uri har helt klart et prosjekt. Det er lett å lese boken som en forlengelse av Uris øvrige forfatterskap, hvor kjønn og språk tematiseres i flere utgivelser. Det er kanskje derfor Uri er åpen om sin motvilje når hun finner bekreftelser på etablerte forestillinger om mannespråket og kvinnespråket. Hun er for eksempel overbevist om at kvinner skriver like mye om sex, de bruker bare andre ord enn menn. Men når tallene kommer på bordet, viser det seg at menn ikke bare bruker grove ord som pule og knulle oftere enn kvinner, for det samme gjelder ord som samleie og sex.

Et kritisk oppgjør
Et viktig poeng som markeres tidlig, er at menn og kvinner, tross forskjellene, stort sett skriver likt. Likhetene er større enn forskjellene når alt kommer til alt. Det er allikevel forskjellene som gjør boken til interessant lesning, og på flere områder er forskjellene både store og oppsiktsvekkende.

Et av underkapitlene har fått tittelen «Selvransakelse». Den skjønnlitterære forfatteren Helene Uri inngår altså selv i undersøkelsene, og forfatteren spør hvorvidt hun selv gjør seg skyldig i et kjønnsstereotypt språk. I et bredere perspektiv er selvransakelsen i boken en oppfordring til en kollektiv selvransakelse, for både mannlige og kvinnelige forfattere bidrar til å opprettholde de språklige forskjellene som viser seg å faktisk finnes. De tre ordene som hvert av kjønnene benytter seg forholdsmessig mest av, er ikke nødvendigvis representative, men tross alt ganske avslørende. Hos kvinnene: moren, tårene, kinnene. Hos mennene: jeg, naken, drakk.

Et viktig poeng i boken handler om hegemoni. Hvis det er slik at vi oppfatter de vanligste ordene hos kvinnene som nettopp kvinnelige, men de vanligste ordene hos mennene som rett og slett «vanlige», så er kanskje dette fordi menn produserer mer litteratur (av de 18 000 bøkene i det store korpuset er 10 000 skrevet av menn), blir mer lest og derfor er mest normgivende.

Jeg avslutter med adjektivene. En utbredt forestilling er at kvinner skriver adjektivrikt, menn ikke. Hvor denne forestillingen kommer fra, vet jeg ikke, men i likhet med Uri mener jeg det er grunn til å mistenke at det eksisterer et utbredt Hemingway-ideal som spesielt assosieres med mannlige forfattere. Uri vier tre hele kapitler til å undersøke adjektivbruk og skal endelig avkrefte eller bekrefte denne myten. Ikke minst er dette interessant fordi et adjektivfattig språk ryktes å være et utbredt skrivetips ved landets skriveskoler og ellers av mange holdes for å være et stilistisk ideal. Bunner denne myten rett og slett i at folk tror menn skriver bedre enn kvinner? Det får vi ikke svar på, men uten å røpe nyansene i spørsmålet om adjektiv: Menn bruker dem litt oftere enn kvinner.