En bok som leses av en promille av befolkningen, kan få store oppslag i landets største aviser og de gjeveste litteraturpriser. Bøker som alle har lest, får nærmest ingen offentlig oppmerksomhet overhodet: lærebøker.
For mange er læremidler den første, og for noen den siste, litteraturen de møter. Den intet mindre enn former norske barn og unges forståelse av verden. Det er en ekstremt viktig litteratur. Men er lærebøkene gode? Hva er konsekvensene av å bruke digitale læremidler i stedet? Hvordan sikrer vi at norske elever får tilgang på læremidler av høy kvalitet? Det ønsker vi å utforske i dette nummeret.
Siden lærebokanmeldelser er mangelvare, gjør vi et slags eksperiment. Vi har foretatt en vilkårlig stikkprøvekontroll av lærebøker i grunnskolen i tre sentrale fag på tre forskjellige trinn fra tre forskjellige forlag. Tre kritikere – to generalister og én lærer – har tatt for seg hver sin bok, og vi får dermed perspektiver både fra utsiden og fra innsiden av skolen. To av dem, Cathrine Krøger (en av outsiderne) og Birgitte Bjørnøy (læreren), peker på læreplanen som opphav til det de finner problematisk i bøkene.
I sin anmeldelse av engelskboken Enter 8 fremhever Bjørnøy at læreplanen fremmer kompetansemål fremfor konkret innhold, noe som blant annet resulterer i refleksjonsoppgaver nærmest på universitetetsnivå. Krøger mener at det er altfor mye didaktikk – «å lære seg å lære» – i samfunnsfagboken Arena 5, og samtidig at boken går for langt i å innprente bestemte verdier og synsmåter, blant annet om kjønn og likestilling.
Innprenting av verdier er også temaet i bokessayet til Mohamed Abdi, som ser på læreverk brukt i norskopplæringen for voksne innvandrere, en opplæring han selv underviser i. Å bli god i norsk – altså språket – ser i læremidlene ut til å dreie seg om å bli en god samfunnsborger i Norge. Også her lurer læreplanen i bakgrunnen.
Har skolen gått for langt i å vektlegge verdier, dannelse og refleksjon fremfor kunnskapsinnhold?
I den nye antologien Kampen om samfunnsfaget problematiseres pedosentrisme, «en elevsentrert pedagogisk ideologi som tonet ned betydningen av kunnskapsinnhold, fag og kulturelle tradisjoner til fordel for at eleven skulle ‘lære å lære’.»1 Men problemstillingen er ikke ny. I 1996 anmeldte Prosa datidens historie- og o-fag-lærebøker, og også da påpekte kritikerne moralske føringer fra forfatterne og didaktikkens forrang for innholdet.
Læremiddelforfattere må foreta en rekke krevende avveiinger, forenklinger og verdivurderinger. Hvordan balansen skal treffes, vet ikke jeg. Men kritikken vi presenterer her, viser åpenbart at både læremidler og læreplaner burde diskuteres langt mer i offentligheten.
Likevel er det ikke kvaliteten på lærebøkene som er den mest presserende diskusjonen i dag, men vilkårene for deres videre eksistens. Riksrevisjonen slo i vår fast at norske skoler har mangelfull tilgang til både fysiske og digitale læremidler. Hele det økonomiske kretsløpet til det faglitterære systemet er i fare, skriver Kopinor-direktør Hege Gundersen i sitt bidrag. Når skolene mangler læremidler, kopierer de mer enn de har rett til, bruker kunstig intelligens og forsyner seg slik av materiale som skulle generert vederlag til forfattere og forlag. Grunnlaget for å skrive og gi ut trykte læremidler kan forvitre.
Ane Christiansen peker i sin tekst på mange faktorer som har bidratt til dette – gratisprinsippet for lærebøker, lærernes metodefrihet og konkurranse fra NDLA (den fylkeskommunale leverandøren av digitale læremidler til vgs.).
Det er stor politisk vilje til å snu trenden, men økte bevilgninger synes ikke å resultere i flere bøker til elevene. Dagens rødgrønne flertall har ingen løsning på problemet, viser Daniel Hesby Hansens reportasje, som ender med at statssekretæren ber foreldrene følge med på om elevene får de bøkene de skal ha.
Uansett har de digitale læremidlene kommet for å bli. Som Kristoffer Kjelling understreker i sin tekst, er digitale læremidler et nytt format som trenger tid til å både utvikles og brukes godt. De har fordeler når det gjelder aktualitet og mulighet for oppdatering, og alternativet til gode digitale læremidler kan i praksis fort bli verre digitale løsninger.
Man kan se for seg at det hele går seg til, og at det kommer nok penger til å utvikle både fysiske og digitale læremidler av høy kvalitet, at forfatterne får gode og forutsigbare vilkår, at forlagene får stabilisert inntektene, og at nordmenn fortsatt vil både lære seg å lese og faktisk lese trykksaker.
Men scenarioet der undervisningsforlagene går dukken og læremiddelforfatterne havner på arkeologisk museum før menneskeheten til sist knefaller for kunstig intelligens, fremstår ikke så mye mindre sannsynlig.
I 2016 skrev Cathrine Krøger en hardtslående kritikk her i Prosa av sykepleiepensum og den kvasiakademiske språkbruken i faget, som førte til en bred debatt også i store norske aviser. Daværende redaktør Sindre Hovdenakks kommentar på lederplass står seg minst like godt i dag:
[…] vi trenger profesjonell og uavhengig kritikk også av denne typen litteratur. Det er riktig at mange aktører i den norske litterære offentligheten, Prosa inkludert, ikke har vært flinke nok til å følge utviklingen innenfor denne viktige delen av sakprosaen. Her er det en stor jobb som venter, og det er en jobb som må utføres i samarbeid med profesjonelle kritikere.
Men den første og største jobben er å få læremidlene ut til elevene.
