Omhyggelig og underholdende

Hvorfor har arter to latinske navn? Hvordan har menneskers trang til å systematisere verden rundt oss kommet til uttrykk gjennom historien? Har vi klart å skape orden i kaoset? Hvem er egentlig Rattus norvegicus, og hvilke andre norvegicuser finnes det? Dette er noen av spørsmålene som utforskes i Eivind Torgersens populærvitenskapelige Rattus norvegicus. Historien om hvordan artene får navn. Torgersen er forskningsjournalist og har tidligere skrevet bøkene Genier, sjarlataner og 50 bøtter med urin om det periodiske system (Spartacus, 2018) og Hele verden i lomma (Spartacus, 2019) om grunnstoffene.

Rattus norvegicus. Det latinske artsnavnet til brunrotten er fengende som tittel, og jeg føler umiddelbart at jeg står overfor en bok som angår meg som nordmann. Den er pent innbundet i dus turkis og rustrødt. To fine rotter fra en bearbeidet versjon av den naturhistoriske maleren James Hope Stewarts The Brown Rat kravler rundt og inni bokstavene. Bokens tittel kan nok fremkalle både avsky og stolthet, og jeg har selv følt på det siste når jeg har hørt på The Stranglers’ debutalbum Rattus Norvegicus. En passende tittel for et punkalbum; rotter kan være både ekle og tøffe, motstandsdyktige, med assosiasjoner til det ukontrollerte, til byen og det urbane. Jeg blir litt skuffet når jeg tidlig i boken finner ut at arten Rattus norvegicus ikke har noe med svartedauden å gjøre, at det ikke var disse ratti som piplet rundt Bryggen i Bergen eller i hælene på Pesta.

Rattus norvegicus er ikke et oppslagsverk, men inndelt i fjorten kapitler. Etter forordets introduksjon og inspirasjon får vi fortellingen om brunrotten og svar på de mest presserende spørsmålene om den såkalt norske rotten. Deretter går Torgersen historisk til verks og viser hvordan vi har navngitt arter gjennom tidene. Vi får innblikk i arbeidshverdagen til biologiske systematikere både før og nå. Forfatteren tar oss med ut i felten og inn i laboratorier på jakt etter norvegicuser, fra ulike lavtyper til putesopp som likner bringebærgodteri. Bakerst i boken har Torgersen satt sammen en oversikt over alle norvegica, norvegicus og norvegicum, med vitenskapelig navn, organismegruppe og eventuelle populærnavn.

Allerede 600 år før vår tidsregning, på en babylonsk leirtavle, finner vi forsøk på klassifisering av medisinske arter. Men ifølge Torgersen er det først med de gamle grekerne at vi nærmer oss noe som likner på vitenskap og en interesse for arter som sådan. Aristoteles og hans kollega Theofrastos begynte å sette navn på naturen med et ønske om å skape et system. De så etter slektskap og likhetstrekk. Men hvor skulle man begynne? Hvilke egenskaper skal man ta utgangspunkt i når man begynner å kategorisere?

Det var først med Carl von Linné (1707–1778), mener Torgersen, at ting ble satt ordentlig i system. Før Linnés Systema Naturae kunne artene ha veldig lange navn, med beskrivelsen av arten som en del av det latinske navnet. Disse kunne også variere fra land til land. Med Linné fikk alle arter to latinske navn. Da evolusjonsteorien til Charles Darwin (og Alfred Russel Wallace, som var på samme spor) ble lagt frem litt over hundre år senere, ble Linnés verdensbilde satt på hodet. Evolusjonsteorien fordret ikke bare nye metoder, men nye måter å tenke på. Man hadde allerede begynt å undre seg over hvordan Noahs ark kunne romme et mer og mer svimlende antall arter. Skulle man nå godta at artene ikke var skapt av Gud, men et resultat av naturlig seleksjon?

Trekker man bare de aller største linjene, går man glipp av mye interessant. Rattus norvegicus gir oss også mye kunnskap om norsk biologihistorie, og vi blir kjent med en rekke prester, teologer, biskoper og professorer som har bidratt til systematiseringen av arter i Norge. Vi møter blant annet Linnés brevvenn, Nidaros-biskopen Johan Ernst Gunnerus, marinbiologen, zoologiprofessoren og presten Michael Sars og sønnen Georg Ossian Sars, en av grunnleggerne av norsk fiskeriforskning.

Torgersen skriver oppmerksomt og kunnskapsrikt om (tidvis komisk freidige) historiske personligheter, oppdagelsesferdene og funnene de gjør, ofte i nærmiljøet. Reiseskildringer, brev og morsomme sitater spriter opp fortellingen. Det er interessant å følge med på spillet mellom vitenskap og religion, og se kirkens menn gå med på evolusjonsteorien. Prester var som kjent ofte botanikere, og for å forstå Gud måtte man jo også søke å forstå Guds skaperverk.

Som leser setter jeg pris på det helhetlige bildet jeg får servert i Rattus norvegicus. Bokens forgreininger, hopp og parenteser gjør tematikken desto mer engasjerende. En tidslinje kan alltids være nyttig, og jeg craver kanskje noen illustrasjoner, men informasjonen fester seg lett i Torgersens rike fortelling. Oversikten over alle norvegica, norvegicus og norvegicum, inkludert underarter og varieteter, er imponerende. Alt tyder på at det ligger et iherdig arbeid og mye tålmodighet bak. Selv understreker forfatteren at denne listen er «en hypotese». Forhåpentligvis vil den inspirere både forskere og amatører til videre undersøkelser.

Det er større sjanse for at vi bryr oss om noe når vi vet hva det heter, mener Torgersen. «Sau» vekker kanskje mer empati enn ovis, men når det gjelder arter vi ikke bevisst forholder oss til i hverdagen, og som ikke har et såkalt populærnavn, kan selv lange, vitenskapelige navn motivere oss til å ta vare på naturen rundt oss og se verdien av hver enkelt lille art. Kanskje særlig hvis vi kjenner igjen lille Norge i navnet.

Dikotomien er kanskje overdreven og ladet med fordommer, men det finnes en forestilling om at noen er realfags- eller mat-nat-folk, og at disse befinner seg milevis unna humaniora og de fleste samfunnsvitenskaper. Er vår tid preget av isolerende skiller både mellom og innad i fag? Uansett forener Rattus norvegicus oss, enten vi er interessert i biologi, språk eller historie, naturvitenskap eller mennesker. Selvfølgelig bør vi skaffe oss latinsk ordbok og et mikroskop, eller i hvert fall en lupe, og neste helg ta turen til vårt lokale naturhistoriske museum med tilhørende botanisk hage.