Samfunnsforsker på flukt

Stein Rokkan (1921–1979) ble i løpet av sitt korte liv en sentral aktør i den internasjonale samfunnsforskningen i etterkrigstiden. Han ble tilbudt professorater ved amerikanske universiteter som Yale og Harvard og bygget brede nettverk. Med elever som Frank Aarebrot, Stein Kuhnle og Bernt Hagtvet fikk han en varig innflytelse på norsk samfunnsforskning, særlig valgforskningen.

Rokkans liv har vært beskrevet tidligere, i festskrift og en posthum artikkelsamling¹, men forfatteren Arild Stubhaug har funnet en mørk hemmelighet i Rokkans liv, som forandrer alt: Biografien avslører for første gang offentlig at Rokkans far var nazist, et aktivt NS-medlem som i lokalavisen tok til orde for at nordmenn flest burde samarbeide med «kulturfolket». Rokkans far tjente ifølge Stubhaug en god slump på byggeprosjekter for tyskerne under krigen. Unge Stein Rokkan var student ved Universitetet i Oslo fra 1941 og hadde det sikkert krevende nok ved bare å være nordlending i hovedstaden på den tiden. At Rokkan skapte begrepsparet «sentrum og periferi» i samfunnsforskningen, var neppe tilfeldig. Men farens nazisme gjorde det ikke enklere for ham, han kunne lett ha blitt utfryst til den kroniske periferi slik mange fra NS-familier ble etter krigen. Derfor var Rokkan aldri åpen om dette. Han ble en samfunnsforsker med demokratisk sinnelag i etterkrigstiden, som begrunnet forskningen med behovet for å forankre antiautoritære verdier og ideer. Han var del av miljøet omkring den antikonforme filosofen Arne Næss, som var en viktig nettverksbygger i etterkrigstidens universitetsmiljø og en bro mellom norsk og amerikansk samfunnsforskning. Forspent med rikmannssønnen Erik Rinde ble miljøet rundt Næss tidlige entreprenører for fremveksten av samfunnsvitenskapene i Norge.

Forskningspolitisk spiller

Rokkan publiserte aktivt hele livet og nådde tidlig et internasjonalt publikum. Samtidig gir biografien inntrykk av at forskningen hans led under administrasjon, nettverksbygging og møtevirksomhet. Doktoravhandlingen om Hume ble aldri ferdigstilt. Men han ble en foregangsmann innen behandlingen av store datamengder i samfunnsforskningen og bidro til å bygge opp metoder for innsamling og fortolkning av relevant samfunnsinformasjon i masseskala. Flere av Rokkans arbeider er preget av tro på hullkortsystemer og fremtidig databehandling, som den gang var nytt og spennende – og svært dyrt. Rokkan evnet å reise store summer fra forskningsråd og stiftelser her hjemme og ute. Boken gir et inntrykk av at Rokkans nettverk og tilgang til internasjonale forskningsmidler fra stater, internasjonale organisasjoner som FN (UNESCO m.m.) og private stiftelser var en viktig del av bakgrunnen for at han fikk så mange prestisjetunge tilbud fra amerikanske universiteter – på det forskningspolitiske feltet var han en spiller i førstedivisjon.

Man får underveis i lesningen også inntrykk av at Rokkan var en mann på flukt fra sine foreldre og fra sin fortid i nord. Han søker seg først til Oslo og så ut av landet, han er stadig på reise og knytter bånd til mennesker som ikke kan tenkes å nøste opp informasjon om en NS-familie i Nord-Norge. Han gifter seg i London med en engelsk kvinne og har Cambridge-stipendiaten Knut Erik Tranøy som forlover. Tranøy var muligens et strategisk valg: En venn ved et britisk eliteuniversitet var gunstig overfor den nye svigerfamilien, samtidig som Tranøy ikke visste noe om Rokkans ungdomstid i Nord-Norge. Rokkans foreldre blir ikke invitert til bryllupet, og Tranøy opplevde henvendelsen om å være forlover som overraskende (men understreket at de ble nære venner fra 1959, da de begge bodde i Bergen).

Gir lite kontekst

Rokkan var kjent for sitt slagord innen valgforskningen: «Stemmer teller, ressurser avgjør.» For biografier er det omvendt: Ressurser teller, men stemmen avgjør. Stubhaug har funnet notater, konferanserapporter, brev og muntlige kilder som utgjør solide ressurser, men forfatterstemmen blir for kronologisk refererende. Rokkans livsbegivenheter i kronologisk form har fått forrang for Rokkans forskning og hvordan den har stått seg.

Det er mulig Stubhaug bevisst har valgt å underspille dramatikken i det han forteller, han gir leseren lite kontekst, og vi må ofte selv fortolke det vi får vite. Det fører til at skikkelsen Rokkan til dels blir utydelig, for selv med et vell av data om hva han sier og gjør, har vi ikke mange nøkler til å åpne for et bestemt perspektiv. Hvem var Rokkan som menneske? I hvilken grad har forskningen hans tålt tidens tann? Hvordan kan vi i dag vurdere hans bidrag? Det er som om Stubhaug har gone native og overtatt Rokkans nøytrale stilidealer. Det posthume festskriftet utgitt av Bernt Hagtvet i 1992 gir mer informasjon om hans forskning, og de personlige portrettene fra Hagtvet, Terje Gundersen, Arne Næss, Juan Linz mfl. utmerker seg dessuten som varmere og klarere bilder av hvem Rokkan var.

Det er påfallende at spørsmålet om norsk NATO-medlemskap ikke er nevnt i en bok om norsk samfunnsforskning i etterkrigsårene, forskning som i høy grad handler om import av modeller fra USA. Positivismestriden er et annet eksempel på en fraværende konflikt. Stubhaug nevner ikke sentrale positivismekritikere fra sosiologifaget som Dag Østerberg eller Rune Slagstad med et ord i løpet av boken. Positivismestriden nevnes kort i et avsnitt om «studentradikalismen», der et av Rokkans foredrag gjengis. Denne mangelen på formidling av en av etterkrigstidens store debatter innen sosiologifaget er desto mer påfallende idet vi får vite at Arne Næss ber Rokkan lese Jean-Paul Sartre for at de bedre kan forstå eksistensialismen og frihetslæren i samtidens debatter, eller at Rokkan sørger for å få stoppet en av Sigurd Skirbekks bøker på et amerikansk forlag fordi den er «et typisk eksempel på hermeneutisk kritikk av positivismen».

Fatal konfrontasjon

Det er ikke slik at NS-historien er et gjennomgående tema i biografien, men informasjonen gir likevel et nytt bakteppe til forståelsen av alle sider av Rokkans liv, selv om Stubhaug ikke alltid viser det. Et eksempel er debatten mellom Rokkan og Jens Arup Seip på Røros i juni 1974 om fortolkningen av det norske i historie og samfunnsforskning. Stubhaug forteller oss at Seip og Rokkan møttes, og at Rokkan fikk kritikk, men var fornøyd og blid, og dagen etter fikk han dessverre tilfeldigvis hjerteinfarkt.

Men det er flere ting som skjer i dette møtet, gitt hva vi har fått vite. Her er en tolkning: Rokkan hadde beundret Seip siden han var ung student, og Seip hadde i flere runder evaluert Rokkans arbeider i ulike komiteer, men hadde aldri før offentlig kommentert hans forskningsprosjekt eller sagt hva han mente om hans metodeprinsipper. Mens Rokkan hadde oppnådd et internasjonalt navn i samfunnsforskningen, var Seip landskjent i Norge som en sylskarp metodeteoretiker og historiker med evne til å formidle sine synspunkter og standpunkter lettfattelig og klart. Fremfor alt hadde Seip vunnet rollen som nasjonal skald: Han hadde oppnådd legitimitet som fortolker av norsk historie og politikk.

Er det ikke en slik rolle også Rokkan må ha drømt om? Også han stilet mot en forskerrolle der han kunne fortolke Norge som helhet. Han hadde nærmet seg historiefaget ved å lese norsk historie og argumentere for at studiet av den norske nasjonalstatens framvekst dels gjennom velgeranalyser, dels gjennom historien kunne fungere som en modell for lignende studier over hele verden. En slik rolle ville ha representert hans endelige frigjøring fra NS-spøkelset som hadde hengt over ham hele livet, og Seip satt med nøkkelen til å gi ham den. En anerkjennelse fra Seip ville ha satt ham fri og demonstrert at han var inne i varmen. Men Seip slapp ham ikke inn. På konferansen reiste Seip seg og sa at det han skulle si, kunne betraktes som et oppgjør med Rokkan. Seip satte foten ned og sa at han var skeptisk til at norsk historie skulle kunne utgjøre et første trinn av en allmenn politisk utviklingslære, det var mer enn Norge «kunne bære på sin rygg». Rokkan var kjent for å plassere befolkningen i diagrammer med to akser: én territorialakse med sentrum og periferi og én funksjonsakse med yrkesgrupper fordelt på økonomi, næring og sosiale sjikt. Langs disse aksene kunne partitilhørighet og politiske interesser avleses. Seip angrep Rokkan for å tro at modeller utviklet i USA kunne ha allmenn gyldighet for hele verden, og kalte Rokkans metode for «modellenes tyranni».

Rokkan blir altså verken frikjent eller ønsket velkommen. Ikke nok med det: Seip anklager Rokkan for å representere et forskningstyranni, et modelltyranni av importerte utenlandske modeller fra en stormakt. Til tross for Seips språklige eleganse må dette ha kjentes som et lyskespark for Rokkan, og et ikke så rent lite et.

Rokkan svarte på slutten av sitt foredrag at han håpet historikere og sosiologer kunne la seg underkaste et kortvarig modelltyranni for å unngå det langt mer alvorlige detaljenes tyranni. Dagen etter konferansen reiste Rokkan mot en konferanse i Bergen, men på veien ble han rammet av et alvorlig hjerteinfarkt, det første av flere. Infarktet førte til at nyrelidelsen hans ble til kronisk nyresvikt, og fra da av var livet hans egentlig på vei mot slutten. Helsen ble aldri den samme, og han døde i 1979, bare 58 år gammel. Det ble hetende i akademikermiljøet at Seip tok livet av Rokkan da de møttes til duell.

Nøytralitetens mann

Rokkans reise fra Nord-Norge til Oslo og derfra ut i verden er en reise fra periferi til sentrum, og videre til stadig nye sentra: USA, Harvard, Yale. Det er en oppsiktsvekkende reise, også fordi Rokkan tross familiens NS-tilknytning blir så sentral i samfunnsforskningen, med sine verdidommer over politisk autoritære systemer og råd om demokratisering. Hvordan kunne Rokkan bli en autoritet på det politiske feltet i etterkrigstidens Norge? Med den ytterste nøytralitet. Der faren under krigen hadde brakt skam over familien ved sitt politiske valg, navigerer Rokkan etter krigen mot en posisjon som den objektive, nøytrale ekspert på politiske valg, uten selv å velge. Han flagget for eksempel aldri sitt standpunkt i EF-striden. Der faren med brask og bram hadde utbasunert sin hyllest til tyskerne over flere spalter, navigerte Rokkan mot en sindig form i autoritative vitenskapelige fora. Der faren med patos hadde snakket til sitt lille lokalsamfunn, henvendte sønnen seg på stillfarende vis til et internasjonalt publikum, der han oppnådde en maktposisjon og representerte et vern for demokratiske verdier.

Farens NS-bakgrunn er den nye dimensjonen i Stubhaugs bok om Stein Rokkan, som han er forsiktig med å utbrodere, men som likevel ligger under helheten. På den måten har han gitt et vesentlig bidrag til å forstå flere sider ved en av våre sentrale samfunnsforskere.

¹ Bernt Hagtvet (red.): Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og forskningsinspirator. Gyldendal, 1992.

Les forfatter Arild Stubhaugs svar på anmeldelsen her.

Alle innlegg i debatten finner du på debattsidene.