Retorikkens norske historie

Finnes det særtrekk ved det politiske språket i Norge, slik det har nedfelt seg i tale og skrift siden vi fikk vår Grunnlov? Kan vi spore retoriske tradisjoner vi i dag har glemt, og kan studiet av retorikken gi oss nye innsikter om vår politiske historie? Svaret på disse spørsmålene er ja, hevder Anders Johansen i sin nye bok.

Han har allerede levert sentrale bidrag til forståelsen av norsk politisk talekunst, blant annet med prosjektet Virksomme ord, som han utga i samarbeid med Jens E. Kjeldsen i bokform og på nett. Nå har han skrevet et storverk på nesten tusen sider om norsk retorikk i det lange 19. århundre; om retorikken som politikkens språk og form, og som verktøy for politisk myndiggjøring av nye grupper. Boken spenner over hundreåret fra Norge fikk sin grunnlov i 1814 til kvinner fikk sin stemmerett i 1913, og vi møter historien gjennom grupper og taleføre individer i deres egne ord.

Johansen opplyser i forordet at boken opprinnelig var tenkt som en pamflett på hundre sider, men den este ut underveis. Det gjør ingenting: Johansen skriver klart og engasjert, og boken er både lettlest og underholdende. Den utgjør et dristig forsøk på en helhetlig syntese av det lange 19. århundrets idékamper i Norge.

Boken er skrevet som en fortelling om språket som har preget våre sentrale kamper om politisk myndighet: først debatten om Grunnloven og norsk selvstendighet, dernest bondebevegelsen, fremveksten av partier, arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse. Fortellingen om eidsvollsmennene og overgangen fra enevelde til demokrati har en hovedrolle og opptar en stor bolk i begynnelsen av boken, så man tenker som leser at boken kanskje opprinnelig var tenkt som en bok om eidsvollsdebattene.

Eneveldets retorikk?

Johansen fremstiller grunnlovsfedrenes kamp for nasjonal frihet mot despoti og skildrer behovet for å ikke vise seg feig, men kjempe for sin ære. Her har han en viss ironisk distanse til sine aktører. Johansen mener 1814-generasjonen argumenterte i et språk som var tilpasset eneveldets tid, og påpeker at ytringsfriheten reelt sett var begrenset til en liten elite. Bare et fåtall av eidsvollsmennene tok ordet, resten satt på benkene og fulgte med.

1814-generasjonens pompøse og patriotiske språk er ofte lest som et utslag av eneveldet, der hyllingen av nasjonen var en form for romantikk som sveiset undersåttene sammen til en lydig masse under kongen. Johansen følger her blant andre Jens Arup Seip. Her er eidsvollsmennene mer preget av det opplyste enevelde enn av noen revolusjonsbegeistring fra USA eller Frankrike.

Men på dette punktet synes utvalget litt skjevt: Johansen trekker fram presten Bruns tale som slår fast at i tider der «mengden roper i munnen på hverandre», trengs «den ene mann som får hundre mann til å holde munn når han taler», men unnlater å nevne Hans Jacob Grøgaards tale med forslag om å avvikle adelsvesenet i Norge, og den ville gått imot tendensen i denne delen av hans bok.¹ Og om det virkelig var så elitært, hvordan vil han forklare at svensker og dansker så til Norge og utover på 1800-tallet ønsket seg, og fremmet krav om, en «norsk Grundlov»?

Alle kapitlene flyter lett med fin fremdrift og dramatikk, der originalsitatene gjør at vi kommer tett innpå hovedpersonene. I kapittelet om arbeiderbevegelsen gis Marcus Thrane bred plass, og hans politisk-retoriske kamper utover på 1800-tallet veves inn i forlengelsen av grunnlovsfedrenes debatter. Retorikken for frihet mot despoti overtas av Thrane samtidig som han påviser Grunnlovens begrensninger: verneplikten er allmenn, men friheten er bare for de rike, og den jevne arbeider er en slave under kapitalens tyranni.

Thranes retorikk for å vekke arbeiderne til et idéfellesskap hadde dermed mye til felles med grunnlovsfedrenes språk. Selv om han ikke var fornøyd med «den frihed som Grunnloven tilbyr», snakket også Thrane om nødvendigheten av å bli myndig og uavhengig og kvitte seg med den slaviske ærbødighet overfor folk av den høyere stand. Her er fremstillingen uten kommentarer om språkets gammeldagse heroisme, selv om retorikken er påfallende lik.

Johansen viser videre at også motstanderne av stemmerett for arbeidere (så vel som for andre grupper, som for eksempel offiserer eller statsansatte) argumenterte på samme vis: det er nettopp fordi arbeiderne er eiendomsløse og dermed avhengige av andre – og dermed ufrie – at de ikke skal ha stemmerett. Mennesker som står under andres myndighet kan ikke sies å ha den egenvilje som er forutsetningen for stemmerett, het det seg. Samme argument ble brukt mot kvinner, som generelt var avhengige av husfarens inntekt.

Uavklart teoriforankring

Kildehenvisningene bærer preg av at boken opprinnelig var tenkt å være kortere: kildegrunnlaget på sitatfronten er solid nok, men på det analytiske nivå er det tynt i forhold til bokens omfang. Det merker man særlig på et av de punktene der Johansen drøfter et teoretisk hovedspørsmål i boken, retorikkens bruk av begrepene om selvstendighet og nasjon. Johansen er ikke historiker, men henviser flittig til historikeres arbeider på de felter han behandler. Iblant er det imidlertid motsetninger mellom de historikere han anfører, og begrepene han tar i bruk. Han henviser både til begrepet om «republikanisme» og til Quentin Skinner (om enn kun én gang, i en fotnote) og til Jens Arup Seips begrep om «patriotisk liberalisme», og slutter seg til begge. Men dette er to begreper som målbærer helt ulike forståelser av samme fenomen, og å slutte seg til begge fører til en uavklart spenning som ligger under hele boken.

Det samme gjelder frihetsbegrepet. Frihet er en av de retoriske hovedfigurer i hans bok, men Johansen definerer ikke frihetsbegrepet, han bare slår fast at for 1814-generasjonen innebar frihet en forpliktelse overfor staten og fellesskapet, og ikke noen individuell, personlig frihet slik vi tenker oss den i dag.

I de siste femti–seksti år har imidlertid historikere og samfunnsforskere avdekket det opprinnelige antikke frihetsbegrepet som noe helt annet enn det liberalistiske, individorienterte vi er blitt vant til i det 20. århundre. Quentin Skinner, Philip Pettit og andre har påpekt at politisk frihet opprinnelig var strengt definert som «uavhengighet av vilkårlig makt», dvs. å være uavhengig av en annen persons vilje, og at denne forståelsen ligger til grunn for politiske frigjøringskamper som amerikanernes uavhengighetserklæring og den franske revolusjon.

Denne forskningstradisjonen nevner Johansen så vidt, men går ikke inn på definisjoner av den friheten som er gjennomgangstemaet i boken.

Det blir også merkbart når han ikke diskuterer aktørenes diskusjon om nettopp vilje utover i boken, som når Marcus Thrane erklærer at «Folket bør selv være herre over sin Vilje». Det betyr at de ikke skal være underlagt en herres vilkårlighet, og det betyr også at de rent formelt ikke hadde noen reell vilje om de ikke hadde stemmerett og ikke tilgang til borgerbrev som kunne gi dem næringsfrihet.

Republikanske perspektiv

Det er slående at så mye av den retorikken Johansen diskuterer i sin bok tilhører det samme republikanske vokabular uten at dette tas opp til diskusjon: å være fri og ikke slave eller trell, vil si å være myndig, selvstendig, uavhengig – dette er nettopp grunntema for retorikken, i hele århundret, men Johansen kobler seg ikke på det store kildematerialet som finnes om dette tema internasjonalt.

I avsnittet om teori i første kapittel forklarer Johansen at han ikke vil forplikte seg på «noe tankesystem [han] i fortsettelsen tenker å bruke», og erklærer i stedet at «alt [han] har lært om teori og metode på en eller annen måte kommer til nytte». Det er underlig at han ikke her griper muligheten til å diskutere den republikanske teoritradisjon som han tross alt innrømmer at han kjenner til, og det er en påfallende mangel på henvisning til denne internasjonale teoridebatten. Det er heller ingen henvisning til de norske bidrag som finnes fordi en del av oss—Thomas Krogh, Helge Jordheim og undertegnede selv – har arbeidet målrettet for å reise bevissthet om dette perspektivet også i Norge.² Et av mine egne bidrag handler konkret om hvordan tidligere studier av grunnlovsdebattene har fortolket dem ut fra liberalistiske modeller, noe som etter mitt skjønn blir galt.³

Også liberalismen glimrer stort sett med sitt fravær i Johansens bok, selv om boken gjør det mer enn tydelig at de gamle Venstre-høvdingers retorikk fra 1800-tallet ikke har noe å gjøre med den liberalisme som i dag hylles av Sveinung Rotevatn eller Trine Skei Grande. Philip Pettit har argumentert for at liberalismens individualistiske frihetsbegrep ble dyrket fram i Storbritannia som motsvar til amerikanernes truende republikanisme under uavhengighetserklæringen, og en tydeligere diskusjon av spenningen mellom liberalisme og det republikanske frihetsbegrepet ville styrket Johansens bok.⁴

Når Johansen en sjelden gang bruker termen «liberalist» merker vi at det virker anakronistisk: Anton Martin Schweigaard tok til orde for utbygging av jernbane, telegraf og kommunikasjon «som den frimarkedsliberalist han var», skriver Johansen. Men en oppfordring til at staten aktivt og planmessig burde utbygge sitt kommunikasjonsnett er vel ikke et uttrykk for frimarkedsliberalisme i vår moderne forstand, snarere tvert imot.

Langt og godt

Iblant utvides bokens mål til mer enn å undersøke det norske politiske språket: I kapitler som «Kommunikasjon» og «Avis og jernbane» blir retorikkens historie til offentlighetens historie og forutsetninger for ordskifte mer generelt. Kapitlene er ikke dårlige, men boken var allerede lang nok. Kapittelet «Fiendebilde» omhandler klassiske greske og romerske idealer for politikk og retorikk, og bryter kronologien og den norske forankringen slik det er plassert. Men også dette er velskrevet, og man får bare tåle at boken er rik på stoff.

Bokens styrke er den levende fremstillingen og at den har en større nærhet til det opprinnelige kildematerialet og de originale debattene enn andre historiske bøker om samme tema. Sjelden er historisk og politisk sakprosa så klart og fengende formidlet. Teksten har driv, og poengene slås tydelig fast underveis. Samtidig er boken full av sitater og tekstutdrag så man blir kjent med politiske skikkelser gjennom deres egne ord – man blir opplyst og innvidd på flere nivå. Som samlet fremstilling av norsk politisk idéhistorie i det 19. århundre, gir den innsikter man i dag ikke finner mange andre steder.