Historietime for menigheten

Våre kamper er en ambisiøs bok. Jonas Bals vil beskrive fascismen og rasismens historie i to bind, både internasjonalt og med tyngdepunkt i Norge. Slike store oversiktsverker skrives gjerne av historikere som først har etablert seg med mange grundige enkeltstudier, men dette er Bals’ egentlig første historiefaglige bok. Tittelen er et svar til Min kamp av Hitler – her er det lagt vekt på motstandens historie.

Fascismen beskrives svært bredt. Fortellingen begynner med borgerkrigen i USA, slavespørsmålet og fremveksten av Ku Klux Klan, som beskrives som en første fascistgruppering. Så dreies oppmerksomheten mot Italia, Tyskland og Norge i mellomkrigstiden, med mange små fortellinger om heltemot, offervilje og intellektuell motstand, og det faktum at store deler av norsk presse støttet Mussolini og Hitler. Boken slutter rett før utbruddet av andre verdenskrig.

Våre kamper har fått god mottakelse i flere aviser. Bals synes å treffe en stemning i samtiden, og han trekker også linjer til vår tid. Som foredragsholder og formidler vekker Bals engasjement, og det er lett å se at denne boken kan gi grunnlag for spennende foredrag: Her er det kamper og vold og dramatikk hele veien.

Bals er tydelig på at han ikke bare er nøytral historiker, men tar stilling, og mener vi kan lære av historien i en nødvendig fornyet kamp i dag. Fascismen defineres bredt over flere sider, som alle politiske former for rasisme, undertrykkelse av kvinner og minoriteter, samt dyrking av maskulin styrke, førerskikkelser og våpenmakt, voldsvilje, forherligelse av fortiden og hat mot venstresiden.

Bals skriver med en lett penn, og med engasjement. Han er erfaren som anmelder og kronikkskribent, og er vant til å formulere budskap med brodd. Problemet med boken ligger på det strukturelle og historiefaglige planet.

Fra Alabama til Berlin

Bals begynner sin fortelling i 1865 med den amerikanske borgerkrigen, og allerede da gaper han etter mitt skjønn over for mye. Et underliggende premiss er at rasismen i USA mot de svarte og i Europa mot jødene er «den samme», og perspektivet strekker seg fra Alabama til Berlin.

Det kan virke innlysende riktig at det går en historisk utvikling fra sørstatene til nazistene: Det er jo vold og rasisme begge steder. Men befolkningen i Virginia er neppe enige, og de kan peke på andre eksempler: Nordstatenes folkemord på det amerikanske urfolket var nettopp et av de første eksemplene på utrydding av en folkegruppe som kan sammenlignes med nazistenes «Endlösung» for jødene. Man kunne fortsette: Tyskernes «brent jords taktikk», som blant annet rammet Nord-Norge, ble brukt av nordstatene under borgerkrigen og ble kalt «shermanization», fordi taktikken var brukt av deres general Sherman. Jeg mener ikke at det ene eksempelet er bedre enn det andre, men det viser hvor problematisk slike enkle sveip er – det er lett å få historien til å passe med den modellen man ønsker.

Boken blir bedre når vi kommer til de italienske, spanske og tyske eksemplene. Her gir Bals en levende innføring i den gradvise fascistiske maktovertakelsen i hvert land, med et rikt persongalleri og mange gode historiske eksempler. Her er spennende fortellinger om de indre motsetningene i hvert enkelt land, og hvordan motstanden gradvis taper for en autoritær maktkonsolidering. Utfordringen er at Bals legger større vekt på ideologi og debattaktører enn på økonomi og politiske strukturer. Hvorfor var de tre store politiske alternativer i 1930-årene – nazismen, kommunismen og New Deal – alle imot liberalismen og frie markeder til fordel for industrireisning og samfunnsplanlegging? Hvilke konkrete sosiale og økonomiske problemer måtte disse tre systemene løse? Dette sier Bals lite om.

Fascisme forklares hos Bals på essensielt vis – det er noe som befinner seg i historien, og som kan dukke opp når vi minst venter det. Det finnes hos noen absolutt andre, som vi må beskytte oss mot. De er ikke «oss» og ikke del av «våre kamper». Metoden minner om idéhistorikeren Arthur Lovejoy, som mente at det fantes visse grunnleggende ideer, «unit ideas», som dukket opp i nye former gjennom historien.¹ Denne tanken er forlatt i faget. Men selv om de færreste leser Lovejoy lenger, tas denne antakelsen ofte for gitt. Fascismen er hos Bals nettopp som en «unit idea» som dukker opp i Ku Klux Klan så vel som i USA med Trump og i Russland med Putin. I et kontroversielt avsnitt hevder han også at Israel utfører «pogromer» mot palestinerne, og at israelere som demonstrerer mot Netanyahu, er «antifascister». Det er vel usikkert om alle demonstrantene mente Netanyahu er fascist, så det viser hvordan Bals lar egne sympatier og antipatier skinne gjennom i teksten.

Historie med vår tids moral

Det er merkbart at Bals gjennomgående leser historien i lys av vår tids verdier, vurderinger og holdninger. Han påstår uten kilde på side 261 at noen psykoanalytikere kjempet for «transpersoners rettigheter», noe som ikke stemmer, blant annet fordi det ikke fantes noe begrep om transpersoner på den tiden. Leseren forstår også tidlig at én bestemt politisk kombinasjon fremstår som særlig vellykket: sosialdemokratiet som tok avstand fra både Sovjetunionen og Hitler. For Bals er nazisme og kommunisme to sider av samme sak, mens den gylne middelvei lå der hele tiden og ligger der ennå. Det er flere problematiske sider ved en slik historiefortelling med fasit i hånd.

Bals hevder at Tranmæl og Arbeiderpartiets ledelse raskt forsto hvilket diktatur Sovjet under Stalin var, og at de måtte kjempe mot fascismen «på egen hånd». Og så nevner han som motsats Nordahl Grieg som eksempel på en naiv kommunist som var til stede på den røde plass i Moskva 1. mai 1932 og ble vilt begeistret. Så fortsetter Bals:

Da Grieg forlot landet i desember året etter, var de første Moskva-prosessene i gang. Etter en kort periode der mange hadde håpet på en prosess i retning av demokratisering og mer åpenhet, gikk Stalin inn for stadig mer terroristiske metoder, både mot den indre opposisjonen i partiet og ikke minst mot befolkningen i Ukraina. Da Arbeiderpartiet ikke forsvarte Moskva-prosessene, ble det erklært i Moskva radio i august 1936 at Norges sosial-demokrater var «Gestapos agenter». Mange kommunister nektet å ta innover seg det som skjedde, eller hevdet at det var nødvendig for å redde Sovjetunionen – og beseire fascismen.

Her er det mye å gripe fatt i. Moskva-prosessene begynte som kjent ikke før i 1936, altså tre år etter at Bals hevder de allerede var i gang. Dette er ikke en detalj, for Moskva-prosessene er en av de viktigste politiske begivenhetene i perioden og ble en enorm utfordring for Tranmæl og Arbeiderpartiet. Det er heller ikke korrekt at Stalin iverksetter utrenskninger av den indre opposisjon og mot ukrainerne på samme tid. Holodomor skjer i årene 1932–33, tre–fire år før prosessene. For det tredje kommer påstanden om at det bare var kommunister som «nektet å ta innover seg det som skjedde», og som slukte prosessene for å redde Sovjetunionen. Men under Moskva-prosessene var Tranmæl – stikk i strid med hva Bals tror og hevder – aktiv i å dempe og motarbeide kritikken av Stalin.

Tranmæl var en utpreget realpolitiker. I 1937, da Moskva-prosessene var på sitt høydepunkt, var Tranmæl synlig irritert over alle som angrep Stalin. Trotskijs forsvarere var få, den mest sentrale var Olav Scheflo, redaktør av Sørlandet. Tranmæl skrev på lederplass: «Sørlandet retter de voldsomste angrep på Stalin. Han blir stilt i klasse med Ivan den grusomme og Filip den annen. Stalin beskyldes for å ville erstatte proletariatets diktatur med et personlig despoti. Dermed styrter han både seg selv og sitt folk i ulykke. Denne betraktning, som faller sammen med Trotskis, er høist overfladisk og følelsesbetonet.»² Tranmæl gikk i rette med dem som ønsket å fordømme Stalin og Moskva-prosessene, og mente man måtte søke å forstå hvilke krefter som var i spill. «Stalin er nok en mektig mann som også kan optre hårdhendt og hensynsløst. Men det alene forklarer ikke de rystende begivenheter vi nu er vidne til.»

I Arbeiderbladets spalter for Sovjetunionens 20-årsjubileum i 1937, som falt sammen med terrorens høydepunkt, står det flere hyllende artikler om fremskrittet og hvordan «arbeiderstaten» – på tross av sine svakheter – innebar et håp for menneskeheten.

Bals erklærer bastant at sultkatastrofen i Ukraina var et menneskeskapt folkemord, uten å nevne den store debatten om dette, der historikere som J. Arch. Getty og stater som Norge og flere andre ikke anerkjenner det som folkemord. Bals finner det merkelig at noen kunne forsvare Sovjet etter dette, men gjengir ikke at i den grad det fantes informasjon om hungersnøden i Ukraina i 1930-årene, ble dette nevnt av de borgerlige avisene han ellers er skeptisk til, og det ble mer eller mindre avfeid av Arbeiderbladet. Hensikten med å nevne dette er ikke å sverte Tranmæl, men å vise at historieforskning som regel avdekker at politikken er mer komplisert og preget av datidens kontekst enn Bals tar høyde for.

Forførende dikotomier

Forfatteren bruker dikotomier flittig, et narrativt grep som skaper dramatikk, men også kan være forførende, og som i verste fall etablerer forståelser i strid med den historiske empirien. Om Trond Hegna får vi vite at han var advart om at et innrykk av naziststudenter ville kaste ham som leder i Studentersamfundet på det kommende årsmøtet. Han ble rådet til å slå ned opprøret med fast hånd og kamp, men Hegna fikk i stedet Nordahl Grieg til å skrive «Til Ungdommen», med versene om at man skal stanse fascismen med menneskeverd og ånd som «vern mot vold». Deretter ble salen ifølge Bals rørt, og Hegna ble gjenvalgt med 509 mot 350 stemmer. Bals henviser til en side i Hegnas selvbiografi. Men der ser vi at diktet ble lest ved universitetets velkomst for nye studenter 2. september 1936, ikke valgmøtet det var snakk om 17. oktober. Hegna var heller ikke imot tanken om å slå ned voldelig møteplaging med samme mynt; tvert imot skriver han fornøyd i sin bok at han sørget for å få banket opp noen nazister på et møte så de aldri dukket opp igjen. Bals skaper en dramatisk dikotomi mellom en voldsromantiker og en humanist, men mister kontakt med kildene, og det skaper ikke tillit til fortellingen.

Som historieforskning har boken store svakheter. Siteringspraksisen er lemfeldig; på tross av mange noter er boken full av påstander som ikke dokumenteres, tekster parafraseres iblant uten henvisning, og det tas litterære friheter i formidlingen av saksforhold. Bals hevder på side 266 at KPD sørget for at landsmøtet i 1930 hilste partiformannen med utstrakt høyrearm og et unisont «Heil, Thälmann!». Det er interessant, men er en av mange påstander helt uten kilde. Bals parafraserer en artikkel av Johan Schreiner i Mot Dag, og man leter forgjeves i notene etter tittelen på artikkelen eller utgivelsesdato. Lange anekdoter og beskrivelser kommer uten referanser.

Politisk helgardering

Ønsket om at boken skal være en slags ideologisk veiviser i vår tid går på bekostning av det historiefaglige. Teksten oppleves iblant som en kjede av kronikker som er koblet sammen i tresidersrytme. Det personlige engasjementet får teksten til å bikke over i en ensidig moralsk-politisk appell mer enn historie, og allerede på side 100 er jeg trett av det insisterende toneleiet og forfatteren som bastant befinner seg på riktig side i alle kamper. Det er tilløp til politisk helgardering: Bals vil være liberal og korporativ, antifascist og antikommunist, jødevenn og antisionist, på samme tid. Fortellingen tynges av at Bals synes å ha et ønske om å finne den korrekte politiske posisjon i enhver sammenheng, og portrettere skikkelser ikke bare som historiske aktører, men også som politiske forbilder og veivisere for vår tid.

Bokens styrke er at den vever sammen den internasjonale politiske utviklingen i 30-årene med debatten om fascisme og rasisme på norsk. Den gir et overblikk som ikke finnes i en slik form fra før. Men definisjonen av fascisme er for løs, og det sies for lite om de økonomiske og politiske årsakene til at fascismen var attraktiv for massene i ulike nasjoner, eller om hva som gjør at fenomenet er dukket opp på ny. Fortellingens struktur består gjennomgående av en motsetning mellom vold, rasisme og barbari på den ene siden, og heltemodig motstand på den andre, og det blir utilfredsstillende som historisk analyse, og repetitiv lesning i det lange løp.