Furre som forsvant

Arnhild Skre har skrevet historien om et menneskeliv mellom to ytterpunkter av intellektuell yteevne: Biografien begynner med å vise at Berge Furre hadde et usedvanlig menneskelig nærvær og nøt respekt og ærefrykt ved sin personlighet. Den slutter med at den samme Furre mister dette nærværet: gjennom et hjerneslag og påfølgende kognitiv svikt forsvinner han gradvis fra offentligheten og sine nærmeste.

Familieforviklinger

Den Berge Furre vi ble vant til, ur-SV-eren i brun cordfløyelsjakke med buttons mot atomvåpen på jakkeslaget, stritt skjegg og tykke brilleglass, var resultat av en lang prosess. Skre viser at han som ung var en helt annen type: en ambisiøs og ærgjerrig student med amerikanske impulser, elegante dresser, glattbarbert hake og pent bakoverstrøket sveis. Og hans politiske karriere innebar ikke noen klassereise. Bestefaren var ordfører og stortingsmann, bestemoren var fra rederfamilien Bergesen i Stavanger. De hadde en stor gård med engelsk hage og eksotiske planter. Faren, den nest eldste av åtte barn, fikk navnet Berge Bergesen Furre, et navn som hadde gått igjen i flere slektsledd. Berges far ble ingeniør og bodde og arbeidet i USA i 30 år med å utbygge T-banenettet i New York. Hvor kom så det radikale engasjementet fra? Ut fra Skres bok er det mulig å rekonstruere denne prosessen og fortolke Furres politiske danning.

Berge Furres far hadde brutt med konvensjoner. Farens tre giftemål var noe som åpenbart bidro til at familien ikke var helt innenfor det gode selskap: hans første kone ble sinnssyk og innlagt på asyl i Brooklyn. Hans andre kone omkom i en trafikkulykke i New York. Hans tredje kone var, kontroversielt nok, datteren til hans andre kone, fra hennes første ekteskap. Hun var 28, han 54. Paret flytter til Norge og bygger et amerikanskinspirert hus på Fåra i Ryfylke. Her blir Berge Ragnar Furre født i 1937, fra fødselen av skjeløyd. Dårlige tider inntreffer for familien da den amerikanske pensjonen uteblir med krigsutbruddet i 1940. Berge senior får Parkinson, og den mye yngre kona er uglesett i familien og bygda. Unge, skjeløyde Berge blir ertet på skolen på Fåra og fysisk mobbet på skolen i Sauda, dit de flytter i 1945. Når de så flytter til Stavanger, er han forberedt. Han blir ertet og mobbet også her, men nå slår han tilbake og banker opp mobberne så de holder seg unna. Han blir en fysisk kamplysten kar, på tross av den tynne kroppen.

Til Majorstua i Oslo kommer familien i 1949, da faren trenger mer legehjelp. Berge får plass på Oslo katedralskole der kronprins Harald går i parallellklassen. Politisk er faren Høyre-mann, og Berge lærer seg plettfritt riksmål slik normen er i omgivelsene. Så her er Berge Furre på vei til å bli voksen, på en eliteskole i sentrum av hovedstaden, og snakker Frogner-dialekt. Men han er også skjeløyd, og har jernbeslag på skoene for å spare på sålene. Han har flyttet mye og føler seg neppe hjemme i riksmålet, han er ukjent med Oslo-familienes koder og familiebånd på kryss og tvers. Faren er syk, trenger omsorg og legehjelp som koster mye, og moren forbereder seg på å bli eneforsørger. Det må spares.

En opprører blir til

Det er på denne tiden Furre bryter med sine omgivelser. I andregym forlater han riksmålet og kaster seg inn i språkstriden. Etter en sommer i Telemark slår han om til nynorsk. Klassekameratene tror han tuller, og i storefri ber de ham slappe av etter fire timer med stivbeint landsmål. Men han holder på sitt, dette var hans nye talespråk. Skre får fram bildet av en ung mann som har følt seg som en outsider og nå velger å gå inn i outsiderrollen for alvor.

Han begynner å markere seg som en trassig opprører som bryter med konvensjoner. Han melder seg inn i AUF og blir aktiv i Noregs Mållag. Som overbevist pasifist nekter han militæret og kommer på kant med det offisielle Nato-synet. Han blir venn med direktørsønnen Hans Butenschøn fra Enebakk (forfatterens svigerfar, uten at det gjøres noe nummer av det), og de redigerer skoleavis sammen og havner i siviltjeneste sammen. Furre knytter seg til den radikale presten Ragnar Forbech, som mottar Stalins fredspris. Forbech sikrer Furre lønnet stilling som sekretær for Kristent Fredslag. Forbech var også del av miljøet omkring Jakob Friis, grunnlegger og redaktør av ukeavisen Orientering, og Furre blir tidlig en bidragsyter til avisen. 18 år gammel hadde Furre knyttet seg til fire av sakene han skulle kjempe for livet ut: målsaka, sosialismen, pasifismen og kristendommen. Kristendommen fikk han inn med foreldrene, og den sto i motsetning til de mer lavkirkelige strømninger man kunne møte på Vestlandet.

I 1956 går Furre sammen med Georg Johannessen i Sosialistisk studentlag i protesttog både til Sovjetunionens ambassade og til den britiske og franske etter Sovjets invasjon av Ungarn, og han skriver en kronikk der han hevder at vestmaktene hadde medansvar for nazistenes invasjon av Sovjet og at britisk-fransk politikk mot Egypt er like aggressiv som den sovjetiske. Nå arbeider han for å få AUF til å innta et anti-atomvåpenstandpunkt. Partiledelsen la merke til denne unge ungdomslaglederen som også var sekretær for et kristent fredslag Haakon Lie oppfatter som en kommunistisk trojansk hest. Berge Furre, bare nitten år, var blitt en skikkelse man ikke satte høyt i Arbeiderpartiet: han kom fra en form for bondeoverklasse og hadde ingen bakgrunn i arbeiderbevegelsen, men tvert imot i et vestlandsk konservativt miljø, en ung mann som i en raptus av kristendom og radikalisme bestemte seg for å forandre partiet innenfra over natten – noe som kunne vitne om personlig hybris og ikke så rent lite forakt for partiet.

Overvåket før han fylte tjue

I 1957 velges Furre som varamedlem i representantskapet og delegat til landsmøtet. Når partisekretæren skal velges, er det én enkelt hånd som heves for å stemme mot Haakon Lie, det er Furres. Med sine store talegaver blir han valgt til formann for Det Norske Studentersamfund i 1957. Han legges merke til i Ap som en man ikke kan stole på, et fraksjonerende medlem. Snart får han sin egen «mappe», også hos overvåkningspolitiet.

Berge Furre sto bak «påskeopprøret» på Stortinget i 1958, der man ved snedig manøvrering pr. telefon i påskeferien fikk sikret tilslutning fra 42 Ap-representanter til en resolusjon mot atomutrustning av Tyskland og for et norsk veto fra utenriksministeren. Resolusjonen blir publisert før Haakon Lie får nyss om saken for alvor, og eksploderer i mediene. Furre hadde klart å slå en kile inn i bildet av en enhetlig norsk Nato-støtte. Når han med en liten gruppe studenter fra Sosialistisk Studentlag reiser til Øst-Tyskland i 1959, begynner noen å rasle med sablene, og han blir suspendert fra AUF, sammen med 64 andre fra studentlaget. Bare 12 fra laget stemte med partiledelsen, deriblant Gro Harlem Brundtland, Knut Frydenlund, Finn Fostervoll, Per Brunvand og andre som kom til å gjøre videre karriere i Ap. Berge Furres karriere i Ap var derimot over, og hans mappe hos overvåkningspolitiet vokste sterkt i 1959.

Denne hendelsen, sammen med tilknytningen til ukeavisen Orientering, ble utgangspunktet for den første kimen til dannelsen av partiet SF, senere SV, i 1961. Furre knyttet seg tettere til Orientering-kretsen og reiste til Øst-Europa, både til DDR og Sovjetunionen. Arnhild Skre har hatt tilgang til Furres mapper både i Øst-Tyskland og hos det norske overvåkningspolitiet, og det øker dramatikken i fortellingen om disse årene.

Sovnet da Al Gore fikk Nobels fredspris

Berge Furres offentlige fremtoning ga inntrykk av en kompromissløs og helstøpt personlighet som ikke vek fra sine prinsipper. Men biografien forteller også om at han ikke helt klarte å samle seg: Han var en lovende teolog, så historiker, som aldri helt fikk fullført sin forskergjerning – derimot var han en glitrende taler og politiker på det teologiske feltet. Han var Ap-politiker som ble ekskludert på grunn av radikale synspunkter. Han kjempet for politiske håp han senere ble skuffet over. Han gifter seg, skiller seg og gifter seg igjen. Boken gir et større inntrykk av tilfeldighet og sprik i livsløpet enn forventet – inntrykket fester seg av en mann med store talegaver, en som evner å vekke begeistring i en forsamling med sine formuleringer og bilder, gjerne hentet fra Bibelen, og som hadde stor innflytelse, men som spredte seg over for mange felter.

Det var utenrikspolitikken og fredssaken som drev ham. Berge Furre får sin utenrikspolitisk mest innflytelsesrike posisjon i Nobelkomiteen. Fredsprisene som særlig sies å ha et «Furre-preg» er prisene til Shirin Ebadi, Wangari Maathai og Muhammad Yunus. Da prisen gikk til amerikanske Al Gore, sovnet han under utdelingen. Bildet av en sovende Furre spres verden over. Var det en slags ubevisst siste antiamerikansk protest? Bildet ble i hvert fall brukt som en komisk illustrasjon på en politisk korrekt nobelpris som også resten av verden oppfattet som ganske kjedelig.

Hva nå, lille parti?

Arnhild Skre skriver på et stilsikkert nynorsk. Boken er en fryd å lese, fortellingen har driv og flyter lett av sted. Skriftstørrelsen og satsspeilet er behagelig for blikket. Her veksles det mellom det politiske og det private, Furres kampsaker og hans kjærester og ektefeller. Avslutningen av boken er derimot summarisk utført. Berge Furre får hjerneslag og svinner hen. Det siste kapittelet i boken er i så måte et antiklimaks. Furre dør, og så er boken over. Skre har valgt å fokusere på personen og individet fremfor de lange politiske linjer: Her er ingen avsluttende refleksjoner som trekker linjer fremover, eller setter Furre i sammenheng med dagens SV. Det er som om det knapt finnes forbindelseslinjer mellom generasjonene: Audun Lysbakken er nevnt én gang, i forbifarten, da han holdt tale i Furres begravelse.

Det er mye som ikke nevnes: Terrorangrepene 11. september 2001 og de påfølgende krigene bl.a. i Irak og Libya blir ikke diskutert – en påfallende utelatelse all den tid dette var vanskelige tema for SV. I 2003 ble den største demonstrasjonen i norgeshistorien avholdt i Oslo, mot krigen i Irak, arrangert av Fredsinitiativet ledet av Furres partifelle Ingrid Fiskaa. Men hverken Irak eller Fiskaa er nevnt. Norge deltok i bombingen av Libya og var et av de mest aktive under bombetoktene, med SVs støtte. Berge Furres eventuelle syn på den politiske kursendringen blir ikke debattert i boken. I dag er SV nesten for NATO og helt for våpenstøtte til Ukraina, i en ny spenning mellom USA og Russland som langt overgår de verste frysepunktene under den kalde krigen. Blokktenkingen som Furre og SV advarte mot, synes å ha returnert i en ny form, og atomtrusselen har ikke vært større siden Cuba-krisen.

Vi kan ikke vite hva han ville ment om dette, men det er likevel underlig å lese en bok om Berge Furres liv, uten at kursendringen og de store utfordringene for hans parti i dagens situasjon blir diskutert i større grad mot slutten av boken. Furre var en intellektuell politiker drevet av engasjement for utenrikspolitikk, fredsspørsmålet og oppmyking av blokkene internasjonalt. Kanskje var manuskriptet levert før krigen i Ukraina brøt ut. Likevel: Kontrasten mellom Furres fredskamp og debatten om våpeneksport i dagen SV er så sterk at leseren kan bli slått av det fullstendige fraværet i boken av diskusjon om hvordan partiet har endret seg i fredssaken, og hvordan fredssaken nærmest er forsvunnet fra SV.