Hva er galt med begrepshistorie?
Mener Tjønneland at det er illegitimt å skrive begrepshistorie, eller å ha en kritisk, undersøkende holdning til begreper som i flere tiår er brukt som analytiske verktøy uten å utsettes for kritikk?, spør Håvard Friis Nilsen.
Eivind Tjønneland har levert en kritisk reaksjon på mitt bokessay i Prosa. Jeg har moret meg over å lese hans portrett av undertegnede som tryllekunstner. Men jeg er også forundret: Mener professor Tjønneland at det er illegitimt å skrive begrepshistorie, eller å ha en kritisk, undersøkende holdning til begreper som i flere tiår er brukt som analytiske verktøy uten å utsettes for kritikk? Begrepet ”kulturradikalisme” har absolutt hatt en lang forskningstradisjon. På 70-tallet ble det gjenstand for atskillige rødvinsdampende seminarer i Norden, mens det i vår egen samtid er utsatt for en regulær hatkampanje av fordummende art i dansk offentlighet, der det har fått skylden for alt fra sviktende barneoppdragelse til høyere skilsmissestatistikk, lavere interesse for kristendommen og Grundtvig, så vel som for Stalins folkemord. Det er denne danske debatten fra 2000 som for alvor demonstrerte for meg at begrepet langt på vei er analytisk utilstrekkelig.
Tjønneland angriper for anledningen flere artikler av meg, men refererer ikke hva jeg faktisk har skrevet. Det blir med påstander om at jeg tømmer begreper på trollmannsvis. Jeg kan ikke gjenta alt her, og vil derfor nøye meg med å minne om ett enkelt poeng fra 2004: jeg påviser empirisk at begrepet ”kulturradikalisme” er brukt på minst fire forskjellige måter i etterkrigstiden, og iblant gjensidig utelukkende. Det er brukt om en sosialistisk kulturpolitikk og om en ikke-sosialistisk, ”liberal” radikalisme; det er brukt både om en politisert kultur og om en ikke-tilstrekkelig-politisert radikalisme. Da Sigurd Hoel tok begrepet i bruk, var det samtidig som han markerte avstand til mellomkrigsårenes radikalisme. På 70-tallet var det ikke radikalt og sosialistisk nok. I vår tid er det åpenbart for sosialistisk. Når Tjønneland derfor sier at han synes ”det er greit å være uenig med kulturradikalismen, men ikke å late som den ikke eksisterer”, må jeg svare: Nøyaktig hva er det jeg skal være ”enig” eller ”uenig” i? Er det Dagbladet eller Sartre, Voltaire eller Bruno Bauer, rasjonalisme eller seksuell åpenhet, Sigurd Hoel eller Helge Krog—som er noen av de mange assosiasjoner som er knyttet til dette begrepet?
Det forblir ellers uklart for meg hvordan Tjønneland mener mordene på Utøya aktualiserer begrepet ”kulturradikalisme”. Av de fire måtene begrepet er brukt på, er det en som er dominerende, og det er en form for radikalisme som ikke er sosialistisk eller marxistisk, men ”liberal”. Det er bl.a. slik Ebbestad Hansen bruker begrepet i sin bok. At Tjønneland nå mener vi kan erstatte ”kulturradikalisme” med ”kulturmarxisme” er alene av den grunn problematisk. Og morderens måte å definere mennesker på, er vel ingen god grunn til å overta eller bekrefte hans begrepsapparat. Det er mulig Tjønneland har rett i at det for tiden blåser en sterk høyrevind internasjonalt som vår lokale morder er et ekstremt tilfelle av. Men ”kulturradikalisme” er neppe fanen som får vinden til å snu.
