Sindre Hovdenakk

Pragmatiske av prinsipp

Historien om norsk journalistikk er også historien om den evige balansegangen mellom prinsipper og pragmatisme.

Kathrine Geard og Leif Gjerstad
Frifant og budbringer. Journalisten i 100 år
Absolutt forlag, 2017

Alf R. Jacobsen
Først med det siste. NTB i nyhetenes tjeneste gjennom 150 år. 1867–2017
NTB / Vega Forlag, 2017

Gudmund Skjeldal
Vestover. Bergens Tidende i 150 år
Cappelen Damm, 2017

Drukningsdød eller yrtingsmot?

For den som er opptatt av betingelsene for kritikk, debatt og ytringsklimaet generelt, har denne høsten gitt noe å tenke på. Selv om muligheten til å uttrykke seg fritt og ærlig tilsynelatende lever i beste velgående – ikke minst på sosiale medier – er det flere tendenser i tiden som peker mot et kjøligere klima for fri kritikk. De siste månedenes direkte trusler mot utøvende kritikere, enten det er i form av ølglass i trynet eller ønske om drukningsdød, kan lett bagatelliseres som utslag av kunstnerisk overfølsomhet eller direkte fyllerør. Men like fullt bør vi spørre oss om dette er krusninger på overflaten av et større dyp som skjuler en foraktfull holdning overfor dem som utøver sin skribentgjerning uten å skjele til hva som er opportunt eller taktisk «smart».

Retro

Fakkel-seriens bokutgivelser i 1970-årene er også verd ukelange litteraturseminarer eller et nytt tiårs selvstudium. Fremtiden lå i et totalisert, ikke i et utvidet kulturbegrep, i friluft og i sokratisk snakk mer enn i skrift. I skrivende pausestund (2. mai 1997, merk datoen!) fant jeg et brukt eksemplar av den kjente Oslo-avisen Dagbladet på et forlatt bord i kantinen på Studentsentret her i Bergen. To av 1970-årenes mest omtalte romanopprørere skrev 2. mai 1997 (merk datoen igjen!) hver sin engasjerte helside med sakkyndig kritikk av den uavgjorte fotballkampen Norge–Finland 1–1. Dette hadde de greie på. De var kommet hjem. Et totalt litteraturbegrep er ikke fokusert ut fra den lommelykten som belyste brandesianske romaner som om romanlesning fortsatt er en sentral politisk handling. Lyset ble plutselig tent i hele språkrommet. Lavere, eldre, perifere og til og med skjulte former for fortelling ble satt på dagsorden.

Løft blikket

Når dette leses, har norske forfattere, forleggere og andre bokmennesker i flokk og følge nettopp returnert fra årets bokmesse i Frankfurt. Forventningene til Norges opptreden som hovedland på verdens største bokmesse i 2019 er for alvor i ferd med å bygge seg opp, og det småkoker i hele det norske litterære miljøet.

Retro

Ved 200-årsjubileet i 1985 fikk Deichmanske bibliotek overrakt en gave: Utkast til bygg på tomten ved siden av. Parkeringsplassen utenfor skulle bli til 4000 hardt tiltrengt utvidelse av hovedstadens hovedbibliotek. Det var ingen ideell løsning – og til overmål ble det bare innledningen til en lokaliseringsdebatt som ser ut til aldri å skulle ta slutt.

Portvoktere eller døråpnere?

Sommerens debatt om sakprosaens særpreg og utviklingstrekk har vært interessant lesning. Det som utløste det hele, var P2s vellykkede serie «Faktasjekken», der NRK i samarbeid med NFF har kåret de viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen, innenfor ti ulike kategorier.

Kritiker og agent

Jappe Nilssen var en borgerlig bohem, et overspent følelsesmenneske og en sann mannssjåvinist. Men først og fremst var han Dagbladets kunstanmelder og Edvard Munch viktigste talsmann.

Helle Christine Ravn
Jappe Nilssen. Munchs venn og våpendrager
Orfeus, 2016

Språk og formidling

Det er gøy å bli satt pris på. Tidligere i år mottok Prosa Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling 2017. I begrunnelsen heter det blant annet at prisen går til et tidsskrift «som selv tematiserer dette i sine omtaler av norsk og oversatt sakprosa». Juryen trekker også fram flere debatter Prosa har sparket i gang i året som gikk, blant annet den store og viktige debatten om teoripress og klarspråk i profesjonsfagene generelt og språket i bøker for sykepleierutdanningen spesielt.

Et spørsmål om tillit

Falske nyheter, alternative fakta, ekkokamre. Begrepene hagler, men peker alle tilbake på et fenomen som preger mediesituasjonen akkurat nå: en økende tillitskrise mellom borgerne og mediene, som støttes opp og forsterkes av sterke politiske og økonomiske krefter. Krefter som ikke har mye mer til felles enn at de på en eller annen måte vil dra nytte av en slik tillitskløft mellom de etablerte mediene og befolkningen.

Tid for tidsskrift

Det er mildt sagt turbulente tider i mediebransjen. Ikke bare her i Norge, hvor mediekrisen i dag er blitt en realitet og ikke bare en trussel. Også internasjonalt er mediesituasjonen utsatt for store endringer. Det gjelder strukturelle utfordringer, som overgangen til digitale plattformer og bortfall av tradisjonelle løssalgs- og annonseinntekter. Men vel så mye er det en grunnleggende tillitskrise som har fått utvikle seg. Sterke politiske krefter seiler i medvind på en populistisk bølge og serverer uten blygsel «alternative nyheter» når de uavhengige mediehusene ikke forteller den historien de helst vil høre. Slik uthules gradvis tilliten mellom mediene og mediebrukerne, og det i en situasjon der behovet for en fri og kritisk fjerde statsmakt synes større enn på svært lenge.

Den norske modellen

Signalet er gått ut til norsk bokbransje, og den lange marsjen mot Frankfurt 2019 har startet. Norge skal være hovedland på verdens største bokmesse, og mulighetene for norsk litteratur i utlandet sies å være nærmest grenseløse.

Et personlig anliggende

«Volden har begynt å virke.» Ordene tilhører Flemming Rose, en av de aller viktigste bidragsyterne i debatten om ytringsfrihetens grenser. Mannen som for over ti år siden publiserte Muhammed-tegningene, og som deretter har måttet leve under kontinuerlig vakthold, er ingen optimist når det gjelder situasjonen for det frie ord akkurat nå.