Under årets litteraturfestival på Lillehammer kunne Morgenbladet og avisas samarbeidspartnere Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz presentere lista over det de mener er de ti beste sakprosabøkene skrevet i Skandinavia siden år 2000.
Norske forfattere og interesseorganisasjonene deres står foran svært viktige veivalg i tiden som kommer. Det neste året kan bli avgjørende for om forfatterstanden går videre i samlet flokk, eller om det blir framrykning i spredt orden. De skjønnlitterære forfatterne er kanskje de som har det mest utfordrende akkurat nå, men også landets faglitterære forfattere har ting å tenke på.
WARSZAWA (PROSA): Polen akkurat nå: Et lovverk som vanskeliggjør tilgangen på informasjon, en polarisert samfunnsdebatt og en dyp mistillit mellom innbyggerne og de styrende. Prosa ser nærmere på situasjonen for sakprosaskriving, kritikk og journalistikk i Polen akkurat nå.
Historien om norsk journalistikk er også historien om den evige balansegangen mellom prinsipper og pragmatisme.
Kathrine Geard og Leif Gjerstad
Frifant og budbringer. Journalisten i 100 år
Absolutt forlag, 2017
Alf R. Jacobsen
Først med det siste. NTB i nyhetenes tjeneste gjennom 150 år. 1867–2017
NTB / Vega Forlag, 2017
Gudmund Skjeldal
Vestover. Bergens Tidende i 150 år
Cappelen Damm, 2017
Med Trine Skei Grande har vi nå endelig igjen fått en faglig kvalifisert kulturminister. Det gir grunn til forventninger om en revitalisert kulturpolitikk de neste årene, også når det gjelder litteraturområdet.
For den som er opptatt av betingelsene for kritikk, debatt og ytringsklimaet generelt, har denne høsten gitt noe å tenke på. Selv om muligheten til å uttrykke seg fritt og ærlig tilsynelatende lever i beste velgående – ikke minst på sosiale medier – er det flere tendenser i tiden som peker mot et kjøligere klima for fri kritikk. De siste månedenes direkte trusler mot utøvende kritikere, enten det er i form av ølglass i trynet eller ønske om drukningsdød, kan lett bagatelliseres som utslag av kunstnerisk overfølsomhet eller direkte fyllerør. Men like fullt bør vi spørre oss om dette er krusninger på overflaten av et større dyp som skjuler en foraktfull holdning overfor dem som utøver sin skribentgjerning uten å skjele til hva som er opportunt eller taktisk «smart».
Fakkel-seriens bokutgivelser i 1970-årene er også verd ukelange litteraturseminarer eller et nytt tiårs selvstudium. Fremtiden lå i et totalisert, ikke i et utvidet kulturbegrep, i friluft og i sokratisk snakk mer enn i skrift. I skrivende pausestund (2. mai 1997, merk datoen!) fant jeg et brukt eksemplar av den kjente Oslo-avisen Dagbladet på et forlatt bord i kantinen på Studentsentret her i Bergen. To av 1970-årenes mest omtalte romanopprørere skrev 2. mai 1997 (merk datoen igjen!) hver sin engasjerte helside med sakkyndig kritikk av den uavgjorte fotballkampen Norge–Finland 1–1. Dette hadde de greie på. De var kommet hjem. Et totalt litteraturbegrep er ikke fokusert ut fra den lommelykten som belyste brandesianske romaner som om romanlesning fortsatt er en sentral politisk handling. Lyset ble plutselig tent i hele språkrommet. Lavere, eldre, perifere og til og med skjulte former for fortelling ble satt på dagsorden.
Når dette leses, har norske forfattere, forleggere og andre bokmennesker i flokk og følge nettopp returnert fra årets bokmesse i Frankfurt. Forventningene til Norges opptreden som hovedland på verdens største bokmesse i 2019 er for alvor i ferd med å bygge seg opp, og det småkoker i hele det norske litterære miljøet.
Ved 200-årsjubileet i 1985 fikk Deichmanske bibliotek overrakt en gave: Utkast til bygg på tomten ved siden av. Parkeringsplassen utenfor skulle bli til 4000 hardt tiltrengt utvidelse av hovedstadens hovedbibliotek. Det var ingen ideell løsning – og til overmål ble det bare innledningen til en lokaliseringsdebatt som ser ut til aldri å skulle ta slutt.
Sommerens debatt om sakprosaens særpreg og utviklingstrekk har vært interessant lesning. Det som utløste det hele, var P2s vellykkede serie «Faktasjekken», der NRK i samarbeid med NFF har kåret de viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen, innenfor ti ulike kategorier.
Jappe Nilssen var en borgerlig bohem, et overspent følelsesmenneske og en sann mannssjåvinist. Men først og fremst var han Dagbladets kunstanmelder og Edvard Munch viktigste talsmann.
Helle Christine Ravn
Jappe Nilssen. Munchs venn og våpendrager
Orfeus, 2016
