Tema Polen: I konflikt med seg selv

Polske journalister og kritikere frykter en utvikling i retning det nyautoritære i hjemlandet sitt. Samtidig skjer det en radikalisering på begge sider av det politiske spekteret. Det kan på sikt virke positivt for kritisk journalistikk og sakprosa i Polen. 

 «Dagens regjering har ødelagt Polens omdømme i Europa.» Meldingen er klar fra Jedrzej Slodkowski og Bartosz Wielinski, henholdsvis kultur- og utenriksansvarlig i Gazeta Wyborcza, en av Polens største og viktigste aviser med et daglig opplag på 110 000. «Vi har en regjering som ikke lenger bryr seg om de liberale verdiene. Tvert imot gjør de hva de kan for at det skal bli vanskeligere for pressen å få tilgang til informasjon. Et eksempel er at det ikke lenger er mulig for regimekritiske aviser å reise med statsrådene. Vår avis er definitivt blant dem som er satt på svarteliste. Slik får vi dårligere tilgang til kildene våre. Og ikke minst er hensikten å frata journalistene lysten og motet til å bedrive kritisk journalistikk», sier de to.

De store TV- og radiokanalene er for lengst under statlig kontroll. Etter at dagens regjeringsparti PiS kom til makten i 2015, er ledelsen i alle disse stasjonene erstattet med regimetro personer. Det gjelder også de store nyhetsbyråene. «Det innebærer at polakkene nå bare får vite om de gangene utenlandsk presse skriver noe positivt om Polen», forklarer Slodkowski og Wielinski.

BLIR VERRE

Det er en utvikling som Edwin Bendyk, vitenskapsredaktør i ukeavisa Polityka, kjenner seg igjen i: «Lovverket er problemet. Det er blitt lettere å stoppe undersøkende journalistikk i rettsvesenet. Det er en prosess som er kostbar og tidkrevende for pressen.» Han tror det bare er et spørsmål om tid før det blir verre. «For et år siden var jeg optimist. Nå tror jeg vi bare vil se en ytterligere polarisering av mediene. Allerede i dag kan det statlige kringkastingsrådet straffe TV- eller radiostasjoner som bryter med lovene om anstendighet. Det er snakk om store bøter som på sikt kan ta knekken på mindre og uavhengige aktører», sier Bendyk.

Ludwika Wlodek er en annen som på nært hold har observert den politiske utviklingen i Polen de seneste årene. Hun er sosiolog og underviser ved universitetet i Warszawa, men jobber også som frilansjournalist og sakprosaforfatter. «Det blir stadig vanskeligere å omgås mennesker som mener noe annet enn deg selv. Mistilliten øker mellom folk, og debattklimaet er i ferd med å bli ganske forgiftet. Det betyr ikke nødvendigvis at alle blir mer forsiktige. I stedet for mer selvsensur har jeg også opplevd at mange er blitt mer radikale. Men min generasjon våknet for sent», sier Wlodek, som selv er født på midten av 1970-tallet. «Til å begynne med var vi bare glade for den økte friheten etter 1989. Nå ser vi at utviklingen går i helt feil retning.»

NASJONAL IDENTITET

Et nøkkelbegrep for å forstå utviklingen i Polen er «nasjonal identitet». Ludwika Wlodek har selv skrevet mye om konstruksjon av nasjonalitet andre steder i verden, men synes nå det er vel så interessant å se på hva som skjer i hjemlandet. «Dagens regjering vil skape et bilde av Polen som et offer. Slik vil myndighetene endre kriteriene for nasjonal identitet. Alt skal brytes ned til et spørsmål om nasjon, ikke individer. Narrativet er at Polen er det rene Europa – som står mot det oppløste Europa i resten av EU», sier hun.

Edwin Bendyk i ukeavisa Polityka tilføyer: «Vi trenger et nytt narrativ i Polen i dag. Det finnes ingen egentlig kollektiv identitet i dette landet. Og heller ingen motkrefter mot de som vil bruke historien som en del av politikken. Det betyr for eksempel at alle høyrepartiene stempler politiske meningsmotstandere som kommunister, og kan slippe unna med det.»

Jedrzej Slodkowski og Bartosz Wielinski i Gazeta Wyborcza peker på hvordan bruk av ord som «Volksdeutsche», «nazikollaboratør» og «kommunist» i dagens politiske debatt dekker over sterke understrømmer av både antisemittisme og sjåvinistiske holdninger. «På den ene siden skjemmes polakkene fremdeles over sin egen historie. På den andre siden deler de regjeringspartiet PiS’ holdning om at polakkene er rene, mens tyskerne fortsatt må bære all skyld for utviklingen i Europa.»

NAZIMEDLØPER

Samme dag som jeg intervjuet de to kollegene i Gazeta Wyborcza, ble den polske visepresidenten i Europaparlamentet, Ryszard Czarnecki, kastet fra vervet fordi han under en debatt hadde kalt en annen polsk representant «nazimedløper». «Før var Polen en modell for nye EU-land. I dag er det i ferd med å bli stikk motsatt», sier Slodkowski og Wielinski.

«Polen skal bli mer polsk. Vi er lei av å bli styrt fra Berlin og Brüssel», heter det gjerne blant dem som står regjeringspartiet nær. Det innebærer blant annet at utenlandske medieinvestorer som for eksempel Springergruppen skal presses til å trekke seg ut av landet.

Agoragruppen, som utgir Gazeta Wyborcza, er et mediehus som også driver med forlagsdrift, særlig politisk sakprosa. Gruppen er kontrollert av polakker, men den ungarsk-amerikanske finansmannen George Soros eier også en mindre andel. Soros er allerede utpekt som noe av en hovedfiende av regjeringen i Ungarn, og nå møter han den samme motstanden i Polen. At George Soros i tillegg har jødisk bakgrunn, ligger som en politisk skygge bak denne motstanden.

Men at antisemittismen i dag er en politisk realitet i Polen, avspeiler seg også i den nye loven som gjør det forbudt å kalle for eksempel konsentrasjonsleiren i Auschwitz for en polsk dødsleir. Den har vakt sterke reaksjoner både i USA og ikke minst Israel, der man ser på dette som en form for historieomskriving.

PROPAGANDA

«Lover som disse er til for propagandaformål. Man kan på sett og vis forstå appellen i denne politikken, siden det har festnet seg et inntrykk hos mange om at Polen har vært utsatt for så mye. Når kritikken nå kommer utenfra, gir det grobunn for konspirasjonstanker, og dette er også et narrativ for hvordan man tenker.» Det sier David Krawczyk, leder for et nettverk av sentraleuropeiske journalister og redaktører. Han skriver for Krytyka Polityczna, som i tillegg til en daglig nettutgave også driver forlagsvirksomhet. Nærmere 50 bøker i året, for det aller meste politisk sakprosa.

Han tror mange polakker er villig til å oppheve noen demokratiske verdier, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet, fordi de føler seg truet av sekulær humanisme og andre liberale verdistrømninger. Og selvsensuren vil alltid ligge der. «Problemet er bare at dette fører oss på strak vei bort fra det allmenneuropeiske verdigrunnlaget», sier han.

NASJONALT MINNE

Det er altså ikke bare populistiske, men også autoritære krefter som for tiden dominerer utviklingen i Polen. Halvparten av polakkene har en autoritær legning, anslår Edwin Bendyk i Polityka. «Dessuten er det polske demokratiet ganske nytt, og prinsippet om maktbalanse er ikke uten videre rotfestet blant innbyggerne. Det gjør også at meritokratiet – prinsippet om at man får makt og autoritet basert på evner og ferdigheter – er under press. I stedet åpner man for en antielitistisk populisme som styrende prinsipp.»

Det er det såkalte «Instituttet for nasjonalt minne» som skal forvalte den «sanne læren» om Polens historie. Med et budsjett på over 900 millioner norske kroner i året må de sies å stå godt rustet til dette. «Deres makt og innflytelse holder i hvert fall historieinteressen levende», sier Bendyk ironisk.

David Krawczyk supplerer på denne måten: «Instituttet tilbyr forklaringsrammer. Og heltehistorier om nasjonalkonservative antikommunister er en viktig del av dette.» I Gazeta Wyborcza ser de slik på det: «Det nye lovverket er slik at det kan ramme alt som kan defineres som antipolsk, ikke bare det å skrive om det polske holocaust. Problemet er at folk tilpasser seg det meste, apatien er i ferd med å spre seg. Det er ingen grunn til å tro at polakkene vil gjøre opprør for å verne om abstrakte verdier som ytringsfrihet. Vi tror heller at utviklingen går mer i retning av den i Ungarn – i retning det nyautoritære», sier Jedrzej Slodkowski og Bartosz Wielinski.

Mens Ludwika Wlodek på sin side frykter at lovene de neste årene kan åpne for rettsforfølgelse av forleggere, redaktører og forfattere på et enda bredere grunnlag enn i dag. Og også hun tilføyer: «Problemet er at folk ikke bryr seg.»

UORGANISERTE

Tilbake i lokalene til Krytyka Polityczna treffer jeg også skribenten og kritikeren Przemyslaw Witkowski. Hans analyse av situasjonen i Polen kan du lese på de neste sidene av Prosa. Men han har et ekstra poeng på hjertet: «Organisasjonsgraden blant polakker er svært lav. Bare sju prosent av arbeidsstokken er fagorganisert (i Norge er organisasjonsgraden sju ganger så høy: 49 prosent, red.anm.). Forfatterne, oversetterne og kritikerne er fordelt på to ulike organisasjoner, uten tillit til hverandre», forteller Witkowski.

I tillegg kan Jedrzej Slodkowski og Bartosz Wielinski i Gazeta Wyborcza bekrefte at regjeringspartiet PiS kontrollerer den største journalistorganisasjonen. Det sier seg selv at en så dårlig organisasjonskultur gjør det lettere for de styrende myndighetene å ta seg til rette i Polen.

Przemyslaw Witkowskis kollega David Krawczyk vil likevel ikke være med på at bildet er helsvart: «En polarisering som den vi opplever i Polen nå, gir også gode muligheter for mer kritisk journalistikk og sakprosa. Det er nå det er viktig å oppsøke folk og forsøke å forstå meningene og holdningene deres. Det kan vise seg å bli en avgjørende tid vi nå går inn i.»

Sindre Hovdenakk (53) er redaktør av Prosa.