1997
Spørsmålet er om lærebokforfattaren har sjel. Det trur eg jo vi har, men ein kunne i staden seia at det er mindre interessant enn spørsmålet om kva slags sjel dei har, dei som legg premissene og rammene for lærebøkene.
Spørsmålet kunne også stillast slik: Bør lærebokforfattarar ha sjel? Og bør den eventuelle sjela komme til syne i lærebøkene? Då trur eg svaret er nei. I alle fall bør dei ikkje ha for mykje av den slags, og slett ikkje ei personlig sjel. I det minste må sjela vera svært fleksibel.
Ein lærebokforfattar må stilla seg åpen for avsjeling og vera tilhengar av sjelevandring. Han må vera åpen for at ei anna eller fleire andre sjeler skal ta bolig i han når han går ut av rollen som menneske med ei personlig sjel og inn i rollen som lærebokforfattar. Den lærebokforfattar som ikkje kan det, bør ikkje snekra tekstbitar til lærebøker. Han vil uansett ha det fryktelig vondt undervegs.
Andreas Hompland i essayet «Har lærebokforfattaren sjel?», i Prosa 4/1997.
2007
Hvor går biografien i fremtiden? Åpenbart i samme retning som bokmarkedet ellers. Det vil blant annet si i en kjønnssegregert lei. Kvinner skriver om kvinner, får avisomtaler oftest av kvinnelige journalister og blir anmeldt mest av kvinnelige anmeldere. Omvendt med menn, uten at dette kan kalles noen tilfeldighet. At kvinnelige biografer og anmeldere besitter en særlig kompetanse i skildring av kvinnelige objekter, ligger så å si i språket selv, slik vi i dag betjener oss av det. Det er like naturlig som at Dag Solstads hovedpersoner alle er menn. Her ligger selvfølgelig også biografimarkedets potensial for utvidelse. Det finnes og vil i overskuelig fremtid finnes flere kvinner enn menn som fortjener en biografi, om ikke annet så på grunn av fortidens forsømmelser.
Slik vil også biografien fortsette å utvikle seg som en markedsnær sjanger.
Hans Fredrik Dahl i essayet «Biografiens triumf. Om sakprosaens kommersielle suksess-sjanger», i Prosa 6/2007.
