Ved 200-årsjubileet i 1985 fikk Deichmanske bibliotek overrakt en gave: Utkast til bygg på tomten ved siden av. Parkeringsplassen utenfor skulle bli til 4000 hardt tiltrengt utvidelse av hovedstadens hovedbibliotek. Det var ingen ideell løsning – og til overmål ble det bare innledningen til en lokaliseringsdebatt som ser ut til aldri å skulle ta slutt.
Plassmangelen er bare blitt mer og mer akutt på Deichman. Men langt verre er forfallet og fortvilelsen: Stadige nedskjæringer og «nedbygging» gjør at Oslos hovedbibliotek i dag bare er skyggen av seg selv.
For tiden støter stat og kommune, byråd og bystyre, lokalpolitiske interessekoblinger og håpefulle drømmer mot hverandre med Deichman som utslitt, fillete kasteball. Plasseringen av Deichman er ikke engang en hovedsak, men et slags appendiks til debatten om plasseringen av den nye Operaen, en politisk kabal der alle vil legge sine egne kort øverst (…) Samtidig som Deichman har levd med desperat plassmangel så lenge alle kan huske, har bymyndighetene stadig skrudd pengekranene tettere og tettere igjen.
Syphilia Morgenstierne i artikkelen «Deichman, stakkar», i Prosa 2/1997.
Å kritisere den rene kritikk er ingen kunst. Ei heller forestillingen om en sådan. Men hvis man mener at det er viktig med en kritikk som i minst mulig grad lar seg styre av ytre hensyn, av forfatterens berømmelse, kulturredaksjonens ulike og kryssende interesser, kommersielle krefter, vennskap og kjennskap, bør man begynne med å insistere på kritikerens størst mulige autonomi.
Det betyr ikke at kritikeren kan vende tilbake til sin Edens hage, til den kulturelle autoritet han kunne nyte så sent som på 1950-tallet. Kritikeren må finne sin plass blant flere stemmer, uten å kunne påberope seg å tale for det store «vi», og med den krevende oppgaven det er å forsøke å fylle en mer sårbar posisjon, å opparbeide seg et skriftlig etos som gjør at man blir lyttet til. Men dette betinger et tryggest mulig institusjonelt utgangspunkt, før alt det andre som skal til for å skape en god kritiker, som fagkompetanse, vurderingsevne, stil og vidd – og helst alt dette. For øvrig er kritikeren ikke hellig. Med den relativt autonome posisjon følger det også et ansvar, blant annet til selvrefleksjon, til å vurdere egen habilitet og egne fordommer.
Tore Rem i essayet «Sakprosakritikk på norsk. En tabloid anmelders bekjennelser», i Prosa 4/2007.
