De fleste har kanskje bitt seg merke i at bokomslagene på den såkalte kiosklitteraturen ser nokså billige og kjipe ut. Åpenbart er det ikke nedlagt for mye arbeid og heller ikke spyttet i for mange ressurser for at bokomslagene på ymse underholdende bøker som smaker av sukker og fett, skal fremstå som unike, estetiske objekter. Den klisjéfylte, såkalte kioskvelterestetikken har for lengst sluttet å overraske, men spørsmålet er om det per i dag egentlig står noe særlig bedre til med bokomslag på kvalitetslitteratur. For eksempel norsk sakprosa. Svaret er negativt.
I hvert fall ikke stort bedre, viser det seg ved en gjennomgang av et utvalg sakprosautgivelser på fire av landets største forlag – Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal og Samlaget – i perioden 2014–2016.
Noen av disse bøkene løfter jeg gledesløst frem i dette essayet. Har de høyt respekterte forlagene rett og slett mistet interessen for å ivareta bøkenes doble karakter: som innhold og fremtoning?
FØLGER IKKE MED
Norge har i dag flere hundre forlag og bokutgivere. Av en eller annen grunn er det de minste forlagene som er mest kundeorientert, og som kjenner markedene og trendene best. Det er også de minste forlagene som via sin visuelle profil fremstår som tydeligst og mest differensierte. Ifølge Innovasjon Norge er dette essensielt i moderne omdømmebygging. De små forlagene, slik som Flamme, Bokvennen, Manifest, Torpedo og Teknisk Industri AS, bedriver den beste omdømmebyggingen fordi de har fulgt med i timen. De har registrert at det allerede i flere år har pågått en gradvis mentalitetsendring i den norske befolkningen: Trenden er å bremse, å tenke miljøbevisst, trenden er å tenke helhetlig, og trenden er å jobbe i retning av kvalitet heller enn kvantitet.
Bendik Wold, tidligere forlagssjef i et av de små forlagene, Flamme Forlag, fremstår i et intervju i Klassekampen i september 2014 som fullstendig i kontakt med «tidsånden» i så måte:
Når vi bestreber oss på å tenke helhetlig og konseptuelt rundt bøkene vi utgir, innebærer det at vi ikke bare fokuserer på den litterære teksten, men også verkets «paratekster» – forord, epigrammer, noteverk, vaskeseddel, bokdesign, forfatterfoto, annonser og lanseringsarrangement. Alle disse elementene er, eller bør være, relevante for offentlighetens forståelse av verket. Til grunn for denne holdningen ligger selvsagt en viss skepsis til ideen om «det autonome verket».
Innbakt i de små forlagenes «alt henger sammen med alt»-holdning ligger også et skjønnhetsbegrep til etterfølgelse for den samlede bokbransjen: «En vakker bok er et stykke håndverk utøvd med presisjon. Fra forlag og forfatter, til designer og illustratør, til innbinding og trykkeri.» (Sitat fra hjemmesiden til Grafill, interesseorganisasjon for alle som arbeider innen visuell kommunikasjon i Norge i dag.)
ANSIKT UTAD
En bedrifts omdømme er summen av alle de oppfatningene som omgivelsene har av den, og som formes av en rekke forhold – herunder kommunikasjon og profilering. Uten tvil kan bokomslagene leses både som de enkelte bøkenes og forlagenes ansikt utad, altså som en avgjørende kontaktflate med publikum. I en tid hvor folk stort sett ikke gir noen eller noe en sjanse etter at førsteinntrykket allerede er etablert, er pleien av det ytre et «must».
Grafiske designerne eller illustratører som sysselsettes i arbeidet med å utforme bokomslag, gjør et svært viktig arbeid i merkevarebyggingens tjeneste. Dette gjelder både de ytterst få som arbeider internt i forlag, og de mange som står på utsiden og selger inn sine designtjenester. Parallelt med merkevarebyggingen utarbeider de en visuell innledning til et tekstlig univers. Og det er her den estetiske dimensjonen kommer inn: Til tross for at et bokomslag er en reklameplakat for boken og forlaget, har selve tilvirkningen av bokomslaget også en kunstnerisk forankring. Det er nå på tide at de store forlagene følger etter de små og tar inn over seg at grafisk formgivning er «et selvstendig håndverk, for ikke å si en kunst, på linje med selve tekstproduksjonen» (Bendik Wold, Flamme Forlag, til NRK, februar 2016).
En slik holdningsendring vil gi de grafiske designerne deres verdighet tilbake og forhåpentligvis sette et endelig punktum for at denne yrkesgruppen blir presset til å slurve i eget fag.
Til tross for at enkelte bokomslag er rent typografiske (skrift på ensfarget flate), utgjøres retorikken på de fleste omslag av et samspill mellom ord og bilde. Hvordan vi leser bokomslagene, henger sammen med vår øvrige bilde- og skriftforståelse, og i stedet for å gamble med publikums eventuelle manglende ferdigheter på området, fjerner de store forlagene i dag rett og slett hele terskelen inn til boken. Snakk om kvalitetssikring! Blokkskrift, som for å unngå tvetydighet, paret med pregløse, endimensjonale bilder – svupp, så er vi inne.
HALVFABRIKATA FRA ASCHEHOUG
Bokomslagene til Vebjørn Kroll Selbekk: Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid (2016), Lise Askvik (red.): Helsesviket. Brev fra helsevesenet (2015) og Ole Martin Høystad: Sjelens betydning. En kulturhistorie (2016) er vidt forskjellige. Felles for omslagene er at de dekker innbundne bøker, og at designen er uten spor av estetiske ambisjoner: et fotografi av Selbekk hentet fra Scanpix/VG, flere fotografier uten tilkjennegitt opprinnelsesstatus brukt på en kitschy måte (Askvik og Høystad) og en overvekt av svære blokkbokstaver på forsiden.
Særlig uheldig er omslaget på Askviks bok, produsert av samme grafiske designer som er ansvarlig for boken til Selbekk. Designeren har tatt utgangspunkt i et foto hentet fra en anonym bildebank: et sykehusmotiv hvor det grønnkledte operasjonspersonalet, som sees bakfra, er ute av fokus og badet i hvitt, slørete lys. Assosiasjonene går til miljøer fra TV-serien Åndenes makt. Forfatterens navn i store, grønne bokstaver øverst og et svart-hvitt, Dymo-liknende bånd med bokens tittel montert skeivt i underkant av midten på forsiden. Gjesp.
UNDERVURDERT AV CAPPELEN DAMM
Audun Myskja: Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg (2015) og Niels Christian Geelmuyden: Sannheten i glasset. Hva er det vi drikker? (2015) har vidt forskjellig design, men det som forener bøkene, er at det visuelle uttrykket er dørgende kjedelig og overtydelig. Myskjas bok er innbundet med smussomslag, Geelmuydens er helbind med trykt omslag. Omslaget til Myskjas bok er et bearbeidet foto av en rød sommerfugl mot en shabby-chic, lysegrønn bakgrunn kjøpt fra bildebanken Trevillion. Først og fremst lurer jeg på hvilken av bildebankens mange undergallerier bildet er kjøpt fra: All Fantasy/Sci-Fi, Supernatural eller Dream. Eller er det kanskje Magic? Forsiden på Geelmuydens bok er satt sammen av sorte og røde blokkbokstaver og et fotografi av et glass vann med en pilleforpakning i ferd med å synke til bunns. Skriften spør om hva det er vi drikker, og bildet svarer umiddelbart: «Gift, vel!»
SAMLAGETS OG GYLDENDALS VISSENHET
Og så til en designprosess med minimum innsats og minimum resultat: Tomater formet som et spørsmålstegn og et foto av en feminist med en skjemmende, visuelt dominerende, rød kjempeblurb hengende over hodet. Det første fotografiet jeg sikter til, er omslaget til Samlagets pocketbok Handle rett. Lure val i ein matbransje full av juks (2014) av forfatter Siri Helle. Røde tomater formet som et spørsmålstegn, fotografert mot en hvit bakgrunn og montert sammen med boktittelen i store, grønne blokkbokstaver. Zzzzzzzz. Omslaget til Marta Breens pocketbok Født feminist. Hele Norge baker ikke (2015) på Gyldendal er ikke stort bedre. En collage satt sammen av et energisk foto av forfatteren og et slags tapetliknende mønster av muffinsformer, pin up-figurer, Playmo-jenter, brystholdere og gitarer. I og for seg en artig forside, men den punkteres til de grader av en rød blurb med anbefalinger av boken fra hele to kritikere. En skikkelig turn-off.
BARE UNNTAKSVIS GODE
Nå er det ikke slik at det ikke finnes enkelteksempler på at også de store forlagene tenker helhetlig og trendbevisst rundt sine sakprosautgivelser, men når god omslagsdesign er i ferd med å bli unntaket heller enn regelen, er det all grunn til å rynke på nesen. Det eneste som skal til for å bekrefte at det jeg sier er sant, er en tur innom en hvilken som helst Tanum, Norli eller Ark bokhandel.
Boken er et åndsprodukt og er ikke fullt ut sammenliknbar med andre produkter man får kjøpt i butikken. Vi forventer noe mer av emballasjen på en bok enn av emballasjen på vaskekluter, hvetemel og knekkebrød. Dette mer lar seg ikke fullt ut definere, men handler i bunn og grunn om at vi i det minste får et lite glimt av det som formidles gjennom det tekstlige universet allerede via omslaget. To eksempler på bøker utgitt i 2016 som begge, hver på sitt unike vis, lever opp til forventningene, er Geoff Dyers essaysamling Det jeg egentlig ville si (Flamme Forlag) og Marta Breens og Jenny Jordahls Den store rumpefeiden – og andre glimt fra medias bakside (Manifest Forlag). Vi snakker pocketbøker med særpreg. Den ene er sval og forfinet i sin fremtoning, kledt i et tynt, blekt, transparent kalkerpapir med trykt blå skrift. Den andre fremstår som dampende varm og uhøytidelig, kledt i et gildt, gult omslag med rosa, hefteformede klaffer og rød bokrygg.
Dyers essaysamling er innlosjert i et pocketformat med hefteformede klaffer og et svart-hvitt-fotografi av forfatteren trykt på det hvite papiret. Utenpå dette et kalkerpapir med tittel og forfatternavn i blå skrift sammen med et fargefoto av et avlangt landskap som strekker seg over bokryggen og over på omslagets bakside. Portrettfotoet av Geoff Dyer og det nevnte landskapsfotografiet ligger i sjikt som delvis overlapper hverandre. Grepet inngir en følelse av noe flerdimensjonalt og mangetydig. Ikke ulikt essayet som form.
Boken til Marta Breen og Jenny Jordahl er på sin side til fingerspissene gjennomført i uttrykket: Jordahls humoristiske illustrasjon av en dame som leser om at rompa er de nye puppene, er et blikkfang, og omslaget er bare en forlengelse av bokens temperamentsfulle oppgjør med vår tids skjønnhetsidealer.
Og for å feie all tvil til side: Slike spenstige og originale bokomslag som de to sistnevnte er det vi ber om å få servert. Dvask kost sendes direkte tilbake til kjøkkenet.
Mona Gjessing (51) er kritiker og kunstskribent.
