Under skaldeløyve

Det er ikke sant at Mímir Kristjánssons forfatterskap starter med en åtte meter høy bølge som slår inn over dekk på M/S Norröna, men det er her det starter for meg. Skipet har seilt fra Danmark over Nord-Atlanteren til Tórshavn på Færøyene, og er på vei til Seyðisfjörður, en liten by på Islands østkyst, og blant passasjerene befinner forfatteren selv seg, «en mann i krise», som han sier det i bokens undertittel: Frihet, likhet, Island. En saga om en mann og et land i krise (2015).

Vet man litt om Mímir Kristjánsson fra før, passer det naturligvis nesten for godt å se forfatterskapet fra denne bokens åpning, der vi altså møter en ung mann langt hjemmefra, i en båt på opprørt hav, i så sterk vind at det på dekk er «uråd å bevege seg i motvind».¹ Riktignok kan Kristjánsson for tiden glede seg over Rødts partimålinger, la oss for anledningen kalle det medvind, men i sitt offentlige liv ser han ut til å være blant dem som først og fremst får energi av å være i kampmodus.

Frihet, likhet, Island er uansett den første av Kristjánssons bøker med åpenbare litterære ambisjoner, og sammen med Mamma er trygda (2019) og Jon Michelet. En folkets helt (2021) utgjør den navet i dette forfatterskapet som så langt består av åtte bøker; ni hvis vi også teller biografien om Rosa Luxemburg som han står som medforfatter av (2019). Det betyr ikke at debattbøker som Hva ville Gerhardsen gjort (2018) og Martin Tranmæls metode (2020) er helt uten relevans for vurderingen av forfatterskapet – men de er i større grad preget av politikeren og polemikeren Kristjánsson. Her er han ute i et bestemt ærend: Han har samlet og organisert et stoff for å fremføre et argument ikke bare om hvordan vi bør ordne samfunnet, men hvordan vi bør drive politikk. For forfatteren av disse bøkene er det ikke en del av planen å spørre: Hva om jeg tar feil? Hva om dette historiske materialet kan leses på en ganske annen måte?

Den åpenheten som preger forfatteren i hans tre beste bøker, er altså dempet i disse mer eksplisitt politiske utgivelsene. Også en annen og etter mitt syn avgjørende ingrediens mangler, nemlig kammerspillene, de nyanserte, oppmerksomme beskrivelsene av menneskelige relasjoner, hvem Kristjánsson ser i andre, og hvem han ser i seg selv i møte med andre. Det blir ofte sagt at man aldri er bedre enn det seneste man har prestert. Mulig det. Men et forfatterskap skal alltid også vurderes etter høydepunktene. I dette tilfellet er det mange av dem.

Løgn og virkelighet

Utenfra sett er Mímir Kristjánsson hva man kunne kalle et overskuddsmenneske. I løpet av en tiårsperiode har han utgitt nesten en bok i året, og dette ved siden av å jobbe som journalist, politiker og frilansskribent. Overskuddet viser seg ikke bare i en enorm produktivitet, men i en forteller som gjerne heller legger til enn å trekke fra. Dette blir aldri sagt rett ut, men når leseren først tenker over det, forstår hun at dét ligger i leserkontrakten. Var nå egentlig den bølgen som slo innover M/S Norröna åtte meter høy? Og hvordan vet Mímir K dette, han som i beste fall bare har øyemålet å gå etter, og som ellers tilbringer mye, kanskje det meste av tiden i baren, grublende på hvordan Halldór Laxness’ roman Sin egen herre kan kaste lys over vår tid? Åtte meter? Vi sier det sånn.

I alt han skriver, i hvert fall i bokform, er Kristjánsson en forteller i den forstand at han tar regien på stoffet, han er ikke redd for å snakke fra et sted, han preger det han skriver om. Alle skrivende gjør dette, enten de er klar over det eller ikke, og Kristjánsson er blant dem som viser hvor forløsende og frigjørende det kan være å omfavne ikke-nøytraliteten. Det er også fristende å beskrive ham som en gammeldags forteller: Han er en forteller som vil ivareta muntligheten i språket. Eller kanskje rettere: Han er en forteller som husker at det var slik vi en gang fortalte hverandre historier, ikke gjennom skrift, men ved å høre hverandres stemme. Og vi gjør det fortsatt av og til, for eksempel på sengekanten, når en mor leser for gutten sin, slik Kristjánsson, i en annen forbindelse, minnes sin egen barndom i Mamma er trygda.

Jeg tror affiniteten til det muntlige stikker dypt i ham. En muntlig overlevering krever en sosial relasjon på en måte skriften ikke gjør: Det må være en som forteller, og en som lytter, hvis ikke finnes ikke overleveringen. Skrive kan du i prinsippet gjøre alene, for deg selv, men det er vanskelig å se for seg Kristjánsson skrive for skrivebordsskuffen. Henvendelsen til andre – det relasjonelle – er konstituerende for fortellerstemmen. Han skriver som om noen lytter. Dette nærværet merker man som leser, og jeg innbiller meg at det er noe av grunnen til at Kristjánssons tekster gjør inntrykk, uavhengig av hvor man står politisk. Så vet alle skrivende hvor vanskelig det er å ivareta muntligheten i et skriftspråk. Det krever hardt arbeid å skrive hverdagsnært, det er snakk om en kunstferdig muntlighet.

I et slikt perspektiv gir det uansett mening at Kristjánsson rett som det er skriver om sjømenn, og selv er fra den gamle sjøfartsbyen Stavanger. Den omreisende, og gjerne handelsdrivende, sjømann er urfortelleren i moderne tid, ved siden av den bofaste jordbruker. De gamle islendingene var i høyeste grad også sjøulker, og det overrasker vel ingen lesere at Kristjánsson tidlig i Frihet, likhet, Island kommer med følgende innrømmelse:

Jeg er en dikter, en løgner, en sjarlatan, en som overdriver og besjeler, helt til historien er god nok til at noen vil fortelle den videre, helt uavhengig av hva som faktisk skjedde. Jeg kjenner ikke begrensningens kunst, klarer ikke sette grenser for meg selv, to øl blir alltid til ti. Jeg har aldri godteri stående i huset, det blir alltid spist opp. Pengene bruker jeg til kontoen er tom, og så bruker jeg mer på kredittkortet. Spare har jeg aldri klart.²

Det er verdt å merke seg forfatterens egen uformelle kvalitetsvurdering her: En historie er god nok når «noen vil fortelle den videre». Også dette et ideal, må man kunne si, hentet fra den muntlige overleveringens verden. Kristjánsson er da også en anekdotenes mester, med et stort komisk talent og et godt blikk for menneskelig dårskap, ikke minst sin egen. Han er nok også klar over hvor lett det er å la seg rive med av en god historie. I En folkets helt, biografien om Jon Michelet, ser man anekdote- og skrønemakeren på høygir. Det er ikke så rart med tanke på det eventyrlige livet Michelet levde, men underveis i lesningen lurte jeg på om vandrehistoriene av og til avleder Kristjánsson fra å gå inn i noe annet og mer vesentlig. Mer om det siden. For la oss dvele litt til ved forfatterens selvfremstilling.

Om det faktisk stemmer at Kristjánsson er en dikter og en løgner, en som overdriver – ja, da skal vel ikke leseren ta alt i denne lille passasjen for god fisk? Selv tenkte jeg: Nei, det er ikke sant at Kristjánsson ikke kjenner begrensningens kunst, for morsportrettet i Mamma er trygda har ikke én overflødig setning. Det er heller ikke sant at han elter og foredler historier, «uavhengig av hva som faktisk skjedde», for hans egne fortellinger er i avgjørende spørsmål forpliktet på det vi kaller virkeligheten. I denne sammenhengen er «sannhet» et vanskelig ord, fordi det som er sant for én, er usant for en annen. Hva man legger i ordet «sannhet» avhenger av hvor man ser virkeligheten fra, for eksempel hvor man står politisk, og når det gjelder menneskenes liv, er som regel mange ting sant samtidig. Som Kristjánsson minner om i Mamma er trygda, om enn med en litt annen ordlyd: Det er sant at «vår tids store samfunnsprosjekt»³ er å utrydde tabuer. Men det er også sant at mange tabuer blir opprettholdt: «Men å være syk og til bry for andre, det er fortsatt gyldig grunn til skam. Å gå på Nav kan du fortsatt skamme deg over».⁴

Når jeg skriver at Kristjánsson er forpliktet på virkeligheten, mener jeg at han – midt i alt løgn og fanteri – tilkjennegir en sterk lengsel etter å være oppriktig, med seg selv og sitt syn på verden. Dette har ikke bare å gjøre med at han gjerne skriver om temaer man tross alt ikke kan tulle så mye med: sykdom, velferdsstaten, kompliserte familiehistorier, behovet for trygghet og tilhørighet. Det skyldes også forfatterens eget temperament. Gjennom bøkene tegner han, i brokker og biter, portrettet av en mann som har et stort alvor i seg, og som tidlig lærte at livet, det er ingen spøk.

Frihet og tilhørighet

Den amerikanske forfatteren Gertrude Stein skal en gang ha sagt fra sin eksiltilværelse i Paris: «Hva skal man med røtter hvis man ikke kan ta dem med seg?» Jeg har ikke klart å spore konteksten for utsagnet, men jeg innbiller meg at det hører mellomkrigstiden til, og at det var et slags motsvar til nasjonalsosialismens blut und boden-tenkning. Røtter er ikke slekt, arv, rase, bofasthet, er det som om Stein sier, røtter er frihet: frihet til å reise, være andre steder, og samtidig vite hva hjemme er.

Det er et privilegium å ha røtter i denne forstand, det vet Mímir Kristjánsson bedre enn mange. Forholdet mellom frihet og tilhørighet er et tilbakevendende tema i forfatterskapet, kanskje særlig i de tre bøkene jeg kretser rundt her. På hver sin måte er de alle familiehistorier, og på hver sin måte er de dannelseshistorier – løselig bygd opp over lesten av et velkjent plot: en relativt ung mann må langt av gårde for å finne veien hjem.

Innledningsvis i Frihet, likhet, Island forteller Kristjánsson – på dette tidspunktet en mann i slutten av tjueårene – at han har fått en stor skattesmell. Han må ta opp lån for å kunne betale gjelden, og for pengene han sitter igjen med, drar han av gårde til Island, en smule mollstemt. Rundt ham har venner en stund vært i full gang med redebygging. Selv sitter han alene i «en sofa for to»,⁵ og ser ingen grunn til å bli værende i Oslo, byen han har tilbrakt det meste av sitt voksne liv i. Han vil bort, men til noe som kunne vært hjemme: Med en islandsk far er han i hvert fall halvt islending. «Er jeg en islending?» spør han tidlig i boken.⁶ Men det skal vise seg, som for mange som har reist vestover, at det viktigste ikke er hvem han er. Det avgjørende er hvem han vil være. «Min misjon her i livet, er å være fri», erklærer han i en samtale med faren.⁷ Familieliv? Nei takk. «Å få barn er i grunnen en helt morbid idé», slår det ham senere: «Er vi ikke for mange mennesker på jorda allerede?».⁸

I sin analyse av den pågående finanskrisen på Island etterlater Kristjánsson ingen tvil om sin venstreradikale tilhørighet, men ser man på privatlivet, slik det skildres i denne boken, er det fristende å omtale ham som en sosialist mot sin natur. I bryllupet til en kamerat tenker han irritert for seg selv: «Vi. Alltid dette vi. Vi skal ditt og vi skal datt. Sist jeg sjekket, var du faktisk et jeg, Lars. Stakkars mann.»⁹

Så går det som det går. Kristjánsson forelsker seg, og ender selv opp i det han nesten har gjort seg programforpliktet til å kalle «familielivets klamme Gulag»,¹⁰ men ingen kan være i tvil om at det er fint for ham å bli passet litt på. Og mer revolusjonerende, det er fint for ham å ha noen å passe på.

Den som har lest Mamma er trygda, aner hvilken reise dette har vært for Kristjánsson. I et rørende og nyansert portrett tegner han her bilde av en mor som kommer fra en familie av sterke, hardtarbeidende kvinner, og som selv, etter å ha vært kreftsyk i mange år, med store smerter, ender opp som arbeidsufør før hun har fylt femti. Det er en kjærlighetshistorie. Boken er full av den typen observasjoner man i varm overbærenhet kan gjøre seg i møte med sine nærmeste. «Hun hadde en utagerende personlighet», forteller Kristjánsson om moren som ung, hun «fulgte det feministiske rådet om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som en middelmådig hvit mann».¹¹

Som leser får man følelsen av at det har sittet langt inne for Kristjánsson å skrive boken, ikke bare fordi det er pinefull historie, men fordi det antagelig har tatt tid å se moren, og seg selv, så klart som han synes å gjøre i Mamma er trygda. Det fineste i en personlighet henger nesten alltid sammen med det mest irriterende. På avstand er det ofte lettere å se at det man i én situasjon tenker på som beundringsverdig viljestyrke, i en annen situasjon fremstår som krevende mas. Noe av det mest gripende i denne boken er Kristjánssons direkte, usentimentale beskrivelser av hvem han selv har vært i møte med morens sykdom, fra han som guttunge syklet opp bakkene fra apoteket med et batteri av medisiner, «som mammas syklende dopkurér»,¹² til han som nesten voksen dro hjemmefra, ikke lenger orket den daglige kontakten.

Tidlig i boken sier han noe jeg tror det er lett for mange å glemme: «Alle som har levd noen år med en syk person, vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten.»¹³ Mamma er trygda er også fortellingen om en gutt som er veldig knyttet til moren sin, og som samtidig erfarer ufriheten i at noen trenger deg, og under der igjen: ufriheten i å trenge noen.

I bagasjen til Island, på M/S Norröna, var vel rustningen med, den han «nøysommelig (sic) hadde bygget opp siden barndommen», som han sier det i Mamma er trygda.¹⁴

Men det måtte jo også være i boken om en mor at Kristjánsson til slutt kommer hjem i den mest konkrete forstand, og flytter tilbake til huset han er vokst opp i.

Mamma er trygda er ikke mindre politisk enn noen av Kristjánssons debattbøker, men kaster tvert imot lys over hvordan han blir det politiske mennesket han blir, uten at det er noe en-til-en-forhold. Om moren Marit Wilhelmsen fulgte 1970-tallsfeminismens råd om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som middelmådige hvite menn, kunne man si at sønnen Mímir følger den samme feminismens parole om at det personlige er politisk. Det er ikke minst fordi han har erfart det på nært hold at han som politiker, og med stor troverdighet, kan snakke om arbeidets verdighet, om betydningen av å øke uføretrygden, om byråkratiseringen og fremmedgjøringen av hjelpetjenester som Nav.

Det er fire år mellom utgivelsene Frihet, likhet, Island og Mamma er trygda, og i løpet av disse årene blir Kristjánsson en mer moden forfatter. Islandboken er vilter og sjarmerende, også formmessig, på en måte som gjør at man tåler mange løse tråder og uferdige tanker, men mot slutten, og attpåtil i et avgjørende resonnement, synes jeg Kristjánsson kunne tatt seg bedre tid til å nøste ut argumentene sine. «Vi tror frihet er å aldri trenge noen andre», skriver han: «Men vi tar feil.»¹⁵ For Kristjánsson er dette en innsikt med politiske implikasjoner: «Vi trenger å være frie, ikke hver for oss, men sammen og gjensidig avhengig av hverandre.»¹⁶ Dette, mener Kristjánsson er ikke lett i vår nyliberale tid:

Det nyliberale mennesket forelsker seg ikke. Det agerer rasjonelt, maksimerer sitt eget utbytte, det anser kjærlighet for å være en investering med for stor sjanse for tap. Noen queerfeminister tenker på samme måte. Vi trenger ikke kjønn, klasse, tilhørighet, grupper. Vi er bare individer, vi konstruerer vårt eget kjønn hver eneste dag. Det finnes ingen forelskelse i den frie kjærligheten, bare den typen frihet som gjør deg fattig innvendig. Denne tenkningen dominerer i vårt samfunn.¹⁷

Nå forstår leseren naturligvis godt at «det nyliberale mennesket» i denne passasjen er ment å være en abstraksjon, men for meg blir det også en konstruksjon. En antikapitalist kan da jammen også, av mange forskjellige grunner, betakke seg for en forelskelse, uten at vedkommende nødvendigvis er et offer for nyliberalismen? Og apropos frihet: Riktignok er vi alle preget av tidsånden på måter vi ikke overskuer, men er det ikke i overkant deterministisk å tenke at en ideologi har et slikt jerngrep om enkeltmenneskers intime liv? Jeg er ikke engang sikker på om rotløshet, frihetslengsel og tilknytningsangst, for å bruke et moderne ord, kjennetegner vår tid mer enn andre tider. Kjernefamilien har ikke akkurat stupt i kurs under nyliberalismen.

På de sju årene som er gått siden boken kom ut, har mye skjedd i det offentlige ordskiftet om kjønnsidentitet, og det kan hende Kristjánsson i dag ville formulert seg annerledes om tematikken enn han gjør her. Ikke at det er så ille, men jeg synes han gjør det enkelt for seg selv og faller for den fristelsen det kan være å måle det verste i andres tenkning mot det beste i sin egen. Hvem er nå egentlig disse queer-feministene som formulerer seg så unyansert og kontekstløst? Og hvis de finnes: Kunne det ikke vært mer interessant å diskutere med de mer skarpskodde av dem? Jeg bare spør.

Livet, et mysterium

De tre bøkene jeg løfter frem her, er alle et stykke på vei portretter. Frihet, likhet, Island er et slags selvportrett, men også, om enn mer fragmentert, portrettet av en far: Kristjánssons egen far og den faren Kristjánsson selv skal bli. Mamma er trygda er altså et morsportrett, og En folkets helt er en skildring av livet til Jon Michelet, også han for øvrig en mann som reiser langt av gårde, ja, kloden rundt, for etter hvert å komme hjem, til Gimle – barndomshjemmet på Larkollen.

Med En folkets helt har Kristjánsson skrevet en biografi om en mann han fra før var på fornavn med, fra tiden i Klassekampen og andre felles arenaer. Det er han også i boken. Biografien er skrevet i en uhøytidelig, nesten vennskapelig tone. Det er sikkert mulig å innvende at Kristjánsson overordnet sett identifiserer seg for mye med Michelet, men jeg tror ikke det skaper så store problemer for ham. Dette er ikke en ukritisk fremstilling. Kristjánsson ser Michelets svake punkter, og noen av dem er kanskje av en slik art at en viss innlevelse må til for at man skal se dem. Som når Kristjánsson i beskrivelsen av et samlivsbrudd og hvor uforstående Michelet var til at han var blitt forlatt, stille konstaterer: «for hovedpersonen selv forblir de viktigste tingene i livet et mysterium».¹⁸

Med formuleringer som dette får Kristjánsson formidlet enormt mye. I én setning ser man plutselig rett inn i en personlighet, et liv slik det på ulike tidspunkt ble levd. «Noen stor samlivspsykolog var han nok ikke»,¹⁹ lyder et understatement senere i boken. Og i siste kapittel: «Jon hadde støttet seg tungt på kvinnene rundt seg, men det hadde ikke alltid vært like lett for dem å støtte seg tilbake på ham.»²⁰ Det er ikke tilfeldig at jeg plukker beskrivelser av privatpersonen Michelet, for privatsfæren forsvinner av og til av syne i fremstillingen. En folkets helt er en fortelling med høy fart, den raser av gårde, slik livet i perioder trolig gjorde for Michelet, og sånn sett gir det mening, den ene hendelsen og anekdoten tar den andre, og slik leser man seg kapittel for kapittel gjennom boken. Men det er en fortellemodus som gir Kristjánsson selv lite rom for refleksjon og ettertanke. Det er som om beskrivelsen av det som skjer i den ytre verden, lager for mye støy til å konsentrere seg om indre, mer skjulte områder av livet. Og da ikke bare forstått som intimsfæren, men hvordan litteratur blir til, for eksempel – hvordan forestillingskraften utvikler seg i den enkelte, i dette tilfelle Jon Michelet.

Til gjengjeld viser Kristjánsson igjen sitt talent for å organisere et enormt materiale, og for å plassere personen han skriver om i en meningsfull politisk, historisk og sosial kontekst.

Et løfterikt forfatterskap

Mímir Kristjánsson er en av de mest egenartede forfatterne i sin generasjon. Forfatterskapet er løfterikt, ikke bare av kvalitetsmessige grunner, og ikke bare fordi han i litterær sammenheng fortsatt kvalifiserer til å bli omtalt som ung. I det politiske liv har han for lengst funnet sin plass, men som forfatter er han uforutsigbar, og det er ment som et kompliment.

Ser man på forfatterskapet som helhet, kan det gå i alle retninger, og når han er på sitt beste, trenger ikke bøkene være perfekte for at man skal få noe ut av dem. Det betyr ikke at han kan skrive hva som helst og vekke interesse, men at han har lesere som har kjent den store gleden og befrielsen det uansett er å lese en som har noe på hjertet.

Artikkelforfatteren og Mímir Kristjánsson er begge knyttet til Klassekampen som frilansskribenter, men kjenner hverandre ikke utover dette.