I 2017 ble det utgitt flere nye bøker innen feltet true crime i Norge, men de har lite til felles med klassikeren som sies å ha innledet sjangeren. De litterære elementene er i stor grad fraværende, og forfatterne har tatt få kreative grep som kunne løftet utgivelsene og gjort dem tidløse. Atmosfæriske skildringer og spennende, språklige bilder er mangelvare. Bøkene fremstår som godt underbygd og undersøkt, men fortellingene formidles gjerne i et tørt, refererende språk som ikke overlater mye til fantasien.
LITTERÆRT FOTOGRAFI
Kansas. 1959. Flere skudd bryter morgenstillheten. Snart er fire mennesker døde. Forbrytelsen påvirker en hel sjanger ved å inspirere forfatter Truman Capote til å skrive Med kaldt blod om drapene og konsekvensene av disse. Boken utgis i 1966 og blir raskt en bestselger. I dag regnes den som utgivelsen som etablerte true crime som seriøs sjanger, ikke minst på grunn av de litterære elementene. Med kaldt blod kan leses som en roman godt plassert innen sørstatsgotikken.
Før Capotes tid hadde true crime et frynsete rykte. Siden den spede begynnelse på 1600-tallet og gjennom 1700- og 1800-tallet ble true crime sett på som spekulativ underholdning med høy sjokkfaktor. Dette er tydelig i navnet på de populære heftene som ble solgt i England og blant annet gjenfortalte mange virkelige forbrytelser: penny dreadfuls. Beretningene her var gjerne blodige og makabre, og hendelsene de var basert på, ble overdrevet til det ugjenkjennelige.
Capote tok med seg de journalistiske idealene inn i sjangeren, forbrytelsene var ikke hans primære motivasjon. Han hadde en ambisjon om å skrive journalistisk dokumentar med litterære kvaliteter – i et intervju med The New York Times kaller han journalistikk for «litterært fotografi». Capote ville skrive en bok om et tidløst tema, og dette fant han da han oppdaget en nyhetsartikkel om forbrytelsene i Kansas. Med kaldt blod har senere blitt anerkjent for å være en objektiv fremstilling av hendelsene og de ulike personene som befolket dem, men flere har også hevdet at Capote tok seg friheter i behandlingen av stoffet.
PERSONLIG KJENNSKAP
Flere true crime-forfattere fulgte i Capotes spor, noen av de mest ikoniske utgivelsene har bakgrunn i forfatternes egne opplevelser med forbryteren eller forbryterne de portretterte. Vincent Bugliosi var for eksempel aktor i saken mot Charles Manson og skrev senere kultklassikeren Helter Skelter sammen med forfatter Curt Gentry. Ann Rule brakte nytt blod inn i sjangeren med The Stranger Beside Me, om seriemorderen Ted Bundy, en venn og kollega av henne. I 1974 jobbet Rule med en sak om de uløste drapene på flere unge piker. Bundys navn kom opp, og Rule tipset politiet om dette. Hun var overbevist om at Bundy var uskyldig, først da han senere ble pågrepet, rømte fra fengslet og drepte igjen, begynte hennes tro på hans uskyld å vakle. Rule var likevel ambivalent til dødsstraffen Bundy fikk. Rules personlige kjennskap til Bundy ble viktig for debutboken hennes. Hun skapte seg senere en betydelig forfatterkarriere og ble i USA kjent som «dronningen av true crime».
Rule var preget av sin bakgrunn som journalist når hun skrev. Margaret Atwood brukte skjønnlitteraturen som tilnærming da hun skrev romanen Alias Grace, basert på en kriminalsak fra 1843. Boken er ingen dokumentar, men minner mer om en psykologisk thriller hvor hovedpersonen Grace fremstår som en upålitelig forteller. Høsten 2017 ble boken tv-serie på Netflix. Kate Summerscale har også brukt fiksjonen flittig for å skrive bøker om virkelige, viktorianske kriminalsaker. Hun fikk Edgarprisen i 2017 for sin nyeste bok, The Wicked Boy.
HVEM DREPTE TINA?
De siste årene har true crime-sjangerens popularitet eksplodert verden over, godt hjulpet av kritikerroste publikumssuksesser som Netflix-dokumentaren Making a Murderer, podcasten Serial og tv-serier som Mindhunter og Manhunt: Unabomber. Her hjemme har medier som VG, Dagbladet og NRK laget egne podcaster om norske kriminalsaker, og lengre artikler om forbrytelser og kriminologi er jevnlig til stede i pressen. I 2017 ble det publisert rundt ti norske true crime-dokumentarer, tre av de viktigste utgivelsene retter søkelyset mot store kriminalsaker fra 2000-tallet.
Førtien år etter at Kansas-forbrytelsene rystet Amerika, skaper en forsvinningssak overskrifter i norsk presse. Tina Jørgensen er tyve år gammel når hun forsvinner sporløst fra Stavanger i september 2000. En måned senere blir hun, ved en tilfeldighet, funnet drept i en kum ved Bore kirke. I ettertid har flere personer vært pågrepet og mistenkt i saken, men den er foreløpig ikke oppklart. Som krimjournalist i Stavanger Aftenblad har Erlend Frafjord fulgt saken fra begynnelsen. Boken Da Tina ble drept gir en grundig fremstilling av politiets etterforskning og tar for seg ulike teorier om drapet og mulige gjerningsmenn. Flere av saksdetaljene som presenteres i boken, har ikke tidligere vært kjent for publikum. Leseren gis også innblikk i Tinas oppvekst og liv, gjennom private bilder og dagboknotater får vi et bilde av hennes personlighet og bakgrunn. Å levendegjøre offeret på denne måten er et fint, litterært grep som skaper mer engasjement for bokens innhold.
VELLYKKET DOKUMENTAR
Da Tina ble drept er resultatet av et imponerende godt og grundig journalistisk arbeid. Frafjord baserer boken på flere etterprøvbare kilder og har hatt unik tilgang til stoff som belyser saken fra flere sider. Hans uttalte ønske er at boken skal bidra til å løse drapssaken, men han har ingen annen tydelig agenda utover dette. Gjennom hele boken evner han å holde en objektiv tone og en sunn distanse til det som fremlegges. I presentasjonen av mulige gjerningsmenn gir han for eksempel ikke leseren noen føringer, men lar fakta tale for seg. Leseren står fritt til å trekke sin egen konklusjon, og dette får boken tidvis til å fremstå som en krimroman. Den sobre stilen gjenspeiler seg også i presentasjonen av Tina og hennes familie, hvilket gjør disse delene mer hjerteskjærende. Frafjord fremstår som en nøytral betrakter som ivaretar de journalistiske idealene. Han er kritisk til politiets håndtering av etterforskningen og peker på flere politifeil. Oppsiktsvekkende nok skal flere beslag i saken være destruert, noe som har gjort det vanskelig å sjekke personer ut av saken i ettertid. Politiets mediehåndtering blir også gjenstand for kritikk. Frafjord er dessuten kritisk til hvordan politiet foretok avhør. Politiets avhørspraksis har vært mye omtalt det siste året, fokuseringen på dette temaet gjør dermed boken aktuell i samfunnsdebatten. Først i 2001 innførte politiet nye regler for hvordan de foretok avhør.
Frafjord skriver i en rapporterende, journalistisk stil. Språket er tilgjengelig og handlingen flyter lett, effektivt bryter han ned sakskomplekset for leseren. Flere kapitler har cliffhangers som gjør boken vanskelig å legge fra seg. Boken har en tydelig struktur, men den mangler en litterær oppbygging. Språket er tørt og lite spenstig. Som dokumentar fremstår likevel boken som svært vellykket, den engasjerer, deler kunnskap på en ikke-påtrengende måte og skaper et ønske om mer informasjon om saken.
DRAPENE I BANEHEIA
Bjørn Olav Jahr ble kjent for sitt journalistiske arbeid med Finance Credit-saken, som senere også ble bok. Han har vært redaktør for Frafjords bok og er også aktuell med en egen true crime: Drapene i Baneheia, en utgivelse som har fått mye oppmerksomhet i pressen.
I mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) drept i Baneheia i Kristiansand. Fire måneder senere ble to gutter, Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, arrestert for drapene. Jan Helge Andersen tilsto og ga det som kan fremstå som en uforbeholden tilståelse. Han hevdet kameraten Viggo Kristiansen truet ham til å drepe, og tegnet et bilde av en farlig mann som var troende til hva som helst. Denne karakteristikken ble også spredd i pressen, og Kristiansen ble demonisert. Kristiansen har hele tiden hevdet sin uskyld, men ble dømt til 21 års forvaring på bakgrunn av dommen fra tingretten og lagmannsretten. Kristiansen mener det ikke finnes bevis som knytter ham til drapshandlingene og har forsøkt, uten hell, å få saken sin gjenopptatt flere ganger. Andersen fikk 19 års fengsel av lagmannsretten og ble prøveløslatt i 2016.
Drapene i Baneheia tar for seg hele sakskomplekset, fra jentene forsvinner til de blir funnet, går gjennom politiets etterforskning, den påfølgende rettsprosessen og senere etterspill. Boken retter et sterkt kritisk blikk mot politi og påtalemyndighet. I likhet med Frafjord deler Jahr saksdetaljer som tidligere har vært holdt unna offentligheten. Pressen valgte ikke å referere detaljer under rettssakene blant annet av hensyn til ofrenes familie. Jahr mener dette reduserte pressens mulighet for å bedrive kritisk journalistikk, gjorde at politi og påtalemyndighet slapp unna med feil, og påvirket rettssikkerheten til Viggo Kristiansen. Jahr er også kritisk til pressens arbeid og går langt i å antyde at det har gått prestisje i saken hos flere.
ET DEBATTINNLEGG
Drapene i Baneheia må imidlertid leses som et debattinnlegg snarere enn en dokumentar – et inntrykk som forsterkes ved at boken mangler et grundig kilderegister. Tidlig i boken skriver Jahr at han mener Viggo Kristiansen er uskyldig, offer for Norges største justismord, og boken må derfor leses i lys av dette. I motsetning til Frafjord er ikke Jahr en objektiv referent, han tar tydelig stilling og skriver seg selv og egne meninger inn i teksten i håp om å påvirke leseren. Det er problematisk. Jahr går for eksempel langt i å antyde karaktertrekk og diagnoser hos Jan Helge Andersen, og tegner et bilde av en beregnende psykopat som har trukket sin uskyldige kamerat inn i saken for å mildne inntrykket av seg selv. I et kapittel fremfører Jahr sin teori om hvordan drapene kan ha skjedd, dette gjør boken spekulativ og reduserer dens kraft. Drapene i Baneheia inneholder mye sprengstoff, blant annet når det kommer til det såkalte mobilbeviset, og er en forstyrrende bok på flere plan. Den stiller spørsmålstegn ved om det er reell rettssikkerhet i Norge, er kritisk til avhørspraksis og mener forhåndsdømming i pressen kan påvirke mulighetene for en rettferdig rettssak. Jahr har gravd frem mye interessant informasjon om saken og skriver med et driv som gjør boken lett å lese.
Kapitteloverskriftene er interessevekkende, og strukturen, som er delvis kronologisk, fungerer godt. Noen kapitler, som gjengivelsen av begravelsene til jentene, er dypt bevegende lesning. Det er også her Jahr er på sitt mest litterære, store deler av boken ellers er preget av et refererende journalistspråk uten de helt store litterære krumspringene. Kanskje skyldes dette bokens sterke innhold, at det er vanskeligere å være kreativ samtidig som man tar hensyn til ofrene og til pårørende som fortsatt lever. Drapene i Baneheia er en bok som gjør inntrykk på leseren, ikke minst fordi saken er så voldsom i seg selv. Men også behandlingen av Kristiansen gjør inntrykk. Jahr bruker seg selv og sin kredibilitet for å sette nytt lys på saken, det er modig gjort. Han argumenterer for, og underbygger godt, sitt standpunkt og viser at det fortsatt gjenstår tvil som gjør det nødvendig å gå grundigere inn i saken og se på bevisene på nytt. I skrivende stund venter Kristiansen på svaret på sin siste gjenopptakelsesbegjæring.
JENSEN OG EGGEN
Høsten 2017 ble den tidligere politimannen Eirik Jensen dømt til 21 års fengsel blant annet for medvirkning til narkotikasmugling og grov korrupsjon. Jensen har, siden pågripelsen i 2014, fastholdt sin uskyld. Torgrim Eggen fulgte rettssaken i Oslo tingrett. I Forbindelsen tar han for seg straffesaken og dens bakgrunn, med hovedvekt på rettssaken. Boken utkom noen måneder etter at dommen hadde falt, og fikk bred omtale i pressen. Forbindelsen inneholder kritikk mot politi og påtalemyndighet, i likhet med bøkene til Frafjord og Jahr er også Eggen opptatt av avhørsproblematikk. Han bruker et helt kapittel på å ta for seg hvordan politiavhøret har endret seg i Norge, men viser samtidig, gjennom Jensens erfaringer, at den nye avhørsmodellen også har svakheter. Det er interessant lesning.
Den største svakheten med boken er at den bærer preg av en subjektiv forfatter som fører seg selv og egne tanker inn i teksten. Der hvor Capote tilsynelatende var opptatt av å holde en objektiv avstand til saken og de involverte personene, innrømmer Eggen i teksten at han oftere tror Jensen er uskyldig enn skyldig, og at han må kjempe mot en forutinntatthet mot Gjermund Cappelen, som «ikke er lett å like». Dette er tydelig gjennom hele boken. Struktur og bevisste ordvalg fremstiller sakens to hovedpersoner i svært ulikt lys. Cappelen kommer dårligst ut av det. Setninger som «Gjermund gjør seg tynn og mild i målet og klager sin nød», «han var typen som sprellet på kroken» og «har et udiskutabelt talent for å spinne skrøner» leder leserens sympati bort fra ham og i retning Eirik Jensen, som «det hviler en form for tidløs storhet over», «kunne spilt sagakonge på film» og «har draget». Utover i boken blir det så mye av dette at det blir ufrivillig komisk.
SPRIKENDE OG KJEDELIG
Forbindelsen er en bok hvor forfatteren vil mye, men ikke helt har greid å bestemme seg for hvilken retning han vil gå. Noen ganger kan det virke som Eggen ønsker å skrive en essayistisk fortelling, andre ganger peker teksten mer i retning av en tung, kildebelagt dokumentar. Flere av kapitlene glir ut i lange, detaljerte sidespor som stiller store krav til leserens tålmodighet og gjør at drivet i teksten svekkes. Boken mangler for øvrig et kilderegister. Eggen har skrevet flere romaner og forsøker i større grad enn Frafjord og Jahr å bruke litterære virkemidler. Det lykkes han innimellom godt med. Kapitteloverskriftene er kreative, og noen beskrivelser er godt observert og levende lesning, dette gjelder særlig avsnitt som beskriver miljøet i og rundt rettssalen. Når Eggen skildrer stemningen i Oslo tingrett før dom i saken leses opp, er det som om leseren er til stede selv. Men tidvis går han for langt i skildringene, som ender i det karikerte og blir en prøvelse for leserens engasjement.
Forbindelsen er en subjektiv oppsummering av Eirik Jensen-saken så langt. Den byr på lite sprengstoff. Her er spirer til det som kunne blitt en dramatisk og litterært spennende true crime, men boken spriker i for mange retninger og er tidvis både langtekkelig og kjedelig.
MANGELVARE
Da Capote skrev Med kaldt blod, var suksessformelen å blande journalistikk og litterære virkemidler til det han kalte ikke-fiksjonell fiksjon. Skal man dømme etter flere av utgivelsene fra bokhøsten 2017, har norske forfattere et stykke igjen hit. Unntakene finnes, Åsne Seierstad har i sine bøker vist at hun mestrer denne sammenblandingen ypperlig, andre kan med fordel eksperimentere mer skjønnlitterært innenfor dokumentarfiksjonens rammer. Kanskje er det nærheten i tid som gjør at forfattere tar den trygge veien og legger seg på en linje hvor de ikke bare må argumentere for innhold, men også for form. Ser man tilbake til Capote og Med kaldt blod, og legger dette sammen med Seierstads suksess, er det imidlertid mye som tyder på at sterke litterære elementer gir true crime-bøkene lengre levetid på bestselgerlistene og gjør dem tidløse. Det kan være noe å ta med seg for redaktører og forlag som utgir stadig flere bøker i sjangeren. Ikke siden 1990-tallet har det blitt utgitt flere true crime-bøker i Norge. Det er for tidlig å si om dette er en ny nasjonal trend, men tendensen viser økt interesse for sjangeren. Årsaken kan kanskje ligge i populariteten til de samfunnskritiske krimromanene, også kalt Nordic noir. Der hvor true crime tidligere, med rette, ble ansett for å være spekulativ underholdning, inneholder vår tids utgivelser store doser samfunnskritikk. Det spekulative elementet har imidlertid ikke forsvunnet helt. Selv i de mest objektive beretningene fremstilles en virkelighet hvor det er behov for engasjerte mennesker utenfor politiets kretser dersom kriminalsaker skal gis en rettferdig behandling. Leseren kan få inntrykk av at vi lever i et land hvor rettssikkerheten styres av tilfeldigheter. Når Jahr greier ut sin teori om hvordan de to jentene ble drept i Baneheia, tilfører han dessuten sjangeren en sjokkeffekt som reduserer dens kraft. Eggens overdrevne karakteristikker kan bidra til at flere ikke tar utgivelsene seriøst. Det er synd, for behovet for bøkene er udiskutabelt. Frafjords, Jahrs og Eggens bok inneholder alle viktige poenger, ikke minst understreker de viktigheten av at mediene får, og setter av, ressurser til kritisk, undersøkende journalistikk. Og at forlagene fortsetter satsingen på bøker som kan gi nye perspektiver på kjente kriminalsaker og forbrytelser.
Elin Brend Bjørhei (39) er forfatter, journalist, bokblogger og litteraturkritiker i VG.
