Solstads tro og tvil: Modernisme, kommunisme, frigjøring

Den 16. juli 2021 fylte Dag Solstad 80 år. Jubileet har gitt anledning til en rekke intervjuer med forfatteren, og til å stille spørsmålet om hvordan forfatterskapet kommer til å bli stående. Vil det være aktuelt å lese Solstad i fremtiden? Hvordan vil verket hans bli husket? Debatten i dagspressen har særlig festet seg ved at Solstad på selve fødselsdagen uttalte til Klassekampen at han ønsket å bli husket som kommunist. Avhengig av hva man sikter til med ordet og begrepet kommunisme, har utsagnet blitt problematisert eller hilst velkommen. Men hva mener Solstad egentlig selv når han uttaler at han gjerne vil bli husket som kommunist? Han har jo for lengst sluttet med å skrive romaner om politiske utopier? Hvordan skal vi oppfatte forfatteren Solstads forhold til politikk og kommunisme? I forbindelse med 80-årsjubileet har Solstads forlag, Oktober, gitt ut både en samling med artikler om litteratur som Solstad selv skrev i perioden 2015–2021, og et festskrift med bidrag fra forfatterkollegaer. La oss se om disse utgivelsene hjelper den som vil finne ut om sammenhengen mellom politikk og litteratur hos Solstad.

Modernismen viktigst

Solstads egen bok Artikler om litteratur 2015–2021 er tykk (519 sider) og presenterer 19 tekster (taler, foredrag, forord, intervjuer og skriftlige innlegg). Solstad ytrer seg positivt om forfattere som Knut Hamsun, Marcel Proust, Franz Kafka, Albert Camus, Thomas Mann, Jon Michelet og Fernando Pessoa, mens han er mindre begeistret for Selma Lagerlöf. Selv om han mener hennes Gösta Berlings saga er helt vill og imponerende, er den ikke til å sammenligne med Hamsuns Mysterier fra samme år. Det er Hamsuns mannlige blikk i den romanen han kan identifisere seg med, i tillegg til at Lagerlöf i Gösta Berlings saga ikke skriver modernistisk, men en «alle tiders dameroman».

Og så kommenterer Solstad mye om Dag Solstad (særlig i intervjuer, der han jo blir bedt å uttale seg om egne tekster). Det man sitter igjen med etter å ha lest dette, er at Solstads tro på modernismen ligger langt mer åpent i dagen enn troen på kommunismen. Han holder seg til de store (mannlige) modernistene i sin egen lesning, og stiller seg generelt kritisk når han omtaler realistene i forfatterstanden.

En av de lengste artiklene er foredraget om Olav Duun, som Solstad holdt i Nasjonalbiblioteket i 2015. Solstad opplyser at han ville lese Duun fordi han hadde oppdaget at Duun var en forfatter som mange mente var genial og storartet. Duun var en epiker av verdensrang, hadde Solstad hørt. Men etter å ha lest Duun mer inngående konstaterer Solstad at valgene som romanpersonene hos Duun tar, og som gjorde at han ble utropt til «den store etikeren», ikke er forståelige lenger. De opptrer helt annerledes enn romanpersonene hos James Joyce og Thomas Mann, og i Norge hos Knut Hamsun og Tarjei Vesaas, der menneskene opplever fremmedgjøring og tvil, men er skildret med former for distanse. Med denne konklusjonen om Duun er den på dette tidspunktet nesten 75 år gamle Dag Solstad helt på linje med seg selv i ungdommen, da han, etter eget utsagn, ble forfatter fordi han hadde lest Hamsun. Fortsatt kjenner han seg mest igjen i det modernistiske; det ugjenkjennelige og uvisse, noe en rekke andre tekster i samlingen bekrefter (for eksempel hans lesning av Camus, som egentlig er en lesning av Kafka).

Integrert, ikke programmatisk

Om enn ikke like påfallende som troen på modernismen, er troen på kommunismen likevel et gjenganger-motiv. Fortsatt har Solstad en klart antikapitalistisk holdning. For eksempel utdyper han overfor det britiske tidsskriftet The White Review at han hadde vært mer politisk aktiv dersom han hadde levd i et mer ekstremt klassesamfunn som Storbritannia. Og han påpeker også at det han ga opp tidlig på 1980-tallet, ikke var den politiske overbevisningen, men det å la den munne ut i et poetisk program. Det var litteratur som tematisering av politiske prosjekter han sa farvel til da han kritiserte arbeiderlitteratur. Han opplevde det som en frigjøring å ikke jobbe for et parti på en slik måte at det gikk ut over hans kunstneriske virksomhet. Solstad går så langt at han innrømmer overfor den danske Weekendavisen at han ikke burde ha skrevet (fire) sosialrealistiske romaner: «Ja, og det skulle jeg måske ikke have gjort. Min gode rival Kjartan Fløgstad kan helt naturlig skrive om skiftehold og den slags. Det falt aldrig mig naturlig at gøre.» Mens Solstad andre steder markerer forkjærlighet for kommunismen, tar han – fortsatt – avstand fra proletarlitteratur som poetisk program.

Han ser likevel en sammenheng mellom litteratur og politikk. Ved flere høve skinner Solstads politiske overbevisning gjennom, også i lesninger av andre forfattere, på steder der det kan passe. I foredraget om Duun, for eksempel, registrerer han at han oppfatter Väinö Linna som mer moderne enn Duun, av den grunn at Linna er materialist, mens Duun er «åndelig». Solstad synes også det er rart at det materialistisk innstilte Mot Dag-miljøet ikke var mer kritisk mot Duun. Kommunismen ser ut til å være en vel integrert del i Solstads tenkning om kultur og litteratur, uten at den blir programmatisk lagt ut om, uten nærgående analyse av de i mange henseender menneskefiendtlige forsøkene på å realisere kommunismen (forstått som håpet om en menneskevennlig samfunnsordning) og uten at den oppleves som styrende for hans lesninger av litteratur på generell basis.

Hilsener om personlige preferanser

Hva sier så Dag Solstad. Et festskrift til 80-årsdagen 16. juli 2021 om forholdet mellom politikk og litteratur hos Solstad? Generelt sett forbausende lite. Festskriftet inneholder 20 korte bidrag av forfattere som Espen Haavardsholm, Jan Erik Vold, Edvard Hoem, Terje Holtet Larsen, Espen Søbye, Tove Nilsen, Einar Økland og Trude Marstein (i alt kun 227 sider). Ikke uventet forteller disse hilsenene mye om forfatterne selv, minst like mye som de forteller om Solstad – som når Jon Fosse kommenterer debatten om Solstads rettskriving og kommasetting, eller når Hanne Ørstavik husker på at Solstad forsto hvorfor hun ble så opprørt over anklager om å ha brukt en venninne som modell for en romanperson. Den kunstneriske friheten måtte forsvares, en forfatter måtte kunne være alene om sitt skapelsesverk.

Når forfatterkollegaene kommenterer Solstads forfatterskap mer direkte, er det først og fremst ved å nevne en av romanene som har gjort spesielt inntrykk. Blant Solstad-romanene som åpenbart har satt spor, er Professor Andersens natt, Genanse og verdighet eller en av Bjørn Hansen-romanene. Vigdis Hjorth er en av få som varmt husker på Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, og Per Petterson nevner spesielt Arild Asnes, 1970. Men de tekstene som løftes frem av storparten av forfatterkollegaene, er romanene som ble til etter at Solstad ga opp det politisk motiverte arbeiderlitteraturprosjektet. Hans marxistisk-leninistiske periode blir lite nevnt, hans tidlige bøker nesten ikke omtalt, politikken i de nyere romanene ikke kommentert. Oppfattes spørsmålet om litteratur og politikk generelt, og litteratur og kommunisme spesielt, som utdatert? Eller for ubehagelig?

Fløgstads kritiske perspektiv

Bare én av bidragsyterne til festskriftet kaster seg uhemmet ut i det ubehagelige. Ikke uventet er det den «gode rivalen» Kjartan Fløgstad (som Solstad selv kaller ham i sitatet fra Weekendavisen) som gir seg i kast med en kommentar om forholdet mellom litteratur og politikk hos Solstad. Han problematiserer særlig Solstads (gjenvunne) tro på modernismen. Fløgstad starter med å minne leserne – og Solstad – på at den «nyfrelste maoisten» Solstad i 1973 hadde en anmeldelse av Tor Obrestads Sauda! Streik! i AKP-tidsskriftet Røde Fane. Anmeldelsen inneholdt et litterært program for arbeidere som ville tjene klassekampen, nærmere sagt en oppskrift for hvordan man skulle skrive arbeiderlitteratur. Senere eksemplifiserte Solstad selv med 25. septemberplassen i 1974 på en praktfull måte hvordan en realistisk roman skulle skrives, mimrer Fløgstad. Men så fant Solstad altså tilbake til prosamodernismen, en modernisme som ifølge Fløgstad «mange meiner er elitisme og klasseforakt». Mange av dens representanter har som kjent vært politisk reaksjonære, ja, til dels har de vært fascister, mener Fløgstad.Fløgstad er imidlertid ikke bare kritisk til den elitistiske modernismen, som han mener Solstad de siste årene ser ut til å «internalisere». Han langer også ut mot individualismen, som ødelegger for fellesarenaer og kollektive prosjekt (og siterer enda en gang, som avskrekkende eksempel, den kulturelle offentlighetens hyllest av Édouard Louis’ Farvel til Eddy Bellegueule). Riktignok innrømmer Fløgstad at Solstad som forfatter gang på gang har overskredet ideologiene og slik overgått seg selv, om det nå var i tiden som «litterær partibygger» eller nå, som «svartsynt kulturpessimist». Med det har han vært fri, påstår Fløgstad. Men hva betyr det, hva vil Fløgstad si med det? At Solstad, fordi lykken har vist seg å være lik god som forstanden, har vært politisk klok og kunstnerisk vellykket? Problemet med Fløgstads tilnærming til Solstad – og til det litteratursynet han mener Solstad står for – er vel trangen til generalisering. For går det an å generalisere om forholdet mellom politikk og litteratur slik Fløgstad gjør?

En generell teori om at avantgardistisk/modernistisk litteratur er elitistisk, eller om at den realistiske romanen er politisk progressiv, er like lite tilfredsstillende og treffende som en historisk upassende påstand om at kommunismen i alle tilfeller, på alle tidspunkt, har vært og er det beste for alle. I noen tilfeller tjener for eksempel en modernistisk tekst en reaksjonær ideologi, i andre tilfeller kan den heller uttrykke et ønske om frigjøring. Generelle teorier er som oftest villedende, og slett ikke oppklarende, og i alle fall er de ikke frigjørende.

En politisk og modernistisk tekst

Som et forsøk på å motvirke trangen til generalisering, vil jeg som avslutning kaste et blikk på en liten prosatekst som Solstad ga ut i 1967, i den tidlige samlingen Svingstol. «Moskva», som den heter, har lenge vært på pensum i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Denne ustyrtelig morsomme parodien på redselen for den kommunistiske Sovjetunionen pleier studentene som leser den i dag, først å stille seg litt uforstående til – og den kan derfor muligens stå i fare for å virke foreldet. Når man så opplyser ungdommen om at den ble skrevet i en tid med kald krig og åpenbart ut fra et ønske om å gjøre opp med den forutinntatte redselen for de sovjetrussiske kommunistene, får studentene straks øye for det geniale ved teksten.

«Moskva» åpner med en henvisning til ryktespredning, til noe som bare «fortelles». Bilferjen Skagerrak, heter det, har sunket på sin daglige ferd mellom Kristiansand og Hirtshals, men folk som sitter i redningsbåtene, blir heldigvis «haket opp», uheldigvis av en russisk tråler. Så sies det videre at ingen av offiserene på tråleren forstår engelsk, og at det er vanskelig å vite hvor tråleren seiler hen. De norske passasjerene innbiller seg å høre ordet «Moskva» og tenker på Kreml, Stalin, uendelige russiske stepper og Djengis Khan. Hele den paranoide tankegangen hos dem som blir reddet av det russiske trålermannskapet, blir antydet gjennom fortellerens nøkterne referanser til det som blir påstått, til det som «sies» og «fortelles», før fortellingen slutter med hvordan passasjerene slippes i land i Egersund. Teksten slutter med den for Solstad typiske gjentakelsen av ordet «forbausende» i denne setningen: «Ved rekka på tråleren som virket forbausende høy og forbausende mørk, sto små menn med brede ansikter og stirret uutgrunnelig innover land, sies det.» Men hvem er egentlig forbauset over høyden på tråleren og dens mørke farge? Passasjerene? Fortelleren? Leseren?

Denne lille teksten fra 1967 er tydelig modernistisk i stilen. Den har noe avgjørende kafkask over seg, når den plasserer mennesker inn i en verden der de ikke kan orientere seg, der de føler seg fremmedgjort fra omgivelsene, og der leseren overlates like retningsløs som personene i det fiktive universet. Samtidig er den et klart oppgjør med vestblokklandenes forhold til Østblokken, og særlig til den (etter sigende) kommunistiske Sovjetunionen. Solstad får leseren til å oppdage på hvilken måte ens egen frykt forhindrer kommunikasjon med dem som i dette tilfellet er kommet til for å redde livet til passasjerene. Det er en helt tydelig politisk, prokommunistisk og modernistisk tekst. Samtidig er språket typisk Solstad, på den måten at leseren er usikker på om fortelleren egentlig synes synd på personene som fortelles om eller om de blir latterliggjort og utlevert.

Det finnes en åpenbar sammenheng mellom politikk – det vil si kommunisme – og estetikk – det vil si modernisme – hos Solstad. I lesingen av de to bøkene som kom ut i anledning 80-årsdagen hans i år, får man i liten grad øye på denne sammenhengen. Den er og blir langt mer synlig i Solstads mange litterære tekster, både romaner og kortprosa, fra 1965 til i dag.