Fusk og frihet i akademia

Da Kierulf-utvalgets rapport om akademisk ytringsfrihet ble lansert for to år siden, uttalte daværende forskningsminister Ola Borten Moe til Khrono: «Disse verdiene er et resultat av blod, svette og død. Revolusjon og hard kamp. […] Og de verdiene må vi kjempe for og videreutvikle hver dag.» Borten Moes ord minner om Thomas Jeffersons begrunnelse for at demokratiet trenger en folkelig revolt i ny og ne: «The tree of liberty must be refreshed from time to time with the blood of patriots and tyrants. It is its natural manure.» Den liberale fantasien om at det moderne demokratiet er oppstått gjennom en fredelig utveksling av synspunkter, er kanskje vår tids tykkeste ideologiske røykteppe.

Men hvordan gikk det da Borten Moe og hans etterfølgere skulle kjempe for den akademiske friheten i den nye universitets- og høyskoleloven? Er det spor av blod og svette i de politiske dokumentene? Har Stortinget brukt makten sin på en måte som merkes? Og hvor går konfliktlinjene i kampen om akademisk frihet anno 2024?

Det skrevne ord vedvarer, det talte ord flyr sin vei, sier et munnhell fra skriftkulturens barndom. Likevel blir universitets- og høyskoleloven (uhl.) grundig revidert knappe 17 år etter forrige overhaling. I mellomtiden har den vært gjenstand for en rekke mindre justeringer. I akademia flyr det skrevne ord særdeles fritt, ikke minst når våre ministre skriver masteroppgaver. Det må være århundrets ironi at to ministre for forskning og høyere utdanning som var sentrale i arbeidet med den nye uhl., måtte forlate sine taburetter før den ble ferdigbehandlet – den ene av dem for brudd på den samme loven hun hadde overoppsyn med.

Prinsippet om akademisk frihet kom inn i det norske lovverket i 1989, i kjølvannet av det europeiske Magna Charta Universitatum. Den gang var det snakk om den institusjonelle friheten, altså lærestedenes (relative) autonomi. I 2007 ble også friheten for ansatte i forskerstilling tatt med. Og i forkant av årets uhl.-revisjon ble altså spørsmålet om akademisk ytringsfrihet utredet av Kierulf-utvalget. I tillegg er studentenes frihet blitt satt på dagsordenen. Da snakker vi ikke bare om studentenes rett til å uttrykke seg fritt om og innenfor de fagene de studerer, men også beskyttelse mot drakoniske represalier for mindre alvorlige brudd på eksamensreglementet. «Ansatte og studenter utgjør sammen det akademiske fellesskap som er avhengig av akademisk frihet, og ytringsfrihet», heter det sympatisk i regjeringens lovforslag, Prop. 126 L.

Da har vi nevnt de tre viktigste «subjektene» for uhl.: institusjonene, vitenskapelige ansatte og studenter – i tillegg til de tre sentrale aspektene av frihetsbegrepet innenfor akademia: institusjonens frihet fra statlig og annen ytre innblanding, forskernes frihet til selv å velge teori, metode og forskningsspørsmål, og de ansattes (og studentenes) frihet til å offentliggjøre forskningsresultater og ytre seg kritisk om både fag og institusjon.

For å ta det siste først: «Ytringsfriheten er godt [rettslig] beskyttet, det er ytringsrommet som er under press», heter det i Kierulf-utvalgets rapport. Akademisk ytringsfrihet er vernet av Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10. Altså er det ikke grunnlag for å endre uhl. radikalt på dette punktet. Interessen for «akademisk ytringsfrihet» er nok vel så mye et symptom på ideologiske trender i samtiden som et forsøk på å løse et reelt problem. Frihet til å ytre seg omfatter ikke beskyttelse mot det ubehaget frimodige ytringer kan medføre. I siste instans er man selv ansvarlig for å rydde seg et ytringsrom. Det krever en viss etisk stamina, men det gjør også all verdifull forskning. Etter mitt syn dekker stortingskomiteens behandling av den nye uhl. (Innst. 169 L [2023–2024]) til disse elementære prinsippene med sin pukking på «den opplevde akademiske ytringsfrihet» (min kursivering). Komiteen burde også ha klart å styre unna floskler som at «[e]t sivilsamfunn bygget på ytringsfrihet og toleranse, gir dannelse og en opplyst offentlighet».¹ Hadde det enda vært så enkelt!

Innstillingen fra komiteen er prosa av den forutsigbare sorten. Her redegjøres det for bakgrunnen for regjeringens lovforslag, og selve forslaget kommenteres. De ulike representantene får flagge sine fanesaker (FrP vil at arbeidslivets kompetansebehov skal understrekes, SV og Rødt at minoriteters og urfolks rettigheter fremheves), men det er på forhånd klart hvilke forslag som vil få flertall. Sjangeren inviterer ikke akkurat til litterære krumspring; den retoriske situasjonen krever heller ikke større mobilisering av overtalelsesevner. I det sentrale kapittelet «Komiteens merknader» åpner brorparten av setningene med «Komiteen viser til», «Komiteen understreker», «Flertallet mener» og lignende. Komiteen bedyrer ellers at «prinsippet om åpenhet er viktig», og at det er «kunnskap og kompetanse Norge skal leve av fremover». Akkurat der er det noen som har skrevet «haha!» med penn i margen på min utskrift av dokumentet.

Det blir fortalt at den romerske generalen Marcellus ønsket å møte matematikeren Arkimedes fra Syrakus. Soldaten han sendte for å hente ham, forlangte at Arkimedes, som var opptatt med å løse et matematisk problem, skulle avslutte umiddelbart. «Kommer straks, må bare bli ferdig», svarte Arkimedes flere ganger. Til slutt mistet soldaten besinnelsen og drepte ham. «Med hensyn til sine egne tankers lov er Arkimedes utenfor maktens innflytelse», sier den franske filosofen Alain Badiou: «Derfor tyr man til vold, som et vitnesbyrd om at det ikke finnes noen felles målestokk […] mellom makten på den ene siden og sannheten som skapende handling på den andre». Slik kan også vitenskapens autonomi bestemmes: Den adlyder ikke noen annen lov enn sin egen. Stortingsinnstillingen hadde ikke hatt vondt av et eksempel eller to av dette slaget.

En av vår tids største trusler mot den frie forskningen er bedriftstenkningen, med tilhørende hierarkier, finansieringsmodeller og rapporteringsregimer. Institusjonene tvinges til å se på forskning og utdanning som del av et marked der man konkurrerer om de samme midlene og de samme studentene. Et ikke-utredet antall årsverk går med til å pynte på fasaden og skrive prosjektsøknader som aldri får støtte, etter maler og prioriteringer som gjør forskningen ufri.

Tverrfaglig samarbeid er blitt praktisk talt umulig i den akademiske hverdagen på grunn av manglende infrastruktur for fordeling av «poengproduksjon». Men uhl. har ingenting å si om finansiering og lite om andre dyptgripende strukturelle spørsmål.² Den fastslår at universiteter og høyskoler fremdeles selv kan bestemme om ledelsen skal være ansatt eller valgt. Men det er også det hele.

Det er liten grunn til å tro at den nye uhl. kommer til å få store konsekvenser for den akademiske friheten i Norge. Sjansen er nok større for at vi får føle på kroppen de kreftene som ikke nevnes i loven. De konkrete lovendringene som fulgte av Kierulf-utvalgets innspill, er så pass kosmetiske at de neppe vil gi frihetens tre mye næring. At «faglig frihet» endres til «akademisk frihet», er neppe noe Arkimedes eller Borten Moe ville ofret livet for. Lovfesting av de ansattes frihet til – og ansvar for – faglig formidling er kanskje den mest substansielle endringen.

Men reaksjonene på avsløringene av forsøk på å instruere forskere som deltar i det offentlige ordskiftet, tyder på at dette prinsippet allerede er allment akseptert. I stortingsdebatten 6. februar om den nye uhl. kappedes partiene om å lovprise den akademiske friheten og bekymre seg over at ytringsfriheten er «under press» også i akademia. Ingen i det politiske Norge identifiserer seg med den pressende part. Desto større grunn kan det være til å spørre hvor dette presset kommer fra, og om det egentlig er flere velmente intensjonserklæringer som trengs.

Derimot vil nok endringene i de etter hvert så notoriske «fuskreglene», som angår studentenes akademiske frihet, bli merkbare. Gjennom denne debatten har spørsmålet om akademias autonomi i større grad nådd ut til den bredere offentligheten. Det skyldes ikke minst massivt ministermasterjuks kombinert med forfølgelsen helt til Høyesterett av studenten som på en hjemmeeksamen hadde gjenbrukt to avsnitt av sin tidligere underkjente besvarelse.

Oddmund Hoel, som har overtatt etter Sandra Borch som ansvarlig for denne klappjakten, slår fast at «institusjonane normalt ikkje skal kunne ha eksamensreglar som forbyr gjenbruk av eige arbeid som ikkje har gjeve utteljing tidlegare».³ Da er det komplett ubegripelig at han ikke skrinlegger anken av lagmannsrettens frifinnelse på nettopp dette grunnlaget.

Samtidig åpner den nye loven for utestenging i to år for «særlig grove» tilfeller av fusk. Dette skal ikke være en generell utvidelse, sies det, men en mer nyansert «vifte» av konsekvenser. I Borchs og Kjerkols saker ble viften liggende ubrukt: Begge fikk oppgavene sine annullert – hvilket ikke er en straffereaksjon, men en konsekvens av at de jukset – men de slapp utestengelse. I ettertid er det bisart å se Sandra Borchs signatur på saksforelegg som tar til orde for at det skal være «svært høy terskel for at brudd på eksamensreglementet ikke skal regnes som fusk».⁴

Slikt forårsaker kognitiv dissonans. Under stortingsbehandlingen av uhl. foreslo FrP å sende hele saken tilbake til regjeringen og be om et nytt lovforslag der regelverket vedrørende fusk var mer helhetlig utredet. Rødt ba på sin side om at fusk defineres i uhl., slik at det kreves at en handling «mest sannsynlig har gitt et uberettiget fortrinn» for at den skal kvalifisere som fusk. Begge forslagene ble nedstemt. Det ble også et forslag fra flere partier om at vedtak om utestenging av studenter ikke skal iverksettes før en eventuell klage er behandlet.

Paradoksalt nok brukes «akademisk frihet» som mantra av regjeringen så vel som av institusjonene også for å bortforklare den ofte nådeløse behandlingen av studentene i lokale klagesaker. Det handler om institusjonenes selvbestemmelse. Hvert enkelt lærested må stå fritt til å prente lovens bokstav inn i studentene på tilnærmet kafkask maner. Følgelig kan ikke uhl. definere fusk som annet enn brudd på gjeldende eksamensreglement.

Konsekvensene av denne «friheten» har vi sett flere eksempler på den siste tiden. Det vidunderlige nye akademia har laget seg et rigid regelverk, der det uvesentlige ofte blir det viktigste, og opprettet nemnder ledet av jurister uten akademisk erfaring. For eksempel hadde ingen av medlemmene i nemnden som avgjorde at Kjerkol ikke skulle straffes, en kompetanse som gjør dem kvalifisert til å inneha en normal mellomstilling, altså en stilling der forskning utgjør en vesentlig del av arbeidsplikten.

Nå legges det riktignok opp til at Universitets- og høyskolerådet (UHR) skal samordne den nasjonale forståelsen av fusk. Det skal visst være mindre invaderende, siden dette er sektorens eget organ. Vi krysser fingrene og håper at UHR er oppgaven voksen.

En siste frustrasjon er at ordningen med blind klagesensur, en anomali i forvaltningen som har eksistert i ti år, ikke skrotes. Klagesensuren preges i dag av et lottoprinsipp: Av de to vurderingene antar man helt ubegrunnet at nummer to må være riktigere enn nummer én. Det trengs ingen mastergrad for å innse at dette er en tanketorsk: Dersom rekkefølgen hadde vært motsatt, ville utfallet også blitt det. Kan noen vennligst slippe oss ut av denne barokke tvangstrøyen? Andre kommisjon må få tilgang til både klagen og begrunnelsen. Det handler om akademisk frihet så vel som studentenes rettssikkerhet – selv om de i dette tilfellet ikke later til å ha skjønt det selv.⁵

Filosofen Immanuel Kant definerte i sin tid opplysning som ønsket om autonomi. Å være et voksent menneske innebærer å forholde seg kritisk til overleverte sannheter. Da trenger vi en opplyst offentlighet så vel som uavhengig akademisk kunnskapssøken. Den katalanske filosofen Marina Garcès tok i 2017 til orde for «en ny radikal opplysningstid», der Kants kritiske autonomitanke mobiliseres mot vår tids konkurranseutsatte New Public Management-akademia.⁶ I dag er det viktigere enn noensinne å bekjempe «menneskets selvforskyldte umyndighet». Til det trenger vi større armslag enn den nye universitets- og høyskoleloven kan tilby. For frihetens tre er det lite forfriskende næring å hente i den lett anemiske prosaen i Innst. 169 L (2023–2024) og øvrige saksdokumenter.