I fjor så vi de største endringene i norsk forlagsstruktur på mange år. Det vil si, egentlig startet forandringene allerede i 2021. Det begynte med at danske Egmont kjøpte ut svenske Bonniers eierandel i Norges største forlag Cappelen Damm for ganske nøyaktig en milliard kroner. Senere på året overtok danske JP/Politikens Forlag 70 prosent av aksjene i Kagge Forlag.
I fjor fortsatte oppkjøpene da Bonnier, med lomma full av Egmont-penger, sikret seg 95 prosent av aksjene i Strawberry Forlag, som i dag heter Bonnier Norsk Forlag. Dermed forsvant gründerne Jonas Forsang og Magnus Rønningen ut av forlagsbransjen, mens suksessforfatter Jørn Lier Horst inntil videre beholder sin eierandel i forlaget som utgir bøkene hans.
Men også de gamle og veletablerte forlagene kastet seg på kjøpefesten i 2022. I september ble det kjent at Gyldendal gikk inn med 50,1 prosent av aksjene i det nyetablerte forlagshuset Forente Forlag. Det innebar i praksis at de sikret seg kontroll over en forlagskonstellasjon bestående av Press, Spartacus, Dreyer og Pax.
Spørsmålet om disse mellomstore forlagene på sikt kan overleve som selvstendige enheter under Gyldendal-paraplyen ble straks stilt av flere skeptiske observatører. I Klassekampen lanserte det bergenske flogvitet Rune Slagstad begrepet «Foreløpige forlag» om den nye konstellasjonen.
Denne sentraliseringen er likevel ingen ny trend. I løpet av de siste ti årene er et 30-tall mindre forlag kjøpt opp av større aktører. Da blir det naturlig å spørre om hendelsene i 2021 og 2022 er kulminasjonen på en lengre utvikling, eller om vi kan vente oss enda flere og mer dramatiske endringer. Et like viktig spørsmål er selvsagt hvilke konsekvenser dette vil ha for norsk litteratur og norske forfattere.
Prosas utsendte har oppsøkt et knippe norske og skandinaviske aktører for å bli klokere på det som nå skjer.
Likere utgivelser
Fra utkikksposten sin i Kronprinsens gate i Vika ser lederen i Den norske Forfatterforening Heidi Marie Kriznik mørke skyer i horisonten. Hun er kritisk til de store forlagskonstellasjonene slik de nå har utviklet seg.
– Allerede har de fire største forlagene i Norge 80 prosent av bokmarkedet. Det betyr at de blir mer og mer dominerende, også internt i Forleggerforeningen. Hvordan de store bruker makten sin er det viktigste. Jeg er redd for at utenlandske eiere ikke forstår litteraturpolitikken i Norge, sier hun.
– Bonnier har drevet forlag i Sverige i snart 200 år, så litt vet de vel om både litteratur og politikk?
– Jo, selvfølgelig er det en interessant historie. Men likevel tror jeg det nå handler mye om felles rettighetskjøp og markedseksponering. Da risikerer vi likere utgivelser og flere bøker som for eksempel er tilpasset lydformatet, slik vi allerede ser tegn til. Noen forfattere vil bli mer interesserte i å flytte på seg, men for de fleste vil det bli enda viktigere med et utvalg små og mellomstore forlag som ivaretar bredden. Slaget står likevel først og fremst om å få bøkene inn i de kjedeeide bokhandlene.
– Så også du er bekymret for mangfoldet?
– Absolutt. Det er det aller viktigste.
Mangfold viktigst
I en flott, gammel villa i Oslos beste strøk, nærmere bestemt Uranienborgveien 2, har Arne Vestbø kontoret sitt. Som generalsekretær i Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO) de siste fire årene, har han herfra kunnet bivåne den stadig sterkere eierkonsentrasjonen i norsk forlagsbransje. På spørsmål om hva som er den viktigste utfordringen ved det som nå skjer, griper han umiddelbart til det samme ordet som Kriznik:
– Vi trenger mangfold blant eiere og aktører, et større mangfold blant forfatterne og mer mangfold når det gjelder innholdet i det som skrives av norsk sakprosa. Dagens eierstruktur sikrer ikke et slikt mangfold i seg selv, og derfor er jeg i utgangspunktet skeptisk til det som nå skjer. Ikke skeptisk til dansker og svensker, men skeptisk fordi bøker i all hovedsak er knyttet til en nasjonal offentlighet med sin egen nasjonale verdi.
– Men er det ikke positivt om dette betyr en oppblomstring av nordisk samarbeid?
– Det kan det selvsagt bety, men det er ikke noe vi ser resultatene av ennå. Selv tviler jeg på at dette vil endre retningen til norsk sakprosa. Fremdeles tror jeg forlagene er mest opptatt av å være nasjonale aktører, sier Vestbø, og legger til at dette også omfatter en vurdering av hvilke oversettelser de velger å gi ut.
– Hvordan tror du den norske forlagsstrukturen vil utvikle seg videre?
– Jeg ser ikke bort fra at det kan bli mer selvpublisering, og flere helt små forlag også når det gjelder sakprosa. Det er vel ikke så mange flere mellomstore forlag å kjøpe opp nå. Forventningen min er først og fremst at stabile eiere fortsatt viser at de vil satse på bredde og utvikle ny norsk sakprosa. Vi trenger flere stemmer, andre temaer og nye lesere. Det er her framtiden ligger, sier Vestbø.
Avhengig av tillit
En rik underskog av uavhengige småforlag høres kanskje forlokkende ut også for norske forfattere. Selv om det begrenser seg selv hvor stor en slik krattskog kan bli, så lenge den må vokse i skyggen av de store trærne.
Det som uansett er sikkert, er at med nye investeringer i milliardklassen vil våre skandinaviske venner ha svært mye å tape hvis de ikke lykkes på det norske bokmarkedet.
I Universitetsgata midt i Oslo er Alexander Even Henriksen etter hvert blitt varm i trøya som direktør i det nyomdøpte Bonnier Norsk Forlag, 95 prosent eid fra Stockholm. Han har ingen tro på at de blågule fargene vil sette sitt preg på det norske forlagets profil framover.
– Profesjonelle eiere har forståelse for at allmennforleggeriet er en lokal aktivitet. Det innebærer også at de har respekt for lokale og nasjonale forhold og særegenhetene i kulturen der de opererer. Det er bare å se på boksalget og bestselgerlistene i de enkelte landene, så forstår man hvor nasjonalt dette er. Både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa, kanskje særlig sakprosa. Riktignok finnes det noen få eksempler på internasjonale sakprosaprosjekter som gjør det godt i flere land, men dette er unntaket snarere enn regelen.
Større frihet
– Men dere snakker vel sammen på tvers av landegrensene?
– Selvfølgelig deler vi erfaringer. En viss tematisk idéutvikling blir det jo, og på sikt ser jeg gjerne at vi kan få til noen internasjonale sakprosasatsinger. Norsk sakprosa er et av de områdene som er i størst omveltning. Det er et kjempesug etter innhold fra alle medieaktører der ute. Å være i sakprosaen nå er å sitte midt i smørøyet, sier Henriksen.
– Noen forsøker å sette likhetstegn mellom utenlandske eiere og kapitalistiske råskinn. Dette er en feilslutning. Det er ikke forbeholdt nordmenn å forstå begrepet børs og katedral. Svenskene prøver så godt de kan å håndtere det norske boksystemet, som er ganske annerledes enn det svenske. Det viktigste for meg er nå hvordan den nye bokloven blir praktisert, sier Henriksen, som gjerne benytter anledningen til å lufte sin egen kjepphest; en ny normalkontrakt med kortere bindingstid for forfatteren:
– Forlagene må ha selvtillit nok til å gi forfatterne bedre vilkår, og friheten til å velge forlag.
Tilbake til 80-tallet
Noen kvartaler unna, i Akersgata, holder landets største forlag til. Opprinnelig var det to ulike forlag, J.W. Cappelens Forlag og N.W. Damm & Søn, før de fusjonerte i 2007. Da hadde begge forlagene vært utenlandseid helt siden 1980-tallet. I 1984 kjøpte det danske Egmont-konsernet Damm, og tre år etter var det svenskene i Bonnier som slo kloa i gamle Cappelen forlag. Særlig det siste oppkjøpet skapte bølger i den norske andedammen, og advarslene mot å la et stort norsk forlag komme på utenlandske hender var mange og høylytte.
I dag kan vi kanskje oppsummere med at selv om våre skandinaviske brødre og søstre har sittet med store eierandeler i norsk forlagsbransje i snart fire tiår, så har erfaringene hittil vært ganske så udramatiske.
Det kan likevel være verdt å merke seg at Cappelen Damms nye direktør Sarah C.J. Willand er hentet fra TV2, som også er heleid av Egmont.
Euro-pudding
Tine Kjær er direktør for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, og har for sin del merket lite til at Bonnier forsvant og at Egmont nå står som eneeier av forlaget.
Derimot tror hun at det nok ligger forventninger fra Bonnier i Stockholm om tettere integrasjon med Bonnier Norsk Forlag i tiden framover, og hun framhever særlig de kommersielle sakprosatitlene som et område Bonnier/Strawberry har vært gode på.
Hun er likevel enig med Alexander Even Henriksen i at de nasjonale bokmarkedene er såpass forskjellige at det er viktig å ikke strømlinjeføre for mye over landegrensene.
– Ta filmbransjen som et eksempel. For noen år siden prøvde man seg med stjerneregissører som skulle lage filmer og tv-serier med bredest mulig europeisk appell. Det ga oss begrepet Euro-puddinger; bleke og profilløse produksjoner som ikke gikk hjem på noen markeder. Så selv om ideen om en felles nordisk offentlighet er spennende, vil jeg ikke dermed oppfordre forfatterne våre til å tenke at de nå skal utvikle noe som skal treffe hele Skandinavia. Vi har vår egenart i hvert av de nordiske landene, og den må vi holde fast ved, sier Kjær.
Hun avviser ikke at det framover vil skje en enda sterkere konsolidering og sentralisering av eierstrukturene i bransjen.
– Samtidig tror jeg også at vi kan se mer selvpublisering og en framvekst av små, uavhengige forlag her hjemme, sier hun.
(Les kommentarer fra Pamela Schultz Nybacka, universitetslektor ved Södertörns Högskola i Stockholm, og fra Klaus Rothstein, kritiker og kommentator i danske Weekendavisen, i «Bokbørsen: Betraktninger fra nabolandene».)
Nord-Norges største
I vakre Stamsund i Lofoten ble Orkana forlag etablert i 1993. I de 30 årene som er gått, har forlaget vokst til å bli landsdelens største med en utgivelsesliste som både dekker allmennmarkedet og det akademiske markedet.
Forlegger Marcus Bøhn er tilbakeholden med å kommentere de nye eierkonstellasjonene, men viser til formuleringene i forslaget til ny boklov, der «bredde, mangfold og kvalitet» blir spesielt framhevet.
– På den bakgrunn håper jeg det vil være plass til små og mellomstore forlag også i framtiden, sier han.
– Med så mye penger investert, vil utenlandske eiere respektere det særnorske litteratursystemet med fastpris, normalkontrakter og så videre?
– Jeg ser ingen grunn til å tro noe annet. De tre norske forlagene med utenlandske eiere er medlemmer av Den norske Forleggerforening, som forplikter dem til å benytte normalkontraktene. I tillegg må de følge bokavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandelforeningen, som blant annet regulerer fastpris. Gjennom bokavtalen har de også forpliktet seg mer prinsipielt til «å bevare og utvikle norsk språk og litteratur» og «fremme kultur- og kunnskapsformidling og stimulere leserinteressen og kunnskapstilegnelsen», som det står i avtalens første paragraf. Og når vi forhåpentligvis får en ny boklov, sementeres disse forpliktelsene ytterligere. Jeg tror ikke innslag av svensk eller dansk eierskap vil endre de underliggende strukturene, sier Bøhn.
Ikke til salgs
– Tror du det vil bli større interesse for å utvikle interskandinaviske bokprosjekter? Da tenker jeg særlig på sakprosa.
– Det ville ha gledet alle panskandinavister. Det er jo ikke helt uvanlig med akademiske utgivelser som resultat av faglig samarbeid på tvers av de skandinaviske landegrensene. Flere interskandinaviske forlag vil kanskje åpne dørene for flere slike prosjekter. Men jeg kan ikke se at det har skjedd så langt.
Marcus Bøhn er også leder for Forleggerforeningens utvalg for små forlag. Han kan fortelle at utvalget det siste året har brukt mye tid på å diskutere ny boklov og Kulturrådets (nå Kulturdirektoratets) innkjøpsordninger.
– Forleggerforeningen leverte et samlet høringssvar til ny boklov, og der var de små forlagene godt ivaretatt. Blant annet gjennom ønsket om et lovfestet ikke-diskrimineringsprinsipp, som sikrer store og små lik tilgang til bokhandelkjedene. Og gjennom en avanseregulering som setter en øvre grense for hvor mye rabatt bokhandlerne kan kreve av forlagene.
– Hva med Orkana. Er dere til salgs?
– Nei. Orkana er ikke til salgs.
Halv milliard i bøter
Det kan altså være grunn til å tro at det vil være liv laga for små nisjeaktører i tiden som kommer. Spørsmålet er om markedet for allmennforleggeriet, der de store forlagene først og fremst befinner seg, egentlig kan bli særlig større. Med en ny boklov på beddingen virker også rammebetingelsene for det tradisjonelle forleggeriet fastlagt i overskuelig framtid. Den såkalt vertikale integreringen i norsk bokbransje, der forlagene også eier bokhandlene og distribusjonsapparat, gjør det i tillegg vanskelig å slå nedenfra for nye aktører.
De store kan selvfølgelig bruke musklene sine til å presse de mindre aktørene, og ta enda mer av markedet. Men vel så interessant er det nok å skape nye markeder for vekst. Flere av forlagene har lenge fokusert på strømmetjenester, og oppbemanner når det gjelder såkalt innholdsproduksjon. Her har de svenske og danske eierne med seg verdifull – og dyrekjøpt – erfaring fra sine respektive hjemland.
Det er ikke bare investert store summer som ingen har råd til å tape. Med i det store regnestykket hører også et uavklart gebyrkrav fra Konkurransetilsynet på 544 millioner kroner som Gyldendal, Cappelen Damm, Aschehoug og Vigmostad & Bjørke har hengende over seg. Bakgrunnen for gebyret er kort fortalt anklager om ulovlig markedssamarbeid forlagene imellom.
Kravet fra Konkurransetilsynet er 50 prosent høyere enn de fire forlagenes samlede resultater etter skatt i 2021. Så uansett eierkonstellasjoner og drømmen om nordisk samarbeid: Børsen vil nok fremdeles nevnes foran katedralen når man skal diskutere norsk forleggeri i tiden som kommer.
