Om å gjøre nøden til et salgbart produkt

I 2016 jobbet jeg fortsatt tre dager i uka på et boklager. Jobben var å skifte bokomslag som hadde fått rifter i seg. Etter å ha vunnet debutantprisen det året, tok jeg imot en journalist og en fotograf fra Aftenposten, som gjerne ville gjøre en sak om den lagerarbeidende debutantprisvinneren (dette var år og dag før Ingunn Økland spurte meg om å anmelde bøker for avisa). Jeg kom i skade for å nevne at jeg jobbet der via et vikarbyrå, en av flere slengbemerkninger som dessverre kom på trykk i avisa dagen etter. Litt senere ble jeg oppringt av en pamflettskriver i NHO – han kalte seg forresten også for journalist – som visstnok skrev en bok om nettopp bemanningsbransjen, en bok han gjerne ville intervjue meg for. Kanskje var jeg i overkant naiv som takket ja til å møte ham, men jeg stemte Venstre på den tiden og hadde fortsatt et halvironisk positivt syn på næringslivet. Dessuten tenkte jeg at all PR er god PR, så hvorfor ikke?

Vel fremme på Næringslivets hus ble jeg servert en kopp smakløs maskinkaffe. Han ba meg vennlig om å sette meg ned ved et upersonlig konferansebord i et rom med vinduer som vegger, som bygningen også har. Etter å ha gjort dette absolutte minimum for at jeg skulle føle meg komfortabel, satte han i å stille det ene ledende spørsmålet etter det andre, for liksom å hjelpe meg å sette mine egne ord på det av ham forhåndsdefinerte narrativet: hvordan bemanningsbransjen hadde gitt meg friheten til å utvikle meg som kunstner.

Kanskje om han hadde kjøpt lunsj til meg eller i det minste gitt meg bedre kaffe, ville jeg, som den pliktoppfyllende horen jeg er, ha fortalt den historien han ønsket seg. På sett og vis var den sann. Jeg ville bare skrive på den tiden og ønsket meg ikke fast jobb. Bemanningsbransjen hadde muliggjort en viss kunstnerisk frihet. Men siden mannen var så sjarmløs og den modernistiske arkitekturen så undertrykkende, bestemte jeg meg raskt for å være vanskelig. For selv ikke jeg, som ifølge minst én kritiker var «virkelighetslitteraturens posterboy»¹, befant meg i en såpass selvopptatt og apolitisk boble at jeg hadde gått glipp av debatten omkring prekariatet, og om hvordan bemanningsbransjen utnytter midlertidig ansatte. Derfor pepret jeg opplysningene om meg selv med en grad av insistering på venstresideperspektiver som overrasket selv meg.

All PR er ikke god PR, har jeg etter hvert skjønt, for når man markedsfører seg selv, spesielt som forfatter, skal man være veldig forsiktig med hva man representerer i offentligheten.

Et godt råd

Jeg skjønte at motstanden ikke hjalp, for bladsmøreren i NHO kom uansett ikke til å gjengi de kulturkritiske betenkelighetene mine, han kom til å fortelle akkurat den fortellingen han for lengst hadde bestemt seg for å fortelle, og som i mitt tilfelle til en viss grad altså var sann. Så en times tid etter å ha forlatt det grufulle glassfortet som norsk næringsliv av en eller annen grunn har valgt som sitt signalbygg, sendte jeg den såkalte journalisten en epost hvor jeg trakk meg fra den såkalte boka hans (i løpet av intervjuet hadde han vist meg sine to tidligere «bøker», som egentlig var et par tynne hefter). Først fikk jeg et par forfjamsede mailer tilbake om hvorvidt det var mulig for meg å revurdere. Det var det dessverre ikke, så jeg gjentok det jeg nevnte ovenfor om prekariatet, men jeg sa så klart ingenting om at jeg også hadde blitt skuffet over bevertningen.

Dagen etter sendte han en epost som var mer rasende enn forfjamset. Han hadde intervjuet flere tusen mennesker, skrev han, og ingen hadde tidligere trukket seg. Han ville ha gitt meg utelukkende positiv omtale for nærmere 100 000 lesere. Til slutt ga han meg et godt råd, nemlig at om jeg gjør noe slikt som dette igjen, vil journalister legge deg for hat og snakke stygt om deg, dette dårlige ryktet kommer til å spre seg raskt, omdømmet vil ta skade og markedsføring av bøker som du ønsker å leve av, vil bli meget vanskelig. (Bortsett fra at jeg så meg nødt til å rette på en kommafeil, er den kursiverte teksten ordrett sitat.)

Jammen godt at jeg ga ut min første bok som 28-åring, for en debutant på for eksempel 19 kunne fort ha tatt denne hysteriske tiraden på alvor. For min del bekreftet den bare mistanken om at det var djevelen jeg hadde unnlatt å inngå en avtale med – og formodentlig en nokså dum demon av lavere rang. I årene som har gått siden jeg vendte ryggen til den dumme næringslivsdemonen uten representasjonskonto, må det sies å ha gått troll i ordene hans: Det å markedsføre bøkene mine og å leve av dem, har vist seg meget vanskelig. Jeg selger ikke flere bøker nå enn jeg gjorde da, snarere tvert imot. Merk forresten at jeg er en relativt ukjent forfatter på et lite forlag uten salgs- og markedsavdeling. Derfor har jeg faktisk tenkt en god del på dette problemet, men uten at jeg har komme noe særlig nærmere en løsning. Hvordan i alle dager får man egentlig solgt bøkene sine?

Å utvide kundekretsen

Som forfatter stiller man seg stort sett ikke i en salgsbod med stabler av sine egne bøker på, liksom en annen kjøtt- eller fiskehandler som selger varene sine på en middelalderfestival, for å rope til alle forbipasserende om hvor ferskt og fortreffelig produktet er. Det nærmeste man kommer, er når man har lanseringsfest, holder et foredrag eller deltar i en boksamtale, og etterpå, kanskje sittende bak et bord, signerer bøkene sine – men i alle disse situasjonene har kundene, unnskyld, leserne, stort sett oppsøkt deg. Du slipper det sosiale ubehaget som kommer med å skulle huke til deg en ny leser. Det nærmeste man kommer en vulgær salgssituasjon som forfatter i dag, er i sosiale medier, hvor forfatterens venner, familiemedlemmer og perifere bekjente og følgere annethvert år tvinges til å like den ene oppdateringen etter den andre om nyfødte barn eller bøker som i beste fall ligner på andre barn og bøker, og derfor stort sett bare er interessante om man har vært med på å lage dem.

Denne strategien fordrer ikke minst at man har kjøpekraftige venner, noe yngre forfattere ofte ikke har. Som fattig og relativt ung forfatter kjenner jeg i stor grad andre fattige forfattere, eller folk som befinner seg tidlig i karrieren, eller som kanskje til og med er studenter (den siste tiden har jeg muligens datet litt for unge kvinner, til dels fordi jeg har så dårlig råd at det bare er å glemme å stifte familie de nærmeste tre–fire årene). I det store og hele kjenner jeg ikke så mange mennesker, livet mitt går stort sett ut på å lese og skrive. Jeg mistenker at bestselgende forfattere er de som er mest sosiale og som har flest og mest kjøpekraftige venner. Selv om jeg tilbringer mesteparten av tiden alene, mener jeg å være ganske flink til å sitte på en scene og snakke om meg selv på en måte som får folk til å le – om de ler av eller med meg, er ikke så farlig – men for at dette skal ha noen innvirkning på salgstallene, må man inviteres oftere til scenen enn jeg gjør. Og skal man gi et generelt inntrykk av publikumstekke, bør man enten være mer outrert enn jeg er, eller mer likandes i smalltalk-situasjoner. Som vanlig faller jeg mellom to stoler. En som meg trenger lure knep for å selge bøker her og nå, ikke en omfattende livsstilsendring (selv om det på sikt utvilsomt også ville ha gjort meg godt å skaffe flere og helst rikere venner).

Å nå nye lesere for slik å utvide kundekretsen – jeg mener: leserskaren – er utfordringen enhver fattig forfatter står overfor. Ingen vil egentlig selge bøkene sine, verken på den reelle eller den virtuelle markedsplassen, for en bok skal helst selge seg selv. Det sies at det er jungeltelegrafen som selger flest bøker, og at verken gode anmeldelser eller salgs- og markedsavdelingen har så mye å si. Jeg kunne ha gått med på dette premisset for argumentets skyld, men siden jeg får så få anmeldelser og uansett ikke har noen salgs- og markedsavdeling i ryggen, går jeg med på det av nødvendighet: En bok selger først og fremst mange eksemplarer hvis lesere forteller andre lesere at den er verdt å lese.

Spørsmålet er i så fall hvordan man gjør boka si til en snakkis. Og da mener jeg bortsett fra å skrive en skikkelig god bok, for det forsøker vi vel alltid å gjøre, hm? Jeg gjør i alle fall det! Ved nærmere ettertanke er det kanskje all tiden og energien jeg bruker på å skrive noe bra, som hindrer meg fra å spisse salgsevnene mine.

Et privilegert perspektiv?

I det forrige nummeret av dette tidsskriftet presenterte jeg for første gang meg selv som en fattig forfatter fra arbeiderklassen. Det er sant som jeg skrev, at inntekten min ligger omkring den norske fattigdomsgrensa, at faren min er en ufør platearbeider, og at moren min fortsatt jobber på fabrikk. Men selv om disse kjensgjerningene stemmer, selv om jeg oppriktig mener at det kan være verdifullt å dele dem med leseren, er det ingenting uskyldig eller tilforlatelig når en forfatter beskriver seg selv på den måten i offentligheten. Spesielt ikke med tanke på det identitetspolitiske dogmet at levd erfaring veier tyngre enn den abstrakte kunnskapen man opparbeider seg.

Joda, jeg har en del privilegier som er så åpenbare at de er unødvendige å ramse opp, men til hvit, heterofil, norsk mann å være kan ingen si at jeg er spesielt privilegert. Snart seks år senere plager det meg fortsatt at Bernhard Ellefsen, i sin dobbelslakt av de to første bøkene mine, brukte nettopp ordet privilegert om perspektivet mitt. Bare fornavnene våre burde ha vært nok til å gi ham et hint om at vi har forskjellig bakgrunn. I den grad jeg skrapte bort sosiale markører og konkrete omstendigheter som kunne ha satt bøkene inn i en større sosial kontekst og gitt dem mer sosioøkonomisk substans, så var det fordi jeg lengtet bort fra mitt eget grumsete opphav, og fordi jeg ubevisst forsøkte å klatre derfra, opp til litteraturens og filosofiens høyere sfære. Med andre ord snakket jeg ikke som en privilegert, livsfjern litterat fordi jeg var en, men fordi jeg hadde lyst til å være et av disse menneskene som slipper å tenke på altfor livsnære ubehageligheter.

Med ubevisst mener jeg blant annet at jeg rett og slett ikke visste hvor lurt det ville ha vært av meg å gjøre mangelen på kulturell og økonomisk kapital i oppveksten min til et eksplisitt tema. Da ville bøkene ikke bare ha vært uangripelige som subjektive saksinnlegg i en større debatt om sosial urettferdighet, men de ville ha hatt en langt større sjanse til å bli nettopp snakkiser. For det å gi den kjøpekraftige middelklassen dårlig samvittighet synes å være den sikreste veien til å vinne deres gunst og få dem til å gjøre det de kan best, nemlig å snakke, snakke og snakke litt til – og ikke minst til å åpne lommeboka!

Levderfaringskapital

Men jeg vet at dette ikke er den riktige måten å kjæle for middelklassen på. For å vekke medlidenheten deres måtte jeg ha fremstilt meg selv som et offer for sosial urettferdighet. Selv om jeg til en viss grad er et offer og lett kunne ha utnyttet det, velger jeg heller å avkle disse mekanismene i et såpass kynisk språk at ingen kan synes synd på meg – og godt er det! Jeg ser og sympatiserer med hvordan andre forfattere gjør det, enten de kommer fra arbeiderklassen og gjør seg selv til arbeiderklasseforfattere, eller kanskje de kommer fra middelklassen og har et rusproblem eller på andre måter sliter psykisk. Som skjønnlitterær forfatter skriver man gjerne en første, andre og tredje bok som ligger tett opp til ens eget liv. Man benytter seg med andre ord av sin levderfaringskapital med et eller annet psykisk eller sosialt problem. Sakprosaforfatteren gjør noe lignende ved å politisere en sak som kunne ha vært utforsket på en langt mer, jeg holdt på å si saklig, måte, eller ved å personliggjøre en allerede politisk sak. Sagt på en annen måte, gjør de den personlige nøden sin om til et salgbart produkt.

Slik er det man blir lagt merke til i denne oppmerksomhetsøkonomien, et system som reduserer både saken og menneskeselvet til et produkt. Forfattere som deltar i dette spillet, gjør det utvilsomt av vidt forskjellige grunner: Enkelte gjør det blindt og uskyldig, andre gjør det som en bevisst strategi, mens andre igjen opplever dette som et udelt positivt tegn på at vi lever i et samfunn hvor alle slags hittil marginaliserte stemmer får komme til orde. Vi har å gjøre med et komplisert fenomen som fortjener å belyses fra flere sider enn det vrangvillige poenget jeg fokuserer på i denne teksten, nemlig at nå til dags er den beste måten å markedsføre bøkene sine på, ikke å markedsføre bøker, men tvert imot å markedsføre seg selv. Mange av disse forfatterne selger godt, men de lever ikke først og fremst av boksalg. De lever av å skape debatt. De lever av å gjøre seg selv til talskvinner og talsmenn, ja, til representanter for saken sin, slik at de blir invitert til panelsamtaler, tv-intervjuer og kanskje til og med offentlige utvalg.

Dette er forresten ment som mediekritikk og ikke litteraturkritikk. Jeg forakter når kritikere – spesielt mannlige, men ikke alltid – stiller opp til store portrettintervjuer i smale tidsskrifter med bredt, kjøttfullt fjes for å peke i en eller annen retning de mener at litteraturen som en slags enhetlig institusjon burde bevege seg. Dette sier jeg både som leser og som litteraturkritiker selv: Folk må få skrive akkurat som de vil!

Problemet er ikke hva eller hvordan folk skriver, men at media behandler alle slags bøker som mer eller mindre aktuelle kronikker. Hvis boka ikke er aktuell, ja, så aktualiserer de den – og hvis dette viser seg umulig, blir boka rett og slett ikke anmeldt. (Dette kan jeg forresten også bekrefte som bokanmelder.)

De forfatterne som svarer på denne bestillingen, kan selvfølgelig ha en god sak og gode intensjoner med det de gjør. For øvrig må de også, som alle andre, tjene penger. Men denne sammensausingen av sak og selv som media for lengst har skjønt er god business, er høyst problematisk for de av oss som er såpass gammeldagse at vi ønsker en sterk litterær offentlighet, hvor sakkunnskaper og språklig teft veier tyngre, eller i alle fall minst like tungt, som personlige erfaringer. Ofte nok er personlige erfaringer en form for sakkunnskap, og det personlige er som kjent politisk, men når man ikke lenger greier å skille sak fra selv, er det til slutt bare de sakene som er knyttet til et underholdende selv, som får oppmerksomhet i offentligheten. På lignende vis får de selvene som er knyttet til en oppsiktsvekkende sak, uforholdsmessig mye oppmerksomhet, med det resultat at for eksempel psykiske lidelser har blitt en form for kapital blant unge (men ikke bare unge) mennesker.

Sofisten kler seg naken

Mange vil tenke at jeg stiller meg laglig til for hugg som kritiserer sammensausingen av sak og selv, mens jeg her og nå sauser meg selv sammen med saken. Det får så være. Jeg erklærte i forrige nummer min intensjon om å være en ærlig sofist. Selvfølgelig takket jeg ikke nei til å være med i NHOs propagandahefte for bemanningsbransjen bare fordi jeg er et godt menneske. Jeg innså umiddelbart hvilken sak jeg kom til å representere i offentligheten om jeg brukte og lot meg bruke på den måten. Kanskje ville jeg ha solgt noen bøker, antageligvis ikke, men det ville uansett ha vært en avtale med djevelen. Da er det langt bedre å gjøre som de forfatterne jeg omtalte i forrige avsnitt, som bevisst eller ubevisst smelter sammen med saken sin, så lenge det er en sak som de faktisk tror på.

Jeg er ikke tvers igjennom kynisk. Jeg er en sofist med filosofiske lengsler. Ved å avkle meg selv og min egen delaktighet i disse markedsmekanismene håper jeg å komme nærmere min sak, en sak jeg virkelig tror på, som handler om litteraturen, men også om mye mer: intet mindre enn utviklingen av menneskesinnet og kulturen omkring det. Disse mekanismene jeg har snakket om, fungerer i dobbel forstand som kulturell bensin. På den ene siden blir det mer og mer kultur, i betydningen stadig flere kulturprodukter, på den andre siden virker det som om det vesentlige går opp i røyk.

Kultur handler jo etymologisk sett om å dyrke gode mennesker og et godt samfunn, en prosess som tar lang tid, ja, som aldri tar slutt, mens vi produserer politiserte selvfremstillinger på ideenes såkalte markedsplass i et såpass forhastet tempo at vi aldri kommer noen vei med verken det ene eller det andre. For å skape bedre mennesker og et bedre samfunn kan vi ikke holde oss til sakenes og selvets relativt smale plan, som bare distraherer oss fra det vesentlige, men må åpne oss sakte, men sikkert opp for et større perspektiv. Menneskesinnet er jo langt større enn selvet, akkurat som samfunnet er større enn sakene som til enhver tid herjer det.