Mot undergangen

Man trenger ikke å lete lenge for å se tegnene i tiden: Det går mot undergang. Sommeren 2023 har vært så mettet på negative klimanyheter at i hvert fall jeg har tatt meg i å tenke at det ikke kan bli så mye verre – som det selvfølgelig både kan og vil bli.

De fleste husker bildene av uttørkede europeiske elver på sensommeren i 2022. Allerede i mai og juni i år led flere sentrale europeiske stater under tørkeforhold. Da vann ble en mangelvare i land som Spania og Frankrike, ble kampen om denne ressursen fort en het politisk sak.

Juli har knust varmerekorder over en lav sko. I starten av måneden ble den tidligere rekorden for høyeste målte globale gjennomsnittstemperatur slått, for så å igjen bli slått hver dag de tre påfølgende dagene. Juli endte som den varmeste måneden noensinne, og resultatet av de ekstreme temperaturene var åpenbart for alle i flammehavet som slukte den greske øya Rhodos.

Ser vi utover vårt menneskelige perspektiv, blir det raskt klart hvor ille det står til. Så å si alle former for liv på jorden er sterkt presset. Som Dave Goulson skriver i Den tause planeten, har rundt 70 prosent av insektene i verden forsvunnet siden 1970-årene. I en ny bok anslår den norske fugleverneren Martin Eggen at snaue 20 prosent av fuglebestanden i Europa har forsvunnet siden 80-årene. Det blir stillere og stillere i naturen rundt oss.

Dette er bare noen få eksempler, men bildet de tegner, er entydig: Vi er på vei inn i en mer ekstrem tilværelse. Klimaendringene er ikke i horisonten, de er her allerede. I takt med at konsekvensene av klimaendringene blir verre, blir det tydeligere og tydeligere hvor ille ute verden vil bli i vår levetid, samtidig som vi ser konturene av hvordan den vil se ut for våre etterkommere. Hva skal man gjøre i en slik situasjon?

Verdens ende

Er man av det virkelig pessimistiske slaget, er spørsmålet irrelevant. Hvordan skal man forholde seg til verdens ende, burde man heller spørre. Er det ikke dit alle disse tegnene peker? Hvorfor gå rundt grøten?

I Om verdens ende er det nettopp enden på alt de brasilianske forskerne Déborah Danowski og Eduardo Viveiros de Castro ønsker å undersøke. Som de skriver, begynte den menneskelige tidsalderen på jorden, antropocen, med oss, men det er «svært sannsynlig at den vil ende uten oss: Antropocen vil først gi rom for en annen geologisk epoke lenge etter at vi har forsvunnet fra jordens overflate».

I boken forsøker Danowski og Viveiros de Castro, som er professorer i henholdsvis filosofi og antropologi, å ta på alvor frykten for verdens undergang og de uttrykkene denne frykten får i kulturen vår. Kunsten kan kanskje si noe om hvordan vi ser for oss å gå vår felles undergang i møte.

Særlig interessante er parallellene og ulikhetene forfatterne trekker mellom hvordan apokalypsen skildres i henholdsvis Lars von Triers film Melancholia (2011) og nylig avdøde Cormac McCarthys roman The Road (2006). Som forfatterne skriver, gir et brått skifte i livsbetingelser på jorden, som de akselererende klimaendringene antyder at vi står overfor, god grunn til å føle på eksistensiell angst. Jo bråere skiftet antas å bli, dess mer nærliggende er det at angsten vil slå over i full panikk.

I Melancholia står filmens karakterer definitivt overfor et farlig brått skifte. En hittil ukjent planet har bane rett mot jorden. Det er ingen tvil om at planeten vil treffe oss, og at resultatet vil være slutten på alt menneskelig liv.

Ødeleggelsen er rask og altomfattende i denne og liknende fremstillinger av verdens ende – selv om kilden til ødeleggelse som regel oppdages tidlig nok til at karakterene rekker å kjenne på både eksistensiell angst og panikk. Samtidig er det noe betryggende med en slik avslutning. Det vil gå fort, og slutten vil være mer eller mindre umiddelbar.

Det skremmende med klimaendringene er nettopp fraværet av et slikt dramatisk punktum. «Utsikten til en miljøkrise på kloden later snarere til å utsette mennesket for en forverring av en degenerativ sykdom som vi ikke har fått med oss den snikende opptakten til, enn for en brå død», skriver Danowski og Viveiros de Castro.

Med slike fremtidsutsikter gir det mer mening å se til McCarthys The Road. I boken er det lite igjen av det vi i dag kjenner som et menneskelig samfunn. Verden har kollapset, og en far og en sønn vandrer retningsløst rundt i et forsøk på overlevelse. I Melancholia er det ingenting igjen etter at de to planetene har kollidert, men i The Road er det bare mennesker igjen. Som forfatterne formulerer det: «Den apokalyptiske myten som utvikles i teksten, kan settes på en enkel formel: Til slutt vil det ikke finnes noe som helst annet enn mennesker – og ikke særlig lenge.»

Straffen for å ødelegge verden blir i denne versjonen å måtte leve med den verdenen vi har skapt. Uten dyreliv, uten et varmt og frodig klima eller annet å sette pris på. Verden har gått under, men mennesket er dømt til å vandre videre alene til selv ikke vi klarer å overleve på det lille som er igjen. Når man ser takten på naturødeleggelse og nedgang i dyrebestander, er kanskje ikke denne versjonen så urealistisk.

Klimalitteraturen

Om verdens ende er oversatt og gitt ut av enmannsforlaget Existenz. Den inngår i en serie av oversatt filosofi hvor flere av utgivelsene på et eller annet vis knytter an til klimaendringer eller naturødeleggelse. Dette har bøkene til felles med en liknende serie av oversatt filosofi utgitt av House of Foundation (H//O//F).

Det er altså ingen mangel på litteratur, filosofi og sakprosa som tar for seg disse spørsmålene. Klimalitteratur, forstått i bred forstand, er for lengst en etablert sjanger og gjør det jevnt godt. Sjangeren strekker seg også fra de brede publikumsvennlige utgivelsene i bøker som Bill Gates’ Hvordan unngå en miljøkatastrofe til de mer radikale nisjeutgivelsene som Andres Malms How to Blow Up a Pipeline.

Utgivelsene til Existenz og H//O//F er definitivt ikke rettet mot den brede lesende masse, men mot den spesielt interesserte leser. Tematikken i bøkene, språket de er skrevet i, og skyen av fagterminologi de hyller seg inn i, frarøver dem enhver masseappell. Men til tross for språket som anvendes, er poengene bøkene forsøker å formidle, ofte forbilledlig enkle.

Den russiske filosofen Oksana Timofejevas Solens politikk er et godt eksempel på dette. I boken, som er utgitt av Existenz, tar Timofejeva utgangspunkt i den franske tenkeren Georges Batailles tenkning og utvikler det hun kaller solens politikk. Boken er tung å lese, med en kronglete fagterminologi som gjør den utilgjengelig for den uinnvidde.

Mot slutten kommer imidlertid Timofejeva til poenget: «Solens politikk, som bryter den prometeiske onde sirkelen av tilbedelse og ekstravisme, begynner med anerkjennelsen av at solen hverken er en herre eller en slave. Solen er en kamerat.» Grovt forklart må vi vende oss bort fra tanken om at alt på jorden er noe som grunnleggende er til for at vi kan utnytte det – uavhengig av om dette er i et koloniserende og utnyttende, eller progressivt og bærekraftig perspektiv.

Timofejevas bok oppleves unødvendig vanskelig skrevet sett i lys av poenget hun vil formidle, og reiser spørsmål rundt det hensiktsmessige med slike utgivelser som forsøk på å få oss til å tenke nytt om krisene vi står i. Er samtidsfilosofien liv laga når det gjelder å endre hvordan vi tenker om verden rundt oss?

Her må det sies at den uttalte intensjonen til Existenz er å trykke smale utgivelser for spesielt interesserte. I et intervju i Morgenbladet gjorde nylig Existenz-redaktør Lars Holm-Hansen det ettertrykkelig klart at masseappell ikke var noe han forsøkte å oppnå med bøkene han gir ut.¹ Ingen av bøkene forlaget har utgitt, har solgt mer enn 300 eksemplarer, men forlaget overlever likevel på grunn av Kulturrådets innkjøpsordning og andre tilskuddsordninger.

H//O//F har tilsvarende gitt uttrykk for at de ønsker å gi ut verk som skiller seg ut og overses av de dominerende strømningene innenfor den norske fagfilosofien.² Selv om salgstallene deres trolig ikke er dramatisk høyere, og de også må antas å overleve på Kulturrådets nåde, skiller bøkene deres seg noe fra dem som utgis av Existenz.

Bare rotter igjen

Boken Tenke som en rotte av vitenskapsfilosofen Vinciane Despret er illustrativ i så måte. I boken dykker Despret inn i et særegent problem knyttet til dyreforsøk: Reagerer forsøksdyrene på scenarioene de blir plassert i, eller kan dyrene tenkes å reagere slik de oppfatter at forskerne som setter dem i forskningssituasjonene, ønsker at de skal?

Problematikken har en lang bakgrunn innen psykologiske forsøk utført med menneskelige forsøkspersoner, forklarer Despret. Man kan for eksempel se til det kjente Milgram-eksperimentet hvor menneskers evne til blindt å følge autoritet ble utforsket. Der ble deltakerne satt til å gi stadig sterkere elektriske støt til deltakere som svarte feil på spørsmål, helt til støtene formodentlig var dødelige. Lenge ble forsøket antatt å vise at vi er villige til å gjøre nesten hva som helst mot våre medmennesker om en autoritetsfigur beordrer oss til det.

Despret viser imidlertid til intervjuer med deltakerne i forsøket hvor de slår fast at de selvfølgelig etter hvert skjønte hva de var med på, og opptrådte slik de antok at forskerne ville at de skulle. «Det sier seg selv, konstaterte de, at man ikke torturerer og henretter folk med elektriske støt på universiteter», skriver Despret. Det har siden vist seg at vi er svært gode på å gjennomskue slike eksperimenter, for så å spille med slik vi antar er forventet.

Hva om dette også gjelder for dyr? spør Despret, og viser til forskning som viser at også dyr forholder seg annerledes i forsøkssituasjoner enn i sitt vanlige liv. Forsøkssituasjonen er tross alt en usedvanlig situasjon som ikke kommer til å vare, og legger derfor opp til en usedvanlig respons fra dyrene som forstår dette. Dette må også få betydning for hvordan vi oppfatter og forholder oss til dyr utenfor forsøk, skriver Despret.

Med et langt klarere språk gir Despret uttrykk for en beslektet tanke til den Timofejeva uttrykker: Dyrene rundt oss er ikke gjenstander vi kan skalte og valte med, men tenkende skapninger som tilpasser seg situasjoner forbløffende likt som oss. Tanken er ikke revolusjonerende eller spesielt ny, men den fremstilles på en levende måte av Despret, og denne leseren tok seg i å se litt annerledes på dyr etter lesningen.

Tenke som en rotte er forbilledlig klar i sin formidling og unngår den mest innforståtte terminologien. De av H//O//Fs utgivelser som jeg har lest i arbeidet med denne artikkelen, skiller seg jevnt over fra Existenzs samtidsfilosofi ved å være langt mer tilgjengelige. Det er mer nærliggende å se for seg at en tilfeldig leser vil plukke opp en av deres utgivelser og lære noe nytt, enn at det samme skjer med en av årets bøker fra Existenz.

Inn i krattet

Det er imidlertid vanskelig å få øye på akkurat hvordan noen av disse bøkene skal kunne forandre hvordan leseren møter klimakrisen. Ingen steder er dette mer synlig enn i H//O//Fs For en ny radikal opplysningstid, skrevet av den spanske filosofen Marina Garcés.

Garcés slår fast at vi har gått inn i en posthum epoke: «Vår post er det som følger etter ‘etter’: Det post-posthume, en henstandstid vi kommer inn i når vi har forstått og til dels akseptert den reelle muligheten for vår egen ende.» I likhet med Om verdens ende dreier det seg altså om slutten på det hele. Men der Danowski og Viveiros de Castro analyserer hva vår kulturelle bevissthet sier om hvordan verdens ende vil se ut, ser Garcés mer pragmatisk på saken.

Veien ut av uføret er å bekjempe «godtroenhet» slik Garcés beskriver det. Godtroenheten springer ut av vår manglende kunnskap om verden. Vi drukner i datapunkter og fakta om verden rundt oss og fenomenene som leder oss mot dens undergang, men vi har ikke forståelsesrammene til å systematisere og forstå all informasjonen. Dette gjør at vi lett lar oss lede av andre og stiller oss godtroende til ufordøyde meninger og teorier. Alt vel så langt. Slik Garcés skriver: «Den avgjørende kjensgjerningen i vår tid er at vi totalt vet mye og samtidig kan gjøre svært lite. Vi er opplyste og analfabeter på én gang.»

Det vi trenger, skriver Garcés, er en ny radikal opplysningstid for å bekjempe godtroenheten. Sentralt for denne nye opplysningstiden står kritikken. Vi må granske verdiene som omgir oss, og vi må være selvkritiske til våre egne forutinntatte holdninger. «Til syvende og sist er kritikk tenkningens autonomi, men ikke fornuftens selvtilstrekkelighet», skriver Garcés.

Problemet er imidlertid at vi lever i en tid hvor det ikke lenger finnes noen måte å formidle en slik kritisk holdning på til folket i vid forstand, og her peker Garcés på noe essensielt ved hvordan vi forholder oss til hverandre i dag. Vi er alle for lengst segmentert inn i en rekke forskjellige grupper etter hvilke medievaner vi har, og kritikk har blitt forflatet til et spekter av meninger. Det er ikke lenger mulig å drive noe fremover ved hjelp av kritikken, antyder Garcés, for hvert uttrykk for granskning av verden rundt oss er bare én mening blant mange – og i vår horisontale kultur er de alle av samme verdi.

Garcés skriver tankevekkende og, i likhet med Despret, tydelig om disse fenomenene, men et spørsmål gnager hele tiden i bakhodet: Hvordan skal dette hjelpe oss ut av klimauføret? Garcés diagnostiserer flere tendenser i kulturen vår som helt klart gjør det lettere for oss å gå i søvne mot undergangen, men For en ny radikal opplysningstid gjør det ikke enkelt å forstå hva som bør endres, eller hvordan.

Hva skal denne opplysningstiden bestå av om kritikken er blitt nøytralisert før vi i det hele tatt begynner? Garcés ser ut til å snakke til sitt eget segmenterte publikum, i likhet med resten av bøkene som omtales i denne teksten. Hvordan hun eller noen av de andre samtidsfilosofene skal klare å bryte ut av den trange båsen de befinner seg i, er mildt sagt uklart. For de innvidde vil opplysningstiden bestå i å lese bøker som Garcés. De fleste andre vil forbli lykkelig uvitende i sine egne båser.

Litteratur

Danowski, Déborah og Eduardo Viveiros de Castro: Om verdens ende, Existenz, 2023 oversatt av Kjersti Velsand.
Despret, Vinciane: Tenke som en rotte, House of Foundation, 2023. Oversatt av Anders Fjeld og Mira Langeland.
Eggen, Martin: Uten fugler blir ikke livet det samme, Kagge Forlag, 2023.
Garcés, Marina: For en ny radikal opplysningstid, House of Foundation, 2023. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord.
Gates, Bill: Hvordan unngå en miljøkatastrofe, Gyldendal, 2021. Oversatt av Rune R. Moen.
Goulson, Dave: Den tause planeten, Press, 2022. Oversatt av Halvor Kristiansen.
Malm, Andreas: How to Blow up a Pipeline, Verso Books, 2021.
Timofejeva, Oksana: Solens politikk, Existenz, 2023. Oversatt av Anders Dunker.