Jared Diamond
Våpen, pest og stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år
Oversatt av Mie Hidle
Spartacus 2011
Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever
Oversatt av Anne Arneberg
Spartacus 2012
Verden fram til i går. Hva kan vi lære av tradisjonelle samfunn
Oversatt av Alexander Leborg
Spartacus 2013
Den tredje sjimpansen. Menneskets evolusjon og framtid
Oversatt av Alexander Leborg
Spartacus 2014
Hvordan har vi utviklet oss til mennesker? Og kommer vi til å overleve som art? Eller vil vår egen evolusjonære suksess til slutt lede oss inn i undergangen? Det er de virkelig store spørsmålene som danner utgangspunktet i Jared Diamonds bok Den tredje sjimpansen. Boka kom nylig ut på norsk, nesten 25 år etter at den først utkom på engelsk.
Av de totalt fem bøkene Diamond har skrevet, har forlaget Spartacus nå oversatt fire. Alle stiller store spørsmål, ofte angitt i undertittelen. Hvordan utviklet mennesket seg? Hvorfor erobret folk fra det eurasiatiske kontinentet resten av verden og ikke motsatt? Hvorfor bryter noen samfunn sammen og andre ikke? Og: Hva kan vi lære av tradisjonelle samfunn?
En typisk Diamond-bok har altså en grandios problemstilling som forfatteren deretter forsøker å besvare med en stor syntese av en rekke faglige disipliner. Bøkene sveiper ofte over store spenn av menneskehetens historie og byr alltid på overraskende innfallsvinkler, alt formidlet i en kjapp, underholdende form.
Denne originale sakprosaoppskriften har gitt Diamond et enormt gjennomslag som forfatter og en stor, trofast leserskare. Samtidig tramper han villig inn i nesten enhver disiplin dersom det måtte passe ham, og det har naturligvis skapt oppstand hos enkelte akademikere. De anklager ham for å være alt fra selektiv til deterministisk, tendensiøs, til og med imperialistisk. Er det hold i kritikken? Hva vinner han, og hva taper han på å skrive så bredt som han gjør?
DEN LANGE HISTORIEN
Da Jared Diamond debuterte som forfatter med Den tredje sjimpansen, var han godt over femti. Boka ble en stor suksess, noe som banet vei for Våpen, pest og stål, en bok som skulle gjøre ham virkelig berømt – elsket, hatet og diskutert. Men hvem er han?
Diamond, født i Boston i 1937, er utdannet fysiolog og underviste lenge ved medisinsk fakultet på University of California, Los Angeles. I tillegg til dette har han en karriere som ornitolog, med bred erfaring fra Ny-Guinea, der man finner noen av planetens minst tilgjengelige områder. Dette har i sin tur gitt ham rikelig antropologisk erfaring, som han bruker for alt den er verdt, men som også – noe jeg kommer tilbake til – har pådratt ham mange hissige kritikere blant profesjonelle antropologer. På toppen av dette snakker han en rekke ulike språk, nærer en dyp interesse for fag som historie og lingvistikk og er i dag professor i geografi ved universitetet der han tidligere underviste i medisin.
Forfatterkarrieren begynte altså først i 1991 med Den tredje sjimpansen, med undertittelen Menneskets evolusjon og framtid. Her forteller han den virkelig lange historien om menneskeheten, som begynner allerede for åtte millioner år siden, idet vi skiller lag med de to «andre» sjimpansene – vanlige sjimpanser og dvergsjimpanser. På slutten av 1980-tallet var det nettopp avdekket at menneskene genetisk sett står nærmere sjimpansene enn sjimpansene gjør til andre aper, gorillaen inkludert. Så hvordan kunne det ha seg at vi mennesker utviklet oss så ulikt våre nærmeste slektninger?
I de fire første delene av boka berører Diamond menneskenes prehistorie, seksuell seleksjon, menneskelige særtrekk og erobringen av verden. Og han avslutter i nåtiden, idet vi har tilegnet oss muligheten til å gjøre det slutt for alltid, enten ved totalkrig eller gjennom å ødelegge vårt eget miljø.
I sin anmeldelse av boka i Klassekampen skriver biolog og forfatter Dag O. Hessen at han fryktet at boka skulle være passé, men konkluderer med at: «Diamonds innsikter, perspektiver og spådommer har tålt tidens tann forbausende bra.» Likevel vet vi, som han påpeker, langt mer om vår prehistorie i dag enn i 1991. I boka går Diamond for eksempel ut fra at våre forfedre og neandertalerne var såpass ulike at de ikke formerte seg med hverandre. Han gjorde likevel lurt i å holde dette åpent, ettersom det i dag er slått fast at «de aller fleste nålevende mennesker bærer på 3–4 prosent neanderthal-DNA».
SEKSUELL SELEKSJON
Mange av kapitlene viser hvor god Diamond er til å opplyse og underholde i samme vending, særlig i delen om seksuell seleksjon, som har nærmest infotainment-aktige kapitler som «Utroskapens vitenskap» og «Valget av make og sexpartner». Det biologiske perspektivet på mennesket som en abnormal sjimpanse er fascinerende og gir et tydelig bilde av hvordan både våre kreative og destruktive egenskaper kan spores tilbake til dyrisk atferd: på den ene siden språk, kunst og jordbruk, og på den andre siden vold, drap og habitatsødeleggelse.
Et problem med denne viktige delen i boka, «Det unikt menneskelige», er likevel at han ikke forsøker å gi noe positivt svar på hva dette unike faktisk er. En kime til svar ligger allerede i bokas andre kapittel «Et stort sprang fremover», der han foreslår at DNA-avviket er knyttet til fysiologisk og mental kapasitet for komplekst språk, hvilket naturligvis medfører et evolusjonært fortrinn. Men han går aldri inn i diskusjonen om forholdet mellom språk og tanker. Og han byr heller ikke på noen refleksjoner rundt det som virkelig skiller oss fra andre dyr: selvbevissthet, abstrakt tenkning og forståelse av andre mennesker som tenkende vesener.
Når jeg etterlyser en slik diskusjon, er det fordi Diamonds metode i utgangspunktet er det tilhengerne ville kalt eklektisk eller kritikerne kalt selektiv. Selv om mye er hentet fra de empiriske realvitenskapene, kvier han seg ikke for å benytte psykologiske eller filosofiske perspektiver om nødvendig. I et svært kuriøst kapittel resonnerer han seg for eksempel på filosofisk vis fram til at vi er alene i universet, selv om en astrofysiker nok ville fortalt ham at dette er det vanskelig å si noe sikkert om.
I de to siste delene av boka tar Diamond for seg menneskets erobring av verden samt vår potensielle kraft til å «reversere fremskrittet over natten», temaer han senere videreutviklet til bøkene Våpen, pest og stål og Kollaps. For de som allerede har lest disse, byr boka altså på en viss repetisjon.
GJENNOMSLAG OG KRITIKK
I 1987 trykket Discover Magazine en artikkel om jordbruksrevolusjonen med den vittige og provoserende tittelen «Den største feiltakelsen i menneskehetens historie». Kanskje var det med denne artikkelen Diamond oppdaget sitt talent som formidler? Mye av tankegodset ble i hvert fall til et eget kapittel i Den tredje sjimpansen, men nå med den mer moderate overskriften «Jordbrukets fordeler og ulemper». I boka Våpen, pest og stål står jordbruket som selve drivkraften i en ny forestilling om verdenshistorien.
Teknikkene for jordbruk, hevder han her, sprer seg lettere langs breddegradene enn langs lengdegradene, der ulike klimasoner må krysses. Siden det eurasiatiske kontinentet, som strekker seg ut «horisontalt», i tillegg bød på nesten alle domestiserbare dyrearter, fikk folk herfra tidlig et teknologisk forsprang på resten av verden – samt en rekke sykdommer som skulle drepe urinnvånere i hopetall.
Boka utkom på engelsk i 1997, ga Diamond Pulitzerprisen og utviklet seg raskt til å bli en eksepsjonell sakprosasuksess med over en million solgte eksemplarer. Men det var også med denne Diamond begynte å pådra seg noen arge kritikere, spesielt blant profesjonelle antropologer. Aller lengst er dette trukket i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, der antropolog David Correia i artikkelen «F**k Jared Diamond» framstiller boka som både rasistisk og deterministisk.
Anklagen om rasisme er omtrent like usaklig som artikkelens tittel, ettersom et av Diamonds eksplisitt uttalte mål er å avkrefte rasistiske forklaringsmodeller. Filosofisk sett kan Diamond heller ikke kalles deterministisk, siden alle bøkene tar høyde for menneskelige valgmuligheter. Men med hensyn til historieskrivningen sliter han med det samme som alle som beskjeftiger seg med historie, nemlig at narrasjonen preges av utfallet. Jo klarere historien framstår, jo mer virker den uavvendelig, men det innebærer som regel at forfatteren har sett bort fra motstridende linjer.
Deterministisk er en karakteristikk som gjerne markerer et behov for å vokte den ene av de «to kulturene». Men også mer seriøse forskere, som forsøker å brolegge denne kulturkløften, har brukt termen. I det nylig utgitte sistebindet av det storslåtte tobindsverket om statenes utvikling – Political Order and Political Decay – er statsviteren Francis Fukuyama såpass ivrig etter å ta avstand fra «geografisk determinisme» at han vier et helt kapittel til land som på grunn av kulturelle valg har utviklet seg annerledes enn naboland. Slik jeg ser det, slår dette imidlertid mer tilbake på Fukuyama enn Diamond, siden det bekrefter at geografiske og ressursmessige forhold er ekstremt viktige, hvilket jo ser ut til å være Diamonds essensielle poeng.
ET FUGLEPERSPEKTIV
Mot slutten av Den tredje sjimpansen tar Diamond opp spørsmålet om hvorvidt vi risikerer å grave vår egen grav ved å utarme livsgrunnlaget vårt. Det var dette spørsmålet han utdypet i Kollaps, som utkom i 2005, hans etter min mening viktigste bok. Her løftes Påskeøya, Anasazi-kulturen og andre samfunn fram som eksempler på «allmenningens tragedie», der kortsiktig kamp om ressursene på sikt ødelegger for alle. Disse isolerte enkeltsamfunnene blir dermed bilder på den situasjonen hele den globaliserte verden befinner seg i i dag.
Men heller ikke her har Diamond gått fri for kritikk. I ettertid er det til og med blitt skrevet en egen bok for å tilbakevise tesene hans. Mens han i Våpen, pest og stål blir beskyldt for eurosentrisme, blir Kollaps anklaget for å underspille europeernes mulige innvirkning på Påskeøyas sammenbrudd. Kritikken, som altså innebærer at normative føringer gjør forfatteren blind, ser dermed ut til å ramme seg selv hardest.
Mer forståelig er det da at antropologene lot seg provosere da Diamond i 2012 leverte sin foreløpig siste bok, Verden fram til i går. Der de tidligere bøkene framstår som store synteser, går han her mye lenger inn i rollen som formidler av det ene feltet antropologi. I tilknytning til den norske utgivelsen i 2013 skrev Thomas Hylland Eriksen en artikkel i Klassekampen om boka. Tittelen «Fugleperspektiv på menneskelivet» oppsummerer på en vittig måte hans egen og andre antropologers innvending om at Diamond har en reduksjonistisk eller «ornitologisk» tilnærming til mennesket, samtidig som den beskriver det han faktisk er en mester til, nemlig å bidra med de olympiske overblikkene. Både Hylland Eriksen og andre antropologer, som Barbara J. King, leverer det som må kunne kalles saklig kritikk, samtidig som de tør å innrømme at det er en del faglig misunnelse ute og går.
ORIGINAL KOBLING
For min egen del begynte bekjentskapet med Diamond da jeg leste den engelske utgaven av Våpen, pest og stål etter at den hadde fått sin status som en slags moderne klassiker. I likhet med mange ble jeg fascinert av den originale koblingen mellom geografiske, historiske og vitenskapelige forhold, og den forandret kjapt mitt syn på prehistorie, som gikk fra å være en tørr avkrok av historiefaget til et virkelig spennende felt. Ikke minst likte jeg den litt nerdete opptattheten av mikroorganismer og sykdommer som en viktig historisk drivkraft.
Før nyttår, i slutten av november, kom Diamond til Oslo for å snakke om nettopp dette temaet da Det Norske Videnskaps-Akademi inviterte ham til å holde sluttforedraget under en tverrfaglig konferanse om fortidige pestepidemier.
Han framsto omtrent som jeg hadde forestilt meg: som distingvert og uforskammet kvikk for sine 77 år, og med dress, gult slips, karakteristisk hakeskjegg og hentesveis – akkurat som på bokomslagene.
Han svarte høflig og rutinert på spørsmålene mine, også når jeg antydet at problemstillingene i bøkene nærmest kan framstå som litt megalomane. Hva var det egentlig som inspirerte ham til å gå løs på så store spørsmål?
«Det er enkelt», svarte han kjapt. «Det er de mest interessante spørsmålene. Hvis det var umulig å svare på dem, da ville man sagt at det var stormannsgalskap å skrive om dem. Det er store spørsmål, men slike som vi kan forstå mye av og diskutere. Men i den akademiske verden – jeg er sikker på at det er slik her som i USA – er vi opplært til å bli spesialister», fortsatte han. «Jeg skrev doktoravhandlingen min om galleblæren, et lite organ i midten av leveren. Og jeg gjorde suksess med denne avhandlingen, den ble lest av de fem andre ekspertene i verden på samme emne. Men dette er virkelig en liten flik av verden. Og det var mange andre ting som interesserte meg.»
Men, lurte jeg, hvorfor forlate dette området og skrive bredt?
«Det var spesielt det at jeg fikk barn, som gjorde at jeg ville skrive om disse store temaene som hadde fascinert meg helt siden jeg var liten. Og jeg innså at hvorvidt den verden de kom til å vokse opp i, ville bli en god verden, neppe kom til å bero på galleblæren, men på store spørsmål som hvorvidt samfunn vil kollapse eller ikke, hvilke samfunn som dominerer andre, og hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn.»
INGEN KOMPROMISSER
Diamond legger altså ikke skjul på at han ikke er noen ekspert på de områdene han har blitt kjent som formidler av. Det ville da også vært umulig for en forfatter som trekker veksler på alt fra arkeologi, antropologi og biologi til historie, geografi og lingvistikk. Til meg forklarte han at hans metode som formidler for et bredt publikum var å gå rett til ekspertene på de områdene han ønsket å ta opp, for så å skrive sine utkast og deretter sende dem til disse ekspertene.
«Men å skrive bredt er veldig forskjellig fra å skrive akademisk og spesialisert», innvendte jeg. «Når du skriver for lekfolk, føler du da at du går på akkord med deg selv og metodene dine?»
«Skrivestilen er annerledes, men det er ingen kompromisser», var svaret. «Det er bare at når man skriver for offentligheten, må man definere premissene. Du må forklare hvorfor det er interessant, hvorfor folk bør lese det. Hvorfor skulle noen lese en bok om sjimpanser? Hva er interessant med sjimpanser? Vel, det viser seg at sjimpanser deler 99 prosent av genene med oss. Hvordan har det seg da at jeg snakker til deg og ikke til en sjimpanse?»
Replikken ble selvfølgelig levert fordi den norske utgaven av Den tredje sjimpansen nettopp var kommet fra trykkeriet. Og han var tydelig stolt over den norske utgaven, men kanskje også over at hans snart 25 år gamle førstebok fortsatt utkommer på nye språk.
Men hva så med kritikken? Vel, her er han omtrent like nådeløs mot motstanderne som de er mot ham. Da jeg konfronterte ham med reaksjonene på generelle termer som «tradisjonelle samfunn», svarte han at han jo tar sine forbehold og diskuterer mulige innvendinger i bøkene sine, men at kritikerne «ikke leser dem».
Han la også vekt på misunnelsen: «Hvis antropologer ville skrive klart og med større suksess om antropologi, vær så snill å la dem gjøre det. Men de gjør ikke det. De fleste antropologer er som akademikere flest, de klarer ikke å skrive slik at det allmenne publikum kan forstå dem.»
Poenget er klart nok i en tid da akademia blir mer og mer spesialisert. Men Diamonds styrke ligger nok vel så mye i de dristige overbygningene som på mange måter truer med å sprenge seg ut av den kategoriske skuffen populærvitenskap, som i hans evne til å formidle fakta. Det er jo skrevet flere bøker om menneskets evolusjon, for eksempel. Det som utmerker Den tredje sjimpansen, er hvordan den ikke bare belyser vår positive særegenhet, men også vektlegger våre destruktive sider. Med evolusjonen som skapelsesberetning og miljøkatastrofe som mulig apokalypse nærmer den seg et slags menneskehetens epos. Det er slike grep som får Diamonds blikk på naturen og historien til å virke relevante for leserne. Detaljene kan diskuteres, men de er alle bøker som bidrar til å åpne den store samtalen om hvem vi er.
