Ingen litterær sjangerbetegnelse står det så mye strid rundt som «essayet». Hva er det, og hva er det ikke. Utallige artikler, avhandlinger og forord til antologier har vært skrevet for å finne brukbare avgrensinger, men ingen har kommet opp med noen allmenngyldig nøkkel. Så snart en definisjon er lansert, dukker det opp eksempler som torpederer den. Ikke minst byr betegnelsen på problemer fordi den har en bestemt historisk opprinnelse, daterbar til året da Michel de Montaigne utga sine tekster. Hva da med kunstferdig sakprosa som fantes forut for Montaignes Essaïs? Ville antikkens traktater, dissertasjoner og dialoger i vår tid fått etiketten essayer. Og Holberg, som aldri kalte sine tekster essay, er ikke han nettopp den første store essayisten i det dansk-norske området? Definisjonsproblemet skyter stiklinger raskere enn løvetann og paddehatter.
Vi lever i en tid med essayboom. Norske aviser publiserer iallfall 20 essayer hver uke. Bare Klassekampen trykker selv om lag 10 essayer ukentlig. Det blir tusenvis av dem i året. I tillegg kommer de mange tidsskriftene av mer eller mindre vitenskapelig art. Jeg tipper at det utgis 1000 essayer i norske aviser hvert år, og minst like mange i tidsskrifter. Å påpeke denne inflasjonen vekker raseri. Dette er da ikke ekte essayer! Det er ikke dette vi snakker om! Avisenes selvtekt med begrepet har ingenting å gjøre med hva essay egentlig er.
ANVENDELIG
«Essay» er en anvendelig etikett til tross for sin opphøyde status. Etiketten angir et område ingen har opphavsrett til, en allmenning der alle har rett til beite og hogst. Allmenninger har per definisjon ingen eierskap. Dermed vil etiketten kunne benyttes til likt og ulikt, og avisene, som er i eksistensiell publikasjonskrise (Hvem er vi? Hva gjør vi? Hvor går vi?), grafser til seg det de kan for å ha noe å tilby kundene, noe som ikke er gratis overalt. De vil ha meningsbærende stoff, de vil ha debatt, ettertanke og bakgrunn.
Derfor ønsker de å tilby personlige stemmer, sterke stemmer, undrende stemmer utenfor det allmenne konsumistkoret. Tekster som kan løfte avisproduktet opp og forbi det blogoide skvalderet nettet tilbyr, og slik rettferdiggjøre at leserne betaler med rene penger, altså penger som ikke er skjulte omveier for å få folk til å kjøpe andre varer, slik reklame og content marketing gjør med sine store innhogg i både aviser og blogosfærer. Et essay i avisen er en oppstrammer. Det er en vare som i kraft av sin etikett overgår det opplagte. At mange av dem egentlig er petitartikler, kommentarer, kronikker og forenklede mellomfagsoppgaver, er ikke så farlig, så lenge de framstår som ukommersielle produkter.
For å trenge inn i avisenes forståelse av essayetiketten mailet jeg fem redaksjoner som driver med slikt stoff. Morgenbladet og Dag og Tid har ennå ikke svart, men Klassekampen, Ny Tid og Le Monde Diplomatique var på ballen. Deres forståelse er nokså ulik.
AVISENES PRAKSIS
Klassekampen er den avisen som trykker flest essay. De har jevnlig bokessayer, kunstessayer, teateressayer, filmessayer, musikkessayer, litteraturessayer og en masse større artikler under headingen Med andre ord (MAO) og Ideer. Avisens essayredaktør Tollef Mjaugedal forteller at de ikke har noen «klar linje». Han sier at etiketten bør romme «en slags litterær kvalitet, et tydelig grep av noe slag». MAO-artiklene kan være essayer, men ikke nødvendigvis: «10 000 tegn med hardpakka EØS-argumentasjon, for eksempel, det er vel heller en langkronikk.» Og: «Ideer på tirsdager er derimot ikke merket som essay, men kan ofte være essay-aktige i praksis.»
Ny tid trykker mange artikler med etiketten «essay», ofte skrevet av forfatterne Erlend Kiøsterud eller Ole Robert Sunde. Avisens redaktør Truls Lie liker essayer:
Den essayistiske formen er forbilledlig for oss. […] I Ny Tid søker vi derfor ofte det subjektive skribentuttrykket, koblet til refleksjon og erfaring, og med det kjetterske for øyet. Forbilledlig i betydning «noe å streve mot». Det gjelder også filmkritikk og sakprosakritikk, der jeg som redaktør anbefaler dette, slik at en tekst gjerne kan ha personlig stil, men også gå langt utover verket som foreligger. Som du vel har sett, oppnås ikke dette alltid i tekstene. Reise-essayene som også trykkes hos oss, kunne gjerne være mer reflekterte i forhold til reportasjen i bunnen. Det essayistiske er i det minste en klar ambisjon som journalistisk form flere steder.
Le Monde Diplomatique prøver derimot å unngå essayetiketten. I den halve årgangen jeg bladde gjennom, fant jeg bare én forekomst av den. Redaktør Remi Nilsen forklarer at de «relativt sjelden kaller tekster for essay». Det er fordi de «stiller nokså strenge krav til både virkemidler (litterære, retoriske eller liknende), innfallsvinkler og tone for at en tekst skal falle inn under betegnelsen». LMD foretrekker å «angi tema snarere enn sjanger, det er ikke ofte vi synes at sjangeren er viktigere enn innhold». Remi Nilsen er også kritisk til andre etiketter:
På samme vis angir vi også sjelden andre sjangre, som kommentar, reportasje og analyse (sistnevnte etikett blir etter min mening langt mer mishandlet enn «essay» i norske aviser – ytterst sjelden er det mer enn anekdoter og noen personlige betraktninger). Vi foretrekker altså å framheve tema og innhold snarere enn sjanger. Unntaket er som du påpeker «essay» med en kvalifikasjon – for eksempel bokessay, filmessay, kunstessay – som vi bruker for å angi at det dreier seg om en tekst som drøfter et tema via flere aktuelle verk snarere enn kritikk med forventning om dom. I dette tilfellet er framheving av sjanger ofte mer eller mindre nødvendig for å unngå at leseren blir usikker på tekstens formål.
ALTERNATIVER
Finnes det noen gode avløserord for «essay», noen bedre beskrivelser av det man ønsker at essay skal være? Jeg tenkte kanskje at nynorsken kunne ha noe å tilby. Kanskje ordet «essay» er bannlyst i nynorsk? Nei, slik er det ikke. Her er Nynorskordbokas definisjon: «kort, populær avhandling eller artikkel med personleg og ofte vittig preg». Aha, vittig! Det liker jeg. Mer vidd inn i saklige artikler!
Andre ordbøker er mer eller mindre på linje: «kort, åndfull framstilling», «kort, faglig og velformulert artikkel», «kort avhandling i populær form (bevisst subjektiv og med vekt på artistisk, poengtert fremstilling)», «(kortere) avhandling (utredning) i mere almenfattelig form om et litterært, kunstnerisk, historisk-politisk emne ell. lign.». Den siste høres ut som det kunne være rettesnor for Klassekampens liberale essayredaksjon.
Men sterke nynorskforfattere, har de lagt seg under den frankofone essayparaplyen? Språkviter Kristin Fridtun forteller i en mail at mye har vært prøvd:
Takk for eit interessant spørsmål. Her tek du opp noko eg (og sikkert mange fleire) har registrert, men ikkje bora så djupt i, altså bruken av merkelappen «essay» i avisene. Eg er ikkje kjent med at det har vore laga nokon nynorsk avløysar for dette ordet. Det er mogleg at t.d. Ottar Grepstad har meir greie på dette. Uansett har eg lagt merke til at ymse nemningar har vore nytta for det me i dag kallar essay. A.O. Vinje omtala gjerne tekstene sine som «stykke» («I mine fyrre stykke nevnde eg …»). Nokre av «stubbane» til Sivle (og Prøysen?) kan vel òg slumpa til å ha essayistiske drag. Stundom brukar eg desse nemningane sjølv, når eg har skrive ei tekst eg slit med å kategorisera som anten artikkel eller essay. Då er det praktisk å berre kalla det eit stykke eller – om teksta er relativt kort – ein stubb. Kanskje har det noko med nynorsk antielitisme å gjera, eg veit ikkje. Når det gjeld Garborg, er eg litt usikker. Ein del av essayistikken hans vart utgjeven under andre sjangernemningar, t.d. Kolbotnbrev. I dei samla skriftene etter han finn me to band med tittelen «Artiklar og essay», men når eg finn dei i bokhylla.no og køyrer nokre ordsøk, ser eg at han omtalar nokre av tekstene sine som «artikel», men ikkje som «essay», «essais» e.l. I dei samla skriftene etter Aasen finst det ein del tekster som godt kan kallast essay. I Skrifter i samling (1911–1912) er dei samla i ein bolk med tittelen «Ymse utgreidingar». Stykke, stubb, utgreiing … slike romslege ord har i alle fall vore ganske vanlege. Når eg slår opp «essay» i synonymordboka Med andre ord av Magne Rommetveit, finn eg heller ikkje noko avløysarord, men alternativ som «kåserande temaartikkel», «stutt populærvitskapleg (litterær) utgreiing», «(kultur)artikkel», «epistel».
TORPEDO OG INFLASJON
Høsten 2015 oppsto det en slags «essaydebatt» etter et lovende tiltak fra Vinduets redaktør Preben Jordal. Han hadde anrettet et gigantisk essaynummer av tidsskriftet, der 23 skribenter skrev tekster av mange slag. Utgaven var på over 300 sider, i ganske stort format. Jordals uttalte hensikt var å vise mangfoldet av de mulige uttrykkene essayformen byr på. I et intervju med Klassekampen sa han at norske essayister ofte blir for innoverskuende, og at skribentens ego kan skygge for emnet teksten behandler. Han ønsket seg mer saksorientert essayistikk.
Dessverre strandet debatten umiddelbart. Mangfoldet av faktiske uttrykk, presentert i Vinduet, ble overskygget av nummerets avsluttende tekst, skrevet av Morten Strøksnes. Et utdrag av den ble også trykket i Klassekampen. Teksten var nokså aggressiv, men også vag og konfliktsky. Utgangspunktet var en opplevelse Strøksnes hadde hatt på en litterær aften der to yngre forfattere, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen, presenterte sine nylig utgitte bøker. Strøksnes beskriver sitt ubehag der han står i salen, like bak ryggen til forfatter Ole R. Sunde og litterat Henning Hagerup. Han blir stadig mer provosert av uttalelser fra de to på scenen, og det ender med at han mot slutten av aftenen bestiger podiet og sier noe. Hva han sa, fortelles ikke i artikkelen. Vinduet-teksten framstår som et forsøk på å rettferdiggjøre en opptreden som muligens var oppsiktsvekkende.
I teksten er Strøksnes misfornøyd med tendenser han ser i litterære essayer, og han plages av at slike jeg-orienterte tekster får for stor plass i offentligheten. Ironisk nok er Strøksnes’ egen tekst nesten et eksempel på det han angriper. Den er utypisk for Strøksnes. Her er han selvopptatt, bygger på fornemmelser og drøfter ikke temaet på noen begripelig måte. Han polemiserer mot løsrevne uttalelser, og motparten kamufleres ved snakk om hva «mange norske essayister» gjør, uten eksempler. Det blir ville generaliseringer, og alt står og faller på vår tillit til skribentens subjektive inntrykk. Var det ikke nettopp dette Strøksnes (og Jordal) ville til livs? Når teksten er slik, oppstår det forvirring, særlig på grunn av de mange forsikringene forfatteren byr på om at han både liker og respekterer skyteskivene sine (Shafieian, Tenningen, Sunde og Hagerup).
EN TRUSSEL?
Hva er da problemet? Har disse skribentene skadet Strøksnes’ eller andres virke på det litterære feltet? Er ikke det stort nok til så vel dem som Strøksnes og alle de andre som ønsker å ytre seg? Selvfølgelig er det plass til alle, det mangler ikke publiseringskanaler. Feltet vokser stadig, det nærmest eser ut. Dette dreier seg nok heller om hierarki. Om hvem som har krav på den store prestisjen. Hvem som har rettigheter til å smykke sine tekster med den forlokkende etiketten «essay». Strøksnes er bekymret for at de «litterære» essayene fortrenger andre tekster.
Hva er et litterært essay? Begrepet kan enten forstås som essayer med særlige litterære kvaliteter, tekster som først og fremst fungerer som litteratur. Her kan det være stilistiske eksperimenter, labyrintiske setninger, litterær kalligrafisme og obskure relasjoner til virkelighetens krav. Eller begrepet kan forstås som essayer som omhandler litteratur. De kan være skrevet av forfattere, litteraturhistorikere og litteraturkritikere. Slike tekster blir ofte farget av stoffet, og skribenten egges til å briljere. Den som skriver om det formelt sublime, fristes til å legge hverdagsspråket til side for å speile emnet. Da kan det tippe over og bli maniert. Mange lesere vil da falle av lenge før de kommer til «poenget».
Likevel – er dette et problem? Nei, de litterære essayene fortrenger ingen. De fungerer i en liten, marginal offentlighet langt utenfor allfarvei, et eget kretsløp der forfattere og kritikere, oversettere og litterater av ulikt slag drøfter tekster, henter fram ukjente forfattere, sammenlikner opplevelser og tenker på tekstenes bestanddeler. Man kan se det som fagfolks prat ved høvelbenken – endeløse forsøk på å forstå ordenes ustabile valører, betydningenes forgreninger, hvordan tekstlige maskiner virker. Det er utveksling av felles forundring over styrken av litterære opplevelser, gjerne opplevelser man har hatt i «formative år». Det er erkjennelseskunst til gjensidig opplysning og glede. Jeg leser og skriver slike artikler med den største glede.
TVISYNET
Hva er det vi leter etter når vi leter etter essayets grenser? Ulike ting. Noen av oss trenger kvalifiseringer av stoff for å sortere forfatterne inn i hierarkier. Som Marit Eikemo uttrykte det i Prosa 5/15: «Dei beste kvinnelege nynorskessayistane». Noen har bruk for avgrensninger for å dele ut stipender til noen få verdige utøvere og hindre at de mange uverdige stikker av med potten. Noen trenger etiketter for å forstå hva de selv driver med når de skriver, andre trenger dem for å skjønne hva de ikke ønsker å gjøre.
Feltet er stort. Det kanskje mest anvendelige og dekkende ordet er «artikkel», som opprinnelig betyr et (lite) ledd. Ordet er i seg selv mangfoldig. Tenk bare på artikkel som grammatikalsk enhet, ordboksartikler, trosartikler i en religiøs doktrine og gaveartikler vi tilbys før jul. Vi artikulerer oss stadig.
Selv skriver jeg ikke essayer. Jeg skriver artikler i mange formater. Noen ganger velger publikasjonen jeg skriver for, å kalle artikkelen for essay, kanskje for å pirre leserne, kanskje for å advare dem. Kanskje de vil at leseren skal tro at det her kommer noe velskrevet og vittig, eller kanskje de vil fri seg for ansvaret for at det som står der, skal være sant. En essayist kan faktisk juge, det har vi sett mange vonde eksempler på. Når forlagene utgir artikkelsamlinger med essayer, tror de at de ikke trenger å sjekke fakta. Dessverre. Også essayer bør være vederheftige, selv om de ikke skal tynges ned av fotnoter.
Dag Solstad har i tillegg til sine mange romaner gitt ut flere samlinger med drøftende tekster. I innledningen til den siste av dem, Artikler 2005–2014, kommenterer han begrepsbruken: «Jeg blir mer og mer opptatt av å skrive artikler, eller essays, som man kanskje burde ha kalt det.» Det gjør han altså ikke. Videre nevner han sine tidligere samlinger, og alle har «artikler» i tittelen. (Han hopper over den viktige artikkelsamlingen fra 1997, kanskje fordi den nettopp het 3 essays. Til gjengjeld nevner han tittelen på sin neste samling, som skal hete Artikler 2015–2024.)
Ordet artikkel er nok det beste. Det kan samle alle de andre betegnelsene på skriftstykker som er mindre enn bøker: stubber, oppdateringer, epistler, traktater, dissertasjoner, monografier, betenkninger, essayer, analyser, stykker, kronikker, kommentarer, utgreidingar (eller hva med «utgreiningar, forgreninger»?).
Det handler uansett om skriftstykker, stykker av skrift. Av dem finnes det gode og mindre gode eksemplarer. De kan ikke bedømmes ut fra etiketten. En mindre god artikkel er selvforelsket, ordgytende og poserende, med uverifiserbare og feilaktige påstander. En god artikkel må være vederheftig og gi reell kunnskap. Samtidig skal den være mer enn bare fakta. Den må inneholde et syn, og aller helst et tvisyn, slik Vinje formulerte det. Frie fabuleringer og rene ordsnirklerier hører hjemme i skjønnlitteratur og petitspalter. Ingen forfattere kan smykke seg med gullmedaljer for å heve seg opp til en generell utsigelsesposisjon, hverken i kraft av sine kåringer eller ved hjelp av essayetiketten. Vederheftighet og tvisyn er det de må tilby leseren.
Jon Rognlien (55) er oversetter og litteraturkritiker
