Det store i det smale

Et godt stykke utpå høsten i 2020 fikk jeg en henvendelse fra redaktør Merete Røsvik. Hun hadde planer for en ny kritikksatsing og lurte på om jeg kunne være interessert. Spalten skulle handle om smale tidsskrift – de skulle presenteres og vurderes, og kanskje ville jeg finne noen ukjente perler der ute? Jeg likte ideen, trengte ikke å vurdere et sekund om dette kunne være noe for meg, for smalt er fint, og tidsskrift er fint. Jeg sa derfor ja og fant fort ut at det første tidsskriftet måtte være spesielt, men ikke for spesielt. Det ble meditasjonstidsskriftet Dyade.

Siden nummer 1/2021 har jeg lest en årgang av et utvalgt tidsskrift til hvert nummer av dette tidsskriftet. Jeg synes ikke jeg har kommet så veldig langt, jeg har vel bare dyppet tåa, egentlig, ned i det store tidsskrifthavet. For selv av smale tidsskrift er det temmelig mange å velge mellom. Smalt er altså vanlig, og her støtter jeg meg på biologen Anne Sverdrup-Thygeson når hun skriver om rødlistede fenomener i plante- og dyreverdenen: «For det at en art er sjelden, er faktisk ikke så spesielt. Hvis du ser på artsmangfoldet på jorda, er det faktisk slik at det er sjelden å være vanlig, og ganske vanlig å være sjelden.»¹

Er det deilig? Slik spør man gjerne den som står nede ved vannkanten med en liten fot plaskende i vannet. Jeg skal gi et lengre svar på det spørsmålet, men det er klart det er deilig. Det har vært en forfriskende opplevelse, en slik en som fordrer begeistret tale, ja, til og med bruk av noen store ord.

Filosofisk perspektiv

Det er skrevet mye om hvor viktig tidsskriftet er som en posisjon mellom avis og bok. Tidsskriftet er et medium samtiden trenger når alt går så fort og det er så mange ulike og sterke krefter i sving. Et tidsskrift går mer i dybden, fremheves det ofte – det skaper en bredere inngang til det aktuelle, det inviterer til dialog, er mer tenksomt, fordi det er langsomt, men likevel ikke altfor langsomt.

Noe det ikke er skrevet like mye om, er at tidsskriftet på en måte er værens hus. Ja, så vidt jeg vet, er det ingen som har knyttet tidsskriftet til dette begrepet. Uttrykket er lånt fra Martin Heidegger. Skal man se stort på et smalt tidsskrift, kan det være greit å ta seg en tur innom filosofien. Nå er det språket Heidegger sikter til med dette uttrykket, men jeg tenker det kan brukes om tidsskriftet også. Språket har en viktig oppgave, ifølge Heidegger, som jeg mener tidsskriftet i gode øyeblikk tar seg av, og den oppgaven er like stor som den er diffus: å holde «det område åpent i hvilket mennesket bebor verdens hus på jorden under himmelen»².

På jorden finner vi alt vi lager, og alt vi ser. Under himmelen må jo bety noe uendelig, som språket aldri kan få ordentlig tak på, i hvert fall ikke et instrumentelt språk. Et instrumentelt språk utsier kommandoer, tar deg fra A til B og vet alltid hva en ting er for noe. Et ikke-instrumentelt språk, derimot, forsøker å la ting være det Heidegger kaller et fenomen. Når ting blir til fenomen, blir liv til noe større. Et fenomen bringer frem noe nytt, eller det gjør noe synlig.

Form kommuniserer

Et tidsskrift inneholder tekster, ofte både korte og lange. Som regel består det også av bilder og god design. Et tidsskrift er en helhet. Jo mer som en helhet det presenterer seg, desto større inntrykk gjør det. Form er viktig. Det slo meg for alvor da jeg leste teater- og dansetidsskriftet Norsk Shakespearetidsskrift. Jeg skrev at det var så godt knadd, hvilket vil si at det snakker med seg selv, liksom har oversikten over seg selv, slik også det nynorske bladet Syn og Segn har. Begge disse tidsskriftene er svært bevisste på sin egen rolle og betydning, på hva de vil formidle, og hvordan det skal gjøres. Når et tidsskrift snakker med seg selv, snakker det faktisk med leseren også. Form er kommuniserende.

Etter hvert som jeg hadde lest meg gjennom en god del tidsskrift, ble jeg også klar over spaltens betydning. Det begynte med de korte og morsomme spaltene i Kysten. Spalten skaper gjenkjennelse og samhørighet, og særlig skaper den forventning. Hva blir vi presentert for denne gangen? Å lage en spalte er en fin måte å etablere en samtale med leseren på. Gjennom spalten viser bladet på en direkte måte at det tenker på leseren, og sånn er det med form også. Begge deler er resultat av en overveielse og refleksjon som leseren blir en mottaker av.

Som leser blir man dermed invitert inn i det som ligger bakom det tidsskriftet man sitter med i hånda, så det dreier seg om noe som ikke er direkte synlig. Det er alltid et mer på gang i et tidsskrift, i hvert fall i et smalt tidsskrift, som svært ofte styres av et veldig engasjement og et stort, personlig ønske om å nå frem med et budskap eller en holdning. Redaktøren vil ha med et bilde, leter frem noen, ser hvordan de kan passe inn, samtaler med designeren, og de snakker ut fra kunnskap, men også ut fra mål de begge har satt seg, om å skape noe fint.

Slik artiklene ofte viser hvordan et gitt tema stadig rekker utover seg selv, gjør altså selve tidsskriftet det også. Mange av artiklene, og også bildene, kunne selvsagt eksistert andre steder, men den helheten et tidsskrift utgjør, kan ikke det. Et smalt tidsskrift er noe å kunne gå i møte og samtidig bli møtt av. Det bør derfor alltid ligge fremme, lett tilgjengelig, alltid klart for å bli bladd i. Selvsagt gjør tidsskriftet seg best i papirformat. Alt annet er en skuffelse. Man skal kunne holde et tidsskrift mellom hendene. Et tidsskrift er en sum av tanker, omsorg og engasjement som skal ligge synlig på stuebordet, klar til å gripes.

Fulle av drivkraft

La oss ta en titt på dem, alle sammen. Jeg tenker at de må nevnes, alle de tidsskriftene jeg har lest. De ulike tidsskriftene gjør ting synlig, og derfor er det et poeng at også de blir sett, hvert og et av dem, om enn denne gangen bare med et lett blikk. I det nynorske og kristne Stille Stunder er det for eksempel alltid et håp man møtes av, formidlet gjennom lyse ord, en salme og en akvarell på forsiden. Også for Torggata Blad gjelder håpet, til tross for alt det systemkritiske de driver med, og det er blant annet fordi tidsskriftet gir rom for forvillede sjeler. Der får man lov til å skrive ut sin frustrasjon.

I filmtidsskriftet Zett skriver man om forvillede sjeler, slike man ser på film, selv om man mest av alt skriver om helter. Hos Zett er det alltid temanumre og ingen faste spalter. I det sosialmedisinske tidsskriftet Michael formelig bugner det av bokanmeldelser, og det er flere grafer enn bilder. Grafene er der fordi bladet også er vitenskapelig, slik idéhistorietidsskriftet Arr også er. Både Arr og Michael blander fagfellevurderte tekster med andre artikler. Det gir en fin kombinasjon av det spesialiserte og mer allmenne.

Nå er det vitenskapelige språket ofte instrumentelt, men den vitenskapelige artikkelen kan godt være med å bygge værens hus likevel. Det er fordi det ligger en anstrengelse til grunn, gjennom et bakenforliggende ønske om å se mer av verden og å åpne den opp. Kanskje makter en vitenskapelig artikkel også å vise frem grensen mot det ukjente og usikre. I så fall spiller den på lag med det poetiske språket Heidegger snakker om. Vi kan aldri ordentlig vite, men vi kan tørre likevel, prøve, uttrykke drivkraft. Og én ting er sikkert og visst: De smale tidsskriftene er fulle av drivkraft.

«Ingen er som alle andre», heter det i tidsskriftet Blikk. Der er de skeive og uavhengige – og litt såre, kan jeg legge til, noe de løser med alvorsfylte tekster og festfylte bilder, og titt og ofte å fastslå sannheter.

I nyhetsmagasinet Filter er de kompromissløst alvorlige. Der avdekker de viktige saker, setter agenda og bryr seg mer om innhold enn om form. I Norsk Barneblad er det en annen type alvor. Vitebegjæret følges opp her. Og til grunn ligger en tanke om at barn ikke trenger så mye ekstra stimuli, så lenge det ennå finnes både insekter, havdyp og dinosaurer i verden.

Og så har vi BLA. Der skriver de om litteratur, og bidragsyterne er ganske unge. Fra sidene der tyter det ut engasjement, alvor og en god del følsomhet, noe som kanskje ikke er så rart hvis vi ennå følger Heidegger. De som tenker og dikter, er voktere av værens hus, sier han. Det blir dermed dobbelt opp med et litteraturtidsskrift, siden et tidsskrift, ifølge min påstand, kan forstås som det samme.

Forbi formene

I alle tidsskriftene jeg har lest, får vi informasjon om kunst, fisk, film, oversetting, men ofte får vi også noe mer, som gjør at alt dette viser utover seg selv – langt utover seg selv noen ganger, ja, kanskje helt til væren selv, har jeg begynt å lure på. En fisk blir med andre ord alltid størst i et tidsskrift.

I gode øyeblikk prøver tidsskriftet seg på det vanskeligste av alt, nemlig å komme seg forbi alle de formene det er så lett å gripe fatt i, alle de ferdigbygde husene rundt omkring, for slik å utfordre oss på vår egen eksistens. Hva er dette livet, egentlig? Selv de tidsskriftene som skriver om helt konkrete ting, som fluefiske og bygging av båter, gjør det. Det er fordi vi aner noen grunnleggende spørsmål der: Hva er fiske? Hva er båtbygging (og særlig er det klinkbygde båter det har dreid seg om, i tidsskriftet Kysten, «Norges eneste fagtidsskrift for kystkultur og maritim historie»³)?

Eller som i tidsskriftet Kunsthåndverk: Hva er egentlig ull? Og fordi det går an å komme frem til mange forskjellige svar her, alt etter hva slags perspektiv man anvender – noe som da gjør at det ene svaret derfor kan avvise det andre – beveger man seg mot det usikre gjennom slike spørsmål.

Værens hus er i hvert fall ikke en prefabrikkert bolig som noen andre har tenkt ut for deg, og som du selv bare trenger en hammer og noen spiker for å sette sammen. Værens hus er mye mer vrient. Mye mer storslagent også, og delikat, rørende og diffust. Når jeg hurtig blar meg gjennom hele tidsskriftturneen, ser jeg at det er dette jeg prøver å si noe om; jeg finner et gjennomgangstema. Jeg påpeker stadig at tidsskriftene viser til noe dypere, til noe bakom og bortenfor.

I presentasjonen av bladet Faktafyk, som utkommer årlig og inneholder mange gode sakprosatekster for ungdom, kaller jeg det med en liten vri for dobbeltkommunikasjon. Her finner jeg et håp som ligger under. Bladet byr på fakta og informasjon fra en problematisk verden, samtidig som det søker å ta vare på tiltroen de unge kommer med.

I oversettertidsskriftet Mellom er det et poeng alltid å overlate det siste ordet til dikteren. En oversettelse kan aldri yte fullkommen rettferdighet til opprinnelig tekst, og derfor er det viktig å la det være en åpning der for noe som ennå er usagt eller uavklart. Slik er det med noen av tekstene i Arr også, særlig de eldre tekstene, der fremmede former trer frem. Ja, i både Mellom og Arr kan man virkelig bli utfordret på verdensbildet sitt.

Forskjellen på en ting og et fenomen er altså at væren kan komme til syne gjennom sistnevnte. Jeg synes det er en kul tanke, at væren, dette som vi ikke skjønner oss på, som har med liv å gjøre, og som kanskje er noe uendelig eller inngår i noe uendelig, på en eller annen måte kan vise seg gjennom noe konkret – for eksempel en båt eller et teaterstykke. Et smalt tidsskrift prøver seg fra mange kanter.

Tidsskriftet Dyade holder ustanselig på med å finne nye innfallsvinkler til meditasjon – hvordan det kan bedrives, hva det er. I Kunsthåndverk opptrer uttrykket materielle påstander, og der forteller de om eksplisitte undersøkelser av hva for eksempel ull er, eller glass, eller det fortelles om hvordan reinsdyrvommer kan brukes i kunsten. De viser det i bilder også. Layouten og alle bildene gjør det til et veldig lekkert blad.

Gjennom å lese et smalt tidsskrift kan man ane noe. Man kan bli litt overveldet eller ettertenksom, man kan føle på en stillhet, merke at noe åpner seg, eller at noe viser seg, oppleve at det er en gjenkjennelse, i det minste tenke at det ligger en henvendelse der. Kanskje kommer man også nær noe når man leser, fordi man får lov til å være med på noe, å se noe, og derfor går det an å se på tidsskriftet, lik språket, som husvære for mennesket. Gjennom et smalt tidsskrift får man muligheten til å ta en titt inn der hvor mennesket bor, og se på måten det lever på, ja, se bedre hva dette livet er?

Holder «værens hus» åpent

Alle tidsskriftene jeg har lest, prøver å sirkle noe inn. Det skjer ikke alltid bevisst, men i hvert fall ved at de igjen og igjen forsøker å si noe om et begrenset tema. Et tidsskrift får både sagt ting og vist ting, samtidig som det hele tiden må melde pass, for helt frem når det jo aldri – og det er på grunn av dette det er så viktig med tidsskrift. De holder en plass åpen.

«Alt her i verden er dynamisk og komplekst», leste jeg i Dyade. En fisk er så mye mer enn bare en fisk, skrev jeg i presentasjonen av fluefiskemagasinet Oppstrøms – også det svært lekkert – og det samme kan sies om temaene de andre tidsskriftene tar seg av. Det som kan synes snevert, er det likevel ikke.

Sånn sett bærer tidsskriftene derfor alltid med seg en aktualitet, byr alltid på en relevans. Tenk et Norge uten alle de smale tidsskriftene! Så trist, så begrenset; jeg tenker på det som et koronastengt Oslo. Jeg gikk rundt i Oslos gater under deler av pandemien. Jeg gikk i sentrale, urbane strøk, og selv om det var liv nok, flust med andre spaserende mennesker, merket jeg et fravær eller en mangel. Det jeg så, var det jeg fikk. Det var ikke lenger et annet liv å vite om, et slikt som foregår på scener og utestedene rundt omkring. Selv om man ikke tar del selv, vet man jo om det; man vet om det som en mulighet – at det er noe mer. Et smalt tidsskrift innebærer på samme måte en mulighet. Der, bakom de forskjellige omslagene, kan man støte på ting som gjør at verdener åpner seg, at hegemoniske oppfatninger blir justert, eller at forståelsen av hva liv er, blir noe å la seg utfordre av. Tidsskriftene holder «værens hus» åpent.

Blussende kinn

Et tidsskrift er noe unikt. Det er det motsatte av kulturindustri, og det er blant annet derfor et smalt tidsskrift fortjener noen store ord. Det må litt blussende kinn til. Jeg innrømmer gladelig at det har vært skikkelig fint å lese seg gjennom så mange forskjellige tidsskrift, og dermed få et lite innblikk i alt det går an å interessere seg for og ha entusiasme omkring. Man blir faktisk glad i folk av å lese seg inn i de forskjellige tidsskriftene, ved å se hva folk driver med, gjennom tekst og bilde.

Tidsskriftene er en viktig bidragsyter til samtalene vi har omkring oss selv, fenomenet mennesket, og alt det vi er opptatt av og omgitt av. Ja, for ikke å snakke om alt vi ikke vet at vi faktisk kan være opptatt av (vi vet ikke alltid hva vi er omgitt av heller).

Jeg har et forslag. Det går til dere som vil andre vel – til dere som snart skal begynne å lure på hva dere skal kjøpe til jul i år til de få utvalgte. De må selvsagt få noe som kan glede, utfordre, berike, opplyse, more, provosere, forundre, berøre og engasjere, og som alltid kan ligge tilgjengelig på et bord ved siden av sofaen eller godstolen eller i en hylle på do. Gi dem da noe som kan finne på å vokte værens hus – gi dem et årsabonnement på et tidsskrift! Gi bort et som redigeres på nynorsk! Eller hva med et som har mange lekre bilder? Gi bort to! Eller kjøp flere! Og tro ikke at jeg er betalt av noen for å si dette, nei, dessverre, men man blir faktisk begeistret etter å ha lest så mange forskjellige tidsskrift. Litt av den begeistringen unner jeg andre også.