Små eller store drømmer?

Glitrende gull og fugler i lovsang omgir kongeparet på omslaget til Lise Osvolls gjennomillustrerte dobbelbiografi Sonja & Harald. Boken feirer kongeparets 85-årsdag og berømmer dem for å ha gått i front – på ulikt vis. Dronningen fremholdes som en feministisk foregangskvinne. Haralds fremste bragd er at han har blitt en av folket.

Moderne par

Forfatteren følger Harald Rex og Sonja Haraldsen fra de vokser opp og blir kjærester til de gifter seg og trer inn i rollen som kongepar. Sentralt i fortellingen står konflikten mellom moderne og tradisjonelle verdier i samfunnet. Undertittelen Kongen, dronningen og kampen for kjærligheten understreker at giftermålet deres ikke var et soleklart utfall i 1968. Osvoll illuderer til eventyret om Askepott når hun beskriver de gammeldagse forventningene om at prinsen skal gifte seg kongelig. Mens Sonja tar oppvasken hjemme, står Harald omsvermet på ball.

Innholdet i boken baserer seg på allerede medierte fortellinger om kongeparet, hentet fra TV og radio, aviser, ukeblader og internett. Osvolls bidrag er måten hun belyser den historiske konteksten rundt disse hendelsene på, slik at barn bedre kan forstå og engasjere seg i dem. Teksten er full av innlevelse og godt innrettet mot målgruppen seks til ni år.

Lise Osvoll står for både tekst og tegning i Sonja & Harald, og hun har nylig også illustrert Cecilie Skogs minibiografi om Liv Arnesen. Sistnevnte bok er nummer ni i Gyldendal-serien Min første biografi, som igjen er inspirert av det spanske suksesskonseptet Little people, big dreams, på norsk kalt Små folk, store drømmer. Sonja & Harald står frem som en oppgradert versjon av disse bøkene – med større format, bedre design og et mer helhetlig samspill mellom tekst og bilder. Særlig originalt er det likevel ikke.

Cappelen Damm går rett til kilden når de forsøker å reprodusere bestselgerserien og evner også å forbedre utgangspunktet. Spørsmålet er om småfolk-serien egentlig er et ideal å strekke seg etter. Den forenklede tilretteleggingen for barn kan fort bli snever, og begrensningene i formatet gjør det vel lettvint å velge bort brysomme detaljer. Den viktigste likheten mellom de tre konseptene er den feministiske vinklingen. Her har Osvoll mer på hjertet enn formatet gir plass til.

Oberst Sonja

På kvinnedagen i år postet Lise Osvoll et innlegg på Instagram hvor hun vektla Sonjas betydning for kvinnekampen. «I løpet av hennes tid som kronprinsesse og senere dronning, gikk Kongehuset fra å være en mannsdominert institusjon til å bli en institusjon med overvekt av kvinnelige ansatte på Slottet», står det i posten. «Sonja er også den første kvinnen i kongefamilien med militær grad og er oberst, noe som banet vei for flere kvinner i forsvaret.» En fortettet versjon av denne beskrivelsen finnes i boken.

«Den siste illustrasjonen av oberst Sonja ble ikke med i boka», avslører Osvoll i Instagram-innlegget, «men historien er der likevel». Hvorfor forlaget har valgt bort å vise dronningen i militært utstyr kan man kun spekulere i. Valget skurrer med det ellers feministiske budskapet.

Fabulerende illustrasjoner

Bruken av illustrasjoner i stedet for foto gir økt rom for meddiktning, noe Osvoll vet å benytte seg av. Ett eksempel er portrettet av Harald på side syv, basert på et fotografi av Ernest Rude. På originalfotografiet fra 1946 smiler prinsen lett, men i Osvolls strek er munnen mer nøytral. Prinsens øyne har hun gitt et lengtende, bedårende blikk.

De tunge øyelokkene blir Haralds kjennetegn gjennom boken – på godt og vondt. Uttrykket nærmer seg nemlig parodien. Også i forbindelse med slektstreet på side 12 kommer illustrasjonene litt til kort. Figurdesignet i boken er generisk slik at hele slekten ser lik ut, med identiske neser. I tillegg har 19 av 23 personer like døsige øyelokk som kongen. Figurdesignet understreker på foruroligende vis de tette båndene bakover i kongefamilien. Haralds forelde er eksempelvis søskenbarn, akkurat som besteforeldrene Haakon og Maud. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha skal ha uroet seg for å få barn med skader, ifølge Tor Bomann-Larsen i boken Æresordet (Cappelen Damm, 2013).

På slektstreet bakerst i boken drar Osvoll figurdesignet i motsatt retning. Her ligner alle på Sonja. Kun Emma Tallulah har de samme tunge øyelokkene som sin bestefar. Disse har hun etter tegningen å dømme arvet fra sin far Ari Behn. Et lite kors ved siden av navnet forteller diskret at Behn ikke lever lenger. Men ingen av de andre avdøde i slekten er merket slik.

At Märtha Louises nye følge Durek Verrett ikke er med i slektstreet, kan man forstå, da de ennå ikke er gift. Samtidig vies det plass til to hunder i familieoversikten – Milly Kakao og Molly Fiskebolle. Er disse kjæledyrene viktigere en kongebarnas utkårede? «Regjeringen ville ikke fraråde at kongen lot kronprins Harald gifte seg med en borgerlig jente», står det på side 48 om kongeparets kjærlighetstriumf i 1968. «Kongeparet bestemmer ikkje kven Prinsesse Märtha Louise skal gifte seg med», formidler Slottets kommunikasjonssjef Guri Varpe til NRK over 50 år senere.¹ Parallellen er så tydelig at den godt kunne ha vært kommentert.

Begrensende form

Osvolls fortellerstemme er opplysende og levende, men litt for allvitende til tider. «Sonja prøver å ikke tenke for mye på hva folk mener», står det om kontroversen rundt Andy Warhols portrett av dronningen på side 36, men hvordan vet Osvoll hva dronningen tenkte i 1982? Dersom dronningen har uttalt noe slikt, ville et sitat kunne formidlet det mer pålitelig.

Tross et generisk figurdesign er illustrasjonene med på å heve fortellingen. Alt er tegnet digitalt, men fargelagt med myke og lette filtre som imiterer papirteksturer og vannfarger. Kombinasjonen av nytt og gammelt i illustrasjonene kler fortellingen. I en romantisk regnværsscene mellom kjæresteparet Sonja & Harald ser vi en hund tisse utover siden i bakgrunnen. Slike detaljer gir en ironisk snert til de ellers idealiserte bildene.

På sitt beste tilfører illustrasjonene boken et slør av poesi. Sluttscenen er vakker, og viser kongeparet vandrende, hånd i hånd, med alderdommens små skavanker blottstilt. Et friere format enn småfolk-serien kunne tillatt enda flere slike scener.