Anemoner på tundraen – nye ord for nye tanker

«Si meg hva du tenker om oversettelse, og jeg skal si deg hvem du er», sier Heidegger i en tekst om dikteren Hölderlin.¹ Vi må lese den lett truende undertonen som en advarsel mot å ta lett på oversettelsens problemer. Overflatisk sett jobber oversetteren seg nesten mekanisk fra setning til setning og prøver å få rekken av ord til å si det samme på et annet språk som på originalen, legge dem ut som to parallelle skinner som sikrer lesere fra to ulike språkområder omtrent den samme reisen gjennom tankelandskapet. Og slik er også sakprosaoversetterens virke: To ordremser som løper side om side, slik går arbeidsdagene. Men du skal ikke ha jobbet lenge som oversetter før denne mimeleken, denne dansen fra ord til ord, får deg til å miste fotfeste: du snubler i syntaktiske feller og faller i dype semantiske hull som fører ned i et flettverk av metaforer og forgreninger av flertydighet, ikke helt ulikt kaninhullet som oppsluker Alice i Eventyrland. At jakten på ordenes mening og den rette oversettelsen fører ut i slike uforutsigbare utflukter, gjelder kanskje mer enn noe for filosofioversettelser.

Omplanting i tankenes hage

I arbeidet med å oversette vanskelige filosofiske tekster, for min del knyttet til tenkere som Martin Heidegger, Gilles Deleuze, Bruno Latour, Peter Sloterdijk, Bernard Stiegler og Yuk Hui, dukker det av og til opp merkelige vendinger, begreper som rommer en hel tenkemåte og dermed virker umulige å oversette. Det fremmede ligger i selve tenkningen som bringer fram «sære ord […] lik anemoner på tundraen» som skogsdikteren Hans Børli skriver i et av sine dikt. Den biologiske metaforen er ikke helt tilfeldig valgt, hverken av Børli eller meg selv, for ord og tanker har sitt jordsmonn, sine livsbetingelser og forbindelser til andre deler av språkfloraen. Henvisningen til diktning er også viktig, siden de mest utfordrende filosofene å oversette er de som ikke skiller skarpt mellom filosofisk tenkning og diktning eller eksperimentell kunst, eller botanikk for den saks skyld, som dyrker et mangfold av vekster i «tankenes hage», som filosofen Peter Sloterdijk en gang kalte det. Fremmede begreper får lett noe anemoneaktig over seg, og vi spør oss litt forundret om de har livets rett. Men selv i det kalde nord er det rom for eksotiske planter, og vårt eget herbarium av ord og begreper står ikke tilbake for noe, særlig ikke hvis vi går inn i dialektenes mikroklimaer.

Den som måtte innvende at det får være nok metaforer allerede, og at vi kan holde oss til kjente begreper om tekst og kontekst, faller bare inn i nye metaforer, siden contextus, bokstavelig oversatt «samtekst», uansett er metaforisk: Tekst betyr «vev» og kan i tillegg til tekstilproduksjon og klær peke på flettverk av alle slag, en sammenveving med omgivelsene som er felles for mennesker, ord og planter. Hvordan skiller vi mellom dekorative språkblomster og filosofiske nyttevekster? Hvordan poder vi nye begreper inn i vårt eget språk? Hva kan vi med god samvittighet importere, la immigrere og assimilere? Bør vi tone ned fagsjargonger som om de var misvekster, invaderende ugress som truer med å spre seg og gjøre hjemlige tankehager til uoversiktlige jungler? Til en viss grad må oversetteren prøve å gjøre valg på vegne av en forestilt leserskare, om enn aldri så liten, som gjør tjeneste som en frivillig velkomstkomité for nye fremmedord og tidsmessige neologismer. Nye ord risikerer alltid å fremstå som frivole påhitt, utenlandske moter, eksotiske gevanter som vel kan være kledelige der de kommer fra, men som ser ut som teatralske kostymer når de kommer inn i våre mer trauste sammenhenger.

Greske røtter

Den vestlige filosofien har allerede utfordringer nok med sine røtter i gammelgresk og latin, utdødde språk som lever videre i små akademiske subkulturer og fragmenter her og der, i medisin, filosofi og andre vitenskaper. Den som vil tenke filosofisk, blir dermed trykket i retning av mangetydige opprinnelige begreper med vakre og uutgrunnelige navn. Arche, aletheia, areté. For Heidegger var den vestlige filosofien preget av gamle feiloversettelser fra gresk til latin, som rev over de dypeste røttene til den filosofiske tenkningen.

Aletheia, som Heidegger skriver så mye om, er mer enn «sannhet», for det spiller opp mot «lethe», glemselen. Ikke-glemselen ble til sannhet, veritas, noe gitt, klart og opplyst – og med det ble negativiteten glemt, det at noe alltid ligger i mørket. «Ikkeglemsel» ville vært mer presist, men så har vi også et ekko av dette uttrykket i det engelske «discover» og i vårt norske «oppdage»: noe kommer opp i dagen og fram i lyset. Språket blir et middel til å undersøke det skjulte, samtidig som vi graver oss dypt inn i språket, og det er ikke lett å skille mellom det vi tolker ut, og det vi tolker inn. Her må vi famle oss fram i størknede metaforer, sedimenter av mening, mulige betydninger som har vært begravet og som kan blomstre fram igjen hvis betingelsene blir lagt til rette.

Heidegger følte at det var nødvendig å finne opp nye ord for å oversette det greske aletheia, og bød på det poetiske tyske ordet entbergen, fra «bergen» som betyr å skåne eller beskytte så vel som å skjule. Visstnok går det tilbake til bergene, altså fjell, som skjuler edle metaller i sitt indre. Å oversette dette begrepet videre til norsk, blir vanskelig, for å avdekke betyr også å eksponere, utsette noe for solens lys, vær og vind.

Til kilden?

Det finnes en sjelden kilde der oversetteren, David Farrell Krell, beskriver lange (og misunnelsesverdige) samtaler med Heidegger, som kunne lese engelsk, men unnlot å snakke det, der de diskuterer hva som er de beste oversettelsene av begrepene hans. Her drøfter de også begrepet «bergen» inngående med filosofen selv og får entusiastisk støtte for ordet «shelter» fra Heidegger som utbryter: «Das ist die bedeutung!» Dét er meningen!² Men shelter har sine problemer, for hva med den negative formen av ordet? De-sheltering ligger fjernt fra å beskrive noe som har med sannhet å gjøre, følgelig er unconcealment blitt standardoversettelsen på engelsk. «Skjerming» ville fungere for «bergen» på norsk, men «avskjerming» blir noe helt annet. Frustrasjon på frustrasjon. I tillegg kommer alle betydningene og sammenhengene ordet opptrer i. Hva er meningen i sannheten som noe ubeskyttet, at den moderne teknologien er en form for «entbergen», som Heidegger så mystisk sier? En avsikring, nesten som på en pistol, eller en blottlegging av noe som burde forblitt skjult? Gåte på gåte.

Jeg strever med alt dette i oversettelsen av Sloterdijks bok Menneskedrivhuset,³ som spiller videre på Heideggers metaforiske begreper, lichtung (lysning) og entbergen. Etter å ha snakket med kollegaen min, Lars Holm-Hansen, som har dykket mye dypere inn i Heidegger-oversettelsen enn meg, ender vi opp med det nokså nøytrale ordet «avdekke», for å dekke er også å beskytte, er det ikke?

I Krells diskusjoner med Heidegger blir oversettelsen mer enn en oversettelse, den blir en videre gjennomtenkning av ordene, begrepene, meningen og filosofien. Noe tilsvarende finner vi i bemerkningene til Hugh Tomlinson og Barbara Habberjam, oversetterene av Deleuze’s bok Dialogues: Sammen diskuterte de alternativene, og forfatteren foregrep mulige misforståelser og hvordan begrepene kunne mutere videre.⁴ Selv om det er en god hjelp, er det ikke alltid løsningen ligger i en direkte tilgang til forfatterintensjonene: Den som har prøvd å oversette sine egne tekster, merker hvordan meningen vrir seg og slår seg, som et stykke tre som blir fraktet fra en klimasone til en annen. Jeg oversatte for en tid siden en bok om Deleuze og spurte forfatteren, Elizabeth Grosz, om hva hun la i en vrien formulering som jeg ikke kunne forstå. Hun bekreftet at det ikke var noen trykkfeil i setningen og ga et åpent spørsmål som svar: «Gir det mening?» Med Hong-Kong-filosofen Yuk Hui, som går inn for å overskride den vestlige filosofien i det han kaller en «planetær tenkning»,⁵ diskuterer jeg kinesiske begreper via engelsk, for meg uleselige tegn, tankekonstellasjoner som klinger fremmed selv når de blir oversatt som i begrepet om 妙象盡意,som skal bety «å uttømme mening med finstemte bilder». Vestlige ord og metaforiske bilder aldri finstemte nok til å uttømme meningen i eldgamle piktogrammer fra klassisk mandarin.

Nye og gjenoppdagede ord

I filosofien er de nye ordene og metaforene avgjørende: De blir prøveballonger, sonder, verbale ekspedisjoner inn i det ukjente. Men for den som bruker språket kritisk, finnes også det ukjente overalt. Forsøket på å avklare meningen til et ord eller begrep er ikke bare viktig for nye ord, men for de gamle. Sokrates pleide som kjent å utfordre folk til å fortelle ham hva den egentlige meningen til begreper slik som «kunnskap» eller «rettferdighet» er, og først når folk kom i forlegenhet, ble det klart for dem hvor tøyelig og uklart språket er. Den største hindringen for visdom er å tro at vi allerede vet.

Som Deleuze en gang påpekte, er det ofte når vi sier, «Ja, jeg forstår akkurat hva du mener!» at vi nettopp ikke har forstått: Vi har gått glipp av den vesentlige forskjellen, sjansen til å lære noe nytt, den delen av meningen til den andre som vi ikke selv allerede har tenkt. Forestillingen om tenkningen og samtalen som gjenkjennelse, blir også en karikatur av oversettelsen som noe bokstavelig, der vi uten videre kan gjengi det fremmede, der forståelsen er umiddelbar, og der den største faren tenkningen utsetter seg for, er en banal misforståelse. Som om ikke mer sto på spill i tenkningen eller oversettelsen enn faren for å ta feil, enn det å si Per istedenfor Pål, Sokrates istedenfor Thaetatus. Vi må tenke ordentlig etter, lete etter det vi ikke har tenkt på, farlige blinde flekker både i tenkemåten og levemåten vår.

Bernard Stiegler har lansert et begrep for en omhyggelig tenkning, som først virker som et lettbeint fransk ordspill: panser. Ordet, som bokstavelig betyr å røkte, pleie eller stelle for dyr, kanskje også planter, er ut fra en omstridt etymologi opphavet til det klang-like franske ordet penser, å tenke. At det ligger omtanke i tenkningen og i det å søke sannheten, var også Stieglers’ poeng.⁶ Men med nydannelsen stiller filosofen også opp en utfordring for oversetteren, for hvordan skal vi gjengi ordspillet? «Omtanke» eller «omtenksomhet» blir nærliggende. Slik sett er substantivformen dekket, men hva med verbformen – kan vi «omtenke», eller blir det for dristig, eventuelt bare misvisende? Er det bedre å bruke «tenke seg om», som jo også er en slags «omsorg» eller som i det minste kan innebære å utvise omhyggelighet. For Stiegler gjelder det også å skåne selve tenkningen og beskytte språket mot å bli redusert til informasjon, kalkulasjon, instruksjoner og data. En slik tenkning krever at vi dveler ved språket og meningen. Omgangen vår med språket i informasjonsøkonomien innbyr til automatiserte oversettelser, forslag til ordvalg, strategisk språkbruk for å få klikk, og Stiegler var bekymret for at selve rommet for å dvele, nøle, overveie – kort sagt tenke – ville lukke seg i et kretsløp av hyperrask «kommunikasjon».

Neologisme-import

Mange filosofiske nyord er som Stieglers panser og Heideggers entbergen, egentlig nyoppdagelser av gamle ord. En språkbruk som er nyskapende og som utnytter ordenes skjulte meninger, gjør til tider oversettelsens umulige kunst enda mer umulig. Fremfor alt er det ordene som er nye til og med på originalspråket – neologismene– som medfører problemer når de skal finne plass i et annet språk. Problemet er filosofisk – og politisk, for det vi kaller ordimport, men som vi like godt kunne kalle begrepsimmigrasjon, har virkelig å gjøre med grenser – grenser for forståelighet, for fremmedhet, for hva som blir sett som akseptabelt. Vi kan godta sjeldne frø og planter, men mutanter og syntetiske organismer?

Det finnes strengt tatt ikke noe språklig tollvesen, men forstått som en form for immigranter møter de fremmede ordene ikke bare regler, men også fordommer med et uklart grunnlag, estetiske innvendinger og en skepsis overfor det fremmede som bærer nyanser av frykt for det ukjente. Ikke uten grunn ble utlendinger i antikken omtalt som barbarer, et ord som i seg selv er en spottende etterligning av et meningsløst blabla: «bar-bar-bar». Å få fatt i meningen krever ikke bare språkkunnskap, men velvilje overfor den konteksten vi selv mangler. Oversetteren blir dermed en diplomat for nye ord og en formidler av meninger, tenkemåter, en hel kultur som følger med et annet språk.

Fordommene mot andre språk, der vi beskriver fremmede språkbrukere som «barbarer», er i prinsippet en saga blott. Respekten for minoritetsspråk gjør at de blir behandlet som dyrebare overleveringer fra fortiden, hele forestillingsverdener av klang og mening som dessuten er truet av glemsel. De er som utrydningstruede arter eller sjeldne frøvarianter, truet av moderne monokulturer. Kulturpolitikken prøver å legge til rette for noe vi ikke helt kan kontrollere eller kreve: grupper og folk som faktisk tar små språk, dialekter og sjeldne ord i bruk.

Når det gjelder de filosofiske neologismene, nye teoretiske samtaler, stiller det seg annerledes. Innvendingen mot dem er ikke så mye at de kommer utenfra, men heller at de er hjemløse og rotløse, at de er kunstige og nye. De mangler en hevdvunnen plass og må bevise at de er levedyktige i et fremmed land og jordsmonn, klore seg fast som best de kan, til og med i fiendtlige omgivelser.

Vitenskapelig språkpolitikk

Innen naturvitenskapen blir også nye begreper lansert til stadighet – ofte knyttet til konkrete observerte fenomener eller nye teknologiske oppfinnelser. Vi har lært oss å leve med kvarker og gravitasjonsbølger og har det siste året fått exobots som betegner cellebaserte mikroroboter og excitonium, en ny type materie, intet mindre. Alle sammen forsynt med definisjoner, må vi anta. Innen vitenskapen er klarheten dyrebar, men det er farlig å forveksle kravet om klarhet med et krav om gjenkjennelighet. De vitenskapelige saklighetskriterier fra positivismens storhetstid er for noen fortsatt det eneste som kan beskytte den rene og respektable tenkningen fra den uklare tenkningens mudderstrøm. Denne typen fordommer har til en viss grad truffet den franske tenkningen – slik som postmoderne teori, poststrukturalisme og dekonstruksjon. Ironisk nok er disse tradisjonene selv besatt av å kritisk undersøke forholdet mellom språk og tanke, språk og virkelighet, språk og ideologi, og viser at klarhet, sannhet og universalitet er problematiske størrelser.

Positivismen, som nådde et høydepunkt i 1950-årene, hadde strenge språkpolitiske regulativer: Demarkasjonskriteriet for vitenskapelighet og kravet om tydelige begrepsdefinisjoner bærer i seg et nær sagt umulig ideal om absolutt etterrettelighet: klare betydninger, referanser, brukskriterier og avgrensninger for alle begreper, med naturvitenskapen, logikken og matematikken som forbilder.

Naturvitenskapen er streng og må kanskje være det, ellers ville vi ikke kunne skille den fra ren spekulasjon og diktning. Regelen er reduksjonisme: Forklar mest mulig med færrest mulig begreper og prinsipper. Suspekte begreper uten umiddelbar forklaringsdyktighet blir identifisert, arrestert og ofte også forvist fra vitenskapens territorium av dem som har naturvitenskapen som forbilde for all tenkning. Her gjelder filosofiens egne språkøkonomiske prinsipper, «Ockhams barberkniv», oppkalt etter middelalderfilosofen William av Ockham, som gikk inn for at vi burde kutte overflødige begreper for å sikre tankens klarhet og argumentenes oversiktlighet.

Wittgenstein, som var en grenseskikkelse i den positivistiske tenkningen, er berømt for sin litt ironiske anklage om at filosofien misbruker hverdagsspråket. Filosofien søker en klarhet der ingen finnes. Språkbruken kommer først, definisjonene klekker vi ut etterpå. En av Wittgensteins egne neologismer, «språkspillet», innebærer at vi kan kaste et ord fram og tilbake som en ball, eller som et halvveis eksperimentelt redskap med flere funksjoner, og at meningen er noe vi lærer idet vi håndterer ordet. Kanskje blir meningen til mens vi bruker ordet, eller det endrer mening når vi bruker det på nye måter. Filosofene dyrker fram nye begreper, først i et beskyttet klima, så å si – der de blir vernet og stelt med og får lov til å utfolde seg i sine egne tekster og utvalgte kontekster. Bruno Latour var dristig nok til å la det samme gjelde for vitenskapens begreper, som han kalte «proposisjoner» – foreløpige forslag, kandidater. Om de er levedyktige utenfor den snevre sammenhengen de oppstår i, kommer an på om de vinner innpass – først i vitenskapssamfunnet, så i samfunnet som helhet.

Filosofisk knoppskyting

Neologismer kan, særlig når de kommer utenfra, oppleves som en trussel mot den mentale folkehelsen, for ikke å snakke om det nasjonale universitetssystemet med sin videreføring av en stringent vitenskapelig metode og en noenlunde forsvarlig humanistisk-akademisk tankehygiene. Problemet med import av teori er på ingen måte en oppkonstruert problemstilling, for da vitenskapssosiologen Bruno Latour ble tildelt Holbergprisen, fikk vi i Norge en stor debatt omkring klar og uklar tenkning, ledet an av en rivaliserende vitenskapssosiolog og filosof, professor Jon Elster. Latour fikk blant annet prisen for sin kreative begrepsproduksjon, men nå ble han sammen med priskomiteen anklaget for å invitere til uklarhet og språklig kaos, med begreper som «prisma», som ifølge Elster bedragersk utga seg for å forsyne oss med en klargjørende optikk, mens de var mer som glitrende speil – juggel og glassperler, tvilsomme teoretiske handelsvarer uten nytteverdi. Selv etter at han hadde krysset grensen og fått stempel som gyldig tenker, ble Latour med sine «proposisjoner» – de dristige utkastene til begreper og teoretiske størrelser – utfordret, og med det ble også hans egen vitenskapelige borgerstatus trukket i tvil. Heldigvis har han mange flere begrepslige kort på hånden, og teoriene hans har mange støttespillere også innenfor dette landets grenser.

Innføringen av et nytt språkspill er avhengig av sympatiske deltakere i språkspillet som er satt i gang, for bare gjennom videre tenkning med og omkring nye ord, kan ord og tanker slå rot. For filosofien betyr dette at vi må filosofere med og omkring nye ord. Gilles Deleuze tok dette prinsippet til det ekstreme, og forsto filosofien nettopp som det å skape nye begreper. Det uttalte målet var for Deleuze er å skape et nytt språk for et nytt folk – tusen nye dialekter for tenkningen. Filosofen er en som alltid stammer, som må finne et nytt språk i sitt eget språk og som snakker til et «kommende folk», en minoritet som ikke finnes enda.

Filosofien til Deleuze, ofte utarbeidet i tospann med Félix Guattari, ble dermed også viltvoksende, full av neologismer og en ustyrlig vilje til eksperimentering, mutasjoner og uforutsigbar knoppskyting. I motsetning til ryddige hierarkier, filosofihistoriske slektstrær og lingvistiske familieteorier som også har det majestetiske treet som metafor, gikk han inn for en måte å tenke og snakke på som hadde de underjordiske flettverkene som forbilde: rhizomet eller jordstengelen som sprer seg under jorden slik soppvekstene gjør: skjulte forgreninger og mørke forbindelser, noe uutgrunnelig og sammenfiltret. Det manifeste (soppen over jorden eller den synlige planten) er bare den synlige siden av noe langt større, og uendelig komplisert.

Oversettere av Deleuze kunne holdt seg til det norske ordet for rhizom, «jordstengel», men en slik botanisk innsnevring ville beskjære begrepet og begrense videre knoppskyting. I nettverkstenkingens tid har begrepet vist seg å være en suksess, og på norsk hører vi nå snakk om rhizomatisk pedagogikk, rhizomatiske analyser, rhizomatiske organisasjoner.⁷ Dermed har vi å gjøre med vellykket ordimmigrasjon eller begrepsomplanting. Denne gangen var det enkelt: et fremmedord med en utvidet betydning, et begrep som har funnet sine venner og støttespillere, og som kanskje bærer i seg en annen måte å tenke på – også når det gjelder språk.

Tenkningens dialekter

I en tid der filosofien fortsatt er preget av gamle og nye imperier og deres språk, fra gresk og latin til fransk, tysk og engelsk, må vi kunne håpe på en ny bølge av begrepsimport, en virkelig planetær tenkning. Istedenfor en monopollignende ordeksport fra sentrum av de gamle språkimperiene, må vi her importere og utveksle ord og tanker mellom fjerne egner. En slik filosofi må i langt større grad enn det som har vært vanlig så langt, hente ord og tanker ikke bare fra Kina, men fra alle verdens minoriteter, stammefolk og dialekter, filosofiske begreper fra et annet jordsmonn og med andre røtter. Ikke fordi alt skal blandes for enhver pris, men fordi forskjellene er i ferd med å bli visket ut, og fordi den globale monokulturen overtar: Mangfoldet trenger pleie og omsorg for å fortsette å leve – og denne tenkningen og omtanken springer ut av språket og forholdet vårt til det. Ved å bryne oss på det nesten-uoversettelige, får vi et blikk for selve forskjellene ikke bare mellom de to språkene vi jobber med, men også for nyansene og dybden i vårt eget språk – det fremmede.