I forskningsmeldingen Lange linjer – kunnskap gir muligheter (2012–2013)1 ble det slått fast at regjeringen mener «at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig». Hva betyr dette «åpent tilgjengelig», og hva innebærer det for forskningen, forskerne og forskningspublikasjonene? Selv om vi allerede har hatt diskusjoner om open access (OA, eller åpen tilgang) i et par tiår, omtaler vi fremdeles dette som et nytt fenomen. Det har sammenheng med at det er få etablerte norske tidsskrifter som har tatt steget over i åpen tilgang. Norsk medietidsskrift (NMT) er et unntak. Dette er noen refleksjoner om åpenhet og lukkethet, om prinsipper og praksis, og om ideologi og økonomi, basert på NMTs erfaringer med åpen tilgang.
Stoltenberg- og Solberg-regjeringene har begge slått fast at prinsippet om åpen tilgang til forskningsresultater er viktig. De er ikke alene. Den samme tendensen preger både nasjonale og overnasjonale forskningsorganer verden rundt. Forskningsrådene og andre aktører krever i økende grad at all forskning finansiert av dem skal publiseres åpent tilgjengelig, i alle fall det som kommer i artikkelformat. Denne dreiningen har også konsekvenser for tidsskriftene selv: Forskningsrådet krever fra 2017 at tidsskrifter innen humaniora og samfunnsfag må publisere open access for å få publiseringsstøtte.
Helt kort innebærer open access at forskningspublikasjoner legges gratis ut på internett. Ved hjelp av digital teknologi skal OA åpne opp de vitenskapelige skattkamrene, bryte ned barrierene og skape innovasjon, vekst og velferd. Det er i alle fall noe av tanken bak. Se for eksempel hva Forskningsrådet sier om OA:
Prinsippene om åpen tilgang til vitenskapelig publisering dekker viktige forskningspolitiske behov gjennom å a) øke den faglige kvaliteten ved at flere enkelt kan kommentere og bygge videre på publiserte forskningsresultater, b) ved at næringsliv og annen virksomhet enkelt får tilgang til publiserte forskningsresultater, c) ved at myndigheter og forvaltning får kunnskap om forskningsresultater, d) sikre tilgang til dagens publiserte forskningsresultater for framtiden, og e) ved å gi forskere ved lite bemidlede institusjoner, ikke minst i utviklingsland, tilgang til de nyeste forskningsresultatene.2
I tillegg til den positive drivkraften som her kommer til uttrykk, har OA også vært næret av kampen mot store internasjonale tidsskriftutgivere som skor seg på akademikernes dugnadsarbeid og selger hysterisk kostbare tidsskriftpakker tilbake til offentlig finansierte bibliotek. Staten betaler og kjøper tilbake igjen senere, etter at forlagsgrupper som Elsevier og Springer har tatt sine 30 prosent i driftsmarginer. Hvem kan være motstander av å bekjempe et slikt system?
HVEM BETALER?
Budapest Open Access Initiative i 2002 var i stor grad utgangspunktet for dreiningen mot OA i senere år. Den opprinnelige definisjonen fra Budapest tok til orde for åpen tilgang i sin mest radikale forstand, der det knapt pålegges noen restriksjoner på anvendelse av forskningen. Interessant er formuleringen om at det ikke skal pålegges økonomiske, juridiske eller tekniske restriksjoner utover de som følger nødvendig av internettilgang. Altså: Internett er, sammen med loven, den primære infrastrukturen, deretter kommer alt annet.
En forskningspublikasjon som vurderer åpen tilgang, må imidlertid ta en del hensyn. I praksis bestemmer man seg ikke kun for å tilby noe gratis på internett, men må ta stilling til hvordan dette skal oppnås: Hvor, når og hvordan skal tidsskriftet gjøres tilgjengelig? (Skal f.eks. redaksjonen selv gi ut tidsskriftet?) Akkurat hvor tilgjengelig skal det være? (Fri gjenbruk av artikler? Hva med arkivmateriale?) Og ikke minst, hvem betaler? For tidsskrifter vil uansett ha utgifter til redaksjonelt arbeid, til korrektur og språkvask, til publiserings- og manushåndteringsplattformer og arkivsystemer, og til markedsføring. Ikke alle disse kostnadene kommer til syne, fordi verdiskapingen gjerne er skjult bak dugnadsarbeid og/eller implisert i akademikeres jobbkrav.
I Norge er det CRIStin (Current Research Information System In Norway), et organ underlagt Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, som er pålagt å drive frem og koordinere arbeidet med overgangen til åpen tilgang. Som man kanskje kan forvente av den akademiske institusjonen, går ikke overgangen like raskt som man kan ønske: I 2015 ble ca. 16 prosent av norske vitenskapelige artikler publisert åpent.3
Mye av den norske forskningspolitiske prosessen med overgang til åpen tilgang har vært preget av en fornekting av det økonomiske aspektet. Mens de politiske oppfordringene har kommet som perler på en snor i forskingsmeldinger og regjeringserklæringer, har det vært lite konkret og langsiktig å hente for et tidsskrift som skal kompensere for bortfallet av abonnementsinntekter.
NORSK MEDIETIDSSKRIFT
Norsk medietidsskrift ble etablert i 1994 og har vært på Universitetsforlaget siden 2004. Vi publiserer fire nummer i året, til sammen 12 vitenskapelige artikler, samt bokanmeldelser og kommentarer. NMT eies av Norsk medieforskerlag, en medlemsorganisasjon som samler de noen hundre norske medieforskerne. På sin generalforsamling i 2012 besluttet Medieforskerlaget at tidsskriftet skulle arbeide mot ren digital publisering, fortrinnsvis open access. Laget anerkjente at det var mye uklart, særlig med tanke på finansiering, men så at signalene fra Forskningsrådet og myndighetene var utvetydige. I god norsk organisasjonsånd ble et utvalg nedsatt, der bl.a. jeg deltok. I 2014 kom utvalget med sin anbefaling, i en rapport delfinansiert av Forskningsrådet.4 Utvalget anbefalte OA, men med noen forbehold, blant annet ville vi unngå forfatterbetaling, altså at forfatteren selv må betale en avgift for å dekke inn produksjonskostnadene ved publisering (en såkalt APC-avgift). Forfatterbetaling er en vanlig måte å dekke kostnader i OA på, men gir noen uheldige insentiver: Det kopler publisering direkte til finansiering på artikkelnivå, og det kan utelukke forskere uten tilgang til særlige ressurser. Fra vår side i NMT så vi også at forfatterbetaling ville innebære en ekstra hindring på veien mot publisering, og vi fryktet at det ville føre til færre innsendte manus. I likhet med kunnskapsarbeidere flest hater forskere alt som hindrer flyt i hverdagen.
Beslutningen om overgang til åpen tilgang ble fattet på generalforsamling i 2014, og fra og med 2015 publiseres alle NMTs artikler gratis for alle. Vi er nå et rent digitalt tidsskrift; ingen får skriftet i posthylla lenger. Nye artikler publiseres under en Creative Commons-lisens kalt CC-BY-NC 4.0.5 Det betyr at artikkelen kan kopieres og distribueres fritt i hvilket som helst medium eller format, og den kan bearbeides og bygges videre på. Vilkårene er at man oppgir hvem som er opphavsperson, og at formålet ikke er kommersielt. Det er en temmelig vid lisens, men den ikke-kommersielle klausulen gjør vår lisens mer restriktiv enn utgangspunktet i Budapest-erklæringen.
Samtidig er Medietidsskriftets arkiv forut for 2015-årgangen fremdeles stengt. Åpen tilgang kommer i vårt tilfelle med andre ord med noen forbehold, selv om redaksjonen har ønske om å sørge for åpent arkiv også.
Overgangen til open access har ikke vært dramatisk for NMT. Vi drives omtrent på samme måte som tidligere og har mange av de samme utfordringene. Tidsskriftets artikler leses og lastes ned i større grad nå enn før, og det er flott å ha muligheten til å spre publikasjoner uten tanke på om mottakeren har tilgang, eller om man selv bryter med opphavsrett eller publiseringsavtaler. Tidsskriftet preges i stor grad av andre makrotrender i publiseringssystemet som bare delvis har sammenheng med åpen tilgang. Som tidsskrift er vi også en aktør på et marked der det er skarp konkurranse om bidrag, med en skare av engelskspråklige tidsskrifter som rangeres høyere enn NMT og er førstevalg for svært mange som skal publisere. Vi må jobbe hardt for å være noe mer enn plan B eller C, eller kun en kanal for snevre analyser av norske medier. Manustilgang kan svinge litt fra år til år, og per nå er vi omtrent akkurat på et nivå der vi opprettholder kvalitet målt etter refusjonsgrad. Men, som jeg skal komme tilbake til, det er utrolig lite som skal til for å tippe dette lasset og la et velfungerende norsk vitenskapelig tidsskrift gå dukken.
PRINSIPP OG PRAKSIS
Det ligger i selve begrepet: Open access sikrer åpenhet. Interessant – og frustrerende – nok er denne åpenheten ikke udiskutabel. På den ene siden har vi Budapest-modellens nærmest uinnskrenkete åpenhet, på den andre har vi modeller som i realiteten binder forskningen opp, bare på andre måter. Og midt imellom finnes en rekke ulike modeller og løsninger. Begrepene gull og grønn er etter hvert kjente som betegnelser på varianter av OA. Førstnevnte viser til publisering i rene OA-tidsskrifter – normalt mot forfatterbetaling – mens den grønne varianten refererer til arkivering i åpne institusjonelle (eller forfatterens egne) arkiv, gjerne etter en embargoperiode eller med restriksjoner på hvilken versjon av artikkelen som kan legges ut. I tillegg kommer en såkalt hybrid variant, der tradisjonelle tidsskriftforlag lar forfatteren (eller institusjonen) bak betale en enkeltsum for å kjøpe fri en artikkel til open access. Dette er den virkelige røvervarianten, der forlagene kan bedrive «double dipping» i den offentlige honningkrukka ved at de først tar betalt for et abonnement (betaler: staten ved bibliotekene) og deretter for frikjøp av enkeltartikler (betaler: staten ved institusjonelle forskningsmidler).
Så har det dukket opp en såkalt diamant-løsning. Den baserer seg på gull-løsningen, med den forskjell at tidsskriftet ikke tar betalt for publisering. Kostnadene bæres av en institusjon.
Det er en variant av diamantmodellen som praktiseres av NMT i dag: fri tilgjengelighet fra dag én uten forfatterbetaling. For å få til dette er vi avhengige av støtte fra Forskningsrådet, som skyter inn 50 % av budsjetterte utgifter, i tillegg til støtte fra Rådet for anvendt medieforskning og en generøs støttesum fra Norsk medieforskerlag. Det er med andre ord tidsskriftets forankring i en medlemsorganisasjon som sikrer fortsatt drift og åpen tilgang. Ikke alle tidsskrifter er i vår situasjon. Uten en institusjon eller medlemsorganisasjon i ryggen er det knapt forsvarlig å gi ut et tidsskrift gratis.
IDEOLOGI OG ØKONOMI
Open access er en del av en større ideologisk bevegelse knyttet til begreper som open source og open data, samt til kampen for nye opphavsrettslige reguleringer. Budapest-erklæringen legger for eksempel opp til at den mest liberale lisensen, CC-BY, er den eneste gyldige. Bare så det er sagt: Jeg er ingen motstander av OA, jeg har faktisk også sans for visjonene i OA-bevegelsen. Det byr imidlertid på noen problemer når teknologidrevet ideologi skal omformes til praksis. OA-ideologene er ikke nødvendigvis gode administratorer og ledere. Reelt skjer gjerne overgangen fra ideologi til praksis via politikken, men heller ikke de politiske føringene har tatt nødvendige hensyn til alle sidene ved overgang til open access. Blant annet dreier dette seg om finansiering.
Pierre Bourdieu karakteriserte det kulturelle feltet som preget av en neglisjering av økonomi. I Bourdieus analyse er kunst- og kulturfeltet preget av at de økonomiske realitetene skyves i bakgrunnen. Iblant kan det synes som det er slik det fungerer i det akademiske feltet også, i alle fall hva angår akademisk publisering. Det var trolig dette som i sin tid ga handlingsrom for akademiske forleggere som kunne sko seg på dugnadsarbeid når de bygget svært lønnsomme forlagshus. Nå gir den samme fornektelsen av finansiering i open access en forvirret og vanskelig start for tidsskrifter som gjerne deler vyene i OA-bevegelsen, men som trenger å vite hvem som skal betale regningene. For kostnader finnes fremdeles, også i den digitale verden. Vi kan definitivt diskutere størrelsen på forlagenes publiseringsavgifter, men tidsskrifter som forsøker å gjøre alt selv, finner fort ut at egenarbeidet er betydelig. Og dugnadsløsninger fører nok en gang til at økonomien i arbeidet usynliggjøres for andre enn dem som utfører det.
I 2012, på tidspunktet da Medietidsskriftet igangsatte utredningen av OA, var ikke finansieringsmodellen klar. Det var den heller ikke to år senere da Medieforskerlaget uansett besluttet å ta spranget over i åpen tilgang. Blant tidsskriftutgiverne har det lenge vært klart hvilken vei det går: Forskningen skal være tilpasset OA, og tidsskrifter som vil ha støtte fra Forskningsrådet, må publisere OA. Vi var flere som regnet med at den såkalte konsortiemodellen (også kjent som Sivertsen-modellen eller NÅHST: Nasjonale åpne humaniora og samfunnsvitenskapelige tidsskrift) skulle få gjennomslag. Modellen har som premiss at norske forskningsinstitusjoner kan inngå i et konsortium der utgiftene til forskningspublikasjoner fordeles på hvem som publiserer, og etterbetales. Dermed slipper man forhåndsbetaling og betaling på forfatternivå. Som også arbeidsgruppa for nasjonale retningslinjer for åpen tilgang har slått fast, er det svært viktig at konsortiemodellen gjennomføres.
PÅ STRAM LINE
Det er fremdeles ikke klart hvordan OA skal finansieres helt konkret. Vi diskuterer fremdeles de samme sidene ved OA, med den samme graden av usikkerhet. Det til tross for at NMT, sammen med en håndfull andre, allerede har tatt spranget over i åpenheten. Og at samtlige forskningsrådsstøttede publikasjoner skal over i OA i 2017.
I det store og hele utgjør støtten til norske akademiske tidsskrifter en liten post på statens budsjetter. Totalt utgjør budsjettet for Forskningsrådets tidsskriftstøtte innen humaniora og samfunnsvitenskap ca. 4 millioner kroner pr. år. NMT søker Forskningsrådet om knappe 180 000 i året (50 prosent av driftskostnader), hvorav 60 000 til å lønne en redaksjonssekretær. I denne småøkonomien velger nå Forskningsrådet å endre vilkårene, slik at lønnskostnadene til en redaksjonssekretær knyttes til utgivelse av minimum 16 artikler pr. år. Du husker kanskje at NMT publiserer 12 pr. år? Og at vi balanserer på en stram line? En økning i antall artikler kan fort gå på bekostning av kvaliteten. NMT er ikke alene i denne situasjonen. Om Forskningsrådet føler det er verdt å beholde tidsskrifter som Edda, Historisk tidsskrift og Tidsskrift for samfunnsforskning, bør denne detaljstyringen vike for forutsigbare rammevilkår, også innen åpen tilgang.
Terje Colbjørnsen (39) er forsker og redaksjonsmedlem i Norsk medietidsskrift.
1 St.mld. 18 (2012–2013): regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-18-20122013/id716040/?ch=1&q=
2 forskningsradet.no/servlet/Satellite?blobcol=urldata&blobheader=application%2Fpdf&blobheadername1=Content-Disposition&blobheadervalue1=attachment%3Bfilename%3D%22OA-reviderteprinsippervedtatt.pdf%22&blobkey=id&blobtable=MungoBlobs&blobwhere=1274505116583&ssbinary=true
3 Ifølge rapporten fra arbeidsgruppa for nasjonale retningslinjer for åpen tilgang: cristin.no/om/aktuelt/aktuelle-saker/2016/rapport-nasjonale-retningslinjer.pdf
4 medieforskerlaget.no/wp-content/uploads/2011/04/Uredning-NML_26_juli2.pdf
