I februar i år rykket Kathleen Rani Hagen ut i Klassekampen og advarte mot denne type litteratur. Hun mente bøkene trigget den dødelige konkurransen mellom dem som er rammet av sykdommen. Eline Lund Fjæren fulgte opp og etterlyste en litteratur som fremstilte de kjedelige, tomme og ekle aspektene ved anoreksi gjennom et språk som kunne komme til bunns i årsaken til den farlige sykdommen.
Anorektisk av sykepleier og Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset gjør muligens et forsøk på det. I hvert fall om vi skal tro psykiater og anoreksiekspert Finn Skårderud. Han har skrevet et forord i boka, der han advarer mot å romantisere og idealisere sykdommen. Han fastslår at Senneset ikke gjør det, men kun viser til tørre, kjedelige og farlige fakta. Her er jeg uenig.
Skårderuds advarsel kan også leses som et tilsvar til Hilde Sandvik, som i fjor advarte mot det hun mente var Skårderuds farlige estetisering av anoreksi gjennom bøker som Sultekunstnerne og behandlingsenteret Villa Sult. Tross egne advarsler
klarer han skremmende nok heller ikke her å la være å gå i den samme fellen.
AVMAGRING OG DØDSØNSKER
Som en heks i huden. Senete. Utstikkende blodårer. Knoklete hender. Rumpa henger som død strie fra bekkenet. Knærne tykkere enn lårene. Føttene ser så digre ut. Feilproporsjonerte labber. Så feil. Alt er feil. Så stygt. Alt er stygt. Jeg grøsser. Ser vekk. Skjemmes. Sår i musklene. Så tung. Så trøtt.
Det skriver den 24 år gamle sykepleieren Ingeborg Senneset i dagboka den 30. oktober 2009. Da er hun innlagt på Østmarka sykehus med diagnosen alvorlig anoreksi. Til tross for at hun grøsser ved synet av sitt avmagrede speilbilde, er hennes eneste tanke at hun må bli enda tynnere, trene mer, spise mindre – helst forsvinne.
Anorektisk (2017) er en skrekkrapport om hvordan den forferdelige sykdommen arter seg: tvangsritualer, som sykelig vasking, spying, trening, søvnløshet, dødsønsker. Dette formidlet gjennom relativt knappe dagboknotater, som er redigerte versjoner av sykehusdagbøker, egne dagbøker og blogginnlegg. Boka er tredelt, etter behandlingene på henholdsvis Levanger sykehus Stjørdalen DPS og Østmarka sykehus i tiden mellom 2007 og 2012.
Sennesets fortelling også en sterk kritikk av helsevesenet. Dess sykere hun blir, dess mindre behandling får hun. Hvis hun ikke overholder de ukentlige krav om vektøkning, blir hun skrevet ut. Hun gjengir en psykiater som påstår at mange av selvskaderne er karrierepasienter, og at den eneste sykdommen de lider av, er at de er syke etter oppmerksomhet. Denne kritikken likner for øvrig psykiater Marianne Mjaalands anbefalelsesverdige Tvang og tvil (2017), som er en regelrett slakt av deler av psykiatrien. Her tar hun blant annet for seg den katastrofale nedbyggingen av langtidsplasser i psykiatrien, som skaper svingdørspasienter.
BLOGGINNLEGG
«Løgner har preget hele min sykdoms- og tilfriskningshistorie. Jeg har løyet om alt mulig», skriver Senneset om boka si, som er en slags dokumentar – altså sakprosa. Hun lyver om vekt, om måltider, om trening. Dette fordi dagbøkene er ment for andres blikk, da personalet leste dem som en del av behandlingen. I og med at stoffet også er bygget på blogginnlegg, er noen av tekstene skrevet med tanke på publisering. Dette må også ha hatt innvirkning på både stil og innhold, uten at Senneset problematiserer det.
Senneset er en dreven skribent, men stilistisk er boka ujevn. Noen ganger er den beskrivende, i passasjer nesten upersonlig: «Det var en rødkinnet, mørbanket jente med snø overalt og sminke på halv tolv som kom strålende fornøyd tilbake.» Andre ganger er den intenst betroende over i det manierte. Det skjer spesielt der hun omtaler spiseforstyrrelsen i tredjeperson, lik en bøddel: «Hadde du tatt fullstendig overhånd, hadde jeg dødd. Og er du i meg, dør du med meg, det vet du. Dermed slakker du litt på tøylene, en sjelden gang. Gir meg fri, bitte litt fri, en mulighet til å hente meg inn. Ny energi. For du trenger denne energien, og nyter godt av den.»
I KONKURRANSE
Som tilstandsrapport er boka selvsagt rystende. Tematisk er den til forveksling lik andre bøker om temaet. De fleste er skrevet som fiksjon. Noen av dem er virkelig gode. Det gjelder blant annet Mette Karlsviks prosalyriske debut Vindauget i matsalen vender mot fjorden (2005), som hun fikk Vesaas’ debutantpris for, og Eline Lund Fjærens stramme Klokken og sengen (2015). Linnea Myhres bloggromaner er kanskje de som i sjanger likner mest på Anorektisk.
Denne type litteratur er ikke uproblematisk. Under tittelen Spiseforstyrrelsens kanon skrev litteraturkritikeren Kathleen Rani Hagen en kronikk i Klassekampen (08.02.17), der hun advarer mot anoreksilitteraturen. Med en fortid som anorektiker forteller hun hvordan hun saumfor bibliotekene på jakt etter anoreksilitteratur, som hun slukte rått. Hensikten var ikke å bli frisk. Tvert imot. Hun lette etter tips om metoder som enda ikke var utprøvd, sjekket om forfatterne var flinkere anorektikere enn henne, sammenliknet for å se om de var tynnere. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre, fastslo hun, og denne type litteratur trigger den dødelige konkurransen.
Eline Lund Fjæren kom med et tilsvar (NRK Ytring 21.02.17), der hun betrodde leserne at det aldri hadde gjort henne friskere å lese andres fortelling om anoreksi. Tvert imot ble hun sykere av det. Likevel, skrev hun, må noen av disse fortellingene skrives. Her etterlyser hun en annen type litteratur, som fremstiller de kjedelige, tomme og ekle aspektene ved sykdommen. Hun mener det må utvikles et språk som kan fortelle hva som ligger til grunn for den type adferd.
LYKKES IKKE
Om Sennesets hensikt med Anorektisk er å fremstille dette kjedelige, tomme og ekle ved sykdommen, lykkes hun ikke. Til tross for at hun selv problematiserer hvordan anoreksibøker kan trigge en anorektiker, er det passasjer jeg stusser over. Hun skriver blant annet at hun var den mest undervektige på avdelingen, og at helsepersonell mener hun er en fare for de andre med det ekstremt magre utseendet sitt. I den skrudde anorektiske virkeligheten betyr det at hun – muligens utilsiktet – fremstiller seg selv som best i klassen. Bokomslaget, som er et utsnitt av en mager kvinnekropp, tyder også på at frykten for triggereffekten ikke har vært et overordnet fokus.
Om boka er ment til skrekk og advarsel for potensielle anorektikere, er hennes mange lidenskapelige samtaler med sykdommen i hvert fall ikke egnet til avromantisering. Spesielt gode litterært sett er de heller ikke, snarere melodramatiske: «Vi er så nære nå i natt. Sykdommen og jeg. Vi snakker sammen som gamle elskere. Jeg snakker med en sykdom. Min sykdom. Min elsker. Min voldelige elsker. Ja. Jeg er her. Slutt å rive i meg. Værsåsnill. Jeg gir deg alt jeg kan.»
Når det gjelder årsaken til sykdommen, har hun ikke noe svar. Hun forteller vagt om alvorlige ting som mental mishandling, fysiske overtramp og juling som førte til selvskading, tvangshandlinger, sult og trening. Men også her fortaper hun seg i prosalyriske bilder som er mer kryptiske enn gode: «Tusen kniver i halsen, ti fingre i hjertet, en hånd om håpet. Hun vil aldri kunne kvitte seg med sjelen.»
MISTENKELIGGJØRING
Et påfallende trekk ved det som skrives om anoreksi, er at ikke bare forfatterne, men også de fleste som uttaler seg om anoreksi, åpner med en bekjennelse om at de selv har vært syke. Dette har fremstått som en styrke, inntil Bergens Tidendens kulturredaktør Hilde Sandvik skrev kommentaren «Forføreren» (03.07.2015). Med utgangspunkt i en selvopplevd historie fra sin fortid med sykdommen gikk hun løs på ypperstepresten selv, anoreksiekspert og psykiater Finn Skårderud. Det burde hun ikke gjort. Skårderuds kolleger rykket ut til hans forsvar. Det gjorde også flere av hans tidligere pasienter, nå vellykkede karrierekvinner. Sandvik fikk refs fordi hun gjorde seg til offer ved å bruke sin egen historie, noe som pussig nok aldri har vært brukt mot andre i denne sjangeren, som jo kjennetegnes av private traumer. Skårderud selv avfeide kritikken sleipt og snedig ved å ta rollen som psykiater. Hans eneste svar var å mistenkeliggjøre Sandviks motiv, som han omtalte som karakterdrap og «en villet skade».
Sandvik uttrykte bekymring over at Skårderud bedriver en farlig form for estetisering av sykdommen når han gjennom sine kulturelle analyser låser pasientene inne i en syk identitet. Hun viste blant annet til boka Sultekunstnerne. Kultur, kropp og kontroll (1991) og Hamsun-navnet Villa Sult på Skårderuds private behandlingssenter for anoreksi. Et sted han selv omtaler som en idealistisk stiftelse med et lavterskeltilbud.
TERROR
Skårderud har et langt forord i boka til Senneset. Her advarer han sterkt mot å romantisere og idealisere sykdommen. Også han mener litteraturen bør bringe tørre, kjedelige og farlige fakta på bordet, noe han fastslår at Senneset gjør. Her er jeg uenig. Mer fascinerende – eller egentlig skremmende – er at Skårderud selv gjør det stikk motsatte av hva han mener denne type litteratur bør gjøre: «Ingeborg og jeg går tur rundt Sognsvann. Vi snakker om boka og forordet som skal bli. Og vi snakker om horror og terror. Anoreksien er horror. Og den ligner på terror.» Åpenbart svært fornøyd med denne analysen gir han sjangeren navnet krigslitteratur, med den begrunnelsen at sykdommen er «en krig i sinnet, med kroppen som slagmark». Han lar seg føre videre av bildene sine når han sammenlikner anoreksi med terrororganisasjonen IS. Likheten, mener han, er radikaliseringen i kropp og sinn. «Både anoreksi og terror kan i begynnelsen romme en utopi, men den innhentes av medisinske eller militære realiteter. Metoden er ikke forenlig med målet.»
TJUKKE MENN
Det er mulig han selv mener dette er fruktbart. Det lyder i hvert fall forførende elegant, og hadde han vært kulturkommentator à la Ketil Rolness, ville det fungert. Men Skårderud skriver forord i kraft av være behandler og psykiater. Han må vite at formuleringer som krigslitteratur og utopisk lengsel i hvert fall ikke bidrar til å avmytologisere sykdommen. Likevel er det som om fasinasjonen for egne formuleringer vinner over hensynet til dem han behandler. Det var nettopp denne uheldige rolleblandingen Sandvik reagerte på. For øvrig et trekk ved skribentpsykiater Skårderud som Espen Søbye også fant i anmeldelsen av Andre stemmer (2004), under tittelen «Den selvnytende legestemmen», Prosa 4/2004.
Sandviks kritikk dreide seg også om det faktum at det kun var de syltynne, «sultekunstnerne», som så ut til å være velkommen på Villa Sult. Dette til tross for at det er den mest sjeldne av spiseforstyrrelsene. Hva med alle de andre, overspiserne, bulimikerne? Bare navnet tilsier at Skårderuds ideelle lavterskeltilbud ikke er ment for dem. (En førstegangskonsultasjon på 1300 kroner for 45 minutter kan muligens også utelukke visse pasientgrupper.)
At «sultekunstnerne» har en høyere status, speiles i litteraturen. Den kvinnedominerte litteraturen om spiseforstyrrelser handler kun om sult, tvang, kontroll. Så vidt meg bekjent finnes det ingen selvbiografisk fortelling om fedme og overspising. Av menn, derimot, har vi blant annet Kristian Fjellangers selvbiografiske Feit. Mitt liv som tjukkas (2012) og Lars Ramslies fiktive Fatso (2003).
JEG-BESETTELSE
Én forklaring er at askesen både historisk og kulturelt er ansett som en dyd, mens overspising og fråtsing blir ansett som synd. Dette handler om åndelig renselse, et ideal som blant kvinner nådde høydepunktet i middelalderen. Noe Monica Wegling for øvrig diskuterer i boka Den guddommelige anoreksi (2004).
Dagens askeseideal ender for sin del med en grell besettelse av egen kropp. Den ekstreme jeg-fikseringen gjør sykdommen vanskelig å behandle og litteraturen nesten provoserende vanskelig å lese. Litterært sett er dette et grotesk utslag av samtidslitteraturens selvbiografiske bølge. Denne forrykte jeg-besettelsen er for øvrig tydelig i Anorektisk. Senneset er lukket inne i sin egen sykdom. Når hun har julepermisjon, står det i dagboka: «Jul. Mat ok.» Når hun er på kino med venner, er hennes eneste fokus nisten hun har med.
Nå går det selvsagt ikke an verken å moralisere overfor sykdom eller sensurere litteratur. Men det går an å fastslå at med Anorektisk bringer ikke duoen Senneset/Skårderud sjangeren et skritt videre. Snarere er boka et eklatant eksempel på de karaktertrekkene kritikerne advarer mot.
Cathrine Krøger (52) er sykepleiestudent og litteraturkritiker.
