Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen

Krigen tenner gemyttene. Ikke alltid, men år om annet. Like fullt: Historiefortellingen om krig og okkupasjon er i all hovedsak lavmælt kunnskap som siger ut, rolig og fredelig. Det er lokal historie, nasjonal historie og internasjonal historie i årets sakprosapulje.

Året 2020 skulle bli et storslått frigjøringsjubileum – 75 år etter andre verdenskrigs slutt. Feiringen i mai gikk stort sett i digitalt modus, men høsten 2019 var en større markering mulig. Det var starten på frigjøringsjubileet i Norge, med 75-års feiringen for da Den røde hærs 14. armé krysset Grense Jakobselv og befridde det nordligste Norge i oktober 1944.

Nær 60 bøker i 2020

Folk vil lese om krig og okkupasjon, og forlagene satser. Langt de fleste sakprosabøkene når ikke fram til førstesider og toppoverskrifter, men de beriker likevel vårt samfunn med kunnskap om andre verdenskrig.

Til grunn for denne artikkelen ligger en bunke på 15 sakprosabøker, de fleste av dem innkjøpt av Kulturrådet.¹ Noen av dem vil kun nevnes summarisk, andre mer utfyllende, alt etter bøkenes profil og tematikk.

Det utkommer i 2020 oppunder 60 sakprosabøker om andre verdenskrig. I tillegg kommer romaner om perioden og oversatt litteratur. I den siste femårsperioden har omfanget vært omtrent det samme. Det største antallet bøker om emnet kom ut de første tre årene etter 1945 (1945: 67 bøker, 1946: 39 bøker, 1947: 26 bøker). Det ble utgitt like mange bøker om verdenskrigen i årene 1945 og 1946 (132) som i årene 1948–1965 (130). Så fulgte en økning fram mot frigjøringsjubileet i 1985 (1981–1985 om lag 50 bøker hvert år). Deretter flatet tallene noe ut, men tok seg opp til 50-års jubileet for frigjøringen i 1995, da utkom 240 bøker. Etter 2015 er tallene noe lavere, men stabile (2016: 53 bøker, 2017: 72 bøker, 2018: 59 bøker, 2019: 50 bøker, 2020: 58 bøker).²

Årets utgivelser omfatter bøker i mange sjangre, fra rene oversiktsverk til dyptpløyende referanseverk om et tema, en rekke enkelthistorier, monografier, biografier, antologier og bøker som egger til diskusjon.

En klar tendens de senere årene er at jødenes historie har kommet i forgrunnen, og at holocaust, både i Norge og i europeisk kontekst, har dominert bokutgivelsene. Så også i 2020.

Som okkupasjonshistoriker med noen års fartstid på feltet ser jeg også med glede på den bredde og dybde som 2020-årets sakprosabøker om krig og okkupasjon representerer. Det er så man tenker: I år er det et særdeles godt heat bøker på feltet.

Barn og barnebarn skriver

Den andre verdenskrig er på ingen måte historikernes egen teig alene. Historiker og forfatter Mona Ringvej har sagt det slik: «Historieproduksjonen er ubegrenset, bredspektret og uregjerlig. Den foregår på så mange plan at historiefagets egne utøvere kun utgjør en liten del av produksjonen».³

«Alle» skriver om krigen; historikere, journalister, frilansere og fagmennesker fra mange fag, og ikke få barn (som nå er voksne) skriver om foreldre- eller besteforeldregenerasjonen. Som naturviteren Geir Hestmarks murstein (516 sider) av en biografi om «Bergensfjord». Den norske Amerikalinjes passasjerskip ble et troppeskip som seilte allierte soldater til og fra fronter og slag på tre kontinenter. Hestmark er prisbelønt sakprosaforfatter, og denne gang også barnebarn – boken er «… til minne om mine krigsseilende bestefedre Amandus og Osvald, og mine bestemødre Ragna og Margit som klarte brasene i krigsårene hjemme».⁴

Vitenskapsmannen Hestmark har gjennomgått kilder i et slikt omfang at detaljrikdommen i partier tar overhånd. Så vil du vite eksakt klokkeslett, posisjon, værobservasjon av der en soldat som døde av matforgiftning i oktober 1942 ble bisatt, så var det lørdag morgen i Guineabukta på 6°10’N, 3°38’Ø.⁵ Oversiktene bak er storveis, med litteratur, skipsregister og en fabelaktig mannskapsoversikt. Dette er på et vis en nerdete bok, men også et velskrevet standardverk for enhver som vil arbeide mer med dette legendariske skipet.

Maritim krigshistorie handler det også om i boken med tittel fra Nordahl Grieg, Det var hjem vi sjøfolk skulle. 15 samtaler med krigsseilerbarn av forfatter og lektor Berit Rickhard, datter av krigsseileren Leonard Otto Sundby. Allerede i 1951, bare 49 år gammel, ga han opp yrkeskarrieren som maskinsjef i handelsflåten. Han hadde malaria, tuberkulose og etter hvert alvorlige traumer etter mange års krigsseilas. Rickhards oppvekst med en ustabil far har sittet i, og gjennom flere år har Rickhard samtalt med andre krigsseilerbarn.

Mens Hestmarks arbeid er kjennetegnet av presisjon og nøyaktighet, gis det nesten et motsatt inntrykk hos Rickhard gjennom lange muntlige, ikke-strukturerte samtaler. Variasjonene i fedrenes erfaringer er store, det samme gjelder dagliglivet i familiene etter 1945. En fellesnevner i intervjuene er tausheten om krigen, fedre som vegret seg for å fortelle hva de hadde opplevd.

Hva kommer dette av? Hva betydde det for barna at fedrene i liten grad snakket om sitt liv? Rickhard stiller gode spørsmål, som bare delvis og springende kommenteres i bokens samtaler. Jeg skulle ønske at forfatteren i tillegg hadde skrevet et mer sammenfattende og analytisk kapittel basert på de 15 samtalene. Dette er et stoff hun har levd med og arbeidet med i alle år, hun kan sjømannsfamiliene og sjømannskulturen. Det bør bli en bok til!

Kvinners motstand

Det har i år utkommet flere bøker som vil bli referanseverk – om kvinners motstand, om fangeliv, om kommunistene, om litteraturen. Det er skrevet om temaene før, men bøkene bringer nytt stoff og nye perspektiver.

Det store nye standardverket i 2020 er enda en murstein, historiker og forfatter Mari Jonassens Norske kvinner i krig 1939–1945 (608 sider). En nøktern tittel, med et levende innhold. Mange års arbeid er nedlagt, og resultatet er særdeles veldokumentert og velskrevet. Jonassen har boret i nye kilder, tatt med nye områder, er a jour forskningsmessig og formidler godt. Grepet er en kronologisk gjennomgang med enkle kapitteltitler fra overfall til felttoget, utefronten, hemmelig etterretning, militær motstand, holdningskamp, flukt, straff, frigjøring og avslutning: fred med bismak. Jonassen dokumenterer at 1230 navngitte kvinner gikk inn i en eller annen motstandsvirksomhet i Norge, trolig langt flere. Det arbeidet 265 kvinner i eksilregjeringens administrasjon. Kvinnene som seilte på handelsflåten omfattet 233 kvinner (93 norske og 140 utenlandske) på 143 skip. Jonassen portretterer fint flere av pionerene, som salongpiken Margit Johnsen i bombardementene på Malta og telegrafisten Fern Sunde i atlanterhavskonvoiene. Om lag 5000 kvinner var på slutten av okkupasjonen innrullert i Milorg – innen sanitet, forpleining og ulikt kontorarbeid.⁶

Hvem var de? Selv om kvinner fra hele landet gikk inn i motstandsvirksomhet, viser statistikken en overvekt av urbane kvinner. 43 prosent hadde en tilhørighet i Oslo, og nesten 72 prosent av kvinnene bodde eller arbeidet i en by. Jonassen påstår ikke at kvinner var mer patriotiske eller heltemodige enn menn. «Kvinner som menn fordelte seg over hele spekteret fra svart til hvitt, og de færreste ble stående på samme sted på gråtoneskalaen gjennom de fem krigsårene.»⁷

Jonassen unnslår seg ikke for å sparke borti tidligere framstillinger fra mannlige historikere. Unni Diesen, av mange oppfattet som en femme fatale som i London fristet utenriksminister Halvdan Koht, får en positiv beskrivelse.

Mest bevegende er framstillingen av de mange kvinnene ute i felten, som etter 1945 opplevde et likestillingens tilbakeslag. En av dem var Eva Jørgensen, som første halvår 1945 ble ansvarlig for Milorg D25 på Hamar. Da Milorg-folk fra hele landet ble invitert til å defilere i hovedstaden og vinke opp til slottsbalkongen, fikk ikke Jørgensen være med, det passet ikke for kvinner. De mannlige kameratene som hun hadde ledet, defilerte forbi mens hun sto og så på. ⁸

Unge Sigrid Nitter Rugesæther var kurer mellom Hermansverk, Leikanger og Sogndal og ble etter hvert godt bevæpnet – hun var både treffsikker og en god skiløper – og oppholdt seg i fjellene vinteren 1945. Hun ble invitert til paraden i Oslo i mai 1945, men takket nei. Milorg-jegeren i D203 hadde ikke uniform, bare en slitt kjole. Først etter 40 år fortalte hun sin historie.⁹

Jonassen har maktet å gjøre et krevende stoff spennende. Et standardverk i okkupasjonshistorien, rett og slett. Og en oase for skoleelever og studenter framover.

Fangeliv

Musikkforsker, sanger og forfatter Per Vollestad har skrevet Livet på Grini under andre verdenskrig. Kampen for tilværelsen i Norges største fangeleir, lansert av forlaget som «den første» samlede framstillingen av livet på Grini før, under og etter andre verdenskrig. Det er en overdrivelse, det finnes atskillig å lese om Grini i andre utgivelser.

Men Vollestad aksler seg på å få fram en nyskrevet, kortfattet historie om fangeleiren, Polizeihäftlingslager Grini, basert på litteratur, aviser, upubliserte beretninger, private arkiver og noe annet arkivmateriale, samt noen intervjuer med tidligere grinifanger.

Også Vollestad har et familiært utgangspunkt, hans egen svigerfar Olav Tronrud satt på Grini fra sommeren 1944 og har etterlatt seg dokumenter, illegale brev og notater. Boken har tegninger av Gunnar Bratlie og en rekke fotografier. I Norsk fangeleksikon stanser nummeringen av fanger på 19 788. Trolig var et noe lavere antall fanger innom på Grini (noen satt inne flere ganger). Vollestad gjennomgår Grinis historie år for år, med en lang rekker kjente og ukjente episoder om kjente fanger. Her er selvsagt Lauritz Sand – trolig den mest torturerte nordmann, Arnulf Øverland, Odd Nansen, Francis Bull, Einar Gerhardsen – som fikk smuglet inn en illegal sangbok til sine medfanger – og mange flere. Her er kvinneavdelingen, jødene som ble deportert, strid og leirlivet i alle fasetter, hersing, pinsler og slit. Det er en bok som er lettlest i en ukomplisert, fortellende stil. Også her hadde det vært verdifullt om Per Vollestad hadde skrevet et ekstra kapittel, en refleksjon om Grini sammenholdt med andre fangeleire i det naziokkuperte Norge.

Flere av årets bøker handler om fangeliv. En av dem er skrevet av Stig H. Christensen og Unn Christensen, bror og søster, som har utgitt bok om sin mor, Meta (Margrete) Christensen. Fange 37722 i Ravensbrück. Margretes utrolige historie fra konsentrasjonsleiren er bare på 128 sider, men gir et inntrykksfullt portrett av den unge trondheimsjenta som etter handelsutdanning fikk jobb som kontorassistent ved Trondheim politikammer og håndterte pass- og visumsaker. Etter kort tid utstedte hun falske legitimasjonskort til folk som måtte flykte. Hun var med i en kommunistisk gruppe, ble arrestert 21 år gammel i november 1943, forhørt av den beryktede sjefen for Gestapo i Midt-Norge Gerhard Flesch og satt på Falstad, Grini og i Ravensbrück.

Meta Christensen var en god observatør av utenlandske og norske medfanger. Hun opplevde i Ravensbrück foredrag om Ibsen og Undset blant de norske på brakka, og det var blodslit med hardt arbeid, pisking og pryl. Meta Christensen ble hentet ut av De hvite bussene, studerte psykologi og nedla mange års arbeid med barn med funksjonshemminger. Boken er et eksempel på at smått kan være godt. Livet til Meta Christensen er en inspirasjon.

Kommunistene

Et annet referansearbeid er historiker og forfatter Terje Halvorsens Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945. Også Halvorsen har et personlig utgangspunkt. Han kjenner historien til Norges Kommunistiske Parti (NKP) inngående, oppvokst midt i det kommunistiske miljøet. Boken starter med skildringen av en typograf og hans ni barn – alle involvert i motstandsvirksomhet. Et av disse ni barna var moren til Terje Halvorsen. I februar 1944 flyktet hun til Sverige med den treårige sønnen.

Boken er en dybdestudie av NKPs motstandsvirksomhet, et arbeid Halvorsen startet på 1970-tallet. Halvorsen kjente og intervjuet en rekke av de sentrale kommunister og mange motstandsfolk fra NKP som ikke lever lenger. Han har gått i en rekke nye kilder og har et aktivt forhold til enhver bok som i nyere tid har omtalt kommunistene. Når han er uenig, skriver han det. Halvorsen har vært i storform over tastene og gir friske spark til historikerkolleger og mediefolk som han mener underkjenner kommunistenes motstandsinnsats.

Halvorsen gir sin versjon av kommunistene under Hitler-Stalin-pakten. Han har nok noen ukritiske passasjer til NKPs rolle og virksomhet som kan diskuteres. Halvorsen er åpent stolt over den kommunistiske motstandsvirksomheten – som han anslår omfattet mellom 6000 og 10 000 personer. Han mener at det under krigen ikke var noen motsetning mellom nasjonale og kommunistiske motiver. Ja, konklusjonen er endog skrevet i capslock: «RØD OG NASJONAL er en dekkende karakteristikk av NKP.»¹⁰

Når Halvorsen attpåtil krydrer teksten med direkte tale som at «dette er tøv», blir dette en bok som utmerker seg, til tross for et kompakt innhold.

Nasjonal, lokal, internasjonal

Den store interessen for lokale historier har gjennom alle tiår vært en viktig del av krigs- og okkupasjonshistorien, og synes godt i 2020-bøkene. Eksemplene her viser tydelig hvilken sammenheng det kan være mellom lokal, nasjonal og internasjonal historie.

I Vegard Sæthers bok Elverum 1940. Den skjulte fienden er utgangspunktet den voldsomme bombingen av Elverum 11. april 1940, karakterisert som en tysk terrorbombing og hevnaksjon. 35 familier ble rammet da de mistet sine kjære under bombingen, både sivile og militære ble drept. Historiker og forfatter Sæther går nidkjært til verks, og løfter fram både den storpolitiske rammen, den dramatiske nasjonale historien disse aprildagene og den lokale: Elverum som militært sentrum fortsatte å ta imot og mobilisere soldater. Boken er massivt detaljrik i sine beskrivelser av de militære disposisjonene på norsk og tysk side. Mest inntrykk gjør likefullt skildringene av de mange bombetoktene i Elverums sentrum. Her har Sæther hatt gode øyenvitneskildringer. Boken må ha åpenbar verdi for lokalsamfunnet Elverum, især gjennom presentasjonen av alle de omkomne.

I den andre enden av okkupasjonen utspant det seg dramatiske døgn. Tore Pryser publiserte til jubileet i vår Frigjøringsdagene 1945. Brennpunkt Lillehammer. Det er skrevet atskilling om den tyske kapitulasjonen i Norge i mai 1945, men Lillehammer er Prysers hjemby. Hhistorieprofessoren skildrer dramaet fram til den tyske militære overkommandoen overga seg natten mellom 8. og 9. mai. Det er en storslått utstyrt bok, en lettlest coffeetable-bok med gode bilder og illustrasjoner.

Nord i landet utkommer det på tampen av bokåret 2020 en bok som bringer fram et viktig og mye diskutert tema, Tvangsevakueringa, skrevet av Ingunn Elstad, tidligere professor ved UiT Norges arktiske universitet. Hun gir en omfattende framstilling av tvangsevakueringen høsten 1944, bygget på lokalhistorisk litteratur og på tyske, norske og britiske arkiver. Her kastes lys over historiene til de tvangsevakuerte, og Elstad forsøker å forklare hvorfor og hvordan tvangsevakueringen ble gjennomført. Hun beskriver hvordan Norge høsten 1944 ble delt i to: «Folk i nord og folk lenger sør vart brått ført saman, og Nord-Troms og Finnmark fekk ei anna historie enn resten av landet.»

Det pågår for tiden omfattende forskning om krigen i Nord-Norge, og i løpet av få år kommer flere nye bøker fra landsdelen.¹¹

Krig om krigen

Så til temperaturen. I mars 2020 utkom boken På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten, skrevet av Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad.

Utgangspunktet for boken var den kollektive unnskyldning som Den norske Forfatterforening i 2018 kom med overfor 17 forfattere hadde blitt dømt av Forfatterforeningens æresrett etter andre verdenskrig. Forfatterforeningens leder Heidi Marie Kriznik sa «unnskyld for den måten Forfatterforening, gjennom æresretten, behandlet disse forfatterne etter krigen».¹² Det skjedde på Forfatterforeningens 125-års jubileumsfest i november 2018. På det ordinære årsmøtet i mars 2019 ble vedtaket stående, og Kjartan Fløgstad meldte seg ut av Forfatterforeningen i protest.

Sammen med Tore Rem og Espen Søbye går Kjartan Fløgstad i På æren løs hardt ut mot Forfatterforeningen, med siktemål om å få Forfatterforeningen til å trekke tilbake sin kollektive beklagelse.¹³ Samtidig har de tre skrevet en tour de force-bok om det nazistiske litterære systemet som ble bygget opp i det okkuperte Norge i årene 1940–1945, med en lang rekke fascinerende dypdykk – om de tyske aktørene, om de norske aktørene, om forfattere og forlag i et naziokkupert land. Det har manglet en kildebasert og dyptgående studie om forfatterne, okkupasjonen og litteraturen. På æren løs er et substansielt tilskudd til kunnskapen om krig og okkupasjon i Norge. Forfatterne skriver at det fortsatt gjenstår mye historisk arbeid på feltet. Men boken som den framstår, er et pionerarbeid.

Holocaust – den tyngste historien

Åtte måneder senere utkom Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten’? av en ny forfattertrio, masterstudenten Elise B. Berggren og historikerne Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. I to år har de tre gått tekst, fotnoter og kilder i Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet etter i sømmene. De startet vinteren 2019 på en artikkelserie for ukeavisen Dag og Tid for å «få til ein systematisk gjennomgang av dei mest sentrale påstandane i boka».¹⁴ Stoffmengden vokste, og det ble bok. Forfatterne går inn i varsler, motstandsbevegelsen og fluktapparatet og studerer Michelets kildebruk og fotnoter i detalj. De mener å påvise feiltolkninger, sitatkutt, misforståelser og fordreining hos Michelet. Og de påpeker tendensiøs framstilling av flere navngitte hjelpere, loser og motstandsfolk. På mange måter er boken overbevisende i sin grundighet, og tonen er nøktern og lavmælt.

Rent allment må en forfatter se det som et privilegium å bli studert grundig av andre. Alle bøker må tåle å bli ettergått kritisk. Spesielt en bok som har fått så mye oppmerksomhet som Hva visste hjemmefronten.

Kunnskapsproduksjon og diskusjon er viktig. Jeg ønsker boken til Berggren, Bruland og Tangestuen velkommen på samme måte som jeg ønsket Bjarte Brulands standardverk Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse velkommen i 2017. På samme måte som jeg ønsket Marte Michelets to bøker (2014 og 2018) velkommen. Bruland har gitt en omfattende dokumentasjon av holocaust som Norge har manglet. Michelet maktet på sitt vis å løfte opp jødenes skjebne i avisoverskriftene – til et allment publikum.

De viktige og virkelig vanskelige spørsmålene som ligger i kjølvannet av dette, handler om den norske deltakelsen i holocaust. Ambisjonen videre framover må være å dempe gemyttene og møtes i et felles løft for å øke kunnskapen.

Fortellingene om krig og okkupasjon er ofte blitt presentert og lansert med en moralsk grunntone, med anklage om at sentrale deler av krigshistorien er oversett eller underspilt, og at en mer nasjonsbyggende fortelling sto i forgrunnen.¹⁵ Denne nasjonale konsensusfortellingen må sies å være behørig tilbakelagt. Den nære etterkrigstidens fokus på motstandskamp er gjennom flere tiår skjøvet til side ved at en lang rekke andre temaer fra krig og okkupasjon er utforsket og løftet fram.

Samtidig har det funnet sted en moralsk vending i historieskrivingen om andre verdenskrig, med kritikk av hvordan krigens ofre ble behandlet i etterkrigstiden (krigsseilerne, partisanene, kommunistene og andre).¹⁶ De senere år har den moralske vendingen særlig omfattet jødenes skjebne. Den økende kunnskap om folkemordet også i Norge har satt sinnene i bevegelse, som nå gjør seg sterkt gjeldende i den pågående debatten om holocaust.

Farmor – og mor og jeg

To bøker av et helt annet slag slo inn i offentligheten rundt frigjøringsjubileet våren 2020, én skrevet av et barnebarn, én av en datter om moren og henne selv. De handler om jødisk liv, men ingen av bøkene har noen moralsk dirrende tone. Bøkene er tvert om dempede og eksplorerende, kunnskapsfylte og drivende gode å lese.

Nina F. Grünfeld har i Frida. Min ukjente farmors krig begått et lite stykke europeisk historie. Det handler om jakten på å finne farmor, hun som måtte gi fra sin en uke gamle sønn Berthold, den senere kjente psykiateren, som lette forgjeves etter sin mor, også dokumentert i film av datteren Nina Grünfeld.

Som i en elegant dreiebok vikler Grünfeld ut hvordan hun etter tiårs leting finner sin farmor. Boken er fylt av kunnskap, skarpe observasjoner og har sting i språket.

Grünfeld formidler jødisk livsform på landsbygda Lelesz i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, der Frida ble født i 1908. Her lærer vi om alle de jødiske kulturelle og religiøse ritualene med navn, her formidles kjærlig en verden av i går. Frida Grünfeld virvles inn i en spionsak, forfølges av etterretningspolitiet og en rekke politikontorer – for overtredelser livet igjennom. Frida ble gravid og fødte sin lille sønn i 1932, stakk av fra løftet om å betale til en fosterfamilie og ble jaget videre mens hun livnærte seg som omflakkende prostituert.

Her skildres nazismens framvekst, holocaust nedenfra og innenfra. Frida var i det tsjekkoslovakiske maktapparatet sett på som både jødisk og ungarsk minoritet, samtidig som hun var annenrangs borger som kvinne, forsterket av et åpent liv som prostituert. Nina Grünfeld skriver uten blygsel om seksualitet og kjønnssykdommer. Frida endte som slavearbeider og ble gasset i hjel i Mittwerda 6. april 1945.

I politiets straffedomstol i Bratislava heter det: «Frieda Grünfeldová er på frifot». Nina Grünfeld har uendelige mengder dokumentasjon – gjennom alle politikamrene som forsøkte å kontrollere henne – på farmorens selvstendighet, frivolitet, hennes personlige krig på gata i Sentral-Europa. Sannelig er Frida Grünfeld befridd. Og sønnen Berthold nikker helt sikkert fra et sted og sier: ja, nå er hun på frifot.

Irene Levin, mangeårig professor i sosialt arbeid og forfatter, har gitt sin bok en talende tittel: Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten. Etter at forfatterens mor Fanny Raskow døde, gikk Levin systematisk gjennom morens etterlatte håndskrevne notater. Langsomt og sikkert skriver Levin fram en familiehistorie som skildrer jødisk liv i Norge med liv og varme. Både moren og faren Herman hadde foreldre som flyktet fra fattigdom og pogromer i datidens Tsar-Russland tidlig på 1900-tallet. Levins foreldre ble født i Kristiania, og vokste opp i spenningen mellom en jødisk identitet og et sterkt ønske om å være norsk. Foreldrene drev en klesforretning sammen, og livet som del av det lille jødiske samfunnet og storsamfunnet er vakkert skildret. Levin har forskerens blikk og leter etter informasjon om alle nazistiske eller tyske signaturer på brev og korrespondanse.

Irene Levins far og mor lyktes i å flykte til Sverige, men den eldste generasjonen ble igjen i Norge. For moren kom især farens skjebne til å plage henne livet ut. Hun bebreidet seg selv for ikke å ha gjort mer for å redde ham ut av landet. Han ble deportert og drept i Auschwitz-Birkenau. «Taushet var min mors svar på den situasjonen hun var satt i da krigen var over. Slik håndterte hun selvbebreidelsen.»¹⁷

Moren begynte ikke å snakke før det offisielle Norge anerkjente uretten som var gjort med inndratt jødisk eiendom. «Før den tid skrev hun ned hendelsene på diverse løse ark uten noen klar mottager. Hun daterte dem ikke, som om de ikke handlet om tid og sted, og hun ødela dem aldri.»¹⁸ Mer intens historie om menneskers liv er det lenge siden jeg har lest. Levin er rett på, ikke emosjonell, men stillferdig og myndig.

Tidligere var den norske jødiske krigshistorien omtrent helt utelatt i fortellingen om annen verdenskrig, eventuelt bare tatt med som noe eget, separat og annerledes enn selve Historien, eller som en appendiks på slutten. I dag er integrering av jødene i historieskrivingen en selvfølge. Et godt eksempel er Mona Ringvejs spenstige bokprosjekt, Landet mot nord. 1000 år. 22 personer. En historie. I et tusenårsgrep må man foreta valg. Ringvej har valgt én person fra annen verdenskrig, Moritz Rabinowitz. Forretningsmannen var en aktiv samfunnsborger og frittalende. Han ble deportert og drept. Nå står Rabinowitz, i denne versjonen av norgeshistorien, sammen med Einar Tambarskjelve, Camilla Collett og Alf Prøysen. Ja, slik kan nasjonal historie skrives nå.

Det eventyrlige

Det passer å avslutte med overraskelsen fra Sigrun Slapgards hånd, Eit hemmeleg liv. Spesialagent og Spaniafrivillig Wilhelm Holst, med fullstendig ukjent stoff som den erfarne forfatteren og journalisten snappet opp i en telefonsamtale. Sammen med barnebarnet til den biograferte nøster hun opp det brokete livet til forretningsmannen Wilhelm Holst etter at han gikk konkurs i Paris og sendte kone og tre barn fra luksusliv hjem til enkle kår i Norge.

Lokalhistorie: To av hans sønner ble skutt i Ådalen i april 1940. Internasjonal historie: Holst deltok som frivillig i den spanske borgerkrigen, ble virvlet inn i etterretningsarbeid på kontinentet, har et forhold til en britisk hjelpearbeider og agent. Den spanske borgerkrigen kan Slapgard ut og inn, her har hun også stupt inn i fransk motstandsarbeid og britisk etterretning, i et drama med et eventyrlig tilsnitt. I grunnen er det i pandemiens år godt å kunne avslutte dette essayet on a positive note.

I 2020 har det kommet bøker som både beriker og nyanserer krigshistorien. Her er flere gode referanseverk som vil bli stående og brukt i mange år framover. Og her er nytt materiale om klassiske krigstemaer, samt helt nye historier. Flere bøker kommer i årene framover. Heldigvis.

15 sakprosabøker om krig og okkupasjon utgitt i 2020:

Berit Rickhard, Det var hjem vi sjøfolk skulle. 15 samtaler med krigsseilerbarn, Forlaget Oktober.
Elise B. Berggren, Bjarte Bruland, Mats Tangestuen, Rapport fra en gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? Dreyers forlag.
Geir Hestmark, Lykkeskipet Bergensfjord. Verdenskrig og etterkrigsår 1939-1959, Kagge forlag.
Ingunn Elstad, Tvangsevakueringa, Orkana forlag.
Irene Levin, Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten, Gyldendal.
Mari Jonassen, Norske kvinner i krig 1939–1945, Aschehoug.
Mona Ringvej, Landet mot nord. 1000 år. 22 personer. En historie, Spartacus.
Nina F. Grünfeld, Frida. Min ukjente farmors krig, Aschehoug.
Per Vollestad, Livet på Grini under annen verdenskrig. Kampen for tilværelsen i Norges største fangeleir, Kagge.
Terje Halvorsen, Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945, Vigmostad & Bjørke.
Tore Rem, Espen Søbye, Kjartan Fløgstad, På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten, Forlaget Press.
Sigrun Slapgard, Eit hemmeleg liv. Spesialagent og spaniafrivillig Wilhelm Holst, Samlaget.
Stig H. Christensen og Unn Christensen, Fange 37722 i Ravensbrück, Museumsforlaget.
Tore Pryser, Frigjøringsdagene 1945. Brennpunkt Lillehammer, Svein Sandnes Bokforlag.
Vegard Sæther, Elverum 1940. Den skjulte fienden, Cappelen Damm.