En jernbanekafé i Bergen i september. Kritikeren (jeg) er nervøs. Fikler med en datamaskin som durer som en skurtresker. Forfatteren kommer punktlig og er ikke synlig preget. Nå skal det skje. Hun er den første forfatteren som har sagt ja til å bidra i mitt kritikereksperiment – anmelderintervjuet. Jeg har lest boka med et ekstra kritisk blikk, skjerpet argumentene. For første gang i norsk kritikkhistorie skal en forfatter få gå i direkte dialog med kritikerens ankepunkter. Lenge er stemningen god. Jeg forklarer at romanen har noen briljante skildringer av hverdagslivets tragikomikk, og at en av kvalitetene ved forfatterskapet er de treffende dialogene. Men jeg kommer også med noen innvendinger. For eksempel irriterer det meg at språket ikke er særlig originalt, jeg må spørre om hun prioriterer bort språklig raffinement for å få det til å flyte. Hun svarer, men stemningen surner litt. Jeg ser nervøst på blokka – jeg har et par kritiske spørsmål til. Jeg synes ikke at romanfigurene blir mangefasetterte nok. Jeg vegrer meg …
– Det kan bli litt «over the top» når datteren sier «Hva er en fjelltur?». Er du ikke redd for at romankarakterene dine kan bli for karikerte med slike utsagn?
– Nei, det er ikke «over the top». Folk lever forskjellige liv. Kanskje du òg bør gå litt i deg selv – hva er dine referanser?
PENGENE TILBAKE
Jeg husker ennå ubehaget fra den dagen. Hvordan jeg tenkte: Hva er det jeg holder på med? Jeg ringte redaktøren min og fortalte at jeg angret på hele prosjektet. Jeg ville stappe stipendet fra Fritt Ord i en tjukk konvolutt og returnere det med første postforsendelse – og gå tilbake til min trygge plass på kontoret. Der hvor jeg i ensomhet kunne fortsette den tradisjonelle kritikergjerningen. Lese boka, notere og more meg over egne spissformuleringer – med trygg avstand til forfatteren selv.
Sånn ble det ikke. Dette intervjuet var det første av til sammen fire anmelderintervjuer som sto på trykk i Bergens Tidende høsten 2015. I det følgende vil jeg bruke dette eksperimentet til å se på hvilke muligheter som finnes for å utvikle kritikken som sjanger. Hva oppnådde jeg med å bruke dialogen som utgangspunkt for kritikk? Hva muliggjør denne formen som den mer tradisjonelle kritikken ikke kan besvare? Hvorfor trenger vi fornyelse? Til sist vil jeg si noe om hvorfor jeg trolig ikke kommer til å eksperimentere mer selv i 2016.
HIERARKI
Litt om bakgrunnen for anmelderintervjuet. Det var daværende litteraturansvarlig i Bergens Tidende, Gudmund Skjeldal, som lanserte ideen om å bringe forfatteren inn i anmeldelsen. Min første tanke var at det var en skikkelig dårlig idé. Hvordan kan en forfatter ha tilstrekkelig avstand til sitt eget verk til å si noe fornuftig om det? Ideen strider dessuten mot all min «barnelærdom» fra master i litteraturvitenskap, hvor forfatteren er erklært død og hennes intensjoner blir regnet som uinteressante for forståelsen av verket.
Etter hvert modnet ideen i meg. Jeg så på det som en mulighet for en utforskende fornyelse av litteraturkritikken. Som kritikere argumenterer vi gang på gang for at prosaen må være eksperimentell og finne nye former. Men har vi ikke selv en tendens til å skrive etter den samme formelen? Jeg mener ikke å si at det finnes en homogen form for kritikk, men jeg tror vi har en tendens til å gjenta oss selv til det kjedsommelige. Jeg leser en bok. Jeg skriver en beskrivelse av hva som skjer, en dom og nå – dessverre – et terningkast. Jobben er gjort.
Min intensjon var å skape en dialog ut av kritikken. Jeg ville undersøke hvor grensene for kritikken ligger. Det var også interessant å utfordre kritikkens klassiske hierarki. Anmelderen må konfronteres med sin egen lesning. Forfatteren får anledning til å svare, og anmelderen blir utfordret.
MONOLOGISK
Mitt eksperiment med kritikersjangeren gikk ikke upåaktet hen. Både Klassekampen og Morgenbladet skrevet om eksperimentet i kommentarform før det i det hele tatt var påbegynt. På sosiale medier tok debatten fyr i kommentarfeltet, hvor flere kolleger var kritiske til at jeg hadde fått institusjonell støtte fra Fritt Ord til å drive med anmeldelser som intervju. Jeg er i utgangspunktet positiv til debatt. Det er en forutsetning når man eksperimenterer, men denne diskusjonen hadde av flere grunner en form som gjorde det vanskelig å ta tak i den. Både fordi debatten startet før jeg hadde kommet i gang med utprøvingen av den nye sjangeren, og fordi den delvis foregikk på sviktende premisser.
Det er derfor ønskelig å utdype her. Et av temaene for diskusjonen var hvorvidt jeg opplever kritikken som monologisk. På en kritikersalong i Oslo i høst med parolen «Hva kan kritikken lære?» fikk jeg nettopp dette spørsmålet – om jeg opplevde kritikken som monologisk. Den som spurte, var kritiker Bernhard Ellefsen, og spørsmålet er interessant for diskusjonen. Også fordi hele bakgrunnen for mitt prosjekt nettopp var å utforske om litteraturkritikken må være en monologisk sjanger. Ja, på den måten at kritikken er subjektiv og erfaringsbasert. Dette skal være kritikerens selvstendige og uhildede dom.
Samtidig opererer jo ikke kritikere i et vakuum. De fleste er opptatt av å sette bøkene de leser, inn i en kontekst, finne andre verk som samtaler med det aktuelle verket, finne aktuelle problemstillinger. Derfor anstrenger de seg for å åpne verket mot verden, og det er vel også litt av poenget med en kritikk. Vi står alle i en dialog med tradisjonen og andre samtidige litterære verker. Den klassiske anmeldelsen blir monologisk i den forstand at det bare er denne kritikerens referanser som trekkes inn, teksten består av én persons argumenter.
MONOLITTISK
Like interessant er kanskje spørsmålet om kritikken kan bli for monolittisk, det vil si om anmeldelsen som står på trykk, er for bastant og bærer preg av å være et fasitsvar på hvordan teksten skal forstås. Tradisjonelt har man forstått kritikerens dom som endegyldig – som en fasit for å forstå teksten. I denne maktbalansen mellom kritiker og forfatter har det også vært en uttalt norm om at forfatterens egen vurdering er uinteressant. Lenge har det ikke vært vanlig praksis at forfatteren svarer på anmeldelser og på den måten motstrider kritikerens kvalitetsvurdering.
Dessuten er det et spørsmål om det er en monotoni i hvordan vi som anmeldere gjentar oss selv og våre favorittreferanser. Det kan jo bli noe formelbasert både over den typiske BT-anmeldelsen og den typiske Morgenbladet-anmeldelsen. Den typiske BT-anmeldelsen bærer kanskje preg av å være en mer forbrukerorientert veiledning etter formelen beskrivelse av handling og så en dom. Morgenbladet har med sitt større format mer plass til kritikerens egen stemme og assosiasjoner tilbake i litteraturhistorien. For leseren kan det også bli kjedelig: Man vet hva man får. Det var nettopp denne formen for monotoni jeg ønsket å bryte ut av da jeg lanserte anmelderintervjuet. For hva oppstår når vi bringer en ny stemme, forfatterens egen, inn i anmeldelsen?
ANSIKT TIL ANSIKT
Jeg vil i det følgende beskrive et utvalg av anmelderintervjuene jeg gjorde. De var ulike i formen og kan dermed tjene som ulike innganger til å diskutere prosjektet som helhet. Det første og det siste intervjuet – med Marit Eikemo og Aksel Fugelli – ble gjort som intervjuer på kafé og var kanskje de anmelderintervjuene hvor jeg som kritiker kjente mest på det ubehaget jeg beskrev innledningsvis. Det er tross alt enklere å sende av gårde en e-post med spørsmål enn å møte forfatteren ansikt til ansikt for å avsi dommen. Ville dialogen kun by på konfrontasjon og dermed ikke tjene som inngang til en bedre forståelse av verket? Både Eikemo og Fugelli ble intervjuet ansikt til ansikt i et møte hvor jeg redegjorde for mine vurderinger av romanene, og hvor både kritiske og positive domsavsigende spørsmål ble stilt. Selv om jeg i ettertid synes disse to var av de verste anmelderintervjuene å gjennomføre, synes jeg også det er disse to som står seg som de beste forsøkene – om enn på to ulike måter.
Jeg valgte Marit Eikemo som første forfatter fordi jeg kjente forfatterskapet godt fra før, og vet hun er en retorisk kapasitet. Jeg tenkte at hun derfor ville ha skarpe innvendinger tilbake. En del av tanken bak anmelderintervjuet var jo nettopp at to kompetente tekstlesere skulle bryte meninger om en og samme tekst. Intensjonen var at denne brytningen skulle åpne ulike perspektiver på teksten for leseren av anmelderintervjuet, og at hun derfor selv skulle få bedre forutsetninger for å ta stilling til verket. Der den vanlige anmeldelsen gir kritikeren en suveren posisjon, ville jeg her la kritikeren stige ned fra pidestallen, og utfordre forestillingen om dommen som den endelige kvalitetsvurderingen.
I en kommentar i Klassekampen mente redaktør Karin Haugen at dette var å «kaste et mistenksomhetens slør» over selve kritikergjerningen. Morgenbladets Ellefsen mente det var en fallitterklæring å si at anmeldernes egen mening ikke var tilstrekkelig. Han skrev at jeg hadde en stemme som var umiskjennelig min egen, så jeg trengte ikke forfatterens stemme i teksten. Jeg tenker motsatt. For meg viser det at man tør å la sin egen dom utfordres, nettopp at man er trygg på sine egne vurderinger av teksten. Det er å stole på egen autoritet som kritiker. Eller å undersøke om dommen står seg i møtet med forfatteren. Vil min mening kunne justeres eller forandres dersom forfatteren bringer gode nok argumenter til torgs? Kan jeg forstå verket på en bedre måte – og ikke minst:
En slik dialogisk samtale mellom kritiker og forfatter vil uansett kunne gi avisleseren andre redskaper til å avsi sin egen kompetente dom.
FORFATTERENS MOTSTAND
I tilfellet med Marit Eikemo opplevde jeg at hennes argumenter beriket anmeldelsen. Forfatteren fikk anledning til å svare for hvilke grep hun hadde valgt og hvorfor. Det er lett for en kritiker å slå fast påstander som at selve handlingen synes å gå på bekostning av raffinement. Eikemo fikk her utdypet hva hun selv tenker om eget prosjekt og de valg man faktisk gjør som forfatter. Vi kan vel alle være enig om at det ikke finnes en entydig instans som kan avgjøre om språket til Eikemo er polert, raffinert eller glatt – det vil også være opptil den enkelte kritikers gehør og subjektive oppfatning. Forfatteren fikk anledning til å komme med sin motstand: «Jeg tenker vel heller at det er språklig raffinert å få en handling til å flyte. Og ja, ofte hermer jeg formuleringer fra dagligtalen. Jeg skriver ‘to the bone’. Mitt mål er å si noe om samtiden gjennom troverdige karakterer og troverdige narrativ. Romanen skal åpne for refleksjon og flere meningsnivå. Jeg opplever ofte at overdreven språklig kreativitet kan bidra til å tilsløre mer enn det åpner», svarte Eikemo.
Som eksempelet viser, kan intervjuanmeldelsen ikke utelukkende bidra til å øke forståelsen av det enkelte verket eller den enkelte teksten. Konfrontasjonen kan også synliggjøre for leserne av intervjuanmeldelsen hvordan litteratur blir til. Dessuten gjør denne konfrontasjonen at diskusjonen om hva god litteratur er, blir ekstra interessant og tilgjengelig for dagspressens lesere.
Flere av dem som hadde innsigelser mot prosjektet, pekte på at forfatteren under alle omstendigheter ikke kunne være en interessant samtalepartner om eget prosjekt. Hvorfor ikke? Hviler dette på en romantisk rest – hvor man mener at forfatteren ikke har et bevisst forhold til egen dramaturgi og egne kompositoriske valg og vurderinger i teksten? Gjelder dette kun den skjønnlitterære forfatteren – dikteren – eller også sakprosaforfatteren? Skal kritikken fungere i en slik dialogisk form, fordrer det at man tenker på forfatteren som en profesjonell leser av egen tekst. Hun vil i alle fall måtte kunne svare for kritikerens vurderinger. Det var merkelig å lese all motstanden mot å la forfatteren være en del av kritikken, all den tid disputasen er en veletablert institusjon i akademia verden over. Altså at forfatteren av en tekst er med på en offentlig drøfting av avhandlingen med opponenter. Jeg mener tilfellet med Marit Eikemo viser at forfatteren er fullt i stand til å være retorisk på høyde med kritikeren, og at man dermed får en interessant meningsbrytning hvor leseren settes bedre i stand til selv å kunne gjøre egne erfaringer. For det finnes ingen endelig sannhet om teksten.
NORSK KONSENSUS
Dette bringer meg også til problematiske sider ved prosjektet. Det var ikke enkelt å være den konfronterende kritiker som skulle møte kunstneren med sviende karakteristikker av verket. Ironisk nok var det kanskje når det var mest ubehagelig for meg, at det fungerte best på trykk, fordi man da var ved kjernen av uenigheten. Anmelderintervjuet måtte også legges opp slik at man startet med noen positive og anerkjennende spørsmål – pekte på kvaliteter ved teksten. Man kan også spørre seg om den norske konsensuskulturen er en hindring for denne formen for dialog om teksten, særlig fordi en av deltakerne i dialogen – forfatteren – har investert så mye i teksten, slik at diskusjonen lett oppfattes som veldig personlig. Gitt at det også var mindre plass til selve dommen, kunne man selvsagt risikere at anmeldelsen fremsto som mildere enn den ville gjort som ren monologisk dom. Som kritiker var jeg også nødt til å tenke på hva som ville åpne forfatteren videre i samtalen. Kanskje kunne jeg i noen tilfeller vært enda strengere og tydeligere, men det er uvisst hva det ville gjort med den kritiske dialogen. Det ville vært vanskelig å starte samtalen med en full slakt av verket. Det var også betydelig individuell forskjell på hvordan forfatterne taklet de kritiske innvendingene.
Samtidig ser jeg på akkurat dette ubehaget som en styrke. Fordi jeg skulle i en samtale om verket, måtte jeg lese teksten på andre måter og finne andre innganger til den. Det er ikke noe som er mindre forpliktende enn å skrive en ren slakt. Det vet jeg – for jeg har gjort det mange ganger selv. Den rene negative dommen hvor man river argumentasjonen i en bok fra hverandre og plasserer den som en nullet roman, er ikke en vanskelig øvelse. Det har i alle fall vært god trening for meg som kritiker å bli tvunget til å lese på en ny måte, til å forstå forfatterens prosjekt bedre og i større grad lete etter kvaliteter og forsøke å forstå hvorvidt forfatteren oppfyller egne intensjoner i prosjektet.
Forsto jeg så mer av bøkene av å la forfatteren slippe til i anmeldelsen? Kan man si at dialogkritikken gjør dommen til en mer dynamisk prosess? La meg komme til eksempel to for å se nærmere på akkurat det.
PODCAST MED POET
Det neste anmelderintervjuet ble gjort som en podcast med poeten Pedro Carmona-Alvarez. Her ble det en form for live-kritikk og bare i liten grad rom for redigering etterpå. Jeg opplevde denne formen for kritikk som kanskje den minst vellykkede versjonen. Flere av kritikerne av prosjektet har kommentert faren for intellektuell grunnstøting. Den må nok regnes som betydelig større i et live-studio, hvor kritikken blir et radio-stunt uten rom for etterrefleksjon. Utgangspunktet for samtalen blir også skjevt når kritikeren nøye har fått spisset og veid sine argumenter, mens forfatteren skal svare på sparket. Samtidig forsto jeg mer av diktsamlingen da Carmona-Alvarez redegjorde for sine inspirasjonskilder. Det jeg hadde beskrevet som «flatt og overflatisk», hadde forfatteren tenkt nøye over. Slik kunne han også utfordre min lesning og i siste instans justere kvalitetsvurderingen.
Derfor mener jeg at også denne versjonen av anmelderintervjuet ga innsikter som beriket kritikken. Etter erfaringene fra forrige anmelderintervju skrev jeg en lengre innledning hvor min dom kom mer tydelig frem, og hvor diktsamlingen ble presentert. Som i forrige tilfelle var det nok enklest å få gode spørsmål ut av de negative innvendingene. Det fremsto som mer utfordrende å lage gode nok spørsmål ut av de mer positive kvalitetsvurderingene. Derfor gjorde vi en vri i anmelderintervjuet med forfatter (og litteraturforsker) Janne Stigen Drangsholt. Da ble anmeldelsen skrevet ut som en klassisk kritikk – og så ble det formulert skriftlige innvendinger til romanen ut fra denne anmeldelsen. Personlig var dette en enklere affære fordi man unngikk det fysiske møtet og det ubehaget det medfører å levere kritikken ansikt til ansikt. Dessuten ble det mer spalteplass til den estetiske vurderingen av boka. En tanke var også at Drangsholt er forsker og på den måten vant til kritisk gjennomgang av egen tekst. Min evaluering er at styrken ble at det var mer plass til domsavsigelsen, men at man mangler noe av den dynamikken som oppsto i det reelle møtet og uenigheten. Det ble mindre konfrontasjon når anmelderintervjuet foregikk med skriftlig distanse – men det medførte at man mistet noe, for det kan oppstå noe fruktbart i den opphetede meningsutvekslingen der og da, når forfatteren kan svare kritikeren: Hva er dine referanser?
Anmelderintervjuet er et eksperiment jeg i teorien kunne tenkt meg å utvikle videre. Ikke minst skapte det mye debatt om hvor grensene for kritikken går. Jeg vil understreke at den tradisjonelle kritikken har sine fordeler, da det i avisformatet vil være mer plass til analysen, og det var aldri min intensjon at intervjuanmeldelsen skulle erstatte den tradisjonelle anmeldelsen. Samtidig mener jeg at intervjuanmeldelsen er et interessant supplement. Slik kan man vise at det heller ikke finnes bare én måte å bedrive kritikk på. Jeg vil takke min redaktør Gudmund Skjeldal, som gjorde det mulig å tenke utenfor boksen.
EN TEATERFORESTILLING
Når jeg skriver dette i januar 2016, er situasjonen en helt annen. Mange vil si at tilstanden for litteraturkritikk i offentligheten nå er dramatisk. Bergens Tidende har ikke lenger en litteraturansvarlig. Kulturredaktøren er også på vei ut døren, og det er uvisst om hun vil bli erstattet. Før jul fikk nesten hele anmelderkorpset i Bergens Tidende beskjed om at engasjementet er over. Bare jeg og Guri Fjeldberg på barne- og ungdomsbøker er igjen. Stemmene blir færre og får mindre plass. Det ville være naivt å tro at dette ikke går utover muligheten til å eksperimentere og utfordre seg selv som kritiker. Selvsagt kan man si at turbulente tider gjør det enda viktigere at den kritikken som faktisk skrives, er god og innovativ. Men å teste grenser er alltid risikofylt. Jeg kunne godt ha tenkt meg å utvikle anmelderintervjuet videre – rendyrke de sterke sidene og foredle dialogsjangeren. Jeg mener prosjektet har livets rett. Men uten en tydelig redigering av litteratursidene blir det vanskelig å gjøre noe annet enn å fortsette med en mer tradisjonell form for aviskritikk.
Samtidig må vi som kritikere også ta inn over oss at ingen sjangre er statiske, og at det som ikke er i utvikling, dør. Som kritikere krever vi at skjønnlitteraturen finner nye former, er eksperimentell og utvikler seg videre. Må ikke da også kritikken tillate seg å være uortodoks og utprøvende? Ved å teste ut en bastardsjanger kan man også tilføre noe nytt i floraen av kritikk, et nytt og uvant blikk på teksten og tilværelsen. Måten dette eksperimentet ble møtt på, viser at det blant anmeldere hersker betydelig uvilje mot nyskaping. Jeg vil oppfordre kritikerne av fiksjons- og sakprosa til å tørre mer, eksperimentere mer og komme seg ut av det isolerte studiekammeret.
Hvordan kan vi bli bedre kritikere i 2016? Kan anmeldelsene inkludere hele apparatet rundt forfatteren? Kan vi anmelde forlaget og redaktøren også? Våg å tenke utenfor boksen. Det er jo en romantisk tanke at forfatteren alene står ansvarlig for verket sitt. Den litterære institusjonen er mer lik en teaterforestilling enn de fleste tenker over.
Silje M. Stavrum Norevik (34) er litteraturviter og hovedanmelder for skjønnlitteratur i Bergens Tidende
