Kampene vi arver

Du ble født på Jordens dag, 22. april 2021. Midt under pandemien, i en krise drevet fram av avskoging, habitatødeleggelse og klimaendringer. Jeg skjønner nå hvorfor enkelte velger å ikke få barn, men du var alltid ønsket, mijo. Jeg lurer på hvordan du vil betrakte våre beslutninger og handlinger, eller rettere sagt mangel på beslutninger og handlinger. Og siden du ikke arver jorden av meg, men jeg låner den av deg, er jeg lei for hvordan det har blitt, nene. Jeg vet ikke hva jeg skal si om framtidsutsiktene.

Ingen kan si at de ikke ble advart. Vi så tegnene lenge før pandemien. Allerede i 1969 skrev miljøverner og fredsaktivist John McConnell sin Jordens dag-proklamasjon. Paradoksalt nok var det en måneferd som inspirerte ham til å ta opp kampen for miljøet og etablere merkedagen. Da astronautene på Apollo 10 svevde blant stjernene, fikk de øye på noe ingen før dem hadde sett. Gjennom vinduet på romkapselen skimtet de den blå planeten, kledd i et slør av hvite skyer. Øyeblikket ble foreviget ved hjelp av et Hasselblad-kamera. Historien skal ha det til at bildet av jorden sett fra verdensrommet tydeliggjorde for McConnell hvor sårbare vi er for naturødeleggelser. Men hvis du spør meg, mijo, så er Jordens dag en uvesentlig markering, skapt av individer som ikke forstår vårt liv eller våre kamper. Mer enn halve livet har jeg vært politisk engasjert og aktivt involvert i miljøkampen. Derfor ser jeg meg berettiget til å mene noe om den, nene. Det er symptomatisk at ikke-vestlig tankegods er så godt som fraværende i mainstream klimalitteratur. Jeg skriver dette til deg fordi jeg vil at du skal vokse opp i en verden som er annerledes enn den jeg vokste opp i. Jeg skriver dette til deg for at du skal slippe å lete etter det du ikke finner i historiebøkene deres.

Det er ikke så mange som vet det, men øya vår regnes faktisk som verdens eldste koloni. La meg fortelle deg om det på samme måte som abuelita, din oldemor, fortale det til meg: I 1493 reddet taínoene på øya Borikén Columbus fra å drukne, og til gjengjeld erklærte han Borikén som spansk territorium. Kolonistene døpte øya Puerto Rico. Siden da har Borikén vært i andre hender enn våre. Først i spanjolenes, deretter i amerikanernes.

Første og siste gang puertorikanere utførte et væpnet opprør mot kolonimaktens brutale styre, var Lares-opprøret. 23. september 1868 samlet rundt 500 kvinner og menn seg i Lares. De tok kontroll over byen og heiste flagget sitt til topps. Selv om motstandsbevegelsen raskt ble slått ned, har flagget fra opprøret levd videre. Det brukes fremdeles som et symbol på frihet, og sentrale figurer i puertorikaneres kamp for uavhengighet, som Lolita Lebrón og Pedro Albizu Campos, omfavnet flagget flere tiår etter at motstandsbevegelsen forsøkte å ta tilbake øya.

Jeg husker spesielt godt hvordan abuelita snakket om Albizu. Han skrev og framførte tolv taler som utfordret politiske og sosiale strukturer på øya. Bare fragmenter av disse talene er mulig å oppspore i dag – resten ble tilintetgjort av kolonimakten og er tapt for alltid. Akkurat som familiehistorien vår, mijo. Du slekter på folk som mistet sitt land, folk som ble stjålet, og folk som ble tvunget til å emigrere. Selv om vi har mistet mye, er det som poeten Juan Antonio Corretjer skriver i diktet «Boricua en la luna» (1980): «Jeg ville ha vært puertorikansk selv om jeg ble født på månen.»¹ Vi har vår identitet og vår kultur. Det var dette Albizu ba oss kjempe for. For det å forsøke å forstå seg selv gjennom andres blikk er intet mindre enn tilintetgjørende.

I skyggen av månen

I The Young Lords: A Radical History (2020) gir Johanna Fernández et godt innblikk i historien om aktivistgruppen Young Lords Organization (YLO). Organisasjonen vokste fram i 1960-årene, som en reaksjon på utenforskapet og undertrykkelsen puertorikanske ungdommer opplevde i byer som New York og Chicago. I likhet med Black Panthers arbeidet YLO aktivt for å bekjempe grunnleggende sosiale skjevheter, imperialisme og rasisme.² De opplevde månelandingen i 1969 som en hån mot millioner av mennesker som ble født og levde i fattigdom. Samtidig som astronautene knipset bildet sitt og hauger av penger ble kastet etter Apollo-programmet, levde omtrent en tredjedel av brune og svarte amerikanere under fattigdomsgrensen. Apollo-programmet utløste sterk kritikk fra en rekke borgerrettighetsgrupper, som mente de svimlende summene som ble brukt på å sende en mann til månen, ville vært bedre anvendt på å fø sultne barn.³ Som den kraftfulle stemmen til Gil Scott-Heron formidlet på albumet Small Talk at 125th and Lenox (1970): «I can’t pay no doctor bills, but Whitey’s on the moon.»

Richard R. Nelson er inne på noe av det samme i The Moon and the Ghetto (1977). Selv om boken ikke direkte behandler miljøproblematikk, er den høyst relevant for å diskutere endringsstrategier for å nå bærekraftsmålene. Nelson tematiserer det paradoksale forholdet mellom teknologiske framskritt og evnen til å løse alvorlige sosiale kriser.⁴ Hvordan har det seg at vi klarer å sende folk til månen, men ikke lykkes med å utrydde fattigdom? Eller som abuelita pleide å si: «Før vi finner nye måter å reise til månen på, kan vi ikke bare sørge for at alle i nabolaget kommer seg på jobb?»

Selv om marginaliserte grupper i USA stod overfor store økonomiske utfordringer, var andelen fattige på det amerikanske territoriet Puerto Rico betydelig høyere. Bakteppet av massearbeidsledighet og fattigdom på øya resulterte i at over en million puertorikanere ble fordrevet til USA. Å komme til fastlandet var imidlertid ingen dans på roser. Mange av de som flyttet dit, ble marginalisert, utestengt og betraktet som annenrangs borgere.

Det er slik kolonisering funger, mijo. Det er derfor vi er her og ikke der. Det er derfor vi omtales som «dem» og ikke «oss». Det er derfor folka våre her oppfører seg som om de aldri forlot øya. Det er derfor så mange av oss later som vi skal tilbake en dag. Slik jeg ser det, er det en overlevelsesteknikk. For hva er vel diaspora om ikke overlevelse?

Midt under pandemien flyktet familien vår fra diasporaen og søkte ly i El Yunque. Det var på tide å finne veien tilbake til fortiden. Hvordan har det seg at Puerto Rico med alle sine naturressurser ikke lenger er selvforsynt? Mens landbruket sysselsatte over en halv million årsverk i 1940-årene, ble arbeidsstokken mer enn halvert etter innføringen av ny industripolitikk i 1950-årene, også kjent som «Operación Manos a la Obra». Politikken skulle lokke amerikanske investorer til øya, blant annet gjennom skattelettelser og økonomiske insentiver som gavnet utenlandske interesser. Bivirkningen var økte sosiale ulikheter, tap av politisk selvbestemmelse og store miljøødeleggelser som følge av industrialisering. Sukkerindustrien, som var ryggraden i øyas økonomi, ble kvalt av amerikanske toll- og handelsrestriksjoner.

Kolonimakten har etterlatt seg dype spor i Puerto Ricos sinn, eller som Eduardo
Galeano skriver i Memoria del fuego III: El siglo del viento (1986): «På øyas forlatte åkrer dyrkes ikke ris og bønner til nasjonalretten. Metropolen lærer kolonien å puste kondisjonert luft, spise boksmat, kjøre rundt i store brautende biler, sette seg i gjeld til opp over ørene og viske ut sjelen med tv-titting.»⁵ Ser du hvordan kolonialismen fortsatt kaster lange skygger over øya og livet vårt, nene? Det var dette Pedro Albizu Campos, Lolita Lebrón og likesinnede nasjonalister kjempet imot.⁶

Historien om de politiske spenningene skildres i War Against All Puerto Ricans: Revolution and Terror in America’s Colony (2015) av Nelson A. Denis. Mens Lebrón ble fengslet i 25 år for å ha åpnet ild i Representantenes hus på Capitol Hill i 1954, ble Albizu dømt for sin aktivisme på øya. Hans mangeårige opphold i La Princesa-fengselet har vært et omdiskutert tema. Denis’ bok støtter opp under påstander om at Albizu ble utsatt for tortur med ioniserende stråling. Dette kommer blant annet fram gjennom vitneutsagn fra medfanger, leger og utenforstående. Samtidig viser boken hvordan systemisk undertrykkelse brutalt har formet generasjon etter generasjon. Millioner av mennesker har blitt fordrevet fra øya.⁷ Det finnes ikke nok jobber til alle. Og selv om levekostnadene nå er på samme nivå som i USA, er inntektene betydelig lavere enn på fastlandet.⁸

Interseksjonelle kamper

Vi finner paralleller til puertorikansk okkupasjonshistorie flere steder. Temaer som utforskes i boken til Denis, er også sentrale i The Hundred Years’ War on Palestine (2020) av Rashid Khalidi.⁹ Selv om bøkene beskriver hendelser fra vidt forskjellige geografiske områder, er kampene i Puerto Rico og Palestina på mange måter interseksjonelle. I likhet med Palestina har Puerto Rico blitt bombet.¹⁰ I likhet med Palestina har kvinner og barn i Puerto Rico blitt massakrert.¹¹ Begge territorier har vært underlagt et kolonistyre. Begge samfunn har vært gjenstand for økonomisk utnyttelse og okkupasjon. Både puertorikanere og palestinere har kjempet mot brutal undertrykkelse. Befolkningene i begge regionene lever under forhold som gjør dem sårbare for klimaendringer.

I korridorer og sjakter dypt under bakken arbeider flere hundre tusen kongolesere med å utvinne kobolt. Barn som er like gamle som deg, mijo, og mødre med spedbarn på ryggen, bruker enkle spader og hakker til å rive stein fra jordens indre mørke. For hvert tak som tas, inhalerer de giftig støv. Innåndingen av disse partiklene bringer med seg luftveisproblemer, bronkitt, emfysem og kreft. Det er dette som er selve drivstoffet i den fjerde industrielle revolusjon. Det er dette som må til for å realisere tingenes internett, forbrukerelektronikk og utviklingen av kunstig intelligens.

I Sudan drives det rovdrift på både mennesker og naturressurser. Landet er verdens fjerde største produsent av uran. De fleste av gruvene i Sudan er imidlertid eid av franske selskaper. De driftes uten særlig hensyn til hvilke sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvenser virksomheten har for lokalbefolkningen.

Mens puertorikanere fremdeles plukker opp biter etter orkanen Maria, har en tilstrømning av utenlandske kryptoinvestorer handlet eiendommer i Puerto Rico på billigsalg. Flere og flere hus gjøres om til ferieboliger for velstående turister. Lokalbefolkningen mister tilgang til offentlige strender, og i takt med at tilflytningen skyter fart, har spansk blitt andrespråk på flere skoler. Gentrifiseringen tvinger mange familier til å bosette seg i diasporaen.

Det er en slik utvikling Jamaica Kincaid så godt beskriver i A Small Place (1988). Boken gir innsikt i de negative konsekvensene utenlandske interesser og turisme har hatt og har for Antiguas kultur og miljø. Når utenlandske interesser kommer i kollisjon med samfunnets interesser, må lokalbefolkningen som regel vike.¹ Våre kamper er interseksjonelle.

I Puerto Rico tjener strømmastene som en kontinuerlig påminnelse om bedriftskolonialisme. Det er knapt en person på øya som ikke har en formening om LUMA Energy. Selskapet, som eies av et konsortium av nordamerikanske investorer, ble i 2020 tildelt konsesjon for å utvikle og drive øyas sentrale elektrisitetsnett. Løftene om en mer stabil og pålitelig infrastruktur er langt fra innfridd. I likhet med strømprisene øker strømbruddene. Dette er spesielt bekymringsfullt med tanke på at risikoen for voldsomme orkaner på øya er større enn noensinne.

Bedriftskolonialisme er den nye kolonialismen. Rike land har sikret seg makt over fattige land ved å etablere selskaper som utnytter ressursene deres. Samtidig bidrar de til at utslippene øker til nivåer som gjør at befolkningen en rekke steder blir drevet på flukt.

«¡LUMA pal carajo!» – til helvete med LUMA!

Det er Jordens dag, og Puerto Rico er fremdeles ikke fritt. Det er Jordens dag, og bomber regner ned over Gaza. Det er Jordens dag, og klimakampen er utilfredsstillende, symbolsk og uten substans. Det er Jordens dag, og transnasjonale foretak og organisasjoner kniver om å være først ute med å lage innlegg om hvor engasjerte og miljøbevisste de er.

Rundt kaffemaskinene går praten om hvor forferdelig det som skjer i Palestina, er. «Helt grusomt!» gjentar de høyt i kor, mens de fyller glassene med boblevann fra SodaStream og nyter kaffe plukket av små barnehender. Hver gang jeg ser bærekraftsmål-pins festet på dressjakkene deres, er det det eneste jeg klarer å tenke på. Deretter tenker jeg på klima- og miljøpolitikkens økonomiske innretning og den skjeve fordelingen av goder. Så passer jeg på at YLO-pinsen min synes ekstra godt, vel vitende om at ingen i møterommet vet noe som helst om Young Lords Organization eller Pedro Albizu Campos.

Tro ikke et øyeblikk at styremedlemmene eller aksjonærene brenner for å skape reelle endringer, nene. Det kan hende de tror det, men de gjør ikke det. Norske virksomheter er opptatt av bærekraftsmålene fordi de gir økonomiske fordeler. Hvis de ikke var økonomisk bærekraftige, ville vi aldri sett det vi gjør nå. NHO og medlemsbedriftene deres har fått øynene opp for Diversity, Equity, Inclusion and Belonging (DEIB) fordi de innser at mangfold er god butikk. Det handler ikke om representasjon i styrer. Det handler ikke om miljøpåvirkning. Det handler om investeringsavkastning. Om å gjøre bærekraft til et konkurransefortrinn for egen virksomhet – om å grønnvaske uten å bli tatt. Det handler om å gjøre seg selv relevant og øke lønnsomheten, mens vi dør litt etter litt.

FNs klimakonferanser har blitt mer og mer smertefulle å være vitne til. Avtale etter avtale inngås uten at utslippene reduseres. Gang på gang ruller rike land ut kanonene og presser de fattigste inn i folden. Mantraet er at teknologien skal redde oss fra klimakatastrofe. Spør du meg, brukes det for mye tid på månelandinger og for lite på å bekjempe grunnleggende sosiale skjevheter.

Jeg bryr meg ikke om hvilken hashtag som trender, eller hva som skrives i kommentarfelt. Folka våre æ’kke på LinkedIn. De har verken tid eller råd. Jeg har ikke lest Hvordan unngå en miljøkatastrofe (2021), Grønn vekst: En sunn økonomi for det 21. århundre (2021) eller Strategi for bærekraftig forretningsdrift (2023). Bøkene til Bill Gates, Per Espen Stoknes og Caroline D. Ditlev-Simonsen kommer ikke til å redde verden, mijo. Teslaene deres redder ikke verden. Handlenettene deres redder ikke verden. Fortell meg: Hvordan skal KPI-er og vesentlighetsanalyser sikre bærekraft for abuelita? Hvordan kan standardiserte rapporteringsmetoder sørge for at hun og tití har vann i springen og tilgang til medisiner? Det snakkes om hvordan vi sikrer vekst og velferd i årene som kommer. Vekst og velferd for hvem? Vestens velferdsordninger og forbruksmønstre hviler som en koloss på abuelitas skuldre.

Jeg bryr meg ikke om hvordan Environmental, Social, and Corporate Governance (ESG) kan transformere virksomheter, eller hvilken avkastning det gir. Den eneste ESG som er av noen betydning for meg, er postpunkbandet Emerald, Sapphire & Gold. Konsulentbyråenes rikholdige lager av forkortelser og nyord er lite verdt når lysene flimrer som ildfluer og strømbruddene mørklegger øya. De betyr ingenting når temperaturen i kjøleskapet stiger og maten forderves. Eller når nødaggregatene svikter og sykehus forvandles til likhus.

Måtte spøkelset til Pedro Albizu Campos hjemsøke dere! Det var det jeg tenkte da vi stod over graven til Albizu på Cementerio Santa María Magdalena de Pazzi, mijo. Over oss vaiet flagget fra Lares-opprøret, til ære for frihetskjemperen som nektet å sverge troskap mot koloniherrene. En revolusjonær som aldri fikk sin revolusjon. Helten få valgte å følge. Han som alltid bar svarte slips i sorg over øyas tapte selvstendighet. Albizu døde dagen før Jordens dag, 21. april 1965.